Barn og "uanmeldt" besøk

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

 

Folk må huske på at vi lever i en ganske annen tid nå enn for 20-30 år siden. De fleste har harde 100% jobber , og få er hjemmeværende. Da det var hjemmeværende kvinner var dette med familiens sosialisering hennes ansvar. Slik er det ikke lenger. 
 

kan bare snakke for hva jeg foretrekker. Sikkert mange andre meninger..:)

Anonymkode: 1a99b...1ee

Jeg er født på 60-tallet, begge foreldrene mine ar 100% yrkesaktive. På barneskolen hadde vel ca 25% i klassen to 100% yrkesaktive foreldre. Mulig jeg har vært i " feil miljø", etter at jeg startet å jobbe (1990) og deretter fått barn, har det unntaksvis vært hjemmeværende mødre. De få jeg kommer på i farten - var  uføre. 

Anonymkode: ab660...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 12.32):

Spørsmålet kom opp i tråden om helligdager i påsken, men jeg syns det er greit med en egen tråd for å unngå avsporing. 

Jeg bor i ett tettbygd område (mye rekkehus) med mange barnefamilier. Barna løper temmelig fritt rundt mellom husene og fra skolealder av har de stort sett stått for organiseringen selv. Anne ringer Eva for å spørre om hun kan leke, og så ringer de på hos Lisa for å høre om hun kan være med også når de tilfeldigvis er uten for hennes hus. 

Sånn var det sa jeg var liten også, men i mange diskusjoner her inne virker det som om mange mener foreldrene bør være mye mer engasjert. Foreldrene til Anne må ringe foreldrene til Eva for å høre om det passer, og da skal de helst invitere Eva hjem til seg, ikke sende Anne ut. Lisa må barna holde seg unna om ingen foreldre kan ringe hennes foreldre, for det er frekt å komme "ubedt". 

Jeg har hørt om dette i utlandet, med foreldrearrangerte "playdates" og så videre, men jeg har ikke hatt inntrykk av at det har vært slik i Norge (utenom KG). Er denne friheten til barna i ferd med å forsvinne også her? 

Anonymkode: 24cae...f3e

Sånn ellers får barna fly inn og ut som de vil her ,men i ferier og høytider ønsker jeg at foreldrene spør , ikke alltid det passer og mange barn blir fornærmet av et nei så derfor synes jeg det er viktig at de får beskjed eller at vi får det 

Anonymkode: a2bd0...57f

[oledum]

Blitt helt sjukt. Hvis voksene folk ikke klarer å si til barn på døra om det passer eller ei er vi på ville veier. 

Men synes det er enda sjukere hvor få barn som faktisk er ute å leker og at "alle" har fullt opp med aktiviteter bortimot hver dag fra de er små.

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 12.32):

Spørsmålet kom opp i tråden om helligdager i påsken, men jeg syns det er greit med en egen tråd for å unngå avsporing. 

Jeg bor i ett tettbygd område (mye rekkehus) med mange barnefamilier. Barna løper temmelig fritt rundt mellom husene og fra skolealder av har de stort sett stått for organiseringen selv. Anne ringer Eva for å spørre om hun kan leke, og så ringer de på hos Lisa for å høre om hun kan være med også når de tilfeldigvis er uten for hennes hus. 

Sånn var det sa jeg var liten også, men i mange diskusjoner her inne virker det som om mange mener foreldrene bør være mye mer engasjert. Foreldrene til Anne må ringe foreldrene til Eva for å høre om det passer, og da skal de helst invitere Eva hjem til seg, ikke sende Anne ut. Lisa må barna holde seg unna om ingen foreldre kan ringe hennes foreldre, for det er frekt å komme "ubedt". 

Jeg har hørt om dette i utlandet, med foreldrearrangerte "playdates" og så videre, men jeg har ikke hatt inntrykk av at det har vært slik i Norge (utenom KG). Er denne friheten til barna i ferd med å forsvinne også her? 

Anonymkode: 24cae...f3e

Stort sett kommer ungene på døra her uten at jeg har fått telefon- men, det kommer an på alder. Før skolealder så blir det ringt 

[AnonymBruker]

Her ordner barna selv. Nå begynner de jo å bli litt sånn pre-teen da men har ikke avtalt med foreldrene siden de gikk i 4 klasse å da gjerne med de som bor litt unna. De i nabolaget har de kunnet leke selvorganisert med fra 1 klasse. Å synes bare det er hyggelig når de får venner som ringer på døra, som regel snakker de med vennene på tlf først selv, å en og annen gang kommer venner uanmeldt på døra men jeg synes hvertfall ikke det gjør noe å passer det ikke så passer det ikke, ikke værre enn det😅

Anonymkode: 8fc77...40d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 16.05):

Veldig rart å sende 4 åringer alene rundt uten å vite hvor de er da

Anonymkode: f85c7...e3d

Ikke meg du svarer, men jeg vet jo ca hvor de er! "Grensa er huset til Arne den veien og huset til Knut den veien. Be foreldrene sende meg en melding hvis dere gjør inn til noen." 

Anonymkode: 1265d...aa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke meg du svarer, men jeg vet jo ca hvor de er! "Grensa er huset til Arne den veien og huset til Knut den veien. Be foreldrene sende meg en melding hvis dere gjør inn til noen." 

Anonymkode: 1265d...aa6

Å alle 4 åringer hører selvsagt på det og ingen går lenger 🤦🏻‍♀️

Anonymkode: f85c7...e3d

[AnonymBruker]

Syns jeg det er kjipt å si nei til et barn som kommer uanmeldt? Jepp. Hvorfor? Fordi jeg ser håpet og gleden i øya på barnet. Men noen ganger er det slik. Jeg har sagt til mitt barn at dersom han ringer på hos kompisen, så er det ikke sikkert det passer. Og at noen ganger er det slik. 

Anonymkode: ac673...43f

[AnonymBruker]

Dette er dessverre på vei ut. Delvis pga skjerm ol. Kommer også selvsagt an på nabolaget. Da min første vokste opp bodde vi på barnevennlig liten plass og da var ungene på besøk til hverandre og spurte om den andre kunne være med ut og leke eller om de kunne være hos oss. Fra ca 5 års alderen. 

Synes det er synd at den friheten og selvstendighet blir fratatt ved at foreldrene skal organisere og planlegge playdates. Føler at vi har blitt så rigid der

Anonymkode: d17bb...a61

[AnonymBruker]

Min 8-åring sliter litt sosialt og hun er ikke moden nok til å være ute alene og ringe på dører. Skjelden noen kommer på døren og spør etter henne og da de som bor nærmest ikke har noe kontakt med henne. Vi arrangerer derfor leke-avtaler for henne fortsatt. Mange av vennene bor uansett så langt unna at de ikke kan gå hit selv. Kunne ønske det var slik at de arrangerte selv, men men. 

Anonymkode: 15c17...5f9

[AnonymBruker]

I utgangspunktet synes jeg unger må kunne ordne det selv, men foreldrene må kanskje også være litt obs på om alle ungene blir inkludert.

Anonymkode: 7fc2a...eb3

[AnonymBruker]

Hos oss flyr det unger ut og inn stortsett hele dagen. Synes det er så trivelig at de har mange venner og at de faktisk tar de med hjem, og at de ønsker å komme på eget ønske. 

Anonymkode: d6e63...ec8

[AnonymBruker]

Jeg elsker at barna ordner dette selv. Syns alltid det er hyggelig at det ringer på døren og vi har ofte 2-4 ekstra barn rundt middagsbordet. Jeg vokste opp sånn, foreldrene mine hadde alltid åpent hus, og jeg er så glad for at barnet mitt gjør det samme. Har alltid en pakke pølser i kjøleskapet/fryser siden det kommer så mange😅

Anonymkode: edfff...88c

[AnonymBruker]

Her løpes det fritt omkring fra se er omtrent 5-6 år altså. De spør om de får komme inn og være, og jeg ber alltid barn spørre sine foreldre om de kan spise middag. Jeg personlig ønsker helst mine barn hjem til middag, og ikke at de spiser så ofte borte. 

Anonymkode: 9f4d0...a4f

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er MYE lettere med uanmeldt besøk. Men her hvor vi bor (ei lita øy i distriktsNorge) er det litt vanskelig. Vi bor i «sentrum», og barna her springer fritt mellom husene. Mens andre som bor andre steder på øya må kjøres (har ingen kollektivtransport) pga avstander og trafikkbildet. Ofte er barn igjen i sentrum etter skoletid, og er i lag til kveldstid. Har også bedehus og frivillige som driver «hengesteder» flere ettermiddager i uka. 

Anonymkode: c8224...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 23.36):

For vår tid så syns jeg faktisk at hovedvekt av besøk er avtalt er helt gull.

Ingen problem med naboer som kommer innom - gjerne opp til flere ganger i uka. Men jeg syns d funker bra med de avtalte besøkene også. Middager kan planlegges. Man får litt avlastning på skift da de går hjem direkte fra skolen.. og man får ro og forutsigbarhet i hodet. I tillegg kan det også hende at barna trengs å skjermes litt.. når noen står på døra kan det være vanskelig å si nei, selv om de kanskje akkurat trenger det den dagen. Barnas oppvekst skjer mye i institusjon og mange er slitne etter lange dager med andre barn og stimuli rundt seg konstant..
 

Folk må huske på at vi lever i en ganske annen tid nå enn for 20-30 år siden. De fleste har harde 100% jobber , og få er hjemmeværende. Da det var hjemmeværende kvinner var dette med familiens sosialisering hennes ansvar. Slik er det ikke lenger. 
 

kan bare snakke for hva jeg foretrekker. Sikkert mange andre meninger..:)

Anonymkode: 1a99b...1ee

For 20-30 år siden var det hjemmeværende kvinner med ansvar for sosialisering? Hvilken verden lever du i? 20-30 år siden er 1996-2006. Du må 20 år til tilbake og selv da var det svært mange mødre i jobb. Og hva slags unger har du som må skjermes for lek? 

Anonymkode: 238cc...31f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2026 den 0.33):

Jeg er født på 60-tallet, begge foreldrene mine ar 100% yrkesaktive. På barneskolen hadde vel ca 25% i klassen to 100% yrkesaktive foreldre. Mulig jeg har vært i " feil miljø", etter at jeg startet å jobbe (1990) og deretter fått barn, har det unntaksvis vært hjemmeværende mødre. De få jeg kommer på i farten - var  uføre. 

Anonymkode: ab660...fd1

Jeg er også født på 60-tallet, og i klassen min på barneskolen var det bare de to skilte, eneforsørgende mødrene som var i lønnet arbeid. Mange av jentene jeg vokste opp med, tok det for gitt at de også skulle bli husmødre som ble forsørget av mannen; dette var så sent som på midten av 80-tallet. Da vi kom på ungdomsskolen, var alle mødrene i klassen min kommet i arbeid, men det var som regel deltid. Uføretrygd var stort sett forbeholdt menn som hadde vært yrkesaktive. Om man hadde rettigheter på papiret, var det få kvinner som i hele sitt voksne liv var blitt forsørget av ektemannen, som kom på å søke uføretrygd om helsen sviktet senere.

De fleste sluttet å arbeide da de ble gravide dersom de rakk å arbeide noen

få år før de giftet seg. Den eneste jeg kjenner fra den tiden som tok ut foreldrepermisjon (som på den tiden var seks uker), var utdannet sykepleier, og det var høyst uvanlig. Det var status å være en av få som faktisk hadde fullført gymnaset - de fleste hadde måttet slutte på skolen lenge før.

Anonymkode: a491a...b74