Gå til innhold

Sorg over at barn begynner på skolen


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg syns det var fantastisk deilig da mine begynte på skolen 😅 fokuser på det positive, de blir mye mer selvstendige 😄

  • Liker 2
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner litt på en sorg og. Nå er liksom første del av barndommen over. Sorg og sorg, er kanskje ikke riktig det heller. Mer vemodig. Jeg skulle gjerne hatt flere barn, men fikk et og priser meg lykkelig for det. Skulle bare ønske barndommen varte litt lengre.

Merker jeg er veldig ambivalent når jeg skriver nå, for jeg gleder meg også over et barn som er mer selvstendig og begynner å få egne interesser og slikt. Er utrolig spent på hvordan det går videre i livet med hen. Men det er rart, vemodig og litt trist at denne tiden er forbi. Samtidig blir det spennende å følge utviklingen videre 

Anonymkode: 1c60d...7cd

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vi fikk et barn til vi. :)

Anonymkode: 92c76...d1b

Dette vurderer vi faktisk! 😁

Anonymkode: a74c5...76c

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva mener med det egentlig ? Alle har følelser, barn og voksne. Lær barna selvregulering, noe tydeligvis TS aldri har lært.

Anonymkode: d40eb...22a

Empati er også noe som forhåpentligvis kan læres... :)

Anonymkode: a74c5...76c

  • Liker 1
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet

Overrasket over at flere føler slik sorg. Jeg har mer følt på spenning over hva som kommer videre. Det er jo stas at barna vokser til og får mange nye opplevelser og utvikler seg. 
Jeg har riktignok også fått klump i halsen på siste skoledag på ungdomsskolen og enda mer da eldste var ferdig på vdg. Men hver gang en fase er over, begynner det en ny og spennende. Så lenge man har barn som er velfungerende kan jeg ikke forstå at det er noe å sørge for, heller noe å glede seg over. Man unner jo barna mye spennende opplevelser 

Anonymkode: f336a...402

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg følte en slags sorg (og glede) både ved barnehagestart, skolestart, overgang fra barnetrinn til mellomtrinn. Nå skal eldste på ungdomsskolen til høsten og jeg gruer meg, men samtidig er jeg også glad for hvor stor og flott hun har blitt. Hun er klar for å tre inn i neste fase, og det hjelper godt.
Jeg har også vært rørt dypt inn i sjela og kjent på enorm stolthet ved alle disse overgangene. Jeg er også enormt spent på deres vegne. 

Det mest overveldende til nå har vært overgang fra barnetrinn til mellomtrinn med yngstemann. Det føles ikke som om jeg har barn lenger, men heller en snart-tenåring og tenåring. Det er for så vidt også det de er nå, og det føles overveldende.

Anonymkode: 02162...477

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Overrasket over at flere føler slik sorg. Jeg har mer følt på spenning over hva som kommer videre. Det er jo stas at barna vokser til og får mange nye opplevelser og utvikler seg. 
Jeg har riktignok også fått klump i halsen på siste skoledag på ungdomsskolen og enda mer da eldste var ferdig på vdg. Men hver gang en fase er over, begynner det en ny og spennende. Så lenge man har barn som er velfungerende kan jeg ikke forstå at det er noe å sørge for, heller noe å glede seg over. Man unner jo barna mye spennende opplevelser 

Anonymkode: f336a...402

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, og jeg synes selvfølgelig også at det er veldig gøy å følge henne på alt hun lærer og oppdager. Jeg har faktisk heller ikke vært så veldig sentimental på disse tingene tidligere (å pakke vekk babyklær har feks aldri gjort meg noe, mens det for andre venninner har vært verre), men denne skolestarten tynger meg veldig (uforholdsmessig mye). Kjenner ikke meg selv helt igjen i disse følelsene, men jo jeg er nok over snittet følsom altså, i tillegg til at jeg aldri har vært gjennom dette før 

Anonymkode: a74c5...76c

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg følte en slags sorg (og glede) både ved barnehagestart, skolestart, overgang fra barnetrinn til mellomtrinn. Nå skal eldste på ungdomsskolen til høsten og jeg gruer meg, men samtidig er jeg også glad for hvor stor og flott hun har blitt. Hun er klar for å tre inn i neste fase, og det hjelper godt.
Jeg har også vært rørt dypt inn i sjela og kjent på enorm stolthet ved alle disse overgangene. Jeg er også enormt spent på deres vegne. 

Det mest overveldende til nå har vært overgang fra barnetrinn til mellomtrinn med yngstemann. Det føles ikke som om jeg har barn lenger, men heller en snart-tenåring og tenåring. Det er for så vidt også det de er nå, og det føles overveldende.

Anonymkode: 02162...477

Ved barnehagestart kjente jeg ikke på dette i det hele tatt. Da var jeg glad for å endelig kjenne på en normal jobbtilværelse igjen og jeg synes det var gøy å ha en litt større unge. Uansett, takk for heads-up om at dette helt sikkert ikke er siste gangen jeg kjenner på dette! Da blir jeg kanskje bittelitt mindre overrasket og kanskje det også ufarliggjør akkurat denne situasjonen litt siden det er en slags "gjenganger" ved overganger (selv om selvfølgelig følelsesregisteret som dukker opp bok varierer fra person til person, og kanskje overgang til overgang også). For meg, denne gangen, så føles den fryktelig tung

Anonymkode: a74c5...76c

Skrevet

Seriøst, her er de igjen. De som gang på gang bare skal lage py. De spør om hvordan ts egentlig har det, men det spørsmålet burde gå rett i retur. Hvordan har dere det egentlig, dere som bare går inn i disse trådene og skriver møkk?

  • Liker 1
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet

Det er vemodig når en dør lukkes ts. Det sier og noe om at tiden går og går.

Noen av oss er og mer disponert for å se bakover mens andre alltid har blikket rettet fremad.

Jeg er som deg. Synes det var rart at barna sluttet i barnehagen, at barneskolen var over. Og nå har jeg en som er ferdig på vgs til våren og skal flytte til en annen kant av landet. Hvordan skal det gå...?

Anonymkode: 342b6...70e

  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Heisann! Jeg har min første skolestarter til høsten, og jeg kjenner på en skikkelig sorg over dette. Jeg vet det er livets gang at de blir større og at alternativet selvfølgelig hadde vært verre. Men jeg er så utrolig lei meg for dette. Er det noen med erfaringer? Når går dette over? Noe som hjelper på?

Anonymkode: a74c5...76c

Føler sorg?? Åssen da? Har 4 barn og aldri følt noe sorg over skolestart. Heller fryd. 

Anonymkode: c73e5...5b8

  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Heisann! Jeg har min første skolestarter til høsten, og jeg kjenner på en skikkelig sorg over dette. 

Anonymkode: a74c5...76c

Barnet har ikke vært i barnehage?

Anonymkode: dae28...b33

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnet har ikke vært i barnehage?

Anonymkode: dae28...b33

Joda! Det har det. Men kjente ikke på tilsvarende når barnet begynte i bhg. Første gang jeg opplever å ta en overgang (som strengt tatt ikke er i gang enda engang) så tungt som jeg gjør. Forstår at det er uforståelig for noen, men denne er altså litt seig for meg...

Anonymkode: a74c5...76c

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler sorg?? Åssen da? Har 4 barn og aldri følt noe sorg over skolestart. Heller fryd. 

Anonymkode: c73e5...5b8

Herlig! :) 

Anonymkode: a74c5...76c

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det er en påminnelse om at barna er noe man har på låns og at man må huske å følge med på utviklingen deres. Som nevnt over her, alternativet hadde faktisk vært en ekte sorg! Det er en overgang å gå fra barnehagen til skolen, men gled dere over å se at barnet får oppleve å vokse opp, får muligheten til å lære om alt mulig og vær der og støtt opp og motiver barnet til dette.

Anonymkode: 4fce0...65a

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det er helt normalt å ha slike følelser. Tenk bare på Abba-sangen "Slipping through my fingers", den beskriver akkurat dette.

Anonymkode: 5cd7b...f41

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har skolestarter til høsten, for første gang, og kjenner på mange av de samme følelsene. Jeg tror det handler om overgangen, at vi må slippe opp kontrollen mer og at det er noe nytt og ukjent. Jeg hadde lignende følelser både da han begynte i barnehagen og da han byttet fra småbarn- til storbarnsavdeling. 

Jeg aksepterer at de er der, ingen skal få si at jeg føler feil. Men så vet jeg jo også at de går over, snart er det den naturligste ting i verden at han er på skolen og ikke lenger barnehagen. 

Anonymkode: e8949...f58

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Joda! Det har det. Men kjente ikke på tilsvarende når barnet begynte i bhg. Første gang jeg opplever å ta en overgang (som strengt tatt ikke er i gang enda engang) så tungt som jeg gjør. Forstår at det er uforståelig for noen, men denne er altså litt seig for meg...

Anonymkode: a74c5...76c

Jeg svarte deg over, kom på en ting til. For oss er barnehagen en del av landsbyen vår, og det å forlate den trygge landsbyen og gå over til en ny og ukjent verden syns jeg er vanskelig. Så mange voksne som vi og sønnen vår har knyttet bånd til gjennom flere år.

Det er helt innafor å kjenne på at dette er vemodig.

Anonymkode: e8949...f58

AnonymBruker
Skrevet

Jeg synes at barneskoleårene var helt supre med sønnen min! ☺️ Han var i tillegg veldig klar til å begynne på skolen. Og - de årene flyr fortere enn du kan ane! Poff så har du et barn som skal begynne på Videregående, som jeg ☺️ 

Anonymkode: 3629b...cf9

Skrevet

Det er helt normale følelser. Jeg synes det var vemodig da siste var ferdig med barnehagen, men etter at det var over savnet jeg det aldri. Jeg har alltid følt at den alderen og fasen de er i nå er den beste hittil. 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...