Plastisk kirurgi og barnas selvtillit

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Gjorde du noen refleksjoner rundt hvordan dette vil kunne påvirke barnas syn på seg selv? At kroppen ikke er god nok som den er - selv ikke etter å ha skapt to nye mennesker.. 

Jeg prøver ikke å være dømmende, jeg prøver bare å forstå samfunnets syn på at SoMe er skadelig for barnas selvfølelse, mens foreldres plastiske operasjoner ikke er det.. Men det er kanskje ulike grupperinger tilhørende disse meningsgruppene.. 

Anonymkode: ba572...97e

Jeg tenkte litt over det, men tenker og at mennesker skal få gjøre hva de selv ønsker. Og jeg er en selvstendig, sterk kvinne, som ikke finnes jålete. Og er det noe jeg har lært min datter, så er det å være sterk, omsorgsfull, og at hun kan klare alt hun ønsker. Hun er voksen i dag, og har jo selv aldri hatt noe ønske om å operere seg. Og jeg er nå 50 år, og har bare gjort den ene tingen, og har ikke planer om noe mer.

Anonymkode: 2f1d6...ef4

[AnonymBruker]

Du høres usunt fokusert på betydningen av dette. 

Moren min har operert både bryst og mage etter barn og vektnedgang. 

Om det har påvirket meg på noe måte? Nei, jeg har knappest reflektert over det som barn og ungdom. Brydde meg nada, hadde viktigere ting å tenke på da. 

Der hadde vært latterlig om jeg og søskene mine skulle snakket med kirurgen hennes som barn. Vi viste bare hun skulle opereres da. Var ikke akkurat flagget så mye årsak på det tidspunktet. 

Anonymkode: 392dd...1e6

[AnonymBruker]

Jeg  har alltid vært tynn og som tenåring hadde jeg ingen pupper i det hele tatt. Jeg sammenlignet meg med min mor og tenkte at jeg bare måtte vente litt, så ville de etterhvert vokse. Jeg nevnte dette for henne og hun fortalte meg at hun hadde tatt silikon. Jeg var fjorten og min mor hadde ved noen tilfeller vært veldig opptatt av flotte pupper. Da jeg fikk vite at min mor hadde fake pupper, innså jeg at jeg mest sannsynlig aldri kom til å utvikle meg noe særlig og jeg ble veldig usikker på eget utseende. Dermed begynte jeg å telle ned dagene til jeg fylte 18. Planen var å bruke konfirmasjonspengene mine. Jeg endte med å ikke operere puppene mine, mest fordi det viste seg at jeg ikke hadde nok penger til det. Jeg var usikker på kroppen min gjennom tenårene og 20-årene og bestemte meg for å spare opp til operasjonen.

Planen var å få en brystforstørrelse, men jeg endte med å utvikle litt bryster i 20-årene. De er små og jeg er fortsatt litt usikker på eget utseende, men de er ikke ikke-eksisterende så jeg har slått fra meg tanken. Jeg har ikke barn ennå, men jeg tenker at jeg ikke ønsker å overføre mine usikkerheter over på mine barn hvis jeg får noen. Jeg har heller prøvd å akseptere kroppen min slik den er, så det blir ingen brystforstyrrelse på meg.

Anonymkode: 1d9fa...bcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du høres usunt fokusert på betydningen av dette. 

Moren min har operert både bryst og mage etter barn og vektnedgang. 

Om det har påvirket meg på noe måte? Nei, jeg har knappest reflektert over det som barn og ungdom. Brydde meg nada, hadde viktigere ting å tenke på da. 

Der hadde vært latterlig om jeg og søskene mine skulle snakket med kirurgen hennes som barn. Vi viste bare hun skulle opereres da. Var ikke akkurat flagget så mye årsak på det tidspunktet. 

Anonymkode: 392dd...1e6

Dette handler jo om helse? Ikke om å fjerne like trekk som ts spør om? Jeg skjønner jo at de operasjonene ikke påvirket dere. 

Anonymkode: ba572...97e

[AnonymBruker]

Guttungen ble lei seg når jeg tok bukplastikk. Kosemagen forsvant. Men, jeg forklarte at jeg måtte gjøre det for å få musklene i magen til å virke igjen, og at jg da fikk mindre vondt i ryggen. Han akseptere det, men sørger litt. 

Anonymkode: 3d60a...616

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Blir det drøftet med personell før man gjennomgår operasjoner? Jeg tenker om dette er en etisk problemstilling som vurderes før inngrep. 

Hvordan påvirker det barna som vokser opp med "mammas nese" eller "pappas hake" - men den har foreldrene valgt å operere annerledes fordi de fikk komplekser av hvordan de så ut.. ?

Hvordan går du selv fram med barna i situasjonen? Hvordan snakker du med barna om det?

Anonymkode: ba572...97e

Vet ikke om det blir drøftet, men tviler på det.

MEN, du er dine barns viktigste forbilde. Hvis du ønsker å lære dem å være fornøyd med den kroppen de har, må du aldri si til dem, eller vise dem at du er misfornøyd med din egen. Hvis du velger å ta kosmetisk operasjon, hva lærer du dem, da??

Du bør heller lære dem å være stolte av mammas nese og pappas hake, fordi det viser hvor de kommer fra og hvem de hører til.

Anonymkode: 66e4f...9a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 14.58):

Jeg bestilte bare time hos kirurg, sa jeg ville ha nye pupper, han sa ok, når passer det å operere?

Voksne folk bestemmer selv.

Utseendet og selvtillit henger ikke så mye sammen som folk mener. Er selv alltid vært fornøyd med utseende og har god selvtillit. Pynte kroppen blir litt som å male i stua. Hvorfor ikke liksom.

Anonymkode: 67bbe...2b8

Snakker om å være selvmotsigende du 🫣😅

Du har alltid vært fornøyd med utseende, men likevel ville du ha større pupper. Og så sammenlikne det med å male stua attpåtil..

Anonymkode: 35f5d...7f3

[AnonymBruker]

Tenk hvis dere hadde levd for 50 år siden nå, da hadde ikke plastisk kirurgi vært et alternativ en gang. Det er ene og alene blitt en storindustri med folk som tjener penger på menneskers forestilling om at "slik skal/bør jeg se ut." Egentlig veldig trist.

Anonymkode: a361f...0f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 14.58):

 

Utseendet og selvtillit henger ikke så mye sammen som folk mener. Er selv alltid vært fornøyd med utseende og har god selvtillit. Pynte kroppen blir litt som å male i stua. Hvorfor ikke liksom.

Anonymkode: 67bbe...2b8

Herregud for et sykt samfunn vi har blitt. Denne setningen hadde jeg aldri trodde jeg skulle lese. Jeg hadde følt at jeg skapte usikkerhet hos barna mine om de f.eks hadde lik nese eller jeg opererte smale lepper som barna hadde arvet. Fy fader. 

Anonymkode: 40167...1f5

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært tung, ikke alltid tjukk, men alltid vært større enn andre på min alder. Alltid blitt mobbet og kalt tjukk av andre. Som 43 tok jeg gastric bypass for da hadde jeg vært overvektig hele mitt voksne liv. Det er en endring jeg gikk mange runder med meg selv om: "hvordan si til barna at de er fine som de er mens du opererer deg anderledes"? Men barna tenkte lite over det. De tenkte ikke over det da jeg tok puppereduksjon. Og de tenkte heller ikke over det at jeg fjernet hud. Jeg er "bare mamma" for dem og de enser ikke forandringene jeg gjør på samme måte som jeg gjør. Det tenker jeg er fint, gjør ikke noe stor greie ut av det. 

Anonymkode: 4e777...001

[AnonymBruker]

Min mor har tatt både puppene og diverse. Tenkte aldri over det. Som ungdom tenkte jeg bare det er hennes valg. Jeg har ikke vurdert noe frem til nå. Er bikket 40 og ting begynner å endre seg litt. 

Anonymkode: 94712...ba2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 15.58):

Det er verdens minst nyttige jobber, som ikke tjener samfunnet overhodet. Tvert om finnes det mye negativt med at disse tjenestene eksisterer. Jeg tror ikke folk som generelt foretar etiske vurderinger i livet sitt ender opp innen plastisk kirurgi.

Anonymkode: c0ca8...58f

Da tenker du ganske kort, må jeg si.

Plastiske kirurger gjør mye bra. De jobber med brannskadeofre, kreftoverlevende, folk som har opplevd syreangrep, folk som har mistet en kroppsdel, har arr og store skader, eller er født med skavanker som reduserer funksjonalitet og livsglede.

Jeg synes også at å forstørre lepper, rumpe eller pupper bare fordi man har lyst er fullstendig unødvendig og en ganske trist samfunnsutvikling. 
Men å hevde at plastiske kirurger ikke tjener samfunnet og er uetiske er rett og slett feil.   

Anonymkode: f940c...831