Starte på nytt med små barn?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksmannen min. De er 15 og 17 nå. Det har vært et sant helvete fra jeg gikk fra han tre mnd før yngste ble født. Vi ble sammen da jeg var 16 og han var 25. Barna kom da jeg var 19 og 21. Jeg visste ingenting om psykopater og narsissisister da jeg var ung, men la meg si det enkelt; han tikker av på de fleste bokser. Jeg skjønte det rett før andremann ble født, og ved hjelp av krisesenter kom jeg og eldste oss unna. Bf har likevel terrorisert og plaget meg gjennom hele oppveksten til barna. X antall runder med fvk, bv, krangling om samvær, osv. Til slutt ble han fradømt alt, både samvær og foreldreansvar, etter jeg tok han for retten, og han fikk i tillegg besøksforbud mot meg og barna. Da var barna 13 og 15, så det er bare et par år siden. Jeg har såvidt komt meg "ovenpå" igjen etter all påkjenningen som har vært gjennom all barndommen deres, men begynner endelig å få energi og føle meg som meg selv igjen. 

For syv år siden møtte jeg en ny mann. Han har vært en klippe og en fantastisk ressurs i livet til både meg og barna. Han hadde ingen barn fra før, men har tatt stefar-rollen på strak arm. Jeg var tydelig fra dag en om at det var uaktuelt med flere barn, og han hadde ingen store tanker rundt det. Men så har årene gått, og jeg skjønner at min ekstreme motstand mot flere barn kanskje hang sammen med det h*lvetet jeg har stått i med eksen, og tidvis kjenner jeg på en trang til å begynne på ny på et vis. Har diskutert dette med mannen, og han kjenner tidvis også på at det hadde vært koselig med felles barn. Men samtidig så er jeg noe redd... Orker jeg? Orker vi? Vi er 37 og 38 nå... Jeg føler på mange måter at jeg har gjort mitt når det kommer til barn. Men samtidig føler vi liksom at vi har lagt livet til rette for å få flere barn, uten å helt tenke over det en gang. Kjøpte ny enebolig for noen år siden, god plass til både de vi har og to-tre barn til om vi vil, stor hage osv. Her vil vi være og her vil vi bo liksom. Men det er jo ikke akkurat mange år til barna flytter ut nå. Hva skal vi gjøre da? Og hva skal vi med en bolig på over 300kvm til bare oss to? 

Vi er hjemmekjære mennesker, har ingen planer om å feriere mye eller leve annerledes når barna flytter ut, har trygge stabile jobber, god inntekt, er ressurssterke og oppegående. Alt ligger jo til rette for å starte på ny med en ny småbarnsfase. 

Samtidig er jeg i tvil. Orker vi dette? Det krever jo en del endringer. Vi er vant til store selvgående barn, og så skal man tilbake til små, med alt det krever. 

Vet ikke helt hvor jeg vil, men er ute etter tanker. Er det noen som har "startet på ny" med småbarn? Hvordan har det gått? Angrer du? Er du glad for avgjørelsen? Hvordan er det å få barn når man nærmer seg 40? Noe annet man bør tenke over? 

Anonymkode: 56c89...75c

[AnonymBruker]

I deres situasjon så tenker jeg at det burde dere absolutt.  Du har en helt annen støtte nå en sist gang, og som du sier livet deres er jo tilpasset å ha barn.  Dere har alt dere trenger på plass og er i tillegg hjemmekjære.  Jeg var eldre enn deg når jeg fikk mine, og hadde ingen barn fra før.  Men mannen min hadde to barn fra før som da var rundt dine barn sin alder.   

Syns det har vært helt fantastisk, og angrer ikke et sekund.  De har et kjempegodt forhold til halvsøsknene sine.  Var bekymret i forkant når jeg ble gravid, men all tvil var ubegrunnet.  

Anonymkode: 323ec...af4

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn alderen 36-40 mannen var i 40 årene. For meg er det mer naturlig å få barn da enn rundt 20..

Anonymkode: 42fdc...7a4

[grinchigrinch]

Hvordan tror du de eldste barna vil ta det? Hvis de flytter avgårde for å studere vil det bli vanskeligere for dere å besøke dem. Hva om noe skjer med deg under fødsel? Hva om dere får et eller flere barn med utfordringer? For parforholdet er de første årene ofte de tøffeste - er du og mannen din klare for å gå gjennom det? Arveoppgjør vil bli mer kompliserte når den dagen kommer dersom dere både har dine barn og felles barn.

-

Det er noen av tingene jeg ville tenkt gjennom og vært brutalt ærlig med meg selv og partneren om før jeg ville vurdert å begynne med en ny runde.

[AnonymBruker]

Go for it  Det har modnet hos dere begge, livsstilen tilsier det blir et fint tilskudd til hverdagen og familien deres  

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 2a72e...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk barn alderen 36-40 mannen var i 40 årene. For meg er det mer naturlig å få barn da enn rundt 20..

Anonymkode: 42fdc...7a4

Hadde du også store barn og ble gravid med "Kull nummer to"?

Anonymkode: 0524b...da0

[AnonymBruker]

Jeg fikk yngste da jeg var 38, har aldri følt at jeg var for gammel. Hun er voksen nå.

Anonymkode: bc260...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde du også store barn og ble gravid med "Kull nummer to"?

Anonymkode: 0524b...da0

Nei absolutt ikke. I min omgangskrets ventet mange med barn til 30 og 40 årene. Så det er selvsagt noe annet. 

Anonymkode: 42fdc...7a4

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort det. Selv om du har store barn i dag, så tenger de jo fortsatt mammaen sin. 
Jeg har i dag en 13-åring og en 17åring. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har småbarn nå. Da hadde jeg hvertfall ikke fått vært den forelderen jeg ønsker (sene kvelder, huset fult av ungdommer, henting på fest, ferier og reiser som er tilrettelagt for ungdommer og voksne etc). 
 

Hadde jeg ikke hatt barn enda, så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot det, men jeg vil være tilstede for barna mine også når de er store ungdommer. 

Anonymkode: 8d855...cc4

[AnonymBruker]

Jeg hadde gjort det. Uten tvil.

Anonymkode: 98bb7...b88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk yngste da jeg var 38, har aldri følt at jeg var for gammel. Hun er voksen nå.

Anonymkode: bc260...a30

Mens du hadde to store ungdommer? 
For det er stor forskjell på å få småbarn når man har småbarn, kontant få småbarn mens man har store ungdommer. 

Anonymkode: 8d855...cc4

[AnonymBruker]

Hadde aldri orket nye runder med graviditet, nattevåk, bæsjebleier, barnehage, løpe etter småbarn, lekeplasser osv. Jeg er SÅ ferdig med det. Var gøy når det sto på, men akk så slitsomt, og i 40-årene er det noe jeg virkelig ikke ønsker for livet mitt.

 

Anonymkode: 184b1...414

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ORKER du...? Du er jo ikke så gammel? 

Om du VIL er jo en annen sak. 

Mamma var 39 da jeg kom til verden, søsken mine var da 13 og 15, og alle syns bare det var veldig fint, egentlig. Jeg vokste jo tildels opp som enebarn, men har et nært og fint forhold til søsknene mine som voksen. Jeg har vært masse barnevakt for deres barn da jeg var tidlig i 20-årene, og de (og deres unger) har vært masse barnevakt for mine. 😄

Mannen min har også en lillesøster som er 15 år yngre, moren hans var også 39 da minste kom til verden. 

De orket det hvertfall.

Men det er jo et helt annet liv, så det er jo det dere må vurdere. Vil dere ha et helt annet liv? Ikke tenk på ork, man orker barn hvis man har lyst på barn. 

Anonymkode: d7c88...674

[AnonymBruker]

Hadde ikke vært aktuelt her, men så er det helt uaktuelt med barn med flere fedre, begynne på nytt igjen når man har store barn og jeg synes alderen er for høy. 

Anonymkode: 294c7...a3f