Dyp depresjon (?) - noen som har råd?

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg kan kalle meg deprimert. Kanskje er det depresjon, men at det også er et symptom av noe mer. Jeg vet ikke. Men har ihvertfall kjent i utrolig lang tid nå, at ingenting betyr noe eller er verdt å bruke tid på.

Har lest (og fått høre fra flere) at motivasjon kommer ofte etter handling, men det har ikke gjort det hos meg. Jeg brukte flere år på å gjøre alle de «rette» tingene (jeg var sosial, trente, utfordret meg selv, prøvde litt nye ting osv). 
Jeg råtnet mer og mer innvendig. Hadde et smil på utsiden, men motsatt inni. Ble utslitt…

Nå har det endt med at jeg har gitt opp helt. Isolerer meg og er aldri ute å gjør noe som helst- så det jeg opplevde på innsiden har «vunnet». Det er faktisk både godt, og ikke godt. Slipper i hvertfall å kjempe i mot noe som ikke forsvinner….

Noen som har det, eller har hatt det likt? Som evt har noen råd (som faktisk hjelper?)

Anonymkode: d5f05...cb2

[Strigiformes]

Virker som du har drevet og presset deg litt vel mye. Ta det med ro.

Nyt livet.

Livet består ikke bare av handlinger og gjøremål. 

Du må ikke glemme å puste og leve ☘️

[Vaskeklut1]

Jeg kan ikke bygge det på egen erfaring, men en venn av meg hadde det veldig likt sånn som du beskriver for en del år siden. Han har det veldig bra nå, og han sverger til en bok av David Burns som heter Feeling Good. Det er det eneste jeg kan komme på av råd, slik du beskriver situasjonen. 

[AnonymBruker]

Har du traumer som ikke er bearbeidet? 
Du bør jo ha en utredning, om du ber om henvisning til dps og du har hatt en vond barndom, så er det viktig at livet ditt og hendelsene kommer med i henvisningen. «Vanlig» depresjon blir dessverre ofte avvist, men er det mistanke om noe relatert til traumer, har du gjerne litt bedre sjanse på å få tilbud om utredning. 

For meg fungerte det å kombinere antidepressiva med livsstilsendringer. Jeg fikk meg hund og gikk derfor flere turer om dagen, fysisk aktivitet kombinert med dagslys var positivt for meg. 

Anonymkode: e4ace...4eb

[AnonymBruker]

Den nummetheten som kommer med depresjon har jeg hatt noen runder med. For meg har det hjulpet med en kombinasjon av kognitiv terapi (gjennom Raskere tilbake/Helse og arbeid på DPS), antidepressiva ett års tid, d-vitamin, rutiner og ut i dagslys hver dag. Snakk med legen din.

Anonymkode: 023fc...e40

[AnonymBruker]

Har depresjon som diagnose og gått i terapi i mange år, startet nylig opp med gruppeterapi. Har lest en del bøker men ikke opplevd å finne noe som "låser opp" ideer og tanker rundt hvordan jeg skal klare å endre dette. 

Det som er med depresjon er at det sitter i hodet ditt og infiserer tankene dine. Hvordan du tenker og hvordan disse tankene påvirker følelsene dine og handlingene dine. Det henger også mye sammen med hvordan du tar vare på kroppen din og den fysiske helsen din, nå snakker jeg ikke om det overfladiske men om hvor mye du beveger deg, hvordan du sover, hva du gjør i dagen. Relasjoner kan påvirke, om du har gode, nære og trygge relasjoner, eller om du er "isolert" eller har relasjoner som føles utrygge (det betyr ikke at menneskene i livet ditt er slemme eller farlige, men at du ikke kan snakke med de om vanskelige ting, ikke føler deg akseptert og så videre). 

Å snakke med fastlegen er første bud. Sjekke mangler, utelukke det. Ikke begynn med D-vitamintilskudd med mindre du får påvist mangel. Jeg har aldri hatt D-vitamin mangel. Men jeg har som sagt vært deprimert i årevis. 

Anonymkode: b61b9...90b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke om jeg kan kalle meg deprimert. Kanskje er det depresjon, men at det også er et symptom av noe mer. Jeg vet ikke. Men har ihvertfall kjent i utrolig lang tid nå, at ingenting betyr noe eller er verdt å bruke tid på.

Har lest (og fått høre fra flere) at motivasjon kommer ofte etter handling, men det har ikke gjort det hos meg. Jeg brukte flere år på å gjøre alle de «rette» tingene (jeg var sosial, trente, utfordret meg selv, prøvde litt nye ting osv). 
Jeg råtnet mer og mer innvendig. Hadde et smil på utsiden, men motsatt inni. Ble utslitt…

Nå har det endt med at jeg har gitt opp helt. Isolerer meg og er aldri ute å gjør noe som helst- så det jeg opplevde på innsiden har «vunnet». Det er faktisk både godt, og ikke godt. Slipper i hvertfall å kjempe i mot noe som ikke forsvinner….

Noen som har det, eller har hatt det likt? Som evt har noen råd (som faktisk hjelper?)

Anonymkode: d5f05...cb2

Sjekket vitamin og mineral lageret? Er på vei "ned" dit igjen, så må ta blodprøver igjen. Kjenner igjen symptomene og tester meg deretter 😊

Anonymkode: 6ecf3...47e

[Jadasikkert29]

Antidepressiva har hjulpet meg veldig iallefall 😊