Til en tidligere bestevenn

[AnonymBruker]

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

Jeg føler deg 💗

Anonymkode: d76d7...491

[AnonymBruker]

Ok

Anonymkode: c0096...328

[AnonymBruker]

Har selv opplevd at en langvarig bestevenn på nettet plutselig blokkerte meg i alle kanaler uten forvarsel og uten at noe spesielt hadde skjedd. Tvert imot. Det siste jeg gjorde for henne var å gi henne noen gode ord som hun takket for. 

Jeg reagerte med sjokk på blokkeringen. Forstod ingenting. Og startet å lete etter grunner, samt begynte på en omfattende selvransakelse. Men etter å ha gått igjennom tusenvis av meldinger til hverandre fant jeg ut at det var ingen grunn, annet enn at hun tilsynelatende ikke trengte meg mer når hun "endelig" følte seg litt bedre etter år med psykiske problemer som hun hadde "tømt" på meg. 

Jeg kan relatere til denne sorgen, TS. Jeg sørget og var i sjokk og vantro lenge. Alle sorgstadiene ble gjennomført over lengre tid. Helt til det en dag snudde. Brått. Akkurat som jeg våknet en "vakker dag" og bare tenkte fuck you til henne. Jeg har nærmest lagt henne for hat for det bruddet på den måten hun utsatte meg for. Og jeg kommer til å "hate" henne inn i evigheten for det. 

Anonymkode: fa10a...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har selv opplevd at en langvarig bestevenn på nettet plutselig blokkerte meg i alle kanaler uten forvarsel og uten at noe spesielt hadde skjedd. Tvert imot. Det siste jeg gjorde for henne var å gi henne noen gode ord som hun takket for. 

Jeg reagerte med sjokk på blokkeringen. Forstod ingenting. Og startet å lete etter grunner, samt begynte på en omfattende selvransakelse. Men etter å ha gått igjennom tusenvis av meldinger til hverandre fant jeg ut at det var ingen grunn, annet enn at hun tilsynelatende ikke trengte meg mer når hun "endelig" følte seg litt bedre etter år med psykiske problemer som hun hadde "tømt" på meg. 

Jeg kan relatere til denne sorgen, TS. Jeg sørget og var i sjokk og vantro lenge. Alle sorgstadiene ble gjennomført over lengre tid. Helt til det en dag snudde. Brått. Akkurat som jeg våknet en "vakker dag" og bare tenkte fuck you til henne. Jeg har nærmest lagt henne for hat for det bruddet på den måten hun utsatte meg for. Og jeg kommer til å "hate" henne inn i evigheten for det. 

Anonymkode: fa10a...fd1

TS her. Har også hatt online-venner (som ble venner utenom også etterhvert) som forsvant.

En ble plutselig skikkelig slem. Uten grunn slang ufattelig mye dritt til meg i offentlige chatter så alle kunne se. Vi hadde blitt veldig gode venner over mange år, og møttes veldig mange ganger også.

Jeg så aldri det komme. Så sørget mye over det. Det var jeg som endte vennskapet fordi jeg ikke orket å bli behandlet slik. 

Uansett om det er online eller ei, det er veldig ugreit og vondt. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

Vakkert skrevet. Vil du si litt mer om hva som skjedde? Var det uventet eller skjedde det over tid?

Anonymkode: f799c...1c3

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg savner deg ikke lenger.

Jeg venter ikke på kontakt fra deg lenger.

Jeg lengter ikke etter skravlingen og selskapet ditt lenger.

Jeg har forstått at du er borte. 

Du fant nye venner og nye mennesker som gav deg mer. Du var ikke der for meg i mine kriser. Du var ikke interessert lenger. 

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting. Jeg var alltid der for deg. I 35 år.

Jeg er glad jeg til slutt fant ut at du ikke var en ekte venn. Bedre sent enn aldri. 

Jeg visste ikke at å sørge over vennskap var likt som å sørge over brudd med kjærester. Men det har jeg funnet ut nå. Alle stadier av sorg har jeg vært igjennom. Det betyr ikke at det ikke fremdeles er vondt, men det går bra nå. Jeg savner deg ikke lenger. Du bare forsvant. 

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vakkert skrevet. Vil du si litt mer om hva som skjedde? Var det uventet eller skjedde det over tid?

Anonymkode: f799c...1c3

Takk!

Det var fullstendig uventet. Skjedde ikke over tid. 

Men merket ved mitt samlivsbrudd at hun ikke brydde seg. Jeg bad om hjelp mange ganger men hun kunne aldri. Ingen forklaring heller (som er helt ok) bare "kan ikke". Ingen spørsmål en eneste gang om hvordan det gikk heller. Aldri. 

Jeg måtte mase om å møtes. Ble sjeldent noe av. Hun har egentlig aldri vist noe omsorg eller støtte når jeg tenker meg om. Og jeg stod i 3 kriser tett etter hverandre. Er da man merker hvem de ekte vennene er. Når noen synker så lavt at de aktivt ber om hjelp, som jeg til slutt gjorde, og noen sier nei? Burde de ikke forstå det da? Jeg er som de fleste. Er for stolt til å be om hjelp, helt til livet nesten er over.

Så stod hun i en krise og jeg var der. Jeg støttet. Jeg svarte. 

Etter det har hun forsvunnet helt. Jeg har fremdeles noe kontakt med ektemannen hennes, men ikke henne. Hun poster ufattelig mye i sosiale medier om deres perfekte liv, men ingen møter henne lenger. 

Jeg hadde mange spørsmål og mye på hjertet. Men har innsett at hun ikke er en venn lenger.

Anonymkode: 498ed...cdf

[AnonymBruker]

Hva vet du om hennes liv? Kan det være hun har hatt kriser du ikke vet om og du ikke har brudd deg med en gang? For jeg er nemmelig den som kan spørr eandre hvordan det går eller stille opp. I det minste prøve! Men det er ingenting tilbake! Vært gjennom mye i noen år no uten noe, men selv mener vel bestevennen at jeg er problemet. Rart det der! Om det er sant som du sier, så kanskje du har det bedre uten da. Men det fins alltid 3 siden av en sak. Din,hennes og midt i mellom!

Anonymkode: 835f5...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du begravet deg i dine egne kriser og delte ingen ting.

Vennskap og mennesker endrer seg alltid. I utgangspunktet kjenner du aldri de innerste tankene til en annen person. Og hvor var den psykologiske tryggheten i vennskapet om din venninne aldri tok sjansen på å betro seg til deg? Hva vet du egentlig? 

At venninnen din ikke lengre ønsker den samme kontakten med deg gjør ikke automatisk henne til den "slemme". Hun har satt en grense for seg selv, som du også må respektere.

Men ja, det er sårt når vennskap avsluttes. 

Anonymkode: 58cfb...7c7