Tidlig sorg for min syke hund

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år gammel jente som har en 13 år gammel hund. Jeg har fått han som en bursdagsgave da jeg var 10 år og i alle 13 årene har han vært min aller beste venn. Han har vært med overalt med meg og familien min og jeg kan ikke tenke meg et liv uten han da jeg var så liten og har alltid hatt minner fra livet ved at han alltid har vært med meg. 

Nå har han blitt diagnosert med ulike sykdommer og han begynner å bli mer og mer syk. Jeg har gruet meg til dette øyeblikket i flere år. Det er flere ting han har sluttet å gjøre som han gjorde for 5-6 måneder siden. Det føles ikke mer "avlastende" at han blir verre for flere sier at man blir vant med tanken at en hund skal dø etterhvert som den blir syk men for meg er det et marreritt. Jeg føler ikke at jeg kan gå noen steder med venner fordi jeg vil være med hunden min, jeg har fått konsentrasjonsvansker av stress og har gitt litt opp på studier og karakterer, samt gråter hver dag av tanken at han kan plutselig dø. Det aller verste er også tanken at han blir verre og verre, samt ikke gå turer osv som reduserer hans livskvalitet som da fører til at jeg og foreldrene mine må avlive han. Jeg bare kan ikke tenke meg tanken av å velge dato for når han skal avlives og generelt føler jeg angst av å tenke på det. Jeg er redd for at jeg blir enda verre når han dør når jeg allerede er helt ut av meg i en måned. Hvordan er det man kan bli bedre og ikke tenke på det så negativt? Jeg vet at hunden vår har hatt det såååå bra med oss og har vært elsket av alle rundt men for meg føles det som livet mitt sluttes når han dør. 

Anonymkode: 780c1...846

[AnonymBruker]

Nei, det er rett og slett bare helt jævlig. Jeg måtte avlive min første egne hund som jeg hadde i livet i 10 år i november som var. Over 1/3 av livet kjente jeg denne hunden. Hun var som en forlengelse av meg selv. For deg som har hatt hunden siden du var 10 år er det nok enda tøffere. Jeg vil si den venteperioden når man er klar over at man må avlive hunden er overskuelig fremtid er noe av det verste. At man selv må gå og vurdere når man skal avlive hunden er veldig belastende.

Jeg tror ikke det er så mye som kan gjøre den perioden lettere. Man må bare gjøre sitt beste for å nyte den tiden man har igjen med hunden sin. Og ikke utsette avlivning for lenge slik at hunden må lide unødig. Jeg er så glad for at jeg tok min mens hun fremdeles hadde god livskvalitet (det gjaldt agressiv kreft med en svulst som vokste og skapte ubehag i munnhulen så det har bare et spørsmål om tid før hun ville blitt veldig syk). Å komme seg videre kan man først ha ordentlig fokus på etter avliving og den verste sorgen har fått lagt seg litt tror jeg. Men å komme seg videre gjør man uansett, før eller siden. Kjæledyr lever så alt for korte liv, dsv..  

Anonymkode: 34693...d0c

[AnonymBruker]

Vi mennesker må ofte dø langsomt i lidelse og smerte. 
i naturen må dyr ofte også det. 
Den ene store gaven vi kan gi våre kjæledyr er å la dem slippe en slik død. 
Det er en gave til hunden din å la den slippe lidelse. 
Dyr frykter ikke døden slik vi mennesker gjør. 
De lever i nuet, og hvis nuet er smerte så må vi lam dem slippe. 
tipper du kanskje vil føle lettelse den dagen det er over. 
Det du driver med nå er seigpining, og når det hele er over kan du kanskje puste igjen. 

Ikke utsett hverken deg eller hunden for dette. 
Få dine foreldre til å velge dato og så sørger du den tiden du trenger etterpå. 
Men føler virkelig med deg 😢 

 

Anonymkode: 2b01a...a02

[Chlypa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 22 år gammel jente som har en 13 år gammel hund. Jeg har fått han som en bursdagsgave da jeg var 10 år og i alle 13 årene har han vært min aller beste venn. Han har vært med overalt med meg og familien min og jeg kan ikke tenke meg et liv uten han da jeg var så liten og har alltid hatt minner fra livet ved at han alltid har vært med meg. 

Nå har han blitt diagnosert med ulike sykdommer og han begynner å bli mer og mer syk. Jeg har gruet meg til dette øyeblikket i flere år. Det er flere ting han har sluttet å gjøre som han gjorde for 5-6 måneder siden. Det føles ikke mer "avlastende" at han blir verre for flere sier at man blir vant med tanken at en hund skal dø etterhvert som den blir syk men for meg er det et marreritt. Jeg føler ikke at jeg kan gå noen steder med venner fordi jeg vil være med hunden min, jeg har fått konsentrasjonsvansker av stress og har gitt litt opp på studier og karakterer, samt gråter hver dag av tanken at han kan plutselig dø. Det aller verste er også tanken at han blir verre og verre, samt ikke gå turer osv som reduserer hans livskvalitet som da fører til at jeg og foreldrene mine må avlive han. Jeg bare kan ikke tenke meg tanken av å velge dato for når han skal avlives og generelt føler jeg angst av å tenke på det. Jeg er redd for at jeg blir enda verre når han dør når jeg allerede er helt ut av meg i en måned. Hvordan er det man kan bli bedre og ikke tenke på det så negativt? Jeg vet at hunden vår har hatt det såååå bra med oss og har vært elsket av alle rundt men for meg føles det som livet mitt sluttes når han dør. 

Anonymkode: 780c1...846

Jeg fikk en hund i 20årsgave. Jeg måtte avlive henne når jeg var 37 - og da hadde hunden lidd ei stund. 
 

hunden og jeg. Alltid sammen - gjennom både 20årene og 30årene. Her skjer det mye og hunden var en del av alt. 
 

Jeg gruet meg sånn. Føltes som jeg sviktet henne.  Bare litt til tenkte jeg. Hun er jo bra i dag. Litt til og litt til. Til slutt var hunden døv, nesten blind, delvis dement, dårlig til beins og inkontinent. Det var en dyrlege som satt seg ned og forklarte pinelsene og hva jeg gjorde. 
 

Valgte hjemmeavlivning for minst mulig stress. Det hele var en fredfull affære og alt stresset og den dårlige samvittigheten jeg kjente på ble faktisk borte når hun endelig var sovnet for godt. 
 

Jeg har nå en halvpsyko jakthund jeg arva av svigers. Jeg kjenner det at det ikke er såå tungt denne gangen. Det må gjøres. 
 

Det er ikke lett. Det kommer ikke til å være lett. Men, du må faktisk ta hensyn til hunden her. De har en tendens til å si fra at nok er nok - og det høres litt slik ut at hunden prøver å fortelle dette. Du svikter ikke dyrer, du redder det. 

[SS03]

Chlypa skrev (På 9.4.2026 den 21.36):

Jeg fikk en hund i 20årsgave. Jeg måtte avlive henne når jeg var 37 - og da hadde hunden lidd ei stund. 
 

hunden og jeg. Alltid sammen - gjennom både 20årene og 30årene. Her skjer det mye og hunden var en del av alt. 
 

Jeg gruet meg sånn. Føltes som jeg sviktet henne.  Bare litt til tenkte jeg. Hun er jo bra i dag. Litt til og litt til. Til slutt var hunden døv, nesten blind, delvis dement, dårlig til beins og inkontinent. Det var en dyrlege som satt seg ned og forklarte pinelsene og hva jeg gjorde. 
 

Valgte hjemmeavlivning for minst mulig stress. Det hele var en fredfull affære og alt stresset og den dårlige samvittigheten jeg kjente på ble faktisk borte når hun endelig var sovnet for godt. 
 

Jeg har nå en halvpsyko jakthund jeg arva av svigers. Jeg kjenner det at det ikke er såå tungt denne gangen. Det må gjøres. 
 

Det er ikke lett. Det kommer ikke til å være lett. Men, du må faktisk ta hensyn til hunden her. De har en tendens til å si fra at nok er nok - og det høres litt slik ut at hunden prøver å fortelle dette. Du svikter ikke dyrer, du redder det. 

Jeg måtte avlive han på mandag natt med familien. Han begynte å puste sakte, se på oss og være veldig anspent men rolig så vi skjønte at han skal dø, så istedet for at han skal lide så avlivet vi han. Igår og idag har vært helt forferdelig dag. Vet ikke hvordan jeg skal greie det. 

[AnonymBruker]

Husk at du valgte det beste for hunden din, Kjærligheten til deg vil alltid bestå. Vårt store og vonde ansvar. Klem.

Anonymkode: 73eae...24d

[AnonymBruker]

Tenk på hvor mye glede har hunden din gitt deg, gi den gleden tilbake ved å la voffen få slippe å leve i smerten 😢

Anonymkode: 17425...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2026 den 21.26):

Nei, det er rett og slett bare helt jævlig. Jeg måtte avlive min første egne hund som jeg hadde i livet i 10 år i november som var. Over 1/3 av livet kjente jeg denne hunden. Hun var som en forlengelse av meg selv. For deg som har hatt hunden siden du var 10 år er det nok enda tøffere. Jeg vil si den venteperioden når man er klar over at man må avlive hunden er overskuelig fremtid er noe av det verste. At man selv må gå og vurdere når man skal avlive hunden er veldig belastende.

Jeg tror ikke det er så mye som kan gjøre den perioden lettere. Man må bare gjøre sitt beste for å nyte den tiden man har igjen med hunden sin. Og ikke utsette avlivning for lenge slik at hunden må lide unødig. Jeg er så glad for at jeg tok min mens hun fremdeles hadde god livskvalitet (det gjaldt agressiv kreft med en svulst som vokste og skapte ubehag i munnhulen så det har bare et spørsmål om tid før hun ville blitt veldig syk). Å komme seg videre kan man først ha ordentlig fokus på etter avliving og den verste sorgen har fått lagt seg litt tror jeg. Men å komme seg videre gjør man uansett, før eller siden. Kjæledyr lever så alt for korte liv, dsv..  

Anonymkode: 34693...d0c

Ja, måtte allikavel avlive han på mandag natt. Var helt jævlig. På kvelden mellom 23:00 startet han å bli dårlig, så veldig ruolig ut, pustet dårlig, kunne såvidt gå og når han prøvde å sette seg så falt han. Vi skjønte at han begynte å dø, men vi så at han var i smerter så vi kjørte fort til dyreklinikken for å avlive han. Storesøstra mi som bor ikke med oss kjørte også, og han venta på henne før han lå seg helt på sengen hans i bilen før faren min tok han opp og satt han i veterinær sengen. Som om han venta på henne. Han begynte å puste verre hos veterinæren før hun tok sprøyten. Men som sagt jeg ville at det skulle være over fordi jeg så hvor ille han hadde det. Men fremdeles når han lå døende satt vi i 45 minutter, og jeg ville ikke gå fra han. Det føltes rett og slett så deprimerende å lukke døren mens han lå der og gå fra han, var helt knust. De to dagene uten han føles så tomme ut og jeg føler ikke som jeg "lever". Jeg er rolig nå at han ikke er i smerter, men jeg føler at det er sykt deprimerende uten han...

Anonymkode: 780c1...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Husk at du valgte det beste for hunden din, Kjærligheten til deg vil alltid bestå. Vårt store og vonde ansvar. Klem.

Anonymkode: 73eae...24d

Ja

Anonymkode: 780c1...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenk på hvor mye glede har hunden din gitt deg, gi den gleden tilbake ved å la voffen få slippe å leve i smerten 😢

Anonymkode: 17425...be4

Ja.. men er fremdeles hjerteknust. Men vet at han ikke lider lenger. 

Anonymkode: 780c1...846

[AnonymBruker]

Min hund er straks 16 år og vi ser at livskvaliteten blir dårligere. Vi vet at tiden hans går mot slutten, men det er vi som må ta den avgjørelsen. Det er utrolig vanskelig. ❤️

Anonymkode: f52c3...c22

[AnonymBruker]

Huff føler sånn med deg TS❤️ Å miste en 4 beint bestevenn er helt grusomt 😢

Anonymkode: a7f75...a06

[SS03]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Huff føler sånn med deg TS❤️ Å miste en 4 beint bestevenn er helt grusomt 😢

Anonymkode: a7f75...a06

ja.. helt forferdelig