Prøvd lenge selv, venn uplanlagt gravid

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så fæl! Føler at følelsene mine er fæle, men de er nå der..

I over 1 år prøvde jeg og mannen min å bli gravid. Etter ett år med aktiv prøving fikk vi det endelig til og den positive graviditetstesten lyste opp. Utrolig glade begge to, men ble enige om å holde det hemmelig til det ble trygt. Vi sa det til våre aller nærmeste, i tilfelle noe skulle skje, at de vet hva vi går igjennom. Jeg fortalte det til min barndomsveninne, som ble utrolig glad og gledet seg til å bli tulle “tante” for mitt kommende barn. Jeg er fortsatt ikke kommet til uke 12, og er fremdeles nervøs for at noe skal skje, som at “kommer det blod på papiret” når jeg tørker meg etter en tur på toalettet og så videre. Men jeg er enda gravid og glad for det!

Veninna mi sendte meg melding om jeg kunne komme over, litt sånn hastverk. Når dette har skjedd før har han hun har datet dumpet henne. Trodde det var noe lignende. Det viser seg at hun har fått positiv graviditetstest. Og når vi regnet tilbake til forrige mens viser det seg at hun ble gravid 2,5 uke etter meg! Følelsene strømmer i meg, for hun prøvde ikke. Skuffet, sjalu, følelse av at graviditeten ble litt “stjelt” fra meg. Og føler meg så fæl som har disse følelsene. Er rasjonell når hun spør hva hun skal gjøre, da dette er en uønsket graviditet med en hun har kjent i et par måneder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette og henne nå. Jeg skøyv meg selv bort og lot henne ta plass i hennes “krise” men når jeg kom hjem så ser jeg at jeg ikke helt klarer å være der for henne. Og det gjør at jeg føler meg så fæl. Hva tenker dere at jeg skal gjøre, si, prioritere? Jeg trenger noen fra utsiden til å hjelpe meg med disse tankene, da jeg føler det er feil å bli sjalu, føle at graviditeten blir stjelt, og ikke klarer å forholde meg til meldinger hun sender.

Hjelp!??

Anonymkode: cbb42...134

[Brunhilde]

I all verden!

Du er full av hormoner, men prøv å snu tankegangen! Dere kan være gravide sammen, føde på nesten samme tid og få barn som vokser opp som venner. Det må da være verd noe?

Jeg forstår at du er overrasket, men det er jo ikke slik at hun stjeler noe fra deg, og du er planlagt gravid. Det er ikke hun, så egentlig er det hun som trenger trøst og støtte, ikke du.

[AnonymBruker]

Brunhilde skrev (Akkurat nå):

I all verden!

Du er full av hormoner, men prøv å snu tankegangen! Dere kan være gravide sammen, føde på nesten samme tid og få barn som vokser opp som venner. Det må da være verd noe?

Jeg forstår at du er overrasket, men det er jo ikke slik at hun stjeler noe fra deg, og du er planlagt gravid. Det er ikke hun, så egentlig er det hun som trenger trøst og støtte, ikke du.

Det er akkurat derfor jeg føler meg fæl. Jeg føler at det er hun som trenger støtte, jeg føler det er hun som trenger trøst, at hun trenger veiledning.
Det kan være at hun enten tar abort eller bærer fram et uønsket barn og må fostre det opp aleine. Det er akkurat derfor jeg føler meg fæl. Jeg vil være der for henne, men klarer det ikke. Det er som om jeg gråter i sorg men kan ikke si til henne hvorfor.

Vi har tidligere hatt samtale om “Hva hvis jeg ble gravid før deg, siden du prøver haha” og vet hva jeg hadde følt, noe som hun forstår.

Jeg ønsker ikke å være fæl, men klarer ikke å vere der for henne! What to do??

TS

Anonymkode: cbb42...134

[AnonymBruker]

Hei, skjønner at det er veldig sårt for deg. Dere er to helt separate mennesker med hver sin graviditet. Mulig hun «stjeler» litt oppmerksomhet fra deg, men du er fremdeles akkurat like gravid. At din baby i magen er etterlengtet har ingenting å si med at hennes er uplanlagt. Du må bare forholde deg til dette som en venn.
 

Dersom hun velger å beholde vil det også bli veldig koselig for deg ha noen rundt i ca samme fase, for det å være i permisjon ka være ganske ensomt. 
 

Anonymkode: 3a105...463

[AnonymBruker]

Det er jo ikke noe du kan gjøre her. Ber hun deg om råd og hjelp, får du svare så godt du kan, men understreke at valget er hennes. Konsentrer deg om din egen graviditet og stress ned!

Anonymkode: a7525...624

[AnonymBruker]

Føler det er fælt av meg at jeg tenker “håper hun tar abort”, også for barnets beste. 
Men hvordan skal jeg forholde meg til henne når jeg ikke klarer å være ærlig eller si hva jeg føler og tenker og derfor reagerer som jeg reagerer, fordi jeg ikke ønsker å såre henne?

Det er helt kaos i huet mitt. 

TS

Anonymkode: cbb42...134

[AnonymBruker]

Litt av en venn du er🙄 Gjør ditt beste for å legge disse stygge følelsene til side, hun har ikke gjort det med vilje.

Anonymkode: 8ebbd...127

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Litt av en venn du er🙄 Gjør ditt beste for å legge disse stygge følelsene til side, hun har ikke gjort det med vilje.

Anonymkode: 8ebbd...127

Leser du ikke? 
Er jo derfor jeg føler meg fæl? Trenger ikke hjelp til å føle meg enda verre takk.. Kom heller med tips om hvordan jeg kan legge disse følelsene til side. Jeg vet jo at hun ikke har gjort det med vilje, hun ønsker ikke dette selv men vet ikke om hun klarer å gjennomføre abort. 

Jeg vet jeg er fæl.. takk..

TS

Anonymkode: cbb42...134

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg føler meg så fæl! Føler at følelsene mine er fæle, men de er nå der..

I over 1 år prøvde jeg og mannen min å bli gravid. Etter ett år med aktiv prøving fikk vi det endelig til og den positive graviditetstesten lyste opp. Utrolig glade begge to, men ble enige om å holde det hemmelig til det ble trygt. Vi sa det til våre aller nærmeste, i tilfelle noe skulle skje, at de vet hva vi går igjennom. Jeg fortalte det til min barndomsveninne, som ble utrolig glad og gledet seg til å bli tulle “tante” for mitt kommende barn. Jeg er fortsatt ikke kommet til uke 12, og er fremdeles nervøs for at noe skal skje, som at “kommer det blod på papiret” når jeg tørker meg etter en tur på toalettet og så videre. Men jeg er enda gravid og glad for det!

Veninna mi sendte meg melding om jeg kunne komme over, litt sånn hastverk. Når dette har skjedd før har han hun har datet dumpet henne. Trodde det var noe lignende. Det viser seg at hun har fått positiv graviditetstest. Og når vi regnet tilbake til forrige mens viser det seg at hun ble gravid 2,5 uke etter meg! Følelsene strømmer i meg, for hun prøvde ikke. Skuffet, sjalu, følelse av at graviditeten ble litt “stjelt” fra meg. Og føler meg så fæl som har disse følelsene. Er rasjonell når hun spør hva hun skal gjøre, da dette er en uønsket graviditet med en hun har kjent i et par måneder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette og henne nå. Jeg skøyv meg selv bort og lot henne ta plass i hennes “krise” men når jeg kom hjem så ser jeg at jeg ikke helt klarer å være der for henne. Og det gjør at jeg føler meg så fæl. Hva tenker dere at jeg skal gjøre, si, prioritere? Jeg trenger noen fra utsiden til å hjelpe meg med disse tankene, da jeg føler det er feil å bli sjalu, føle at graviditeten blir stjelt, og ikke klarer å forholde meg til meldinger hun sender.

Hjelp!??

Anonymkode: cbb42...134

Du får heller snu tankene og tenke at dersom hun beholder barnet kan dere være gravide sammen og få jevngamle barn og tenke at det er koselig

[AnonymBruker]

Okei, du er den heldige. Ikke henne. Du er i en ønsket situasjon, ikke henne. Du er sjalu på noe som ikke er noe å være sjalu på. 

Så til hvordan håndtere: 

1) Brain-dump. Skriv ned alle følelsene dine. Få alt sammen ut. (Pass på at hun eller ikke noen andre kan finne dette. Passordbeskytt eller slett etterpå.)

2) Etter du har fått ut all frustrasjonen, skriv ned 5 ting du er takknemlig for med ditt liv. 

3) Skriv ned 5 ting du kunne ønske en venninne kunne gjort for deg, hvis situasjonen var omvendt. 

4) Hvi ingenting av dette hjelper, be om å få snakke med legen din eller noen profesjonelle om følelsene dine. 

Ikke la dette ødelegge et fint vennskap. Venninnen din kan ingenting for at du og mannen måtte prøve lenge. 

Anonymkode: 87854...940

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er akkurat derfor jeg føler meg fæl. Jeg føler at det er hun som trenger støtte, jeg føler det er hun som trenger trøst, at hun trenger veiledning.
Det kan være at hun enten tar abort eller bærer fram et uønsket barn og må fostre det opp aleine. Det er akkurat derfor jeg føler meg fæl. Jeg vil være der for henne, men klarer det ikke. Det er som om jeg gråter i sorg men kan ikke si til henne hvorfor.

Vi har tidligere hatt samtale om “Hva hvis jeg ble gravid før deg, siden du prøver haha” og vet hva jeg hadde følt, noe som hun forstår.

Jeg ønsker ikke å være fæl, men klarer ikke å vere der for henne! What to do??

TS

Anonymkode: cbb42...134

Du må rett og slett si til deg selv at følelsene dine er irrasjonelle og prøve å get over it

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Leser du ikke? 
Er jo derfor jeg føler meg fæl? Trenger ikke hjelp til å føle meg enda verre takk.. Kom heller med tips om hvordan jeg kan legge disse følelsene til side. Jeg vet jo at hun ikke har gjort det med vilje, hun ønsker ikke dette selv men vet ikke om hun klarer å gjennomføre abort. 

Jeg vet jeg er fæl.. takk..

TS

Anonymkode: cbb42...134

Kanskje du trenger å føle deg verre for å klare å snu tankegangen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Okei, du er den heldige. Ikke henne. Du er i en ønsket situasjon, ikke henne. Du er sjalu på noe som ikke er noe å være sjalu på. 

Så til hvordan håndtere: 

1) Brain-dump. Skriv ned alle følelsene dine. Få alt sammen ut. (Pass på at hun eller ikke noen andre kan finne dette. Passordbeskytt eller slett etterpå.)

2) Etter du har fått ut all frustrasjonen, skriv ned 5 ting du er takknemlig for med ditt liv. 

3) Skriv ned 5 ting du kunne ønske en venninne kunne gjort for deg, hvis situasjonen var omvendt. 

4) Hvi ingenting av dette hjelper, be om å få snakke med legen din eller noen profesjonelle om følelsene dine. 

Ikke la dette ødelegge et fint vennskap. Venninnen din kan ingenting for at du og mannen måtte prøve lenge. 

Anonymkode: 87854...940

Takk for et skikkelig svar ❤️

TS

Anonymkode: cbb42...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Føler det er fælt av meg at jeg tenker “håper hun tar abort”, også for barnets beste. 
Men hvordan skal jeg forholde meg til henne når jeg ikke klarer å være ærlig eller si hva jeg føler og tenker og derfor reagerer som jeg reagerer, fordi jeg ikke ønsker å såre henne?

Det er helt kaos i huet mitt. 

TS

Anonymkode: cbb42...134

Kanskje du skal være ærlig med henne og fortelle henne ståa hos deg og dine følelser nettopp pga dette?? 

Hvordan tror du hun vil reagere når hun finner ut om din graviditet? For det vil jo komme fram, og hvis hun tar abort kan det jo være at hun vil ha noen følelser rundt din graviditet 

Anonymkode: a2a15...cd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg føler meg så fæl! Føler at følelsene mine er fæle, men de er nå der..

I over 1 år prøvde jeg og mannen min å bli gravid. Etter ett år med aktiv prøving fikk vi det endelig til og den positive graviditetstesten lyste opp. Utrolig glade begge to, men ble enige om å holde det hemmelig til det ble trygt. Vi sa det til våre aller nærmeste, i tilfelle noe skulle skje, at de vet hva vi går igjennom. Jeg fortalte det til min barndomsveninne, som ble utrolig glad og gledet seg til å bli tulle “tante” for mitt kommende barn. Jeg er fortsatt ikke kommet til uke 12, og er fremdeles nervøs for at noe skal skje, som at “kommer det blod på papiret” når jeg tørker meg etter en tur på toalettet og så videre. Men jeg er enda gravid og glad for det!

Veninna mi sendte meg melding om jeg kunne komme over, litt sånn hastverk. Når dette har skjedd før har han hun har datet dumpet henne. Trodde det var noe lignende. Det viser seg at hun har fått positiv graviditetstest. Og når vi regnet tilbake til forrige mens viser det seg at hun ble gravid 2,5 uke etter meg! Følelsene strømmer i meg, for hun prøvde ikke. Skuffet, sjalu, følelse av at graviditeten ble litt “stjelt” fra meg. Og føler meg så fæl som har disse følelsene. Er rasjonell når hun spør hva hun skal gjøre, da dette er en uønsket graviditet med en hun har kjent i et par måneder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette og henne nå. Jeg skøyv meg selv bort og lot henne ta plass i hennes “krise” men når jeg kom hjem så ser jeg at jeg ikke helt klarer å være der for henne. Og det gjør at jeg føler meg så fæl. Hva tenker dere at jeg skal gjøre, si, prioritere? Jeg trenger noen fra utsiden til å hjelpe meg med disse tankene, da jeg føler det er feil å bli sjalu, føle at graviditeten blir stjelt, og ikke klarer å forholde meg til meldinger hun sender.

Hjelp!??

Anonymkode: cbb42...134

Jeg synes du skal være glad for at du har blitt gravid og ikke føler at du er den eneste i verden som har rett til å bli gravid.

Når venninnen din blir gravid så stjeler hun ikke graviditeten fra deg, det er bare noe tull.

Hvis du har kapasitet til det, så støtter du venninnen din, uansett hvilket valg hun tar.

 

Anonymkode: c6c28...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg føler meg så fæl! Føler at følelsene mine er fæle, men de er nå der..

I over 1 år prøvde jeg og mannen min å bli gravid. Etter ett år med aktiv prøving fikk vi det endelig til og den positive graviditetstesten lyste opp. Utrolig glade begge to, men ble enige om å holde det hemmelig til det ble trygt. Vi sa det til våre aller nærmeste, i tilfelle noe skulle skje, at de vet hva vi går igjennom. Jeg fortalte det til min barndomsveninne, som ble utrolig glad og gledet seg til å bli tulle “tante” for mitt kommende barn. Jeg er fortsatt ikke kommet til uke 12, og er fremdeles nervøs for at noe skal skje, som at “kommer det blod på papiret” når jeg tørker meg etter en tur på toalettet og så videre. Men jeg er enda gravid og glad for det!

Veninna mi sendte meg melding om jeg kunne komme over, litt sånn hastverk. Når dette har skjedd før har han hun har datet dumpet henne. Trodde det var noe lignende. Det viser seg at hun har fått positiv graviditetstest. Og når vi regnet tilbake til forrige mens viser det seg at hun ble gravid 2,5 uke etter meg! Følelsene strømmer i meg, for hun prøvde ikke. Skuffet, sjalu, følelse av at graviditeten ble litt “stjelt” fra meg. Og føler meg så fæl som har disse følelsene. Er rasjonell når hun spør hva hun skal gjøre, da dette er en uønsket graviditet med en hun har kjent i et par måneder.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette og henne nå. Jeg skøyv meg selv bort og lot henne ta plass i hennes “krise” men når jeg kom hjem så ser jeg at jeg ikke helt klarer å være der for henne. Og det gjør at jeg føler meg så fæl. Hva tenker dere at jeg skal gjøre, si, prioritere? Jeg trenger noen fra utsiden til å hjelpe meg med disse tankene, da jeg føler det er feil å bli sjalu, føle at graviditeten blir stjelt, og ikke klarer å forholde meg til meldinger hun sender.

Hjelp!??

Anonymkode: cbb42...134

Det er jo ikke farlig å ha følelser? 

Positive eller negative, de reflekterer ikke en endelig sannhet, bare hvordan du opplever tingene (i en kropp proppfull av hormoner) akkurat nå

Anonymkode: f8c87...1ea

[Smilii]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje du skal være ærlig med henne og fortelle henne ståa hos deg og dine følelser nettopp pga dette?? 

Hvordan tror du hun vil reagere når hun finner ut om din graviditet? For det vil jo komme fram, og hvis hun tar abort kan det jo være at hun vil ha noen følelser rundt din graviditet 

Anonymkode: a2a15...cd8

Dette?

Endret 17. mars av Smilii
Skrivefeil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje du skal være ærlig med henne og fortelle henne ståa hos deg og dine følelser nettopp pga dette?? 

Hvordan tror du hun vil reagere når hun finner ut om din graviditet? For det vil jo komme fram, og hvis hun tar abort kan det jo være at hun vil ha noen følelser rundt din graviditet 

Anonymkode: a2a15...cd8

Hun vet allerede at jeg er gravid, da jeg fortalte det til henne for 2,5 uke siden når jeg fikk positiv test.
Men burde jeg vært ærlig om følelsene for det om? Eller bearbeide dem aleine?

Anonymkode: cbb42...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg synes du skal være glad for at du har blitt gravid og ikke føler at du er den eneste i verden som har rett til å bli gravid.

Når venninnen din blir gravid så stjeler hun ikke graviditeten fra deg, det er bare noe tull.

Hvis du har kapasitet til det, så støtter du venninnen din, uansett hvilket valg hun tar.

 

Anonymkode: c6c28...bf8

Jeg vet hun ikke stjeler graviditeten, er vel mer at forventningene mine var at jeg skulle være gravid og hun skulle støtte meg gjennom dette? Er mer at oppmerksomheten er skiftet. Og dette er jo bare følelser og ikke egentlig realitet. 

Jeg merker at jeg ikke har den kapasiteten som jeg ønsker til å støtte venninnen min. Hvis hun ønsker å bære frem et barn alene, så har jeg ikke mulighet til å steppe inn når hun trenger det. Jeg har heller ikke mulighet til å følge henne til klinikken om hun hadde trengt støtte der. Er det jeg synes er fælt oppi det hele. Hun trenger meg egentlig så sårt, men jeg klarer ikke å gi det hun trenger dette øyeblikket.

Så sitter alltids en tanke: Hva om jeg mister barnet?

TS

Anonymkode: cbb42...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun vet allerede at jeg er gravid, da jeg fortalte det til henne for 2,5 uke siden når jeg fikk positiv test.
Men burde jeg vært ærlig om følelsene for det om? Eller bearbeide dem aleine?

Anonymkode: cbb42...134

Jeg tenker at du kan si at du synes det er vanskelig at det er så lett for henne å bli gravid at hun ble det ved et uhell, og at det gjør at du noen ganger synes det er vanskelig å være så god venninne som du har lyst til. Men vær forberedt på at hun har negative følelser knyttet til det og at hun kan gi uttrykk for det tilbake. Dere er jo begge to hormonelle nå.  

Anonymkode: 87854...940