Hvordan sette grenser på en fin måte her?

[AnonymBruker]

Tror jeg har en god evne til å lytte, for jeg opplever at venner og familie ofte ringer eller søker kontakt når noe er vanskelig. Mann og barn også lufter ofte ting de tenker mye på. Det er selvfølgelig en bra ting, hvis jeg kan gjøre dagen bare litt lettere, gjør jeg det med glede. Eller hjelpe de med å prate ut, de sitter ofte på løsningen selv, gjerne gi de litt anerkjennelse for hva de også gjør bra og får til. 
 

Men ei venninne blir rett og slett for mye. Hun er nok litt ustabil til tider, veksler fra nesten manisk til fullstendig mørke. Små ting i hverdagen er det helt i kjelleren. Da er alt mørkt, mannen forstår ingenting, jobben er håpløs, barna er et mareritt. For helt vanlige hverdager. Det er ganske utmattende å hele tiden få disse meldingen om hvor forferdelig livet er. Hvordan sette grenser her? For jeg er absolutt for å prate om ting som er vanskelig, men helt vanlige hverdagen kan ikke bli verdens undergang konstant. Er det noen fin måte å si dette på? 

Anonymkode: f32f2...713

[Macro]

Føler mye av trikset med sånne er å kaste ballen tilbake. I stedet for å pøse på med råd og forståelse, så spør hva hun kan gjøre med situasjonen. 

[AnonymBruker]

Du kan også la være å svare. Forstår deg godt. Hun bruker deg som søppelbøtte for å regulere seg selv.

Anonymkode: 177bf...eae

[AnonymBruker]

Enten så lar jeg være å svare, eller så svarer jeg at jeg ikke har kapasitet akkurat nå, men vi kan snakke når jeg tar kontakt ved mer overskudd. 

Anonymkode: f60ac...d82

[AnonymBruker]

Energivampyr altså

Anonymkode: 1fb48...cc9

[AnonymBruker]

Tar hun kontakt på tlf eller er det når dere møtes? Om det er via telefon kan det være lurt å ikke ta telefonen når hun ringer, men heller ringe henne opp igjen etter en times tid. Min venninne er lik din, det er mye følelser og alt er sort tidvis. Men hvis jeg venter litt med å ta kontakt så har hun funnet roen selv og har mer balanse. Det er hyggeligere for henne og jeg når vi da snakkes.

Anonymkode: 678b7...4b8

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt at «du veksler fra manisk til langt nede i mørke, har du vurdert utredning for årsaken?»

Så hadde jeg latt være å svare i nedeperiodene. Som en start.

Anonymkode: 20dab...a79

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som at hun kanskje kan ha litt større utfordringer enn at hun er "hverdags-dramatisk". Typ at hun trenger profesjonell utredning/støtte. Men i dagens samfunn er veien til det lang, selv når man selv ønsker det. 

Anonymkode: 60181...b3c

[Mangosalsa]

Jeg synes du skal si i fra. Jeg synes mange av oss ofte er altfor dårlige til å gi hverandre korrigeringer. Det å gi folk beskjed når de er grenseløse er å være en god venn. Kanskje blir hun snurt, men hvis dere er gode venner så tåler man det. 

"Jeg bryr meg om deg og skjønner at du har det vanskelig, men nå er jeg sliten og kjenner at dette ble veldig mørkt."

"Jeg synes samtalene våre ofte handler om vanskelige ting. Jeg vil gjerne være der for deg, men jeg trenger at ikke alt blir så mørkt hele tiden. Kan vi også snakke om noe hyggelig?"

Normaliser også det å ta en pause: "Jeg kan ikke svare deg nå, men vi snakkes senere.". 

 

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem som er litt lignende. Og jeg tolererer det fordi jeg er veldig glad i personen. Men jeg hadde nok ikke orket hvis det var en venn. Du må veie det positive og negative ved relasjonen, og vurdere om vennskapet er verdt det.

 

Anonymkode: eb69c...396