4-åring som er for intens for andre barn

[narutoleed]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Da virker du som om du har lite erfaring med autistiske jenter for ts sin datter passer foreløpig godt inni den "diagnosen" ut i fra hva som er skrevet her inne. Men altså dette er jo og noe som kanskje faller inn under at hun er umoden og alt det der men kan være greit å ha det i bakhodet da det er vanskelig å få diagnose på jenter siden de er så mye flinkere til å maskere.

Anonymkode: a87c1...8d0

Min datter skåret høgt på mangen områder på spekteret, men hun har ikkje autisme ADHD eller noe annet fordet om. Så bare fordi en unge "passer" inn i en diagnose så trenger det ikke å bety at di har den 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Da virker du som om du har lite erfaring med autistiske jenter for ts sin datter passer foreløpig godt inni den "diagnosen" ut i fra hva som er skrevet her inne. Men altså dette er jo og noe som kanskje faller inn under at hun er umoden og alt det der men kan være greit å ha det i bakhodet da det er vanskelig å få diagnose på jenter siden de er så mye flinkere til å maskere.

Anonymkode: a87c1...8d0

Lurer veldig på hvilken erfaring du selv har, når du drar frem den diagnosen fremfor at barnet er umodent? Jeg tenker at hun ikke er autist fordi ts beskriver at hun tross alt tilpasser seg hvem hun er med, og tuller og styrer mest på når hun er med de hun kjenner best (barnehagen og de hjemme). For meg så høres det ut som en umoden og energisk jente som bare trenger å få litt veiledning.

Anonymkode: 9d5d9...d41

[AnonymBruker]

Synes veldg mangen av svarene her vitner om at barna deres har vært rolige og modne barn, og dermed glemmer at dette er ikke det samme for alle. Har selv to vidt forskjellige gutter, der eldstemann var betydelig mer moden og rolig for alderene når han var fire enn det lillebror er. Barn er forskjellige og dette barnet trenger mer tid og veiledning, er virkelig ikke noe galt i det. Syns mange svartmaler oppførselen noe voldsomt og fremstiller den som uvanlig. Det er den virkelig ikke. Og ble virkelig overrasket når noen til og med måtte nevne autisme. Går det ikke å spør om hvordan andre har det før noen kaster inn diagnose kortet lenger..? Om TS var lurte på om barnet hadde autisme så tror jeg hun hadde spurt om det. 

Anonymkode: 5f05e...09b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Synes veldg mangen av svarene her vitner om at barna deres har vært rolige og modne barn, og dermed glemmer at dette er ikke det samme for alle. Har selv to vidt forskjellige gutter, der eldstemann var betydelig mer moden og rolig for alderene når han var fire enn det lillebror er. Barn er forskjellige og dette barnet trenger mer tid og veiledning, er virkelig ikke noe galt i det. Syns mange svartmaler oppførselen noe voldsomt og fremstiller den som uvanlig. Det er den virkelig ikke. Og ble virkelig overrasket når noen til og med måtte nevne autisme. Går det ikke å spør om hvordan andre har det før noen kaster inn diagnose kortet lenger..? Om TS var lurte på om barnet hadde autisme så tror jeg hun hadde spurt om det. 

Anonymkode: 5f05e...09b

Hva har modenhet med saken å gjøre? Ingen av barna jeg omgås har oppført seg sånn mot andre når de var 1, 2 eller 3 år heller…

Anonymkode: 10705...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva har modenhet med saken å gjøre? Ingen av barna jeg omgås har oppført seg sånn mot andre når de var 1, 2 eller 3 år heller…

Anonymkode: 10705...958

Fordi noen barn blir modne (i form av selvregulering, lesing av sosiale koder etc. ) i ett annet tempo enn andre. Og fordi du ikke omgås barn som var sånn, så betyr ikke det at slike barn ikke finnes. Att barn ikke oppførerer seg sånn når de er ett, to og tre heller betyr ikke at det er unormalt å være mer intens i nettopp den alderen (og eldre). Poenget mitt er at mange svar fremstiller oppførselen som unormal og begynner til og med å nevne diagnoser, som jeg synes er ganske hårreisende. Har du aldri møtt en mer intens voksen? En mer stille voksen? En som er forsiktig, eller en som tar mer risiko? Vi finnes i alle former, også som barn.
Vi omgås begge alle slags barn. I de tilfellene barna er intense så er det som det er, det vi baserer lekekamerater på er om foreldrene er tilstede for å veilede og tilrettelegge. Om ja, så setter vi pris på å være med hverandre. Om nei, så er det litt tyngre og vi omgås kanskje ikke like ofte. Men igjen, vi baserer det på foreldrenes oppførsel, ikke på barnet.  

Anonymkode: 5f05e...09b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.3.2026 den 11.43):

Huff, synes kg blir verre og verre. Noen av kommentarene er regelrett slemme. Lurer på om det er gjengangere her som er spesielt aktive når det gjelder å kommentere andres barn på en negativ måte? Og at det er derfor det virker som at «alle» kommenterer negativt? For det  virker som om empati for andres barn er helt fraværende i enkelte innlegg. Det blir nesten så man ikke orker å ha kontakt med andre foreldre. Hvis det er slik majoriteten tenker om andres barn (ingen forståelse, ingen empati, bare kritikk og misnøye) , er det en bekymringsfull utvikling. TS må selvfølgelig få lov å beskrive barnet sitt med vekt på det positive- akkurat som vi andre gjør. Foreldreskap ses alltid gjennom positive briller- og sånn må det være. 

Anonymkode: de542...7a2

Men den situasjonen hun beskriver er ikke positiv, det er plaging av andre barn. Om TS bare står og ser på og ikke griper inn når hennes barn plager andre er det ikke så rart andre reagerer. For det høre sur som TS ikke ser problemet når jenta i samme setning beskrives som «sosial kompetent». Vi andre tenker grenseløs og synes synd på jenta som ikke korrigeres når hun oppfører seg plagsomt med vilje og som ikke lærer å respektere andre barns nei eller ser at de ikke synes det er gøy. Empati har noen barn naturlig, mens andre bare sender i sin egen kanal og trenger å følges opp igjen og igjen og igjen og igjen. Selv sier jeg ifra til sånne barn, også om det ikke er mine egne - og ser jeg foreldrene ikke tar det alvorlig eller ikke korrigerer holder vi oss gjerne unna dette barnet/familien. Sånn er virkeligheten, godtar ikke at barnet mitt blir plaget. 

Og ja, vi har møtt på en del slike barn i barnehagen. Mange av de blir like ufordragelige senere.

Anonymkode: f048d...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Synes veldg mangen av svarene her vitner om at barna deres har vært rolige og modne barn, og dermed glemmer at dette er ikke det samme for alle. Har selv to vidt forskjellige gutter, der eldstemann var betydelig mer moden og rolig for alderene når han var fire enn det lillebror er. Barn er forskjellige og dette barnet trenger mer tid og veiledning, er virkelig ikke noe galt i det. Syns mange svartmaler oppførselen noe voldsomt og fremstiller den som uvanlig. Det er den virkelig ikke. Og ble virkelig overrasket når noen til og med måtte nevne autisme. Går det ikke å spør om hvordan andre har det før noen kaster inn diagnose kortet lenger..? Om TS var lurte på om barnet hadde autisme så tror jeg hun hadde spurt om det. 

Anonymkode: 5f05e...09b

Men er det veiledning å bare stå og se på og ikke korrigere et barn som er på villspor sosialt sett? Barn kan ha ADHD, eller så kan de mangle oppdragelse/grenser. Jeg har sett begge deler, og den største forskjellen er at barn som har en diagnose ofte gjerne følges opp veldig tett av foreldrene, men at det ikke virker helt som for andre. Da kan man godta mer enn om barn er ville og uten styring fordi de har lært det hjemmefra. Slike barn lurer man jo litt på om har det bra hjemme og hva som foregår bak lukkede dører. Min erfaring er at enten har foreldrene gitt opp, er slik selv, eller så er barnet enebarn (eller eldste barn) og pakket inn i bobleplast og har aldri hørt ordet «nei». Det er ganske mange i den siste kategorien i nabolaget vårt. Når man får barn nr 2 går slik oppførsel ikke, og man må bare få slutt på det hjemme også. Da blir grensene plutselig mye tydeligere.

Anonymkode: f048d...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men er det veiledning å bare stå og se på og ikke korrigere et barn som er på villspor sosialt sett? Barn kan ha ADHD, eller så kan de mangle oppdragelse/grenser. Jeg har sett begge deler, og den største forskjellen er at barn som har en diagnose ofte gjerne følges opp veldig tett av foreldrene, men at det ikke virker helt som for andre. Da kan man godta mer enn om barn er ville og uten styring fordi de har lært det hjemmefra. Slike barn lurer man jo litt på om har det bra hjemme og hva som foregår bak lukkede dører. Min erfaring er at enten har foreldrene gitt opp, er slik selv, eller så er barnet enebarn (eller eldste barn) og pakket inn i bobleplast og har aldri hørt ordet «nei». Det er ganske mange i den siste kategorien i nabolaget vårt. Når man får barn nr 2 går slik oppførsel ikke, og man må bare få slutt på det hjemme også. Da blir grensene plutselig mye tydeligere.

Anonymkode: f048d...5d6

Dette er jeg ikke uenig i. Men det er to forskjellige problemstillinger. Ene er at barnet er umodent, det andre er foreldrenes veiledning og grensesetting. Du kan ha ett barn med stort behov for veiledning og grenser, og ett barn med behov for mindre. TS prøvde å veilede, men som jeg forstår så skjedde dette inne i ett lekeapparat så TS nådde ikke fram til barnet fysisk for å stoppe det, og barnet hørte ikke etter. TS lurte på om andre hadde slike intense barn, og ja, det finnes selvsagt. At det fremstilles at dette er unormalt slik mange gjør blir helt feil. Det finnes like mange viltre, rolige, utadvendte, sjenerte, introverte, ekstroverte og usjenerte barn. Grensesetting og veiledning er en annen problemstilling, og som jeg svarte selv så er dette det vi «bedømmer» i en slik situasjon, og ikke barnet selv. Om foreldrene står å ser på tafatt og ikke gjør noe, så omgås vi ikke dem like ofte. Om foreldrene jobber med veiledning og setter grenser for barnet når slike situasjoner oppstår, så er det noe helt annet, og vi omgås mer. Men dette er ett arbeid som tar hele oppveksten for barnet, for nettopp å unngå å få barn som folk skyr unna. 

Anonymkode: 5f05e...09b

[AnonymBruker]

Hun trenger mer veiledning og kraftigere/tydeligere grenser. Den episoden med den andre jenta du forteller om TS, det er sånne ting som gjør at andre barn søker seg vekk fra henne og heller vil leke med noen andre. Og det ønsker man ikke for eget barn.

Hun er ikke alene om å være sånn, og jeg tviler på at det er noen diagnoser inne i bildet, men uansett må det sterkere skyts til her før alle skyr henne og ikke vil leke med henne.

Anonymkode: 8418e...f9c

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men er det veiledning å bare stå og se på og ikke korrigere et barn som er på villspor sosialt sett? Barn kan ha ADHD, eller så kan de mangle oppdragelse/grenser. Jeg har sett begge deler, og den største forskjellen er at barn som har en diagnose ofte gjerne følges opp veldig tett av foreldrene, men at det ikke virker helt som for andre. Da kan man godta mer enn om barn er ville og uten styring fordi de har lært det hjemmefra. Slike barn lurer man jo litt på om har det bra hjemme og hva som foregår bak lukkede dører. Min erfaring er at enten har foreldrene gitt opp, er slik selv, eller så er barnet enebarn (eller eldste barn) og pakket inn i bobleplast og har aldri hørt ordet «nei». Det er ganske mange i den siste kategorien i nabolaget vårt. Når man får barn nr 2 går slik oppførsel ikke, og man må bare få slutt på det hjemme også. Da blir grensene plutselig mye tydeligere.

Anonymkode: f048d...5d6

Oj så interessant, min erfaring er at enebarn og eldstebarn har MYE strengere oppdragelse fordi foreldrene har tid å følge opp, mens yngre søsken bare er en av flokken og foreldrene har blitt rundere i kantene og orker ikke å hverken oppdra eller å følge opp like godt. Det er det de fleste av vennene mine med flere barn sier også, at de var superstrenge med den første og så blir de mer og meravslappede når det kommer til grenser. Jeg kjenner mange enebarn/eldstebarn som ikke fikk smake sukker eller UP-mat før de ble 3 år, eller ikke fikk se TV/skjerm før de var f.eks. 3 år. Jeg kjenner ingen småsøsken som ikke har fått smake sukker eller se på ipad før de var 3... 

 

Anonymkode: 10705...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2026 den 17.39):

Som det stille barnet som trekk meg unna høylydte og voldsomme jevnaldrende kan jeg avkrefte den hypotesen. Det handlet om hva jeg var trygg og komfortabel med, ikke hvilke forventninger voksne formidlet (for det gjorde de sjelden).

Anonymkode: 08100...80e

Men jeg kan bevise hypotesen min med mangen eksempler. Ett er at når unger kommer til min jente og sier "du er nødt til å ha ADHD sånn som du oppfører deg" så må ikke du komme og fortelle meg at det ikke er voksne som har sagt noe til di barna. Og dette har skjedd mangen ganger.

Jeg har tatt flere voksne for dette mangen ganger. Voksne tenker ikke over at barn gjentar det vi voksne sier. Voksne slenger rundt seg diagnosen ADHD rundt seg med en gang barn er litt over gjenomsnitte aktive eller prater litt for mye eller er litt høylytte.

Anonymkode: 7d645...b8f

[narutoleed]

Ja det og, men det er og fordi voksne snakker og sier ting som unger gjentar. Kommentarer fra barn som "  sånn som du oppfører det er du nødt til å ha ADHD" kommer fra voksne og ikke fra barn..

[narutoleed]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2026 den 0.36):

Stemmer overhodet ikke. Som forelder er det kjempe vanskelig å ha besøk av slike barn som ungene ikke klarer å leke med. Ungene våre vil ha besøket sitt hjem og vi foreldre går og lurer på hva vi skal gjøre med barnet som går og snakker om bæsj og gris og fis. Altså, hadde de lekt gøy så for all del, men slik atferd er jo ikke så gøy for barn som leker mer aldersadekvat.

Anonymkode: 3e141...8bd

Jo det stemmer. Jeg har med flere anledninger tatt voksne for å snakke om barn med barn tilstede. Slenger rundt seg med diagnoser, både på nett og ellers. "Hu det må jo ha ADHD", "han ser kan ikkje vær normal" "den ungen er ein j**la radio" Er noen av kommentarene jeg har hørt og lest maaangen ganger.

Se bare i kommentarfeltet på dette innlegget. Så jo voksne snakker og det er mindre akseptert at jenter er over gjennomsnittet aktivt enn at gutter er det. Kor ofta har du hørt kommenterer jenter er jenter eller ja men det er bare på jenters vis når det kommer til jenter som herjer?

[AnonymBruker]

narutoleed skrev (2 minutter siden):

Jo det stemmer. Jeg har med flere anledninger tatt voksne for å snakke om barn med barn tilstede. Slenger rundt seg med diagnoser, både på nett og ellers. "Hu det må jo ha ADHD", "han ser kan ikkje vær normal" "den ungen er ein j**la radio" Er noen av kommentarene jeg har hørt og lest maaangen ganger.

Se bare i kommentarfeltet på dette innlegget. Så jo voksne snakker og det er mindre akseptert at jenter er over gjennomsnittet aktivt enn at gutter er det. Kor ofta har du hørt kommenterer jenter er jenter eller ja men det er bare på jenters vis når det kommer til jenter som herjer?

 

narutoleed skrev (12 minutter siden):

Ja det og, men det er og fordi voksne snakker og sier ting som unger gjentar. Kommentarer fra barn som "  sånn som du oppfører det er du nødt til å ha ADHD" kommer fra voksne og ikke fra barn..

har aldri hørt utrykket å være en jævla radio, hva i all verden betyr det? 

Jeg har et barn med ADHD, en jente, men kjenner meg likevel overhodet ikke igjen i dine beskrivelser av hvordan folk snakker. Har hørt noen lure på om den og den kan ha ADHD, men ikke på en stygg måte. Det går fint an å være aktiv og å "herje" uten å terrorisere go plage andre. Å være til plage for andre er ikke greit for hverken gutter eller jenter. Å være (hyper)-aktiv er nok mer akseptert for gutter enn jenter, det er dessverre sant. 

Anonymkode: 10705...958

[narutoleed]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

har aldri hørt utrykket å være en jævla radio, hva i all verden betyr det? 

Jeg har et barn med ADHD, en jente, men kjenner meg likevel overhodet ikke igjen i dine beskrivelser av hvordan folk snakker. Har hørt noen lure på om den og den kan ha ADHD, men ikke på en stygg måte. Det går fint an å være aktiv og å "herje" uten å terrorisere go plage andre. Å være til plage for andre er ikke greit for hverken gutter eller jenter. Å være (hyper)-aktiv er nok mer akseptert for gutter enn jenter, det er dessverre sant. 

Anonymkode: 10705...958

Hva gjør en radio? Lager konstant lyd.

Og det var kun det som skulle være poenget mitt. Det er mer akseptert på gutter. Det var gjedna ikke stygt ment fra den voksne, men når du ikke tenker deg om va du seier så barn hører det så kan det bli sagt videre til barnet det er snakk om og barnet blir lei seg. Min jente er veldig hyper aktiv og er veldig glad i å leke klatre springe rundt og gjøre det som gjedna blir sitt på som "typisk" gutt. Men hun springer ikke rundt og bevist plager folk, men for noen unger  så kan det nok bli litt slitsom at hun er så "på" av og til. Hun har flere ganger fra andre barn fått slengt i seg "du må ha ADHD sånn så du oppfører deg" og da blir selvfølgelig hun lei seg, og føler seg annerledes når hun hele tiden blir kalt ting. 

[AnonymBruker]

narutoleed skrev (1 time siden):

Hva gjør en radio? Lager konstant lyd.

Og det var kun det som skulle være poenget mitt. Det er mer akseptert på gutter. Det var gjedna ikke stygt ment fra den voksne, men når du ikke tenker deg om va du seier så barn hører det så kan det bli sagt videre til barnet det er snakk om og barnet blir lei seg. Min jente er veldig hyper aktiv og er veldig glad i å leke klatre springe rundt og gjøre det som gjedna blir sitt på som "typisk" gutt. Men hun springer ikke rundt og bevist plager folk, men for noen unger  så kan det nok bli litt slitsom at hun er så "på" av og til. Hun har flere ganger fra andre barn fått slengt i seg "du må ha ADHD sånn så du oppfører deg" og da blir selvfølgelig hun lei seg, og føler seg annerledes når hun hele tiden blir kalt ting. 

men hvorfor hindrer du henne ikke i å løpe rundt og herje når du ser at de andre barna ikke er like på? Det er jo din feil at hun ender opp med å bli kalt ting, du må jo hjelpe henne å regulere seg!

 

Anonymkode: 10705...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2026 den 22.12):

Det fins sikkert mange sånne 4-åringer. Min jente på 4,5 er veldig snill og finner på ekstremt mye tull og herjerier. Jeg blir selv ganske sliten av tullinga hennes, og hun lyver også veldig mye, om stort og smått. Hun er virkelig kreativ! Og når vi er hjemme kan hun gjerne holde på med egne ting i mange timer (klipper, limer, tegner, leker med dukker osv).

Hun kommer veldig godt overens med gutter som herjer og tuller mye. Det er mitt inntrykk fra bhg i alle fall. Og når vi er sammen med en av mine venninner og hennes barn, tilpasser hun seg ofte. Jeg tenker hun egentlig er ganske sosialt kompetent. Men jeg har flere ganger observert henne med andre i barnehagen, det gjelder egentlig alle jentene og de mer rolige guttene. At de trekker seg litt unna og ikke syns det er gøy når hun tuller så mye. Når jeg henta i dag, lekte hun med en annen jente, hoppa opp i ansiktet hennes og ropte "bæææsj!" Og den andre jenta trakk seg unna og sa "jeg er litt sliten", men min jente bare fortsatte og fortsatte. 

Er det noen flere med sånne viltre, tullete barn? Hva er erfaringa fra samspill med andre barn på den alderen? 

Anonymkode: 6e6e5...587

Det er jo i slike tilfeller man må trå inn som forelder. Du tenker ikke i det hele tatt at det er din oppgave å oppdra barnet ditt eller? Spørsmålet ditt er om flere har «viltre, tullete barn?». Som plager andre med plagsom atferd uten at forelder gidder å gripe inn… 

 

«jenta mi bare fortsatte og fortsatte». Herregud 

Anonymkode: b32a4...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2026 den 22.12):

Det fins sikkert mange sånne 4-åringer. Min jente på 4,5 er veldig snill og finner på ekstremt mye tull og herjerier. Jeg blir selv ganske sliten av tullinga hennes, og hun lyver også veldig mye, om stort og smått. Hun er virkelig kreativ! Og når vi er hjemme kan hun gjerne holde på med egne ting i mange timer (klipper, limer, tegner, leker med dukker osv).

Hun kommer veldig godt overens med gutter som herjer og tuller mye. Det er mitt inntrykk fra bhg i alle fall. Og når vi er sammen med en av mine venninner og hennes barn, tilpasser hun seg ofte. Jeg tenker hun egentlig er ganske sosialt kompetent. Men jeg har flere ganger observert henne med andre i barnehagen, det gjelder egentlig alle jentene og de mer rolige guttene. At de trekker seg litt unna og ikke syns det er gøy når hun tuller så mye. Når jeg henta i dag, lekte hun med en annen jente, hoppa opp i ansiktet hennes og ropte "bæææsj!" Og den andre jenta trakk seg unna og sa "jeg er litt sliten", men min jente bare fortsatte og fortsatte. 

Er det noen flere med sånne viltre, tullete barn? Hva er erfaringa fra samspill med andre barn på den alderen? 

Anonymkode: 6e6e5...587

Du skriver at hun er snill og sosialt kompetent. Hvor ser du det? Snill fordi hun kan holde på alene hjemme?

Å lyve mye kan ikke kalles snilt. Å skremme vekk andre barn og ikke lese deres signaler er ikke å være sosialt kompetent. 

Hva gjorde du da barnet ditt ropte et annet barn i ansiktet? 

Anonymkode: c2742...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du skriver at hun er snill og sosialt kompetent. Hvor ser du det? Snill fordi hun kan holde på alene hjemme?

Å lyve mye kan ikke kalles snilt. Å skremme vekk andre barn og ikke lese deres signaler er ikke å være sosialt kompetent. 

Hva gjorde du da barnet ditt ropte et annet barn i ansiktet? 

Anonymkode: c2742...b7e

Hun sto tafatt og så på fordi hun ikke fikk tak i henne inne i lekeapparatet.

Jeg vet ikke om ta sitter i rullestol eller er ekstremt overvektig eller hva greia er, men hvis ikke det er en av de to fremstår det jo ubegripelig tafatt og hjelpeløst.

Anonymkode: 10705...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2026 den 22.12):

Det fins sikkert mange sånne 4-åringer. Min jente på 4,5 er veldig snill og finner på ekstremt mye tull og herjerier. Jeg blir selv ganske sliten av tullinga hennes, og hun lyver også veldig mye, om stort og smått. Hun er virkelig kreativ! Og når vi er hjemme kan hun gjerne holde på med egne ting i mange timer (klipper, limer, tegner, leker med dukker osv).

Hun kommer veldig godt overens med gutter som herjer og tuller mye. Det er mitt inntrykk fra bhg i alle fall. Og når vi er sammen med en av mine venninner og hennes barn, tilpasser hun seg ofte. Jeg tenker hun egentlig er ganske sosialt kompetent. Men jeg har flere ganger observert henne med andre i barnehagen, det gjelder egentlig alle jentene og de mer rolige guttene. At de trekker seg litt unna og ikke syns det er gøy når hun tuller så mye. Når jeg henta i dag, lekte hun med en annen jente, hoppa opp i ansiktet hennes og ropte "bæææsj!" Og den andre jenta trakk seg unna og sa "jeg er litt sliten", men min jente bare fortsatte og fortsatte. 

Er det noen flere med sånne viltre, tullete barn? Hva er erfaringa fra samspill med andre barn på den alderen? 

Anonymkode: 6e6e5...587

De jeg har sett vil endre kjønn til mann.

Anonymkode: f9f8a...268