Til en tidligere bestevenn

[AnonymBruker]

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

Jeg føler deg 💗

Anonymkode: d76d7...491

[AnonymBruker]

Ok

Anonymkode: c0096...328

[AnonymBruker]

Har selv opplevd at en langvarig bestevenn på nettet plutselig blokkerte meg i alle kanaler uten forvarsel og uten at noe spesielt hadde skjedd. Tvert imot. Det siste jeg gjorde for henne var å gi henne noen gode ord som hun takket for. 

Jeg reagerte med sjokk på blokkeringen. Forstod ingenting. Og startet å lete etter grunner, samt begynte på en omfattende selvransakelse. Men etter å ha gått igjennom tusenvis av meldinger til hverandre fant jeg ut at det var ingen grunn, annet enn at hun tilsynelatende ikke trengte meg mer når hun "endelig" følte seg litt bedre etter år med psykiske problemer som hun hadde "tømt" på meg. 

Jeg kan relatere til denne sorgen, TS. Jeg sørget og var i sjokk og vantro lenge. Alle sorgstadiene ble gjennomført over lengre tid. Helt til det en dag snudde. Brått. Akkurat som jeg våknet en "vakker dag" og bare tenkte fuck you til henne. Jeg har nærmest lagt henne for hat for det bruddet på den måten hun utsatte meg for. Og jeg kommer til å "hate" henne inn i evigheten for det. 

Anonymkode: fa10a...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har selv opplevd at en langvarig bestevenn på nettet plutselig blokkerte meg i alle kanaler uten forvarsel og uten at noe spesielt hadde skjedd. Tvert imot. Det siste jeg gjorde for henne var å gi henne noen gode ord som hun takket for. 

Jeg reagerte med sjokk på blokkeringen. Forstod ingenting. Og startet å lete etter grunner, samt begynte på en omfattende selvransakelse. Men etter å ha gått igjennom tusenvis av meldinger til hverandre fant jeg ut at det var ingen grunn, annet enn at hun tilsynelatende ikke trengte meg mer når hun "endelig" følte seg litt bedre etter år med psykiske problemer som hun hadde "tømt" på meg. 

Jeg kan relatere til denne sorgen, TS. Jeg sørget og var i sjokk og vantro lenge. Alle sorgstadiene ble gjennomført over lengre tid. Helt til det en dag snudde. Brått. Akkurat som jeg våknet en "vakker dag" og bare tenkte fuck you til henne. Jeg har nærmest lagt henne for hat for det bruddet på den måten hun utsatte meg for. Og jeg kommer til å "hate" henne inn i evigheten for det. 

Anonymkode: fa10a...fd1

TS her. Har også hatt online-venner (som ble venner utenom også etterhvert) som forsvant.

En ble plutselig skikkelig slem. Uten grunn slang ufattelig mye dritt til meg i offentlige chatter så alle kunne se. Vi hadde blitt veldig gode venner over mange år, og møttes veldig mange ganger også.

Jeg så aldri det komme. Så sørget mye over det. Det var jeg som endte vennskapet fordi jeg ikke orket å bli behandlet slik. 

Uansett om det er online eller ei, det er veldig ugreit og vondt. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

Vakkert skrevet. Vil du si litt mer om hva som skjedde? Var det uventet eller skjedde det over tid?

Anonymkode: f799c...1c3

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vakkert skrevet. Vil du si litt mer om hva som skjedde? Var det uventet eller skjedde det over tid?

Anonymkode: f799c...1c3

Takk!

Det var fullstendig uventet. Skjedde ikke over tid. 

Men merket ved mitt samlivsbrudd at hun ikke brydde seg. Jeg bad om hjelp mange ganger men hun kunne aldri. Ingen forklaring heller (som er helt ok) bare "kan ikke". Ingen spørsmål en eneste gang om hvordan det gikk heller. Aldri. 

Jeg måtte mase om å møtes. Ble sjeldent noe av. Hun har egentlig aldri vist noe omsorg eller støtte når jeg tenker meg om. Og jeg stod i 3 kriser tett etter hverandre. Er da man merker hvem de ekte vennene er. Når noen synker så lavt at de aktivt ber om hjelp, som jeg til slutt gjorde, og noen sier nei? Burde de ikke forstå det da? Jeg er som de fleste. Er for stolt til å be om hjelp, helt til livet nesten er over.

Så stod hun i en krise og jeg var der. Jeg støttet. Jeg svarte. 

Etter det har hun forsvunnet helt. Jeg har fremdeles noe kontakt med ektemannen hennes, men ikke henne. Hun poster ufattelig mye i sosiale medier om deres perfekte liv, men ingen møter henne lenger. 

Jeg hadde mange spørsmål og mye på hjertet. Men har innsett at hun ikke er en venn lenger.

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

Hva vet du om hennes liv? Kan det være hun har hatt kriser du ikke vet om og du ikke har brudd deg med en gang? For jeg er nemmelig den som kan spørr eandre hvordan det går eller stille opp. I det minste prøve! Men det er ingenting tilbake! Vært gjennom mye i noen år no uten noe, men selv mener vel bestevennen at jeg er problemet. Rart det der! Om det er sant som du sier, så kanskje du har det bedre uten da. Men det fins alltid 3 siden av en sak. Din,hennes og midt i mellom!

Anonymkode: 835f5...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting.

Vennskap og mennesker endrer seg alltid. I utgangspunktet kjenner du aldri de innerste tankene til en annen person. Og hvor var den psykologiske tryggheten i vennskapet om din venninne aldri tok sjansen på å betro seg til deg? Hva vet du egentlig? 

At venninnen din ikke lengre ønsker den samme kontakten med deg gjør ikke automatisk henne til den "slemme". Hun har satt en grense for seg selv, som du også må respektere.

Men ja, det er sårt når vennskap avsluttes. 

Anonymkode: 58cfb...7c7

[AnonymBruker]

Dette skjedd meg to ganger. Og begge gangene har de kommet krypende tilbake etter noen år. I begge tilfellene ble jeg utrolig glad og tenkte at nå er alt tilbake til normalen igjen, nå får jeg igjen for alle tårene jeg har felt pga sorg over at de dro.

Hvis det er noen trøst så kan jeg fortelle at ting ble aldri som før. Ser i ettertid at selv om jeg ble glad  så hadde det beste for meg vært om de aldri noen sinne tok kontakt igjen. Vi mennesker er i utvikling hele tiden, nye mennesker vi treffer, sorger og kriser, sykdom, alderdom osv gjør at vi forandrer oss. Å "få tilbake" disse to vennene ble bare kleint og rart. Vi passet ikke sammen lenger. 

Kontakten ebbet ut og er igjen null kontakt. Både fordi jeg så ikke vitsen og fordi de allerede hadde bevist at det er null problem for de å bare forsvinne, så da gjorde de det.

Anonymkode: d0886...790

[AnonymBruker]

Glemte å skrive poenget: bare la de gå og vær glad de ikke tar kontakt. Bruk heller energien din på å finne trygge gode vennskap som aldri tar slutt. 

Anonymkode: d0886...790

[AnonymBruker]

Vi aner ikke hva andre bærer. Vi aner heller ikke om det vi føler er hjelp og støtte oppfattes slik. Folk trenger forskjellig. Du har dine behov, kanskje fikk du ikke dem dekket. Kanskje slet du deg unødvendig ut med å gi helt feil oppbacking til andre. Vennskap er vanskelig.  La det gå og ta vare på deg selv ❤️

Anonymkode: d788b...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette skjedd meg to ganger. Og begge gangene har de kommet krypende tilbake etter noen år. I begge tilfellene ble jeg utrolig glad og tenkte at nå er alt tilbake til normalen igjen, nå får jeg igjen for alle tårene jeg har felt pga sorg over at de dro.

Hvis det er noen trøst så kan jeg fortelle at ting ble aldri som før. Ser i ettertid at selv om jeg ble glad  så hadde det beste for meg vært om de aldri noen sinne tok kontakt igjen. Vi mennesker er i utvikling hele tiden, nye mennesker vi treffer, sorger og kriser, sykdom, alderdom osv gjør at vi forandrer oss. Å "få tilbake" disse to vennene ble bare kleint og rart. Vi passet ikke sammen lenger. 

Kontakten ebbet ut og er igjen null kontakt. Både fordi jeg så ikke vitsen og fordi de allerede hadde bevist at det er null problem for de å bare forsvinne, så da gjorde de det.

Anonymkode: d0886...790

Min erfaring også. Hadde ei bestevennine som ghostet meg. Jeg prøvde å holde kontakten med ble ignorert. Jeg var knust.

Etter noen år tok hun kontakt og sa hun savnet meg, spurte om vi kunne ta noen øl.

Jeg trodde det var begynnelsen på noe bra. At vi kunne gjenopprette vennskapet, men merket etterhvert at jeg ikke ønsker kontakt. At man etter flere år og svik i bunnen tenker man kan komme tilbake som om ingenting har skjedd, nei....Det er desverre fullstendig mulig å ghoste og gå ut av et vennskap og la den andre sitte igjen som et spørsmålstegn, men da trenger man ikke å lure på å komme tilbake igjen etter noen år og spørre seg hvorfor det ikke funker å ta opp tråden 

Anonymkode: 71352...7c6

[AnonymBruker]

For mange år siden forsvant min beste venn sporløst. Huset hennes ble solgt, vi så det lå ute på finn. No. Vi var flere som ringte og sendte meldinger men uten respons. Fikk til slutt tak i en søster som fikk sjokk når hun hørte at kontakten var brutt, hun skulle ta tak i det. Etter ett år dukket vennen opp igjen, hun hadde flyttet med ny kjæreste (vi visste ikke at hun hadde fått kjæreste) og kom nå hjem slukøret fordi han hadde vert utro. Vi tok imot henne og iallfall sa jeg til henne hvor sjokkert og lei jeg ble når hun bare forsvant slik. Jeg sa hun kunne sagt at hun skulle flytte langt så hadde jeg iallefall sluppet å drive selvransakelse mtp om jeg hadde sagt noe galt. 

Etter to år hjemme igjen forsvinner hun igjen. Tilbake sitter jeg og ett par andre og forstår lite. Denne gangen kan hun ikke komme tilbake, jeg kommer ikke til å åpne hjemmet mitt igjen og de to andre har flyttet de også (ene giftet seg). 

Jeg hadde og en god venninde som i sommer brått sluttet å sende snap og meldinger. Jeg vet via andre at hun har fått psykiske problemer men så lenge jeg ikke får respons fra henne kan jeg ikke være der for henne. Jeg kan heller ikke skrive eller si at jeg vet hun har det tøft for jeg har fått info via en annen person som vet dette berører meg. Døra er åpen men hun velger å gjemme seg. 

Nå er jeg 50 og jeg er rett og slett ikke villig til å slippe noen så tett innpå igjen. Små samtaler med naboer og slikt får holde for meg. 

Anonymkode: 35526...8e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

, annet enn at hun tilsynelatende ikke trengte meg mer når hun "endelig" følte seg litt bedre etter år med psykiske problemer som hun hadde "tømt" på meg. 

 

Denne.

Hatt ei venninne gjennom flere år som  har brukt meg som en søppelkasse for alle sine negative tanker om andre venner, seg selv og familie. Alt var galt, hun hadde ingen ekte venner utenom meg. Hun har hatt psykiske problemer alle år jeg har kjent henne. Jeg har vært der for henne fordi hun trengte det, men jeg har aldri sett på henne som bestevenn, noe hun har tydeligvis sett på meg som.

Så plutselig dette året så kom meldingen om at hun ikke kunne være den vennen jeg ønsket (som om jeg noen gang har uttrykt noe som helst om det) og at hun trengte å ta en pause fra alle hun kjenner fordi hun var så langt nede bla bla. Har hørt fra felles venner at hun nå er begynt å være med venner igjen og ha besøk osv.

Men om hun ikke tar kontakt igjen (gått 8 mnd nå), så er det nesten like greit - for det var jo bare klaging og syting fra den kanten uansett. Bare syntes det er så rart å gå fra "du er min beste venn og ha alltid vært der" til null kontakt liksom, så falskt.

Anonymkode: 9bd22...e0d