Hvordan takle sorgbearbeiding i en konflikt ?

[AnonymBruker]

Ektefellen til min kones søster fekk diagnosert kreft for omlag 5 år  (60 år) , og har vert under regelmessige cellegiftbendling, og resultatet har vert oppløftende. En positiv kar med arbeidslyst til tross for diagnosen , og  alltid virket å vera ved godt mot og aldri klaget over en vond smete. Sist eg snakket med han ga eg utrykk for at det må vera tøft å kjenne på at ein har fått dødsdomen, og den kanskje er nær forestånde. Han ga da imidlertid utrykk for at han var mer bekymra for kona en seg selv. Har hørt andre som har  fått sin dødsdom gitt uttrykk for same holdning.  Her kommer ein til eit punkt hvor  folk som lever i beste velgående ikkje kan identifisere 

Eg  alltid hatt en god dialog med han, og har hatt mange felles interesser, og hatt mange konstruktive positive diskusjoner, og snakket med han sist  for omlag 4 uker, og virket da  kjekk, og ved godt mot.  Han og kona  kunne bekrefte at cellegiftbeh. var avluttet, og eg tok som  eit tegn på at timeglasset var ifred med å renne ut.  

Igår langfredag   fekk ein  først beskjed om at han hadde fått  lungebetennelse, og  døde for en uke sidan. De øvrige 3 søskena inkl. min kone   ( 4 søstre  ) har vert i konflikt (av ukjent årsak) i drøyt i år, og derfor ingen info om dødsfallet fra avdødes kone. Kona til avdøde har nok ofte følt på at  nermeste familie har vist liten omtanke og støtte, men de har hatt sine problemer å stri med i familen m/ syke barn m.m. Kona til avdøde har vist bestemt at avdøde skal gravlegges i stillhet, og kanskje var det avdødes ønske. Ønsker ikkje å trenge med på avdødes ektefelle, og det gjør heller ikkje de øvrige søstrene, men synes det er bare så ufatteleg trist at skjebnen skulle bli slik. 

 

  

Anonymkode: 0b2ae...c11

[AnonymBruker]

Kondolerer

Mulig jeg misforstår, men du spurte han ikke om hvordan det føltes å ha fått en dødsdom?

 

Anonymkode: 457a3...328

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ektefellen til min kones søster fekk diagnosert kreft for omlag 5 år  (60 år) , og har vert under regelmessige cellegiftbendling, og resultatet har vert oppløftende. En positiv kar med arbeidslyst til tross for diagnosen , og  alltid virket å vera ved godt mot og aldri klaget over en vond smete. Sist eg snakket med han ga eg utrykk for at det må vera tøft å kjenne på at ein har fått dødsdomen, og den kanskje er nær forestånde. Han ga da imidlertid utrykk for at han var mer bekymra for kona en seg selv. Har hørt andre som har  fått sin dødsdom gitt uttrykk for same holdning.  Her kommer ein til eit punkt hvor  folk som lever i beste velgående ikkje kan identifisere 

Eg  alltid hatt en god dialog med han, og har hatt mange felles interesser, og hatt mange konstruktive positive diskusjoner, og snakket med han sist  for omlag 4 uker, og virket da  kjekk, og ved godt mot.  Han og kona  kunne bekrefte at cellegiftbeh. var avluttet, og eg tok som  eit tegn på at timeglasset var ifred med å renne ut.  

Igår langfredag   fekk ein  først beskjed om at han hadde fått  lungebetennelse, og  døde for en uke sidan. De øvrige 3 søskena inkl. min kone   ( 4 søstre  ) har vert i konflikt (av ukjent årsak) i drøyt i år, og derfor ingen info om dødsfallet fra avdødes kone. Kona til avdøde har nok ofte følt på at  nermeste familie har vist liten omtanke og støtte, men de har hatt sine problemer å stri med i familen m/ syke barn m.m. Kona til avdøde har vist bestemt at avdøde skal gravlegges i stillhet, og kanskje var det avdødes ønske. Ønsker ikkje å trenge med på avdødes ektefelle, og det gjør heller ikkje de øvrige søstrene, men synes det er bare så ufatteleg trist at skjebnen skulle bli slik. 

 

  

Anonymkode: 0b2ae...c11

Jeg skjønner de veldig godt. Når ikke engang en dødsdom forener søsken flokken. Og søsken ikke kan stille opp i den vanskeligste tiden. Da viser man bare hat, og fravær av kjærlighet og å bry seg på ekte. Da har man i praksis sagt jeg driter i deg. 

Jeg skjønner de godt. Kun en av min manns 4 søsken hadde kontakt da han var døds syk. Dvs han levde på en knivegg, hvor det kunne gå galt når som helst.  De spurte meg av og til hvordan det gikk med han. Som virket som ekte spm. Men de gjorde ingenting for å skvære opp sin dårlige oppførsel og si unnskyld.

Hadde de gjort det kunne de ha begynt på nytt, siden han overlevde. Hadde han ikke overlevd, kunne han fått dø i fred. Nei de valgte å  fortsette, og ikke rikke seg i egen løgn. 

Det gode forholdet ser ut til å være evig borte. Vi prøver litt av og til. Men det er blitt en stor vegg imellom.

Så at søskene her ikke var rausere i en vrien tid, nei da kan de holde seg borte åå begravelsen også. Å dukke opp der, ville jo kun vært for egen fasade. Da tok vel konen valget for dem.

Men jeg skjønner du sitter i en sorg, og er i dragsuget av han sine søsken. Så jeg tenker det kanskje kunne vært en ide å ta kontakt med hans kone, og fortelle litt om hva du føler og at du savner han

Anonymkode: ed338...756

[AnonymBruker]

Det er virkelig trist når man ikke en gang ved dødsfall kan kontakte nærmeste familie, men her på kg er det veldig mange som kutter all kontakt og dette er en av konsekvensene. 
Du får tenke på at du i alle fall hadde en god tone med din svoger og at han visste du ikke var en del av familiefeiden. Han hadde nok et poeng med sine bekymringer for kona, men hadde likevel forsonet seg med sin skjebne. Du kan minnes ham som den positive karen du kjente og la gravferda passere i det stille.

Anonymkode: 858c1...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kondolerer

Mulig jeg misforstår, men du spurte han ikke om hvordan det føltes å ha fått en dødsdom?

 

Anonymkode: 457a3...328

Oppsøkte  avdøde av praktiske årsaker, og var ikkje klar over at sykdomsbilde hadde forverret seg. Avdøde har til tross for sykdomsbilde vert aktiv, og oppgående, og jobbet mye.  Under besøkte ble det naturleg nok diskusjonen pendlet over på avdødes sykdomsbilde, og hvilke kjensler det måtte vera å leve når ein viste at timeglasset var ifred med å renne ut. 

Eg ble nokså overasket når han roleg og avbalansert ga utrykk for at han tok mer synd i ektefellen en seg selv.    

Eg ønsker ikkje bruke utrykket dødsdom ettersom det eit  eit utrykk som ofte henger saman med dødssatraff. 

Anonymkode: 0b2ae...c11

[AnonymBruker]

Jeg vet at slik kommer det til å bli når mitt søsken dør kommer jeg til å lese dødsannonsen å få vite det slik, vi har aldri vært spesielt «close» og at vi ikke har kontakt er jo selvsagt min feil

Anonymkode: 8737d...012

[AnonymBruker]

Er selv blitt noen år, og har opplevd mange sorgtunge dager i forbindelse  med   nære pårørende, venner, og bekjente har gått bort.   Reaksjonsmønsteret er ofte  individuelt, og det skjer noe   mentalt  hos dei fleste som er vanskelig å sette ord på. Dette er ikkje noe ein kan lese seg fremtil  på en PC  eller  på  skulebenken, men det handler om kjensler og erfaringer. 

Har  tatt del i å bære mange avdøde  ut igjennom kyrkjedøra, til sin siste hvileplass.  De har alle det til felles at de har   betydd mye , og vert eindel av nettverket,  men nå er  de fleste er borte.

Livet er altfor kort til at ein skal bruke energi på å krangle med hverandre., men den matrialistiske velstand har åpenbart ført til at mange er blitt mer selvopptatte av å få realisere noe  fremfor å ta vare på det mellom-menneskelige.  Vi lever åpenbart i eit kjøligere samfunn nå en tidligere, og eit sykdomstegn i samfunnet.

Eg føler å ikkje   ha noe  usnakket verken med avdøde eller  enken, og ettersom  dødsfallet kom  noe bråt, og uventa   ønsker eg at det skal "få tid å  synke inn" og noen legg åpenbart  vekt på alenetilverelsen.

 Hvorvidt det var avdøde sitt ønske at de nermeste ikkje skulle bli innformert, og  at bisettelse skulle foregå  diskre var ikkje eit santralt tema under siste møte med avdøde, og noe eg kanskje aldri får svar på.  Kjente ikkje til at avdøde hadde en slik holdning, som, og noe som ikkje stemmer. 

 

 

 

Anonymkode: 0b2ae...c11

[AnonymBruker]

Kona har nok stor sorg, nok meg sitt. Søstrene burde gå sammen med blomster til enken. Om de ikke vil gå på døra så send det med bud hvertfall. Dette er uansett ikke tiden til mer konflikt. Din kone bør vise at hun er voksen nok til å sende en kondolanse. 
Uvennskap mellom søsken er vondt og årsaken er ofte små ting. 
en fornærmelse og mangel på å kommunisere blir ofte langvarig 

Anonymkode: 338f0...224

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kona har nok stor sorg, nok meg sitt. Søstrene burde gå sammen med blomster til enken. Om de ikke vil gå på døra så send det med bud hvertfall. Dette er uansett ikke tiden til mer konflikt. Din kone bør vise at hun er voksen nok til å sende en kondolanse. 
Uvennskap mellom søsken er vondt og årsaken er ofte små ting. 
en fornærmelse og mangel på å kommunisere blir ofte langvarig 

Anonymkode: 338f0...224

Synes dette er både vondt, vanskelig , og  slitsomt, og det er ikkje avdøde som er kilden til  uvennskapet, men enken.  

Enken har valgt å ikkje underrette selv  nære på rørende  om dødsfallet, og omstendigheten rundt bisettelsen. Hadde  ikkje forstilt meg det  skulle ende slik,og trur  heller ikkje avdøde  ønsket  det slik.  Skulle gjerne øngst å tatt del i avdødes siste reise, men enken ønsker det tilsynelatende ikkje slik ettersom all kommunikasjon er brutt. 

Har ingen problem med å identifisere med  enken sin situasjon idag, men også mange nære pårørende har vansker med å forsone seg med hennes oppførsel. 

 

 

 

 

Anonymkode: 0b2ae...c11

[AnonymBruker]

Så søsken har ikke vist omtanke og støtte under sykdommen men er snurt for at enken ikke prioriterer å hensynta deres behov når det kom til begravelsen? 

Anonymkode: 953ba...a68

[AnonymBruker]

Dessverre så hender det at nære pårørende mener de eier sorgen, og ikke helt forstår at det står andre rundt som også sørger og kunne trengt en avslutning som f.eks begravelse. 

Anonymkode: 26eb1...97f

[AnonymBruker]

Har fått store problem med å fordøye  hendelsen i  tilknytting til en  svogers bortgang  om   ikkje ble innformert om verken dødsfallet   eller  minnestund iden lokale kyrkja hvor det var  bare innviterte. Vedkomende skulle kremerest så derfor ble det holdt en minnstund i krykja.

Ble  noe stuss når eg en morgen oppdaget av nabo hadde flagget på halvstang, og egen flaggstang stod "naken"  og tenkte først at det måtte vera noen i deres  nære familie som var gått bort. Naboen  er ikkje engang i slektsforhold med  svoger, og har meg  bekjent vert kun på hils med avdøde.  Har selv  tatt del i manga begravelser, men  aldri opplevd  noe tilsvarende før.  

Holdningen / handlingen til svigerinnen er ikkje forenelig med våre tradisjoner og har vansker med å identifisere meg , og  stenge ute del av neraste familie.   Misstenker at det ligg en mentalforstyrrelese til grunn som hun ikkje helt har skjønt konsekvensen av.  Hun har oppført seg merkelig, og har forlengst skapt intern familiekonflikter som kan vera svert utfordrende å rette oppatt på lang tid. Nå er det ikkje uvanleg å få en mental  nedtur v/ dødsfall i nære relasjoner når en blir sykmeldt, men noe som fastlegen burde avdekke. 

 

 

Anonymkode: 0b2ae...c11