Mine, dine ungdommen og hverdagen

[AnonymBruker]

Vi har innledet et forhold i voksen alder, han har 2 tenåringer jeg har en. De driver med hver sine idretter, men har noe felles om vinteren. 

De to som er hans driver med en idrett som er veldig tidkrevende på helg. På 6-7 (8? 9?) måneder er det omtrent ikke en eneste helg uten denne idretten, den involverer også reising, og det tar hele dagen (typisk 09.00 - 18.00). Han har de 50%, men det er mor som melder de på alt mulig, og han sier selvfølgelig ikke nei, han vil ikke begrense de om dette er det de vil bruke tiden sin på. Selv helger de er med mor så hender det han vil ha med seg det som skjer (noe som er flott det), men vi har kommet dit at selv om helgen ikke går til denne idretten, så blir samtalene om helgen innledet med å snakke om denne idretten om vi skal gjør andre ting enn å møte opp og se på. 

Nå har vi kommet dit at alt føles veldig negativt ut. Mor liker ikke at jeg er med og liker ikke at jeg sitter på i bilen sammen med ungdommene hennes. Det blir dårlig stemning når vi møter opp der vi blir ignorert, pekt på og hvisket om i kulissene. 

Det som oppleves som en hindring for fin flyt i hverdagen er at vi ikke bor sammen. Noe vi ønsker, men boligmarkedet er fryktelig treigt og vi trenger en del plass for at dette skal bli en grei overgang for alle sammen. 

Nå er jeg utslitt tror jeg. Jeg er lei meg, gruer meg til denne idretten, forsøker en balanse der jeg ikke er med, mtp dårlig samvittighet for eget barn som også skal brukes tid på (har barnet 100%), men da ser ikke vi voksne hverandre kanskje på hele helgen og hele uken, og så kommer påfølgende helg med samme greien igjen med dette opplegget rundt idretten. 

Jeg skjønner svar som "du må jo skjønne att....", "er du virkelig så dum at du tror....." osv. 

Men har kanskje noe konstruktivt å dele med meg? 

Jeg har foreslått for kjæresten at vi rett og slett legger fra oss tanken om å treffes i helgene, at vi bare lever hver for oss, og at det får heller være en bonus om vi treffes en fredag eller noe slikt i ny og ne. Han liker slike forslag dårlig, ser nesten ut på reaksjonen hans at jeg har stukket han ihjertet og foreslått å gå fra hverandre. Han blir litt irritert over slike forslag, men kommer ikke med egne innspill til hvordan vi kan løse ting. 

Hva skal man gjøre da? Vi er ikke to som er ute etter å være særboere som boform eller er fornøyd med å sove sammen to netter i måneden. Vi bor også sånn geografisk til at det ikke går med middager i hverdagen for så å dra hjem hver til sitt. Tidsmessig med arbeidssted, rush, kjøring, avstand, og igjen - alle treningene alle er på, så fungerer slike treff dårlig. 

I realiteten nå så virker det som at jeg er i et forhold som hat utviklet seg i en slik retning at vi ikke får til å treffes med en to kvelder/netter på to uker. 

Er dette liv laga da? Og hva kan vi gjøre for å holde ut disse årene med å se hverandre så lite? 

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

Jeg hadde ærlig talt ikke giddet å bruke helgene mine på å se på andres tenåringers fritidsaktiviteter nesten uansett omstendigheter. Hvorfor skal du prioritere hans barn når han ikke er interessert i å prioritere deg? Og ikke minst - hva gjør ditt barn i helgene når du prioriterer ham og hans barn?

Anonymkode: b7f52...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg hadde ærlig talt ikke giddet å bruke helgene mine på å se på andres tenåringers fritidsaktiviteter nesten uansett omstendigheter. Hvorfor skal du prioritere hans barn når han ikke er interessert i å prioritere deg? Og ikke minst - hva gjør ditt barn i helgene når du prioriterer ham og hans barn?

Anonymkode: b7f52...b1d

Han prioriterer meg også, og er med på ting og tang mitt barn vil. Men det kan fort bli noe som presses inn mellom det andre som har med denne idretten å gjøre. Vi har reist bort en helg når det kolliderer med idretten, så det er ikke helt umulig. Men det er ingen helger fri (kun en i påsken) på alle disse månedene. Mitt barn har enten vært med og sett på noen ganger, eller funnet på ting med egne venner hjemme, eller besøkt besteforeldre. 

Jeg vil jo stille opp for mine bonusungdommer også og vise både de og pappaen at jeg stiller opp og bryr meg om hva de bruker tiden sin på. 

Og jeg kjenner at å se hverandre veldig lite/sjelden tærer på meg og er ikke noe jeg klarer bare å børste av meg. 

ts

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

Jeg tolket det dithen at dette er en idrett de satser på, og at de er på høyt nivå?

Det er klart ungdom også skal følges opp, men de trenger ikke begge foreldre på sidelinjen, hver gang. De fleste «vanlige» foreldre som er gift roterer også på å delta.

Det som kan skje er at foreldre har så dårlig samvittighet for skilsmissen at de føler de må overkompensere. Kanskje spesielt fedre som har truffet en ny, som tenker de har sviktet barna om de ikke står der helg etter helg. Og hvis du er den som ymter frempå at det ikke er nødvendig, blir du den slemme nye dama. En av grunnene til at stemorrollen er så utakknemlig. Det er rett og slett ingen måte å vinne på her.

Hva sier han når dere snakker om dette? Man må skape rom for et forhold, forholdet er jo tiden dere tilbringer sammen. Det er ingen løsning på dette som hans ekskone liker, så hennes formening må han frigjøre seg fullstendig fra.

Anonymkode: 76f08...eea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han prioriterer meg også, og er med på ting og tang mitt barn vil. Men det kan fort bli noe som presses inn mellom det andre som har med denne idretten å gjøre. Vi har reist bort en helg når det kolliderer med idretten, så det er ikke helt umulig. Men det er ingen helger fri (kun en i påsken) på alle disse månedene. Mitt barn har enten vært med og sett på noen ganger, eller funnet på ting med egne venner hjemme, eller besøkt besteforeldre. 

Jeg vil jo stille opp for mine bonusungdommer også og vise både de og pappaen at jeg stiller opp og bryr meg om hva de bruker tiden sin på. 

Og jeg kjenner at å se hverandre veldig lite/sjelden tærer på meg og er ikke noe jeg klarer bare å børste av meg. 

ts

Anonymkode: 7df70...ee6

Du sier jo bare akkurat det samme på nye måter - hans barn og deres fritidsaktiviteter er hovedprioritet for dere begge, fordi han prioriterer dem og du prioriterer ham. Nå har det litt å si om barnet ditt er 13 eller 18, men ikke så mye som man tror; det er sårt å føle seg uviktig uansett alder.

Jeg reagerer nok litt her fordi jeg har vært barnet ditt i en liknende situasjon og forholdet til moren min ble aldri helt det samme. Jeg lurer også på hvordan dere skal finne en løsning for å bo sammen når dere bor så langt fra hverandre nå at dere ikke kan treffes i hverdagen - hvilke av barna må ofre sitt nærmiljø for foreldrenes skyld?

Anonymkode: b7f52...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du sier jo bare akkurat det samme på nye måter - hans barn og deres fritidsaktiviteter er hovedprioritet for dere begge, fordi han prioriterer dem og du prioriterer ham. Nå har det litt å si om barnet ditt er 13 eller 18, men ikke så mye som man tror; det er sårt å føle seg uviktig uansett alder.

Jeg reagerer nok litt her fordi jeg har vært barnet ditt i en liknende situasjon og forholdet til moren min ble aldri helt det samme. Jeg lurer også på hvordan dere skal finne en løsning for å bo sammen når dere bor så langt fra hverandre nå at dere ikke kan treffes i hverdagen - hvilke av barna må ofre sitt nærmiljø for foreldrenes skyld?

Anonymkode: b7f52...b1d

Vi bor ikke langt fra hverandre sånn, men flytting innebærer bytte av skole (først og fremst for mitt barn). Arbeidsstedet mitt og mitt barns skole er på to ytterpunkt på vår reisevei ihverdagen, så bor vi ett sted og han ett sted inne i denne reiseavstanden. Vi bor et sted med fjord og fjell, og ingen autostrada å hive seg på eller fantastisk kollektivtilbud der man kommer seg raskt frem. Når vi flytter vil det kanskje bli 15-20 minutter fra vårt nye hjem til vgs, haller, baner og gamle venner, og våre arbeidssted. Men hverdagen i dag blir mye kjøring og vanskelig logistikk i lengden. 

Tror jeg velger å strekke meg så langt fordi jeg kanskje innerst inne er usikker på hvor mye jeg vil bli prioritert. Han gjør virkelig det, men han er mer robust enn meg når det gjelder å akseptere å være fra hverandre over lenger perioder. Han kan leve på å akseptere at det er unntakstilstand, men å treffes for lunsj eller et kort treff etter jobb. Men jeg er ikke like flink til å akseptere det og bare leve med det. Jeg kjenner på et stort savn, og klarer ikke bare riste på skuldrene over å se han så sjelden. 

Nå har jeg fått litt sjokk (og nok?) over hvor tidkrevende denne idretten er, og jeg kjenner på at det blir for mye tid i forhold til eget barn og hva jeg skal bruke tiden på. Mor er selvfølgelig strålende fornøyd ved mitt fravær, og ungdommene bryr seg vel ikke, kanskje de er lettet over å slippe at moren blir vanskelig. Jeg vet ikke. 

ts

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tolket det dithen at dette er en idrett de satser på, og at de er på høyt nivå?

Det er klart ungdom også skal følges opp, men de trenger ikke begge foreldre på sidelinjen, hver gang. De fleste «vanlige» foreldre som er gift roterer også på å delta.

Det som kan skje er at foreldre har så dårlig samvittighet for skilsmissen at de føler de må overkompensere. Kanskje spesielt fedre som har truffet en ny, som tenker de har sviktet barna om de ikke står der helg etter helg. Og hvis du er den som ymter frempå at det ikke er nødvendig, blir du den slemme nye dama. En av grunnene til at stemorrollen er så utakknemlig. Det er rett og slett ingen måte å vinne på her.

Hva sier han når dere snakker om dette? Man må skape rom for et forhold, forholdet er jo tiden dere tilbringer sammen. Det er ingen løsning på dette som hans ekskone liker, så hennes formening må han frigjøre seg fullstendig fra.

Anonymkode: 76f08...eea

Både ja og nei, ene barnet er med på div NM og slikt, men det er en idrett der slike arrangement sitter litt løst. 

Skilsmissen var og er en lettelse, og det er det beste som kunne skjedd for alle parter.  Men han har ikke hatt et seriøst forhold med noen på alle disse årene, ergo ingen ny omsorgsperson inn i hverdagen deres som hun har trengt å tenke på. 

I utgangspunktet sier han at han/vi skal følge opp våre helger (og jeg har vært pådriver for det), hennes helger så stiller han opp om reiseveien ikke er for lang. Men når 4/4 helger per mnd handler om denne idretten, så vil det bli 3-4 helger hver mnd. Og i 8 mnd er det veldig tungt å få til et samliv som flyter ok. Han sier i utgangspunktet at han ikke skal være med på alt, men føler mor er med på absolutt alt som har med dette å gjøre, og tar over det meste. Han føler seg på sidelinjen, og at vi begge er uglesett av mor og flere i foreldregruppa (blikking og hvisking og tydelig at noe har blitt sagt). Han får behov for å vise at han stiller opp og bryr seg han også. 

Jeg er så enig i det siste du skriver der. Han føler et enormt ubehag når vi snakker om disse vanskelige tingene. Han føler jeg ikke liker ungdommene hans og idretten deres. Det blir negativt og noe man gruer seg til. Blir lei meg av dette. Jeg får tydeligvis ikke til å snakke om dette med han på en god nok måte. 

ts

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

Ugh, her tror jeg du må være en advokat for deg og ditt barns interesser, og risikere at han ikke ønsker å imøtekomme en jevnere "oppofrelse" og dere da potensielt ikke er sammen langre.

Det er jo ikke en skjevfordeling i favør dere du ønsker, men mer jevnbyrdig slitasje. Skal se det kan løse litt floka med mor også dersom han gir genne litt pusterom fra hans nye forhold.

Anonymkode: 4943b...0f3

[AnonymBruker]

Vil du ha en kjæreste som ikke følger opp barna sine, eller følger dem mindre opp enn han ellers ville gjort, pga han er kjæreste med deg? 
Du vil ikke være særboer. Hvis/når dere flytter sammen, vil disse helgene være like mye fylt av denne idretten, og hans barn vil bli prioritert, også av deg høres det ut som. Mor vil være "like vanskelig" -hvorfor trekker du inn henne, hun har virkelig ikke noe med ditt forhold å gjøre? Hva hun liker eller ikke liker burde være deg revnende likegyldig. Hva hvis mor var grei, like mye tid ville bli brukt, like mange helger, du ville brukt MER tid på dette enn nå. Hvorfor vil du det? Ditt eget barn derimot, hva vil hun/han? Vi ditt barn få det bedre av å flytte sammen med denne andre familien? Hva er best for dere to? Hvorfor ønsker du å være i dette forholdet i det hele tatt? Kan dere ikke ha det som nå og møtes et par ganger i måneden, og flytte sammen når barna har blitt voksne? 

Anonymkode: 5bdb1...2de

[Amys]

Men kan han ikke følge opp egne barn, så kan dere to ha samvær utenom barnas idrett? Selv om idretten tar hele dagen så har dere fortsatt kveld og natt sammen? Det er jo fort slik det blir når begge foreldrene bor sammen og man har store barn med hver sine aktiviteter, familien samles på kvelden etter å ha vært på hver sine arrangement på dagtid.

[AnonymBruker]

Så du dropper å være med eget barn i helger for å se stebarna drive med sin idrett? Hvordan tror du det føles for barnet ditt? 

Hans barn, hans ansvar. Du kan vise interesse ved å spørre om utvikling, resultater og lære mer om idretten, du trenger ikke stille fysisk opp i alle helger. 

Anonymkode: 7a13c...b6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Vi bor ikke langt fra hverandre sånn, men flytting innebærer bytte av skole (først og fremst for mitt barn).

Ditt barn. Selvfølgelig. 

Anonymkode: b7f52...b1d

[Crazydoglady]

Her må han sette ned foten ovenfor sin eks å legge noen føringer. I verste fall så må ting deles slavisk 50/50 sånn at den andre forelderen holder seg unna når det ikke er dens uke. Dumt? ja, men sånn som det er nå kan man ikke oppføre seg og det burde han heller ikke finne seg i at det er. Også må du sette ett krav om at han kan ikke bare være uenig uten å komme med forslag til løsning. Enten så løser man ting eller så vil problemet vedvare og det fungerer jo åpenbart dårlig for dere begge. Forøvrig ville jeg kanskje roet litt ned på hvor mye tid og plass man gir andre her, det virker jo å være en heftig skjevfordeling og det kan jo oppleves litt uheldig, feks for ditt barn. Om denne mannen og hans barn er kjernefolk som virkelig stiller opp og deltar og heier og viser interesse for deg og ditt resten av året så er jo det kanskje med på å gjøre at det virker rett å la de ta noe mer plass i vinterhalvåret og at det likevel føles rettferdig/rett på sin måte. Og at de også får ta noe plass er selvsagt helt fair, men det får være noen grenser for hvor mye ,man skal være nødt til å utslette seg selv for å få ett forhold til å fungere også, viss ikke er det kanskje ikke helt liv laga om man skal være litt realitstisk

[AnonymBruker]

Dette høres krampeaktig ut! Skal du stille på hans barn sine mange kamper for å være der for den nye kjæresten? Som skal på alle kampene, også de kampene der mor har ansvar?? Hva med dine barn da? Hva med deg? 

Dette hadde jeg aldri orket. Han måtte nå bare bli så sur som han vil! Og den stakkars ungdommen som må ha deg, mor og far med på disse kampene, med en egen kamp seg i mellom. Det må være stress! 

Anonymkode: 33001...398

[Bokslukern]

Hva om han bor hos deg i ukedagene de ukene han ikke har barna? Da får dere hver ettermiddag, kveld, natt og morgen sammen. Så får helgene gå til hver sine unger de årene som gjenstår med ungdommer i hus. 

[fru Alving]

Hei ts,dette er min mening.

Denne mannen er nok sikkert glad i deg og ditt barn, men han har ikke plass til deg i sitt liv. Livet hans er fylt opp av det han fra før, nemlig barna og deres fritidsaktivitet. Det at han konkurrerer med barnas mor om å være der er ikke noe pluss for deg.

Du må da ikke finne på å bytte skole på barnet ditt, det høres ut som det barnet forstrekker seg allerede.

jeg kjenner et par med felles barn, de er skilt men ferierer stadig sammen, feirer ting sammen og drar på ting med barnet ilag. Dette er topp for barnet, men merkelig nok har ingen av dem klart å etablere seg med ny partner, 10 år etter at det ble slutt. Og det er jo ikke så rart, for hvor er det plass til en ny partner oppe i dette?

Jeg tror desverre det er litt sånn for din situasjon også, mannen har så mye på tapetet at du og ditt barn må presses inn der det er plass. Er det virkelig sånn du vil ha det? Det er ikke så lett å begynne å begrense hans interesse for egne barns idrett, da dette er en arena hvor han åpenbart trives og nok føler seg som en deltagende og engasjert pappa. Og det er nok et selvbilde som betyr mye for ham.

[AnonymBruker]

Dette er noe av det rareste jeg har hørt. Du velger å bruke helgene dine på hans tenåringer så de skal se at du bryr deg? Hvorfor skulle de være opptatt av det? Og hva med ditt eget barn? Hvorfor skal ikke han vise ditt barn at han bryr seg om det  - og ikke minst: Hvorfor skal ikke du gjøre det?

Nei, tenåringer trenger ikke tre voksne til å være med på treninger og kamper/konkurranser. De trenger ikke to heller, og ofte ikke en. Dette er en mann som ikke er klar for et kjærlighetsforhold, TS. Håper du ser det selv. Det er ikke at han ikke kan prioritere deg, han vil ikke.

 

Anonymkode: 7c0af...c84

[AnonymBruker]

Takk for gode svar dere ❤️ 

Når man forsøker å formulere seg skriftlig og kortfattet så er det mye som faller utenfor det man formidler. Det som er synd er at vi to som voksne og kjærester er veldig god sammen. Og vi går så godt sammen. En flott stabil og stødig fyr. 

Jeg kjenner meg selv så godt, og vet jeg overhodet ikke er interessert i å være særboer (formidlet klokkeklart før vi ble sammen og han hadde like tanker), eller se hverandre noen kvelder/netter i mnd. Men jeg skjønner nok at det er den veien det går. Jeg må kanskje bare være flinkere til å rett og slett sende han avgårde alene, og at jeg da ikke ser han den helgen. Og ser han heller ikke påfølgende uke, og helg. Igjen. Så da må det kanskje bare gå sin gang. Eksen blir fornøyd, kjæreste min overlever det, mitt barn får meg tilgjengelig hjemme, bare jeg da som ikke blir møtt på behovene. Det er vel bare noe man må akseptere. 

Særboer over mange år: Det er ikke noe for meg, det sliter meg (oss) ut, og er ikke ønskelig. Det er en livsform som ikke er noe for meg. 

Eksen: blir nevnt fordi de første årene vi var sammen var det mye mer normal tidsbruk på denne idretten. De siste 12 mnd + har hun brukt det som en slags måte å kontrollere tiden sin med ungdommene. Hun melder de på alt mulig (vi betaler) og pappaen/vi blir de store stygge som da eventuelt må si nei. Far er redd at ungdommene da ikke vil være med han/oss om ting ikke blir som mor forespeiler. Hun melder på, hun reiser med de, er med på absolutt alt (i våre uker også), krever å kjøre og styre og stelle. Sakte men sikkert forsøker vi å sette grenser og få til mer normale ordninger. Kjæresten min kvir seg for reaksjonene hennes, som hun også tar ut over ungdommene. 

Eget barn: Jeg dropper ikke mitt eget barn. Men kanskje vi har fredag-lørdag med han, og søndag med denne idretten. Eller omvendt. Da gjør vi ofte det han ønsker en dag, og han får velge søndagen om han vil være med eller vil gjøre noe annet. Har tenkt at dette er slik man løser det som familie og at det ikke er urimelig. Men når jeg nå ser over kalenderen og summerer opp så ser jeg at dette har tatt helg overhånd og dominerer 95% av helgene våre. Ikke rart jeg kjenner på å være sliten, og når kjæresten min attpåtil sier at jeg bidrar til et negativt fokus..... ja... da blir jeg lei meg. 

Kjæresten: Vil selvfølgelig ha en mann som følger opp egne barn. Jeg verken krever noe eller stiller ultimatum eller noe annet. Men jeg ser at denne idretten blir så altoppslukende at det går ut over trivselen til flere av oss. Og jeg løser tydeligvis ikke disse samtalene våre på en god nok måte siden det blir så vanskelig for han. Han kommer fra et rimelig destruktivt forhold og han kjenner det fysisk på kroppen når vi skal diskutere noe som kan oppleves vanskelig eller der svaret ikke er helt gitt. 

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

Bokslukern skrev (2 timer siden):

Hva om han bor hos deg i ukedagene de ukene han ikke har barna? Da får dere hver ettermiddag, kveld, natt og morgen sammen. Så får helgene gå til hver sine unger de årene som gjenstår med ungdommer i hus. 

Dette er en god ide, og noe vi forsøker å få til. Hittil er det litt oppstykket den uka, men det er definitivt bedre enn alternativet, som er ingenting  

ts

Anonymkode: 7df70...ee6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har innledet et forhold i voksen alder, han har 2 tenåringer jeg har en. De driver med hver sine idretter, men har noe felles om vinteren. 

De to som er hans driver med en idrett som er veldig tidkrevende på helg. På 6-7 (8? 9?) måneder er det omtrent ikke en eneste helg uten denne idretten, den involverer også reising, og det tar hele dagen (typisk 09.00 - 18.00). Han har de 50%, men det er mor som melder de på alt mulig, og han sier selvfølgelig ikke nei, han vil ikke begrense de om dette er det de vil bruke tiden sin på. Selv helger de er med mor så hender det han vil ha med seg det som skjer (noe som er flott det), men vi har kommet dit at selv om helgen ikke går til denne idretten, så blir samtalene om helgen innledet med å snakke om denne idretten om vi skal gjør andre ting enn å møte opp og se på. 

Nå har vi kommet dit at alt føles veldig negativt ut. Mor liker ikke at jeg er med og liker ikke at jeg sitter på i bilen sammen med ungdommene hennes. Det blir dårlig stemning når vi møter opp der vi blir ignorert, pekt på og hvisket om i kulissene. 

Det som oppleves som en hindring for fin flyt i hverdagen er at vi ikke bor sammen. Noe vi ønsker, men boligmarkedet er fryktelig treigt og vi trenger en del plass for at dette skal bli en grei overgang for alle sammen. 

Nå er jeg utslitt tror jeg. Jeg er lei meg, gruer meg til denne idretten, forsøker en balanse der jeg ikke er med, mtp dårlig samvittighet for eget barn som også skal brukes tid på (har barnet 100%), men da ser ikke vi voksne hverandre kanskje på hele helgen og hele uken, og så kommer påfølgende helg med samme greien igjen med dette opplegget rundt idretten. 

Jeg skjønner svar som "du må jo skjønne att....", "er du virkelig så dum at du tror....." osv. 

Men har kanskje noe konstruktivt å dele med meg? 

Jeg har foreslått for kjæresten at vi rett og slett legger fra oss tanken om å treffes i helgene, at vi bare lever hver for oss, og at det får heller være en bonus om vi treffes en fredag eller noe slikt i ny og ne. Han liker slike forslag dårlig, ser nesten ut på reaksjonen hans at jeg har stukket han ihjertet og foreslått å gå fra hverandre. Han blir litt irritert over slike forslag, men kommer ikke med egne innspill til hvordan vi kan løse ting. 

Hva skal man gjøre da? Vi er ikke to som er ute etter å være særboere som boform eller er fornøyd med å sove sammen to netter i måneden. Vi bor også sånn geografisk til at det ikke går med middager i hverdagen for så å dra hjem hver til sitt. Tidsmessig med arbeidssted, rush, kjøring, avstand, og igjen - alle treningene alle er på, så fungerer slike treff dårlig. 

I realiteten nå så virker det som at jeg er i et forhold som hat utviklet seg i en slik retning at vi ikke får til å treffes med en to kvelder/netter på to uker. 

Er dette liv laga da? Og hva kan vi gjøre for å holde ut disse årene med å se hverandre så lite? 

Anonymkode: 7df70...ee6

Det er jo for en periode… plutselig er alle barna store og der har all tid i verden. 
jeg syns ditt forslag om å ikke ha forventninger til helgen var fin jeg. Møt hverandre når det passer- legg inn ferier eller helger som dere drar bort bare dere. 

Anonymkode: 5f9c2...c2f