Når ungdom sliter psykisk

[AnonymBruker]

Hva kan man gjøre som forelder?

Når ungdommen er blitt 16, har årevis med tett kontakt med BUP og private psykologer bak seg, innleggelse på akuttpsykiatrisk, selvskading og selvmordsforsøk. Har fått diagnoser (bl.a. autisme), går på medisin. 

Som mor holder jeg på å gå til grunne av bekymring, og hele familien og søsken er selvsagt påvirket. All min kamp, alle mine telefoner og søknader og samtaler med fagfolk og alt fravær fra jobb og alle mine forsøk til tross, så ser jeg ikke bedring, tvert imot. Nå ser det ut til at skolen også ryker, selv om vi har fått god og tett oppfølging der, og har hatt mange mange møter og raushet er blitt vist gjennom mange år.

Jeg er vel egentlig ute etter å høre om det finnes andre i samme situasjon her inne, og hvordan dere klarer dere gjennom hverdagene. Har dere funnet støtte noe sted, som dere har lyst til å dele med meg? Finnes det noe hjelp å få? (Har hørt at DPS skal være bra, og bedre enn BUP, men det er ikke før 18-års alder...) 

 

Anonymkode: ad686...9be

[AnonymBruker]

Kanskje en pause fra skolen er det som skal til? Det er godt ment, men mange ungdommer responderer bra når de kun har et fokusområde. Så kan ungdommen fokusere kun på behandling, og ta videregående skole senere. Ungdommer med ASD er ekstra sårbar for stress.

Anonymkode: a0379...57f

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en klem ❤️

( fattig trøst kanskje, men jeg tenker på deg) 

Anonymkode: cab58...818

[Tubaluba]

Vært gjennom mye av det samme, i tillegg til tendenser til spiseforstyrrelser.

Her hjalp det å droppe skolen helt, og ta den hjemmeundervisningen vi får til. Det dempet stresset.

I tillegg har jeg gått 1 år på pleiepenger, for å være så tett på som overhode mulig. Hun skal nå starte behandling i BUP, noe som heter dialektisk adferdsterapi. Har det vært prøvd noen form for behandling, eller blir det mest 'pludring' hos BUP? 

Vet hvor tøft det er, helt grusomt å se sitt barn oppkuttet og fortvilet, med ønske om å dø. Du må ikke tenke at du ikke får til noe. Alle kampene, telefonene og søknadene har nok gitt noe av seg... og bare det at du er der og kjemper for henne, er SÅ viktig for at hun holder ut.

Vi fant god støtte i barnevernet, vi ba selv om hjelp derfra. Vi har hatt gode og nyttige samtaler med dem, som har trygget oss på at vi er på rett vei, og hjulpet oss å holde ut. Hadde avlastning da hun var yngre, men nå som hun er 16, vil hun ikke. Vi kan ikke tvinge, hun har sin trygghet her hjemme på rommet sitt...

Sist men ikke minst: Vi er 2 foreldre som holder sammen og drar i samme retning - og unner hverandre fri når vi trenger det.

Er du alene? Det må være umenneskelig tungt.

 

Endret 27. mars av Tubaluba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje en pause fra skolen er det som skal til? Det er godt ment, men mange ungdommer responderer bra når de kun har et fokusområde. Så kan ungdommen fokusere kun på behandling, og ta videregående skole senere. Ungdommer med ASD er ekstra sårbar for stress.

Anonymkode: a0379...57f

Takk for svar. Ja, må muligens det (igjen). Det har vært lange pauser fra skolen tidligere, i grunnskolen. Nå er det vgs, og det føles mer "alvorlig" å ikke være på skolen. Men jeg må jobbe med meg selv her, og innse at vi kanskje går mot en ny sånn periode. Det er bare at når man er i grunnskolen er man kanskje hjemme mest på dagtid. Når man har bikket 16 og blitt kjent med andre på randen av samfunnet, er veien så kort til å havne feil, prøve rusmidler osv, hvis man detter ut av skolen.  Det er det eneste vi ikke har vært borti ennå, og jeg er livredd for akkurat dette. Da er løpet kjørt, tror jeg.  

Anonymkode: ad686...9be

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (4 minutter siden):

Vært gjennom mye av det samme, i tillegg til tendenser til spiseforstyrrelser.

Her hjalp det å droppe skolen helt, og ta den hjemmeundervisningen vi får til. Det dempet stresset.

I tillegg har jeg gått 1 år på pleiepenger, for å være så tett på som overhode mulig. Hun skal nå starte behandling i BUP, noe som heter dialektisk adferdsterapi. Har det vært prøvd, eller blir det mest 'pludring' hos BUP? 

Vet hvor tøft det er, helt grusomt å se sitt barn oppkuttet og fortvilet, med ønske om å dø. Du må ikke tenke at du ikke får til noe. Alle kampene, telefonene og søknadene har nok gitt noe av seg... og bare det at du er der og kjemper for henne, er SÅ viktig for at hun holder ut.

 

Hei, og takk for svar. 

Vi må kanskje ta en ny pause fra skolen, jeg svarte en annen lenger opp i tråden på hvorfor jeg synes dette høres veldig skummelt ut akkurat nå. Men det er jo ikke MITT valg, jeg har egentlig ikke mye innflytelse på dette med skolen. Håper at det går an å fortsette med ett fag, ev. to, bare for å fortsatt ha bittelitt kontakt med den fine klassen...

Vi har stått på venteliste på DBT-behandling gjennom BUP. Jeg hadde store forhåpninger. Men så byttet vi behandler og henvisningsprosessen ble ikke fulgt opp, og akkurat da det ble aktuelt å søke på nytt var det en sjelden periode der det faktisk gikk bra på skolen. Og da så vi (foreldre og behandler) det som kontraproduktivt å ta ungdommen ut av skolen såpass lenge som et slikt behandlingsopplegg varer. Hver gang det er en god periode får jeg tro og håp om at vi er over det verste. Men så er det bare mange daler og topper, og vi er ikke over noenting, og kanskje vi burde gått gjennom DBT-opplegget likevel.

❤️ Det er godt at det er flere som forstår der ute. Man blir veldig alene som foreldre oppi en slik situasjon. Jeg har i alle fall ikke funnet noen foreldregrupper eller andre å støtte meg på. 

Anonymkode: ad686...9be

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar. Ja, må muligens det (igjen). Det har vært lange pauser fra skolen tidligere, i grunnskolen. Nå er det vgs, og det føles mer "alvorlig" å ikke være på skolen. Men jeg må jobbe med meg selv her, og innse at vi kanskje går mot en ny sånn periode. Det er bare at når man er i grunnskolen er man kanskje hjemme mest på dagtid. Når man har bikket 16 og blitt kjent med andre på randen av samfunnet, er veien så kort til å havne feil, prøve rusmidler osv, hvis man detter ut av skolen.  Det er det eneste vi ikke har vært borti ennå, og jeg er livredd for akkurat dette. Da er løpet kjørt, tror jeg.  

Anonymkode: ad686...9be

Kjenner meg igjen; jeg også har vært livredd hun skulle komme borti rusmidler. Da bærer det fort utenfor stupet. Vha pleiepenger har jeg kunnet være tett på, og kjent til vennekretsen hennes så mye som mulig. Kjører og henter henne uansett hvor hun skal, og er obs på pupiller og endret adferd. Ingenting sånt foreløpig. 

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg igjen; jeg også har vært livredd hun skulle komme borti rusmidler. Da bærer det fort utenfor stupet. Vha pleiepenger har jeg kunnet være tett på, og kjent til vennekretsen hennes så mye som mulig. Kjører og henter henne uansett hvor hun skal, og er obs på pupiller og endret adferd. Ingenting sånt foreløpig. 

Vi kjører og bringer også, alltid parat til å hoppe ut i bilen, stiller alltid opp og er rause med de få vennene som er igjen, slik at vi skal ha tett kontakt med dem. Vi kjører gjerne dem hit og dit også. Når de har vært bekymret har de også kontaktet oss. 

Antydninger til spiseforstyrrelser her også. Men jeg har jobbet knallhardt med å ikke gi det noe oppmerksomhet, så det ikke skal bli en "spennende" ting som blir brukt som et maktmiddel mot oss. Jeg tror dette har virket (til nå). Fastlege følger opp mtp mangelsykdommer på grunn av lite og dårlig ernæring.

Anonymkode: ad686...9be

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei, og takk for svar. 

Vi må kanskje ta en ny pause fra skolen, jeg svarte en annen lenger opp i tråden på hvorfor jeg synes dette høres veldig skummelt ut akkurat nå. Men det er jo ikke MITT valg, jeg har egentlig ikke mye innflytelse på dette med skolen. Håper at det går an å fortsette med ett fag, ev. to, bare for å fortsatt ha bittelitt kontakt med den fine klassen...

Vi har stått på venteliste på DBT-behandling gjennom BUP. Jeg hadde store forhåpninger. Men så byttet vi behandler og henvisningsprosessen ble ikke fulgt opp, og akkurat da det ble aktuelt å søke på nytt var det en sjelden periode der det faktisk gikk bra på skolen. Og da så vi (foreldre og behandler) det som kontraproduktivt å ta ungdommen ut av skolen såpass lenge som et slikt behandlingsopplegg varer. Hver gang det er en god periode får jeg tro og håp om at vi er over det verste. Men så er det bare mange daler og topper, og vi er ikke over noenting, og kanskje vi burde gått gjennom DBT-opplegget likevel.

❤️ Det er godt at det er flere som forstår der ute. Man blir veldig alene som foreldre oppi en slik situasjon. Jeg har i alle fall ikke funnet noen foreldregrupper eller andre å støtte meg på. 

Anonymkode: ad686...9be

Du er ikke alene ❤️

Kjenner meg så igjen; når man tror det verste er overstått, så kommer en ny og enda verre nedtur...

Etter hvert har jeg slått meg til ro med at livet akkurat nå er opp- og nedturer. Glad for hver dag som går, hvor hun fremdeles er her, rusfri, litt eldre og skjønner litt mer av sitt eget beste. På et tidspunkt må jo det verste være over. 

Hørt så mye bra om DBT, og jeg er så glad jeg omsider har fått kjempet henne inn der. De mente hun ikke var motivert nok, så både jeg og Barnevernet har brukt mye tid på å motivere henne.

Det er vel enda en mulighet å få datteren din til behandling? 

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi kjører og bringer også, alltid parat til å hoppe ut i bilen, stiller alltid opp og er rause med de få vennene som er igjen, slik at vi skal ha tett kontakt med dem. Vi kjører gjerne dem hit og dit også. Når de har vært bekymret har de også kontaktet oss. 

Antydninger til spiseforstyrrelser her også. Men jeg har jobbet knallhardt med å ikke gi det noe oppmerksomhet, så det ikke skal bli en "spennende" ting som blir brukt som et maktmiddel mot oss. Jeg tror dette har virket (til nå). Fastlege følger opp mtp mangelsykdommer på grunn av lite og dårlig ernæring.

Anonymkode: ad686...9be

Spiseforstyrrelser er en form for selvskading. Her har jeg brukt mye tid og krefter på å kjøpe/lage mat hun liker, og mase/true det i henne. Litt bedre nå.

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (15 minutter siden):

Hørt så mye bra om DBT, og jeg er så glad jeg omsider har fått kjempet henne inn der. De mente hun ikke var motivert nok, så både jeg og Barnevernet har brukt mye tid på å motivere henne.

Det er vel enda en mulighet å få datteren din til behandling? 

Det er sant - spesielt nå hvis hun likevel dropper ut av skolen en tid framover. Skal ta det opp med behandler. ❤️ 

Anonymkode: ad686...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva kan man gjøre som forelder?

Når ungdommen er blitt 16, har årevis med tett kontakt med BUP og private psykologer bak seg, innleggelse på akuttpsykiatrisk, selvskading og selvmordsforsøk. Har fått diagnoser (bl.a. autisme), går på medisin. 

Som mor holder jeg på å gå til grunne av bekymring, og hele familien og søsken er selvsagt påvirket. All min kamp, alle mine telefoner og søknader og samtaler med fagfolk og alt fravær fra jobb og alle mine forsøk til tross, så ser jeg ikke bedring, tvert imot. Nå ser det ut til at skolen også ryker, selv om vi har fått god og tett oppfølging der, og har hatt mange mange møter og raushet er blitt vist gjennom mange år.

Jeg er vel egentlig ute etter å høre om det finnes andre i samme situasjon her inne, og hvordan dere klarer dere gjennom hverdagene. Har dere funnet støtte noe sted, som dere har lyst til å dele med meg? Finnes det noe hjelp å få? (Har hørt at DPS skal være bra, og bedre enn BUP, men det er ikke før 18-års alder...) 

 

Anonymkode: ad686...9be

Har flere barn med diagnoser spm har vært igjennom mye opp igjen. Det er tubgt og vondt når de har hatt vondt, men jeg har stått stødig i det. Tålmodig og kjærlig. Vært vekke litt og jobbet sakte nen sikkert tilbake på skole. Idag er de helt bra,håper det varer! (det er selvfølgelig ting pga diagnosene og men i forhold til ekstremangst og alt annet så hurra det går bra!). Ingen hjelp fra familie eller andre. Bup kommer ann på hvem du er heldig å få. Vi hadde en til ene som var helt fantastisk som desverre sluttet,neste var ikke det samme og ungdommen ville ikke gå der. Bup damen klarte ikke å måle seg med forrige eller hjelpe. Andre barnet hadde en men det var bare fjas og ikke mye hjelp  , så utredet for noe annet i en annen bup avd for en fantastisk dame der og som hjalp. Har selv vært på dps og hatt en del forskjellige og ikke noe særlig! Privat er bedre men det koster! Noen har privat via offentlig, kanskje noe å prøve?

Skal være hjelp å få på helsehuset? Evt helsesøster? om det er en trygg og god person? Det varierer jo  veldig. Noen er opptatt av å ta foreldre og andre er faktisk opptatt av å hjelpe!

Lærere på laget for tilbakeføring er godt om de er flinke og gode, ikke alle som er desverre! Du som forelderen er det aller aller viktigste! Vet det er tungt, men det blir bedre! Kanskje søke hjelp til deg og få hjelp til hvordan du kan gjøre det? Har du noe avlasting?

Kan evt snakke ned bv, der de hsr avlasting en helg i blandt så du får hente deg inn, men har barna angst eller verre bør de vel være med deg, det verste er å bli tatt vekk fra tryggheten! 

Anonymkode: 1bab0...997

[AnonymBruker]

Det er jo så individuelt at det blir nesten umulig å svare på. Vi opplever ekstremt god oppfølging hos BUP, men det er utelukkende fordi vi har hatt flaks med en enkeltperson der.

Jeg er (svært sent diagnostisert) autist. Tenårene var et helvete og jeg tror nesten de hadde vært det uansett. Det er veldig krevende når biologien skriker at man skal løsrive seg, samtidig som man ikke har operativsystemet til å intuitivt manøvrere sosialt på egen hånd. Jeg har senere hatt god nytte av kompetent samtaleterapi.

Barnet mitt er også autist og har minimalt utbytte av tradisjonell samtaleterapi, men god nytte av mer hands on miljøterapi.

Hva, om noe, gir ungdommen glede og mestring?

Anonymkode: e256f...de0

[AnonymBruker]

Hva vil ungdommen selv? Har hun venner? Ting hun liker å holde på med? 
Det er viktig å ha noe å stå opp til og rutine i hverdag da å isolere seg og droppe ut ofte fører til depresjon. 
Spør hva hun har lyst til. Lag en plan, sett opp punkt dere skal gjøre og ting som gir mestring. Kanskje er jobb istedenfor skole det hun trenger en periode? Uansett hvor sliten og engstelig du er- prøv å ikke vis henne det. Ikke la henne føle hun er en belastning. 
 

Anonymkode: 7bac6...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hva kan man gjøre som forelder?

Når ungdommen er blitt 16, har årevis med tett kontakt med BUP og private psykologer bak seg, innleggelse på akuttpsykiatrisk, selvskading og selvmordsforsøk. Har fått diagnoser (bl.a. autisme), går på medisin. 

Som mor holder jeg på å gå til grunne av bekymring, og hele familien og søsken er selvsagt påvirket. All min kamp, alle mine telefoner og søknader og samtaler med fagfolk og alt fravær fra jobb og alle mine forsøk til tross, så ser jeg ikke bedring, tvert imot. Nå ser det ut til at skolen også ryker, selv om vi har fått god og tett oppfølging der, og har hatt mange mange møter og raushet er blitt vist gjennom mange år.

Jeg er vel egentlig ute etter å høre om det finnes andre i samme situasjon her inne, og hvordan dere klarer dere gjennom hverdagene. Har dere funnet støtte noe sted, som dere har lyst til å dele med meg? Finnes det noe hjelp å få? (Har hørt at DPS skal være bra, og bedre enn BUP, men det er ikke før 18-års alder...) 

 

Anonymkode: ad686...9be

Kjenner meg igjen. Kan jeg spørre hvilke medisiner?

Her er skolen droppet, men det holdt ikke.

Får god hjelp av barnevernet. 

Hørt om ambulerende team?

Grusomt tungt å stå i, er alene med ungdommene.

Anonymkode: 66f39...6e3

[AnonymBruker]

Hadde hatt noen grusomme år med vår tenåring. Flere innleggelser og ekstremt tett oppfølging av bup, uten at det hjalp. 
Ungdomsskolen var et mareritt. Fullførte første året på vgs,før dropout 2.året. 
Men tenåringen fikk et helt nytt liv etter at skolen ikke lenger var et tema. Tenker det ikke er livets undergang å ikke ha fullført vgs. Kan får lærlingplass uten å fullføre. Så satser på det går seg til her når ungdommen er klar!

Anonymkode: c27ba...ad8

[AnonymBruker]

Vi har tatt en pause. Nå jobber jeg, og ungdommen (autisme, adhd, angst) får gjøre som det passer ham best gjennom dagen. Han har streiket helt og mistet helt basale ferdigheter som å greie å dusje og pusse tennene som følge av det. Det er mye viktigere å få trent opp det igjen enn å få pusha ham gjennom et skoleløp, så nå er han på aap (18 år) og lista for hva han skal gjøre gjennom en dag er veldig lav. Jeg er happy hvis oppvask finner veien til kjøkkenbenken. 
 

Har en ungdom til med diverse diagnoser, og selv om hun også har hatt perioder med fravær fra skolen de siste fem årene så er hun mer enn halvveis i et tilrettelagt løp på vgs - inkl et år på alternativ skole. Det er slitsomt nok for henne, så også der er lista lav. Jeg vil heller at hun bruker kreftene sine på å være sosial enn å gå ut med søpla. 

Anonymkode: befda...2d8

[AnonymBruker]

Hei du over, det høres litt ut som depresjon og ikke mistet ferdigheter? 

Har selv et barn på 13 som har angst, adhd, autistiske trekk og katastrofetenkning, og litt forskjellig. Det er tungt. Det er tungt å fokusere på jobb, og det er tøft. Nå får vi hjelp på bup og det hjelper. Og jeg snakker også med noen. er heldig som har gode tilbud gjennom jobb som jeg kan benytte, som psykolog og lign. For det er skikkelig vondt når barn sliter.

Anonymkode: 14211...ec1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei du over, det høres litt ut som depresjon og ikke mistet ferdigheter? 

Har selv et barn på 13 som har angst, adhd, autistiske trekk og katastrofetenkning, og litt forskjellig. Det er tungt. Det er tungt å fokusere på jobb, og det er tøft. Nå får vi hjelp på bup og det hjelper. Og jeg snakker også med noen. er heldig som har gode tilbud gjennom jobb som jeg kan benytte, som psykolog og lign. For det er skikkelig vondt når barn sliter.

Anonymkode: 14211...ec1

Det var enklest å skrive «mista ferdigheter». Det er nok en kombinasjon av autistisk burnout, sorg over å ikke være som alle andre og store sensoriske vansker knyttet til f.eks å føle vann på kroppen. Så vi jobber med å bygge opp nok energi til å tåle mer. Han kan jo å vaske seg, men han gjør det ikke av seg selv. 

Anonymkode: befda...2d8

[coralgol]

Dette  var akkurat som å lese om min 16 åring🥺 ødelegger seg selv helt, og jeg er helt ødelagt av bekymringer, redd når jeg står opp hver dag, hva er det som møter meg når hen skal vekkes? En som ikke har sovet pga sult, pga redsel, pga skating eller møter jeg en som har besvimt eller er livløs, gjort det før, det unner jeg ingen. Hver dag, time, minutt er jeg på. Er helt ødelagt selv