Kronisk sykdom og man faller utenfor

[AnonymBruker]

Jeg var frisk og oppegående helt til jeg ble rammet av sykdom og etterfølgende bivirkninger som har blitt kroniske. Jeg slet, og sliter enda mye mentalt med at livet har forandret seg og at jeg må leve annerledes.

At jeg må si nei til så utrolig mye som betyr så mye for meg, at mange slutter å spørre fordi de tar det som en selvfølge at jeg ikke kan. Jeg gjør virkelig mitt for å være med og delta, i det sosiale, på det som er morsomt og hyggelig, men jeg har fallt av mye dessverre. 

Har noen her også opplevd det, å måtte legge om hele livet plutselig, og ikke være seg selv lenger? For jeg savner den jeg var og det livet jeg hadde. 

Det er vanskelig å finne mening og glede ved ting, jeg sliter med fatigue, noen dager er bedre enn andre, dog. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli glad igjen. 

Anonymkode: 45304...be0

[AnonymBruker]

Ja det blir ofte slik det du beskriver, og i allefall hvis man har problemer med energi og med hodet

Naboen min har leddgikt og er utenfor arbeidslivet men hun er supersosial og har ikke mistet venner, fordi hun har ikke problemer med fatigue og er ikke lyd sensitiv.

Jeg har vært trafikkskadd etter en bilulykke i over 20 år og det har blitt mindre og mindre med venner og sosialt nettverk.

Etter at jeg fikk to harde omganger med covid med etterfølgende fatigue der jeg har blitt veldig lyd sensitiv, utgår alt sosialt som innebefatter konserter/musikk / caféer ol, og jeg klarer heller ikke fjellturer eller weekendturer til utlandet

Anonymkode: 759ae...39a

[Daria]

Det er jo nærmest en ny identitet, som det tar tid å ble kjent med, venne seg til og finne ut av og, og enda lenger tid å akseptere. Samt en enorm og mangefasettert sorg over alt man har mistet - psykologen min sammenlignet det med et dødsfall, man mister så mye som er stort og viktig. 

Det som har hjulpet meg mest (i tillegg til psykolog, som jeg varmt kan anbefale), er egentlig tid. Både å gi meg selv rom til å sørge, og til å gradvis ta inn og akseptere mine nye begrensninger og muligheter. På sikt har det å legge lista og ambisjonene på et mer realistisk nivå heller enn å strekke meg etter alt som var normalen før, gitt meg bedre dager, men det er fortsatt vondt å gå glipp av så mye. Jeg har fortsatt, etter mer enn fem år, øyeblikk hvor alt bare føles helt absurd, meningsløst og urettferdig - men også fine dager med mer glede enn sorg. Men det er fortsatt en kontinuerlig prosess. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja det blir ofte slik det du beskriver, og i allefall hvis man har problemer med energi og med hodet

Naboen min har leddgikt og er utenfor arbeidslivet men hun er supersosial og har ikke mistet venner, fordi hun har ikke problemer med fatigue og er ikke lyd sensitiv.

Jeg har vært trafikkskadd etter en bilulykke i over 20 år og det har blitt mindre og mindre med venner og sosialt nettverk.

Etter at jeg fikk to harde omganger med covid med etterfølgende fatigue der jeg har blitt veldig lyd sensitiv, utgår alt sosialt som innebefatter konserter/musikk / caféer ol, og jeg klarer heller ikke fjellturer eller weekendturer til utlandet

Anonymkode: 759ae...39a

Jeg skjønner deg, jeg er mer som deg, vi skulle vel ønske å være som naboen din. Kan jeg spørre deg, hvordan takler du denne hverdagen og livet ditt? Beklager at spørmålet mitt er så svart på en måte, jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal finne mening og glede igjen, føler meg som ape kognitivt i tillegg, har blitt fortalt det er pga fatigue, det er så utrolig mye mer enn bare å være sliten. 

Anonymkode: 45304...be0

[AnonymBruker]

Daria skrev (3 minutter siden):

Det er jo nærmest en ny identitet, som det tar tid å ble kjent med, venne seg til og finne ut av og, og enda lenger tid å akseptere. Samt en enorm og mangefasettert sorg over alt man har mistet - psykologen min sammenlignet det med et dødsfall, man mister så mye som er stort og viktig. 

Det som har hjulpet meg mest (i tillegg til psykolog, som jeg varmt kan anbefale), er egentlig tid. Både å gi meg selv rom til å sørge, og til å gradvis ta inn og akseptere mine nye begrensninger og muligheter. På sikt har det å legge lista og ambisjonene på et mer realistisk nivå heller enn å strekke meg etter alt som var normalen før, gitt meg bedre dager, men det er fortsatt vondt å gå glipp av så mye. Jeg har fortsatt, etter mer enn fem år, øyeblikk hvor alt bare føles helt absurd, meningsløst og urettferdig - men også fine dager med mer glede enn sorg. Men det er fortsatt en kontinuerlig prosess. 

Takk for fint innlegg, lei meg for at du også er på dette stedet. Jeg er fortsatt der at jeg bare er lei meg og føler alt er dritt og urettferdig. Føler meg som en sint og lei meg femåring som ikke forstår, men det er kanskje naturlig. Å sammenligne det med dødsfall, den var faktisk veldig treffende, noen har dødd, jeg, denne personen jeg er nå kjenner jeg ikke igjen, nesten. Som et ekko av den store, sterke, smarte jeg var på en måte. 

 

Anonymkode: 45304...be0

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for fint innlegg, lei meg for at du også er på dette stedet. Jeg er fortsatt der at jeg bare er lei meg og føler alt er dritt og urettferdig. Føler meg som en sint og lei meg femåring som ikke forstår, men det er kanskje naturlig. Å sammenligne det med dødsfall, den var faktisk veldig treffende, noen har dødd, jeg, denne personen jeg er nå kjenner jeg ikke igjen, nesten. Som et ekko av den store, sterke, smarte jeg var på en måte. 

 

Anonymkode: 45304...be0

En setning det ikke er så lenge siden sist jeg sa i terapi... Det er jo så mye av det jeg er - hele jobbidentiteten min, mye av det jeg brukte fritiden min til, ting jeg likte å gjøre og ting jeg bare gjorde uten å tenke over det - som bare har forsvunnet uten at jeg kan gjøre noe med det. (Og at jeg i forrige setning automatisk skrev "jeg er", ikke "jeg var", sier jo en hel del...).

Vær sint, vær lei deg og frustrert - det er ikke bare lov og forståelig, det er en del av å bearbeide og bevege seg framover. Jeg skal på ingen måte si at det blir bra og at det ordner seg - for det gjør det jo strengt tatt ikke - men det er som med annen sorg, man venner seg gradvis til å leve med den (og kræsjer igjen innimellom).

[AnonymBruker]

Daria skrev (8 minutter siden):

En setning det ikke er så lenge siden sist jeg sa i terapi... Det er jo så mye av det jeg er - hele jobbidentiteten min, mye av det jeg brukte fritiden min til, ting jeg likte å gjøre og ting jeg bare gjorde uten å tenke over det - som bare har forsvunnet uten at jeg kan gjøre noe med det. (Og at jeg i forrige setning automatisk skrev "jeg er", ikke "jeg var", sier jo en hel del...).

Vær sint, vær lei deg og frustrert - det er ikke bare lov og forståelig, det er en del av å bearbeide og bevege seg framover. Jeg skal på ingen måte si at det blir bra og at det ordner seg - for det gjør det jo strengt tatt ikke - men det er som med annen sorg, man venner seg gradvis til å leve med den (og kræsjer igjen innimellom).

Du forstår dessverre så godt hva jeg føler Det er akkurat slik det er, en del ting har jeg gitt slipp på og det var så utrolig vondt, nå har jeg gått slik noen år så det verste sjokket med de første tingene som ble borte er på en måte bak meg, på en måte. Det gjør vondt å gi slipp, fordi jeg føler det ikke er noe igjen. Ting kommer ikke lenger av seg selv, jeg hverken snakker eller gjør ting uten å tenke meg om, det flyter ikke lenger, det må skubbes frem. 

Noen ganger får jeg akutt panikkanfall, gråter og får ikke puste, for det kjennes helt uvirkelig ut at det ikke skal bli som før, for meg er det det som er at det går bra, at jeg blir som før, det er nok det som er hardest å endre på for meg. Akseptere, venne meg til, leve med. 

Noe av det rareste er når jeg tenker tilbake til tankene og bekymringene jeg hadde før dette, hvor bra ting var, hvor virkelig bra livet var, det som plaget meg den gang var virkelig helt betydningsløst med tanke på dette. 

Anonymkode: 45304...be0

[AnonymBruker]

Jeg måtte for noen år siden gi opp jobb og alle mine fritidsaktiviteter pga. kronisk sykdom. De første årene var grusomme, og jeg ble i tillegg deprimert som følge av at jeg følte at jeg mistet alt jeg likte med livet mitt og også identiteten min.  Etter hvert har jeg funnet ut at det er andre ting jeg kan gjøre som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, men jeg har lært meg å sette pris på livet mitt slik det er nå. Det hjelper for meg å fokusere på hva jeg kan, i stedet for hva jeg ikke kan. Jeg sier ikke at det er enkelt, for det er det ikke. Men forhåpentligvis blir det bedre med tiden.

Anonymkode: 587b3...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2026 den 14.31):

Jeg måtte for noen år siden gi opp jobb og alle mine fritidsaktiviteter pga. kronisk sykdom. De første årene var grusomme, og jeg ble i tillegg deprimert som følge av at jeg følte at jeg mistet alt jeg likte med livet mitt og også identiteten min.  Etter hvert har jeg funnet ut at det er andre ting jeg kan gjøre som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, men jeg har lært meg å sette pris på livet mitt slik det er nå. Det hjelper for meg å fokusere på hva jeg kan, i stedet for hva jeg ikke kan. Jeg sier ikke at det er enkelt, for det er det ikke. Men forhåpentligvis blir det bedre med tiden.

Anonymkode: 587b3...bc5

Det må ha vært forjævlig å gå gjennom det, er på vei gjennom det selv og jeg takler det ikke så bra, er på bunn flere ganger i uka og tenker det er ikke verdt det. Men så glimter det til på litt bedre dager. Håpet holder meg gående, om at jeg kan komme dit jeg også, hvor jeg ikke bare savner det og den jeg var, men setter pris på det jeg har. 

Anonymkode: 45304...be0

[AnonymBruker]

Det er en livssorg som man ikke helt noen gang blir ferdig med. Jeg bestemte meg for å ta ett oppgjør med denne sorgen for noen år siden men så kommer man halvveis i jobben og det dukker opp nye sykdommer og symptomer, større utbrudd av gamle sykdommer. Ja, så står man der i den livssorgen igjen og må starte på jobben igjen. Av og til mister jeg håpet på å bli mentalt ferdig og andre ganger går det greit. Men, en ensom sorg er det åkke som. 

Anonymkode: 498eb...d88

[AnonymBruker]

Jeg innså på et punkt at jeg måtte akseptere at situasjonen var som den var da. Ikke slik at jeg ga opp, men at jeg aksepterte her og nå (så lenge situasjonen varer). Ellers slet jeg meg helt totalt ut, tappet meg selv for energi fysisk med å stresse med dette, og jeg innså jeg kom til å bli veldig dypt deprimert hvis jeg ikke aksepterte.

Samtidig måtte jeg ta et oppgjør med meg selv. Jeg følte jo at jeg mistet meg selv da jeg ikke kunne jobbe, ikke kunne gjøre ting jeg før gjorde. Jeg elsket jobben min, gledet meg til hver eneste dag på jobb. Og etter at jeg ikke kunne jobbe følte jeg at jeg hadde mistet min identitet. En dag gikk det opp for meg at det ikke er sunt for noen å identifisere hvem man er ut fra hva man jobber med. Så jeg måtte finne ut hvem jeg var uten jobb.  Jeg kom frem til at jeg fremdeles var meg, selv om jeg ikke kunne jobbe. Selv om jeg ikke utføre mitt yrke, så hadde jeg fremdeles mine utdanninger, min arbeidserfaring, mine livserfaringer, jeg var meg selv. Det var på en måte skremmende å gi slipp på *yrkestittel* som en del av min identitet, men da jeg omsider innså at det at jeg ikke jobbet ikke endret hvem jeg var innerst inne, da var det nesten frigjørende. En lettelse, og da ble det også mye enklere å akseptere situasjonen her og nå.

Det betyr ikke at det alltid var (eller er) lett. Jeg kan innimellom inderlig savne å jobbe, men når jeg minner meg selv på at siden helsen min er som den er så ville jeg blitt mye sykere av å jobbe, og da blir det på en måte lettere å gi slipp på savnet, og akseptere at jeg ikke kan jobbe (fremdeles, men kanskje en gang?). 

Akseptering og det å finne ut at min identitet må være tryggere befestet i meg selv som person, heller enn ytre ting, det har gjort ting lettere. Jeg står støtt i dag i meg selv, jeg nekter å være skamfull fordi jeg er for syk til å jobbe, jeg velger å heller ta hensyn til egen helse, leve så sunt som jeg kan med kosthold, trening osv., slik at hvis noe endrer seg, så vet jeg i hvert fall at jeg har gjort mitt beste for å få det bedre. Jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om å komme meg tilbake i jobb.

Det er så viktig å ikke la sorg og det å ikke akseptere situasjoen få bli overstyrende, for det å stritte imot når du er der du er nå, Ts, det virker bare ekstra utmattende og det bryter deg ned psykisk.

Jeg begynte å bruke teknikker for å gi meg selv gode øyeblikk, helst hver dag. Lukke øynene og høre på en fugl som i glede ønsker våren velkommen med sin sang. Latter fra nabobarna. Nabokatten som soler seg. En kopp te. En god bok. En klem. En dusj. Tømme søpla. Gå en liten tur. Plukke en blomst. Høre en fin sang. Ta på en ansiktskrem. Solen mot ansiktet. Eller regn og vind mot ansiktet. Hva som helst. Gjøre én ting her og nå som her og nå vil få meg til å føle meg bedre her og nå. Vet jeg repeterer meg, men greier man, om så bare for et øyeblikk å finne noe som her og nå får en til å føle seg litt bedre, og man øver seg til å finne slike glimt hvor man føler seg litt bedre, så vil man begynne å lete etter slike øyeblikk. Ikke hele tiden, men innimellom, helst minst en gang pr. dag. Det er en teknikk som får deg til å sette pris på øyeblikkene her og nå, det gir mestring, og det får deg til å bryte ut av de mørke følelsene som ellers kan bli overstyrende, overveldende. Øyeblikkene endrer ikke situasjonen der og da, men de endrer gradvis din opplevelse av situasjonen og gjør den mer overkommelig fordi man kjenner at man igjen kan sette pris på de små ting i livet, kan til og med skape gode øyeblikk selv. 

Etterhvert innså jeg at jeg trengte et større nettverk også, få nye impulser, på måter eller i aktiviteter som var overkommelig for min form. Dette har etter noen år gitt meg venner som er der, som aksepterer at min form er som den er, at den kan variere mye, at jeg kanskje må si nei eller avlyse. Men de gir meg ikke opp, de er der. Har også funnet en hobby hvor jeg også aksepteres fullt ut, selv om jeg kanskje har brukt minst dobbelt så lang tid, trolig enda lenger tid også, på det jeg har lært til nå, som jeg tidligere ville brukt. 

Det har vært en prosess, og det er det fremdeles.

Men det aller, aller viktigste for meg var det å akseptere situasjonen (man kan likevel jobbe mot å bli bedre og mot jobb en gang i fremtiden), og ikke minst at jeg måtte erkjenne at min identitet som menneske ikke var definert av min jobb. Etter at jeg aksepterte dette, så fikk jeg det merkbart bedre med meg selv og i hverdagen, selv om formen min ikke endret seg. Jeg strittet imidlertid imot en god stund, fordi det å akseptere føltes som et nederlag, mens det i realiteten er det motsatte. Man må akseptere situasjonen for å ikke ødelegge seg selv. Og man må akseptere at jobb ikke definerer hvem man er som menneske og person. Jeg er meg, uansett hvor syk jeg er, uansett om jeg jobber eller ikke. Du er du, Ts.

Men, slike store livsendringer vil gjøre at man endrer seg, man får nye livserfaringer og tidvis tøff læring, hvor man må takle store utfordringer på mange områder samtidig, og hvor man på noen måter må lære seg selv å kjenne på nytt. Det gjør at noen venner kan falle fra, fordi man rett og slett blir for forskjellige. Jeg har akseptert at av og til faller venner fra fordi vennskapet kanskje ikke var så nært som jeg trodde, og at det da er greit å gi slipp på dem uten å kritisere eller føle seg såret. Andre venner faller fra fordi avstanden mellom livserfaringer og hvem man blir med ulike erfaringer kan bli for stor. Andre venner er kanskje i det som for dem er krevende situasjoner og derfor ikke har overskudd, uten at man egentlig ønsker å kutte kontakten. Noen venner blir der, noen venner kommer tilbake, noen venner er medgangsvenner. Venner og venners rolle gjennom livet kan endres. 

Da jeg etterhvert så smått begynte å søke nye bekjente og venner, så innså jeg også at jeg satte pris på litt andre venner enn før, selv om jeg også setter pris på de som er igjen fra tidligere. Jeg har nå et større spenn i venner, hva interesser, alder, erfaringer angår. Og jeg synes det er utrolig givende, for jeg får veldig forskjellige impulser fra de ulike. Og dette til tross for at jeg egentlig ikke møter dem så ofte, pga. vekslende form og dårligere og bedre perioder.

Min erfaring er i hvert fall at hvis man tviholder på fortiden, så vil man gå glipp av mange andre muligheter her og nå og fremover.

Jeg håper du greier å akseptere her og nå, for det kan gi deg mer krefter og gi deg mulighet til å jobbe mer målrettet for å få det bedre i den situasjonen du har havnet i, og på sikt begynne å finne nye veier, enten du kommer deg ut i jobb igjen eller ikke. 

Anonymkode: 1fced...db7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2026 den 13.48):

Jeg skjønner deg, jeg er mer som deg, vi skulle vel ønske å være som naboen din. Kan jeg spørre deg, hvordan takler du denne hverdagen og livet ditt? Beklager at spørmålet mitt er så svart på en måte, jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal finne mening og glede igjen, føler meg som ape kognitivt i tillegg, har blitt fortalt det er pga fatigue, det er så utrolig mye mer enn bare å være sliten. 

Anonymkode: 45304...be0

Tiden går og jeg håper egentlig at jeg skal bli bedre.

 

Anonymkode: 759ae...39a

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk siden 20 åring, er nå 40. Jeg har fortsatt ikke godtatt situasjonen. Jeg har mye smerter og utmattelse og det påvirker hele livet. 

Jeg vil og har i alle år gjort alt man kan for å bli bedre, men bare brukt mye penger på ting som ikke hjelper. Nå er det ny type medisin mot bla smerter. 

Jeg har et stort ønske om å jobbe og har fortsatt på varsel på tlf om jobb. Innen kl 11.00 kan det hende jeg stuper i seng fordi jeg må ta en pause (fra egentlig ingenting).

Det er frustrerende og sårt. Føler meg bortgjemt og lite verdt. Hodet vil men kroppen henger ikke med. Føler meg fanget i en 90 år gammel kropp. 

Jeg har fine barn og støttende samboer og få nære venner. Livet er trygt men jobb-biten er ikke-eksisterende. 

Jeg vet ikke hvorfor dette er så viktig for meg. Jeg har et godt liv med tanke på de jeg har rundt meg. Men helsa styrer over alt, uansett hva det er og noen ganger tenker jeg, er dette det jeg er skapt for? Å bare eksistere i smerte og utmattelse? 

 

Anonymkode: 40ecf...0ae

[AnonymBruker]

Etter å ha blitt kronisk syk, er jeg absolutt ikke den samme lenger. Jeg sliter med kroniske smerter, og fatiguen som følger med er faktisk verre enn smertene. Smertene kan jeg håndtere for de vet jeg er ikke farlig og er noe jeg kommer til å dø med og ikke av, men fatiguen gjør meg dum og handlingslammet og immobile, rett og slett hjemmebundet til tider. 

Nettverket mitt er borte. Ingen som spør meg om å bli med på noe lenger. For å si det sånn, hadde jeg ikke hatt et barn, hadde jeg blitt en av de som hadde blitt liggende død i hjemmet mitt i mange måneder før noen oppdager meg. Jeg har bekjente, men det blir med det. 

Anonymkode: 15303...0a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2026 den 13.24):

Jeg var frisk og oppegående helt til jeg ble rammet av sykdom og etterfølgende bivirkninger som har blitt kroniske. Jeg slet, og sliter enda mye mentalt med at livet har forandret seg og at jeg må leve annerledes.

At jeg må si nei til så utrolig mye som betyr så mye for meg, at mange slutter å spørre fordi de tar det som en selvfølge at jeg ikke kan. Jeg gjør virkelig mitt for å være med og delta, i det sosiale, på det som er morsomt og hyggelig, men jeg har fallt av mye dessverre. 

Har noen her også opplevd det, å måtte legge om hele livet plutselig, og ikke være seg selv lenger? For jeg savner den jeg var og det livet jeg hadde. 

Det er vanskelig å finne mening og glede ved ting, jeg sliter med fatigue, noen dager er bedre enn andre, dog. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli glad igjen. 

Anonymkode: 45304...be0

Det er en prosess - og det kan ta noen år. Både å akseptere situasjonen og å lage seg nye vaner. 
Men etter noen år så håper jeg du kjenner på at du tross alt lever et godt eller i det minste et ok liv ☺️ 

Du må finne ting å drive med som du orker og som gir glede. Og prioritere knallhardt, fordi du kanskje bare orker «en ting» daglig. Eller ukentlig for den del. 

Anonymkode: 4ab54...320

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå. Pga medisiner har jeg fått en delvis bedre hverdag. Snakk med venner og bekjente og forklar situasjonen. Du er ikke lei av dem eller uinteressert men pga sykdom er det vanskelig for deg. Du ønsker å delta så mye kan og vil gjerne bli invitert med. Husk å ta kontakt selv også hvis du føler du har overskudd. Kanskje noen kan komme innom deg en tur og ha med noen kjøpebakst.

Ikke tenk på det du ikke får til men det får du til. Jeg selv har vært i en sorgprosess over at jeg ikke lenger kan delta på konserter, men jeg kan gå på teater. 

Prøv å finn mening i småting. Og kanskje du finner ting du klarer å mestre i hverdagen du kan like å holde på med. Strikking, gaming, gå små turer, maling.

 

Anonymkode: 0adf2...4d2

[AnonymBruker]

Det fortvilende er de dagene formen er bra, og jeg innser hvs jeg har tapt, kognitivt, sosialt, m.m. De dagene jeg er dårlig går dagene bare til å overleve på et vis...

Anonymkode: 272fd...20b

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2026 den 13.24):

Jeg var frisk og oppegående helt til jeg ble rammet av sykdom og etterfølgende bivirkninger som har blitt kroniske. Jeg slet, og sliter enda mye mentalt med at livet har forandret seg og at jeg må leve annerledes.

At jeg må si nei til så utrolig mye som betyr så mye for meg, at mange slutter å spørre fordi de tar det som en selvfølge at jeg ikke kan. Jeg gjør virkelig mitt for å være med og delta, i det sosiale, på det som er morsomt og hyggelig, men jeg har fallt av mye dessverre. 

Har noen her også opplevd det, å måtte legge om hele livet plutselig, og ikke være seg selv lenger? For jeg savner den jeg var og det livet jeg hadde. 

Det er vanskelig å finne mening og glede ved ting, jeg sliter med fatigue, noen dager er bedre enn andre, dog. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli glad igjen. 

Anonymkode: 45304...be0

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Har holdt på i to år. 

Heldigvis så har en felles snapgruppe for de nærmeste vennene, og der kan jeg henvende meg når jeg har overskudd og energi.

Har måttet takke nei til så mye på grunn av helsa. 

Jeg tenker at jeg blir god på det jeg øver på. 

Så jeg er veldig glad og takknemlig for at det finnes digitale plattformer, ellers hadde jeg følt meg veldig ensom tror jeg.

Håper du kan finne glede i det du faktisk orker, og glede deg litt ekstra over det.

Det er min motivasjon og det gir meg livsglede 🙌

Hører mye på musikk og synger en del 🎶🎶🎶

Sang og musikk er veldig bra for nervesystemet ditt.

Spesielt toner mellom 4-500 Hz for å meditere når du trenger hvile.

Sol hjelper også ☀️

Sender deg en stor klem 

[AnonymBruker]

Kom på at jeg laget denne tråden, beklager at jeg ikke har svart dere noe særlig, jeg skulle det, så slo hjernetåken inn igjen. Som noen her sa, en ting er smertene og de fysiske begrensningene, men den fatigue/utmattelse delen, den hemmer meg i en helt annen og verre grad. Jeg vil si det verste er at hodet ikke er med, jeg er ikke den kvikke våkne personen jeg var. Noen dager går det greit, andre dager føles det som jeg er låst inne. 

Jeg har så vanskelig for å godta at dette er livet mitt, og nok er det resten av livet mitt. 

Anonymkode: 45304...be0

[AnonymBruker]

Ja, det er en livssorg, definitivt. Jeg har gode venner, men de bor langt unna. Prøver å få meg nye venner her, men det er vanskelig. Føler alderen min spiller imot meg, at jeg er, enten for gammel, eller i en «mellomfase» der dett er vanskelig. Er 45.

Anonymkode: b7537...412