"ærlighet på spekteret"

[Mann_stvg]

Jeg sitter her og er helt fortvilet. Har vurdert i noen måneder å få luftet min frustrasjon, men vært redd for at jeg svikter som samboer.

Min samboer er autist, noe vi nylig "fant" ut. Vi har vært sammen i syv år, og i starten var det ingenting som tydet på at hun var på spekteret (i retrospekt er det jo veldig tydelig!). Hun har også ADHD, og jeg tenkte at det var kanskje derfor hun så ofte ikke klarte å "connecte" da vi hadde alenetid, og spesielt da vi skulle være intime. Hun har et barn fra tidligere ekteskap, og hen har alltid vært hyper og har tvangshandlinger, angst og hater forandringer. Blitt avvist av bup fordi hen er velfungerende og "snill" på skolen, men hjemme er det en helt annen person. Det var i den prosessen min samboer følte hun slet med de samme tingene. Vi har i tillegg et felles barn. 

Jeg elsker henne, men etter flere år med ensomhet og lite nærhet, er jeg nå både psykisk og fysisk utmattet. Jeg kan ikke bli sykemeldt et par ganger i halvåret grunnet parforholdet!

Jeg har i alle år tenkt at det var noe feil med meg, og hvis jeg gjør det eller det, vil hun se på meg som det første året. Nå har jeg forstått at hun bare "maskerte", og den hun egentlig er, er en person som vil ha minst mulig berøring, ikke sex (utenom når hun plutselig har lyst), vil ikke at jeg planlegger ting (vi har aldri dratt utenlands, for hun finner alltid noe feil med sted, vær, pris etc), gir aldri komplimenter, eller noe form for verbalt uttrykk for at jeg betyr noe eller er til nytte.

Nå høres det ut som at jeg er fryktelig avhengig av bekreftelse, og det kan jeg være til en viss grad. Er ikke så glad i skryt, men når man ikke blir verdsatt eller alltid må spør om ens handlinger, gaver, matretter etc., blir verdsatt/duger, forsvinner gleden rundt det å være engasjert. Jeg elsker å gi, men når jeg aldri får noe i retur, føler jeg meg tom. Hatt fått råd om å slutte med å skjemme henne bort, men hun legger ikke merke til det uansett, så jeg fortsetter egentlig med det fordi jeg er tro mot min personlighet. Eneste hun legger merke til, er hvis jeg fysisk trekker meg unna, og det har jeg gjort i perioder, men da føler jeg meg enda mer ensom. Da straffer jeg meg selv egentlig. 

Ofte har jeg vurdert å avslutte forholdet, for å elske hverandre er ikke nok, men det som bekymrer meg, er hva som skal skje med barna. Stebarnet mitt er veldig knyttet til meg, og jeg tror hen føler jeg er den voksne som kan gå i dybden og se hens behov på en annen måte enn moren. Hun er veldig flink mamma til å ta med barna med på aktiviteter, og å følge opp. Det er nesten litt overdrevet, for barna får nesten ikke rom for å klare ting alene, kjede seg, få kjenne på følelser. Vi to kan aldri sitte sammen i sofaen hvis barna er rundt, for de maser på henne, og hun setter ikke grenser, noe som går utover hennes egne behov. Det er likevel ikke det som bekymrer meg mest. 

Det bekymringsfulle er at hun ikke evner å se barnas emosjonelle behov på et dypere nivå. Er selvfølgelig flink til å høre på og å trøste, men hvis de prater om følelser, kommer hennes begrensninger fram. Klarer heller ikke å justere eller tilpasse rutiner til barnas behov, og da blir det hennes tidsplan som alltid er gjeldende.Vanskelig å forklare, for det er små nyanser og detaljer som ikke får store konsekvenser der og da, men som ikke er helt heldig for barn i lengden. Spesielt ikke mtp at stebarnet mitt med stor sannsynlighet sliter med det samme.

Vårt felles barn fungerer bedre, men jeg ser at de tre har et veldig kaotisk forhold. De finner på mye sammen, men det er konstant konflikt og en mor som ikke tilrettelegger, men kun fokuserer på brannslukking. De som er rundt, inkludert meg, blir helt utmattet. Hvis jeg prøver å få til nye rutiner som kan lette hennes hverdag, blir det avvist, og jeg har gitt litt opp. Hun vil ha full kontroll, men blir utbrent. Jeg vil hennes beste, men hun anser mine forsøk på å ta over som enten kritikk eller at jeg skal "kontrollere". Det gjør vondt. 

Jeg vet at jeg ikke kan hjelpe barna dersom jeg bryter helt sammen med jevne mellomrom, og for hver gang synker jeg dypere og dypere. Jeg har gått i så mange år og følt at jeg gjør feil, eller at jeg ikke duger. Å gå fra hverandre er det eneste logiske, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med barna. Hennes barn har jeg ingen "rett" til å følge opp, og det er pdd vanskelig å ha vårt felles barn 50-50. Jeg vet at de tre i en liten leilighet uten at hun får pusterom vil føre til katastrofe. Når hun går en hel dag med masete unger rundt seg, blir hun innesluttet og barna når ikke fram. Hun er overstimulert og meldt ut. Iløpet av en helg må hun flere ganger ut av huset for å overleve. Hva gjør man hvis jeg ikke er der og har barna? Hun nekter å slippe andre til. Selv foreldrene hennes og venninner får ikke sitte barnevakt, så vi har ikke vært ute alene på kveldstid siden vi fikk barn sammen.

I tillegg gjør det vondt å miste den lille familien, og frykten for at jeg ikke kommer til å oppleve det å ha en familie igjen. Er også i en fase i livet der tanken på å etablere noe nytt er bare slit.

Spørsmålet blir om jeg skal tenke på meg selv og bryte ut, men tar jeg en risiko for at det kan føre til at barna får det enda verre? Eller skal jeg bruke masse penger og energi på privat terapeut? En som kjenner til problematikken rundt parforhold der en eller begge er på spekteret.  Magefølelsen sier at hun ikke er i stand til å forandre seg. Vi har forsøkt parterapi (før hun fikk diagnosen), og hun kommer med mange gode innspill. Det fungerer bra i et par uker, så er det tilbake til det vanlige. Kanskje en som er ekspert på dette kan gi oss verktøyene vi trenger for å snakke samme språk igjen? 

Har noen andre erfaring med dette? 

(beklager langt innlegg) 

[Strigiformes]

Deres felles barn trenger deg, og det er det som bør være ditt fokus.

Du kan ikke endre eller "fikse" henne. Hun må selv klare og ta tak i sine egne utfordringer, og de er det mange av etter hva jeg kan lese i innlegget ditt.

Hun må være motivert og ville det selv for at det skal i det hele tatt fungere..

Du fortjener også og ha det bra. Barnet ditt fortjener og ha det bra sammen med deg. 

Tenk for en enorm forskjell du kan utgjøre for deres felles barn. 

Du fortjener og føle deg verdsatt. Det burde være et minimum. Ikke rart dette går på helsa løs!

Dette gjorde direkte vondt å lese.

Sender deg en stor klem 

Endret 9. mars av Strigiformes

[AnonymBruker]

Du virker som en veldig ansvarlig og omtenksom mann og du reflekterer godt. Det er tydelig at du bryr deg om både begge barna og henne.

For å være dønn ærlig - jeg tror ikke dette forholdet kan reddes! Til det går tilsynelatende alt på hennes premisser, uten hensyn til hverken deg eller barna. Selv om hun helt sikkert også har gode sider, så er hun dessverre såpass dysfunksjonell når det kommer til det relasjonelle og det å forstå andres behov og følelser, at jeg ikke tror parterapi vil kunne hjelpe nok til at det kan fungere for en partner (eller for barna, dessverre).

Slik du beskriver hennes funksjon bør hun heller ikke ha barna 50 %.

Jeg synes det eneste forsvarlige nå, for deg å gjøre, er å først kontakte barnevernet, og være helt åpen om hvor dysfunksjonell barnas mor faktisk er i hverdagen. Du beskriver mye av det over her, og du kan godt legge ut mer om det til barnevernet. For du ser nok enda mer av hvordan dette påvirker barna negativt enn hva du beskriver. Bl.a. det du skriver som er vanskelig å beskrive, det med at hun jevnlig melder seg helt ut og også jevnlig blir totalt utilgjengelig emosjonelt. Veldig viktig å også få med det at hun nekter å ta imot hjelp av hverken sin familie eller sine venninner. Alt dette (og sikkert mer du kan fortelle) viser at hun dessverre egentlig ikke har god nok omsorgsevne til å ha omsorg for barn alene. På meg virker det som om det beste for både barn og mor hadde vært at hun hadde en fast ordning hvor hun f.eks. tok med barna på aktiviteter på ettermiddag, at hun passet dem på dagtid i helgen en dag, men at barna hadde en trygg base hos andre (deg først og fremst for ditt barn, ev. deg eller fosterfamilie for det andre barnet hun har fra før). 

Jeg tror at du vet at du må avslutte dette forholdet. Du sier det selv, du kan ikke lenger bli sykemeldt flere ganger i året pga. forholdet, og du blir mer og mer nedbrutt for hver gang. Det er ikke holdbart, for pr. i dag er du den eneste stabile omsorgspersonen i deres lille familie, så barna trenger desperat at du fortsetter å være den stabile omsorgspersonen. 

Kontakt barnevernet og be om et møte med dem! Og bestill deg en time til din fastlege og be om en dobbelttime slik at du kan få tid til å forklare hele situasjonen. Få helsepersonell (kanskje også hennes lege) og barnevernet til å forstå alvoret i hennes manglende funksjon og manglede omsorgsevne, hennes manglende evne til å være "påkoblet" og emosjonelt tilstede for barna, og hennes fullstendige nekt for å ta imot hjelp fra familie og venner.

 

Du virker som en god mann. Skal du være en best mulig far (og stefar) videre, så må du nok ut av dette forholdet - og du trenger å få riktige fagpersoner og instanser på banen slik at du ikke står alene i dette.

Jeg ønsker deg lykke til i prosessen, og for fremtiden! Ta vare på deg selv, for bare på den måten kan du beskytte også barna.

❤️ 

Anonymkode: 5b43c...275

[Cam03]

Du må tenke på deg selv mens du fortsatt har hodet over vannet. Går du under, så klarer du ikke å være tilstede for noen.

Jeg skjønner at det er vondt å miste kjernefamilien, men sånn som dere har det nå fungerer ikke. Med (manglende) rutiner som fører til krangling og brannslukking, så blir dere frustrerte og utslitte hele gjengen. Og den frustrasjonen bedrer i hvertfall ikke på samholdet.

Hvis dere går fra hverandre så er det nok fornuftig at du har barnet deres mer enn halve tiden. Og at dere eventuelt har en avtale om at hun sier ifra når det blir for mye, slik at du kan bidra litt mer i perioder. Det kan jo hende at det roer seg litt for hennes del, hvis barna ikke er rundt henne hele tiden, og at hun takler det bedre enn hun gjør nå.

Går dere fra hverandre så vil fokuset ditt til og begynne med være barnet/ barna og å få på plass gode rutiner i ditt hjem. Slik at det blir forutsigbart for h*n/ dem å komme til deg.

Du burde gå til psykolog uansett, for å få hjelp til å bearbeide det du har stått i og for å få råd i fht hvordan du kan håndtere dette framover.

Det er på tide å være litt egoistisk å sette deg og barnet/ barna først.

Endret 9. mars av Cam03

[AnonymBruker]

Man kan jo ikke bare gå fra partneren sin for så å gjøre akkurat det samme, fra avstand. Skal du da prøve å ha ungene mer enn henne? Begge to blir ødelagte over tid. Du har valgt å få varn med HENNE. Få hjelp mens dere er sammen. Kanskje familiekontoret kan hjelpe? Voldsomt å skilles og involvere barnevernet....fordi din partner er under spekteret og der sliter deg ut? 

Ikke sikkert at hun er egoistisk med vilje. Hun må lære å være strukturert, planlegge og la deg slippe til. Du må lære mer om diagnosen, det som ligger under overflaten. Les Unmadkin autism, den er en fin bok.

Dere trenger hjelp mens dere er en familie. 

Anonymkode: 4bbc4...0ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man kan jo ikke bare gå fra partneren sin for så å gjøre akkurat det samme, fra avstand. Skal du da prøve å ha ungene mer enn henne? Begge to blir ødelagte over tid. Du har valgt å få varn med HENNE. Få hjelp mens dere er sammen. Kanskje familiekontoret kan hjelpe? Voldsomt å skilles og involvere barnevernet....fordi din partner er under spekteret og der sliter deg ut? 

Ikke sikkert at hun er egoistisk med vilje. Hun må lære å være strukturert, planlegge og la deg slippe til. Du må lære mer om diagnosen, det som ligger under overflaten. Les Unmadkin autism, den er en fin bok.

Dere trenger hjelp mens dere er en familie. 

Anonymkode: 4bbc4...0ec

Mener Unmasking autism av Devon Price. Beklager skrivefeil.

Anonymkode: 4bbc4...0ec

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man kan jo ikke bare gå fra partneren sin for så å gjøre akkurat det samme, fra avstand. Skal du da prøve å ha ungene mer enn henne? Begge to blir ødelagte over tid. Du har valgt å få varn med HENNE. Få hjelp mens dere er sammen. Kanskje familiekontoret kan hjelpe? Voldsomt å skilles og involvere barnevernet....fordi din partner er under spekteret og der sliter deg ut? 

Ikke sikkert at hun er egoistisk med vilje. Hun må lære å være strukturert, planlegge og la deg slippe til. Du må lære mer om diagnosen, det som ligger under overflaten. Les Unmadkin autism, den er en fin bok.

Dere trenger hjelp mens dere er en familie. 

Anonymkode: 4bbc4...0ec

Hun må være villig til å legge ned en betydelig innsats selv, for at det i det hele tatt skal fungere...

Han kan ikke gjøre det for henne.

Da er det ingenting igjen av han til barnet sitt. Barna først alltid.

[AnonymBruker]

Jeg er også autist, men fordi mine grunnverdier er mann og familie, legger jeg veldig mye i å være hyggelig og snill.

Jeg sier pene ting til min mann gjennom hele dagen, og vi koser mye.

Jeg vet ikke om det er mulig for henne å endre seg.

Personlig hadde jeg klart det om jeg visste hva som sto på spill.

Kan du legge dette innlegget ditt inn i chatgpt og få det til å forfatte et brev til henne?

Så har hun valget.

Men om hun endrer seg; er du fortsatt interessert i henne?

Anonymkode: 5a412...ee3

[Mann_stvg]

Takk for mange gode innspill. Vil først si at hun er en snill samboer, og jeg vet at hun vil meg godt. Hun klarer bare ikke å kommunisere, og hvis jeg tar opp ting, blir hun veldig stresset og lukker seg. Får nesten angstanfall av og til. Det gjør at jeg kan aldri vise mye frustrasjon eller bli for krevende. Da kan hu slite med å forholde seg til meg på lang tid. 

Jeg er over snittet opptatt av kommunikasjon og å finne løsninger, men med henne må jeg helst unngå det ubehagelige, for da trekker hun seg unna emosjonelt. 

Jeg er ingen perfekt mann, og har selvfølgelig sagt ting som hun har følt har vært urimelig og over grensen. Problemet er at jeg får jo ikke vite noe før månedsvis senere, og da helst etter at jeg har følt noe plager henne og tvunget det ut. For jeg har null problem med å si unnskyld og erkjenne når ord har såret, men jeg blir fryktelig lei av at jeg ikke får sjansen til å rette opp i ting før jeg har levd i uvisshet i en lang periode. 

Jeg vil jo at hun skal ha det bra, og spurt i alle år hva som skal til for at hun kan få puste, men det lar seg ikke kombinere med at hun tviholder på morsrollen. Jeg føler hun bruker det som skjold for å støte vekk andre behov og krav. 

Jeg har også, grunnet jobben, kunnskap om autisme og ADHD fra før av, og det var derfor jeg gjenkjente hennes ADHD helt fra starten av. Den plager meg ikke. Ja, det er mye kaos til tider, og hun klarer ikke å konsentrere seg lenge om gangen, men det har vi lært å takle. Autismen kom mer overraskende på, for hun har maskert det så godt, og selv da har jeg følt at hun kanskje ikke liker meg, eller at hun ikke setter pris på ting. Nå holder hun på å bli utbrent av å ikke være seg selv. Hun trenger mye tid til å "stimme" sier hun, og jeg har sagt at hun kan gjøre så mye hun vil rundt meg når vi er alene, men hun gjør det ikke. Hun må nesten ta noen valg for at hverdagen hennes skal bli lettere. 

Angående det å ha barn sammen. Jeg er enig, og er typen som kan nesten gå til grunne for barnas skyld. Det er det jeg føler jeg gjør nå, og det som skremmer meg, er at jeg begynner å føle at jeg orker snart ikke å leve for andres skyld, for jeg er så død innvendig. Ingenting gir meg glede, men så ser jeg ungen min komme bort for en kos, og hjertet banker igjen. 

Jeg har nå bestilt time hos en terapeut, og vil være veldig åpen for hans råd. Hvis han har null tro på at parterapi med spesialist fungerer, må jeg vurdere plan B. For jeg har fundert iløpet av dagen om "særbo" kan fungere i en periode. Da får jeg fulgt med på barna, og kanskje hun vil sette mer pris på meg? 

[AnonymBruker]

Kjære ts, dette var vondt å lese. Det er akkurat som å lese om mitt eget forhold. Min kjæresten er akkurat på samme måte som din, og selv om jeg er utrolig glad i han og vil at dette skal fungere, så lener jeg mer og mer mot å avslutte forholdet. Jeg blir helt ødelagt av dette. Jeg er en person med sterke følelser, jeg er veldig emosjonell, og har mye å gi i et forhold. Men jeg får ingenting tilbake. Helt fra start har jeg sagt at jeg trenger mer, jeg trenger fine ord fra han, kjærlighetserklæringer, varme blikk, jeg trenger emosjonell nærhet, og at han følger opp når jeg han vet jeg er syk eller sliter med noe. Jeg trenger å føle og han investerer i forholdet, og at han prioriterer meg. Jeg spør gang på gang rett ut om ord som beskriver hans kjærlighet for meg, jeg sier jeg føler meg usikker på hans følelser, og han klarer likevel ikke si noe fint til meg. Han sier bare at han prøver så godt han kan, og at han syns det er leit at jeg føler det sånn, for han føler han viser hvor glad han er i meg. 

Jeg har begynt å lure på om han er høytfungerende autist, faktisk. Jeg tror ikke han kan noe for at han er som han er, og jeg tror han oppriktig mener han viser kjærlighet og viser at han er glad i meg. Men han gjør jo ikke det. Og hver gang vi må snakke om noe viktig ang forholdet, er det jeg som prater. Han lytter på en rolig måte, men deltar ikke, så det blir aldri en god samtale ut av det. Og dette er et stort problem! Jeg klarer jo ikke å nå inn, og føler på stor avstand. Han blir forresten heller aldri synlig glad for gaver jeg gir, det virker som det ikke er noen reaksjon der, bortsett fra et høflig «tusen takk». Jeg elsker å gi, både av meg selv og gaver, men jeg gidder ikke mer når jeg ser at han ikke blir glad eller berørt på noen måte. 

Jeg har ikke gitt opp enda, men bruker enormt mye krefter på å tenke over dette, tenke på hvordan jeg skal prøve å nå inn til han på en ny måte jeg enda ikke har prøvd. Jeg kan ikke leve i et forhold som er sånn som vi har det nå, men jeg har ikke gitt opp håpet om endring enda. Men hva skulle vi gjort? Her spør jeg deg også; hvordan kan vi løse dette i forholdet vårt? Er det mulig, skal tro?

Anonymkode: adb50...daa

[AnonymBruker]

Jeg var i en litt lik situasjon med min eksmann, og valgte å gå. Det er det beste jeg kunne gjort for oss begge og barna. Det var ikke lett, men til slutt hadde det gått så langt at det ikke var så veldig vanskelig heller. Jeg klarte bare ikke mer, følte at jeg mistet meg selv mer for hver dag. 

Anonymkode: 2d150...d06

[Mann_stvg]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke gitt opp enda, men bruker enormt mye krefter på å tenke over dette, tenke på hvordan jeg skal prøve å nå inn til han på en ny måte jeg enda ikke har prøvd. Jeg kan ikke leve i et forhold som er sånn som vi har det nå, men jeg har ikke gitt opp håpet om endring enda. Men hva skulle vi gjort? Her spør jeg deg også; hvordan kan vi løse dette i forholdet vårt? Er det mulig, skal tro?

Anonymkode: adb50...daa

Uff. Ja, det høres veldig likt ut. Spesielt dette med at partnerne våre bare sitter og lytter. Av og til føler jeg at jeg prater til en vegg. Hun krangler ikke, og stort sett nikker hun og bekrefter det jeg sier, men når det kommer til å finne en løsning, eller å få hennes tanker eller ønsker, stopper det helt opp. Man løser ikke problemer hvis kun én er løsningsorientert! For min del hadde jeg kunnet akseptert mye dersom vi hadde hatt et felles "språk" slik at vi forstod hverandre. 

Jeg leste litt om dette som beskrives som Cassandra-syndromet. Er ikke en diagnose, men jeg kjente meg igjen i mange av "symptomene". Hvis du ikke har hørt om det, anbefaler jeg deg å sjekke det ut. 

Tror jeg må starte en pårørendegruppe i Stavanger-regionen, for det hadde vært nyttig å truffet andre og delt erfaringer 😅

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg var i en litt lik situasjon med min eksmann, og valgte å gå. Det er det beste jeg kunne gjort for oss begge og barna. Det var ikke lett, men til slutt hadde det gått så langt at det ikke var så veldig vanskelig heller. Jeg klarte bare ikke mer, følte at jeg mistet meg selv mer for hver dag. 

Anonymkode: 2d150...d06

Ja, det er der jeg er på vei, men jeg har virkelig ikke lyst! 

[AnonymBruker]

Mann_stvg skrev (16 minutter siden):

Uff. Ja, det høres veldig likt ut. Spesielt dette med at partnerne våre bare sitter og lytter. Av og til føler jeg at jeg prater til en vegg. Hun krangler ikke, og stort sett nikker hun og bekrefter det jeg sier, men når det kommer til å finne en løsning, eller å få hennes tanker eller ønsker, stopper det helt opp. Man løser ikke problemer hvis kun én er løsningsorientert! For min del hadde jeg kunnet akseptert mye dersom vi hadde hatt et felles "språk" slik at vi forstod hverandre. 

Jeg leste litt om dette som beskrives som Cassandra-syndromet. Er ikke en diagnose, men jeg kjente meg igjen i mange av "symptomene". Hvis du ikke har hørt om det, anbefaler jeg deg å sjekke det ut. 

Tror jeg må starte en pårørendegruppe i Stavanger-regionen, for det hadde vært nyttig å truffet andre og delt erfaringer 😅

Ja, det er der jeg er på vei, men jeg har virkelig ikke lyst! 

Jeg googlet og leste om Cassandra syndromet nå, og kjenner meg veldig igjen, jeg også. Det er svært krevende å stå i dette. Kjente meg bl.a igjen i at jeg på den ene siden lever i kronisk stress, ensomhet i forholdet, og den emosjonelle smerten man som partner opplever når nærheten i forholdet ikke er der, når man ikke når inn til den andre, når man ikke blir sett osv. Og selv om jeg har fortalt om dette mange ganger, så virker det som han lever i total uvitenhet om min emsjonelle smerte. Jeg tror det skyldes at han aldri har kjent på lignende følelser selv, og at han ikke klarer å føle min smerte på egen kropp. Det at jeg gang på gang sier fra om hva jeg savner og trenger, gjøre at jeg mer og mer føler meg som en utakknemlig masekopp som bare klager og aldri blir fornøyd. Og det er ikke meg i det hele tatt, men i dette forholdet har det blitt sånn😔 Jeg vil virkelig heller ikke gå, spørsmålet er bare hvor lenge jeg holder ut, og hvor ødelagt jeg blir på veien.. Men jeg må forsøke litt til, jeg må finne nye måter å prøve å nå fram på. Jeg kunne blitt mer fornøyd med litt mer innsats fra hans side, men hvordan få han til å forstå, når det virker som jeg snakker et språk han ikke forstår? Jeg vurderer å skrive et langt brev, men kanskje det bare vil oppleves overveldende, og skade mer enn det hjelper?

Anonymkode: adb50...daa

[AnonymBruker]

Mann_stvg skrev (12 timer siden):

Takk for mange gode innspill. Vil først si at hun er en snill samboer, og jeg vet at hun vil meg godt. Hun klarer bare ikke å kommunisere, og hvis jeg tar opp ting, blir hun veldig stresset og lukker seg. Får nesten angstanfall av og til. Det gjør at jeg kan aldri vise mye frustrasjon eller bli for krevende. Da kan hu slite med å forholde seg til meg på lang tid. 

Jeg er over snittet opptatt av kommunikasjon og å finne løsninger, men med henne må jeg helst unngå det ubehagelige, for da trekker hun seg unna emosjonelt. 

Jeg er ingen perfekt mann, og har selvfølgelig sagt ting som hun har følt har vært urimelig og over grensen. Problemet er at jeg får jo ikke vite noe før månedsvis senere, og da helst etter at jeg har følt noe plager henne og tvunget det ut. For jeg har null problem med å si unnskyld og erkjenne når ord har såret, men jeg blir fryktelig lei av at jeg ikke får sjansen til å rette opp i ting før jeg har levd i uvisshet i en lang periode. 

Jeg vil jo at hun skal ha det bra, og spurt i alle år hva som skal til for at hun kan få puste, men det lar seg ikke kombinere med at hun tviholder på morsrollen. Jeg føler hun bruker det som skjold for å støte vekk andre behov og krav. 

Jeg har også, grunnet jobben, kunnskap om autisme og ADHD fra før av, og det var derfor jeg gjenkjente hennes ADHD helt fra starten av. Den plager meg ikke. Ja, det er mye kaos til tider, og hun klarer ikke å konsentrere seg lenge om gangen, men det har vi lært å takle. Autismen kom mer overraskende på, for hun har maskert det så godt, og selv da har jeg følt at hun kanskje ikke liker meg, eller at hun ikke setter pris på ting. Nå holder hun på å bli utbrent av å ikke være seg selv. Hun trenger mye tid til å "stimme" sier hun, og jeg har sagt at hun kan gjøre så mye hun vil rundt meg når vi er alene, men hun gjør det ikke. Hun må nesten ta noen valg for at hverdagen hennes skal bli lettere. 

Angående det å ha barn sammen. Jeg er enig, og er typen som kan nesten gå til grunne for barnas skyld. Det er det jeg føler jeg gjør nå, og det som skremmer meg, er at jeg begynner å føle at jeg orker snart ikke å leve for andres skyld, for jeg er så død innvendig. Ingenting gir meg glede, men så ser jeg ungen min komme bort for en kos, og hjertet banker igjen. 

Jeg har nå bestilt time hos en terapeut, og vil være veldig åpen for hans råd. Hvis han har null tro på at parterapi med spesialist fungerer, må jeg vurdere plan B. For jeg har fundert iløpet av dagen om "særbo" kan fungere i en periode. Da får jeg fulgt med på barna, og kanskje hun vil sette mer pris på meg? 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Menn, dere er også viktige for barna. Det er dessverre altfor mange menn som bare gir opp og trekker seg unna. Så, du er viktig! 
 

Tror du gjør veldig riktig i å oppsøke terapeut, dette er mye. Tenker du nok egentlig har løsningen inni deg, men en profesjonell kan hjelpe deg å sortere dette under trygge og rolige rammer. Det er verdt å bruke litt tid på det, for dette er ganske mye å håndtere for deg. 
 

Ut fra diagnoser til din samboer så bør hun få noen form for hjelp, det skal være en prioritet når det er omsorg for barn i bildet. Er hun villig til å oppsøke det? Kommunikasjon kan en heldigvis øve på og mestre langt bedre, hvis en bare får riktig hjelp. Uansett hva som ligger i kortene for dere i fremtiden, vil nok dette være både nødvendig og nyttig for hennes del. Men du kan ikke tvinge henne, så det blir litt opp til henne og det er nok ganske avgjørende for hvordan veien blir videre. 
 

Lykke til videre, du har vært sterk og du må nok være sterk fremover også. En dag av gangen ❤️

Anonymkode: fe477...3af

[AnonymBruker]

Jeg leser tråden, og jeg legger merke til noe du ikke nevner i det hele tatt: Du beskriver deg selv som den eneste stabile voksne i huset, den eneste som ser barna, den eneste som forstår relasjoner, den eneste som kommuniserer riktig – og partneren din fremstilles som en slags emosjonelt og praktisk udugelig satellitt som du må bære. Det er interessant, for det er en fortelling, ikke en analyse. Du skriver deg selv inn som helten i historien, mens du patologiserer partnerens autisme uten at du egentlig viser innsikt i hva autisme faktisk er.

Dette er ikke uvanlig når en nevrotypisk partner ikke forstår reguleringsbehov hos en autist. Det du tolker som: «Hun melder seg ut», «Hun klarer ikke følelser», «Hun tar ikke imot hjelp», «Hun er emosjonelt utilgjengelig»...

…er i autistisk praksis ofte: overstimulering, energiregulering, shutdown, kommunikasjon i annen modalitet og år med maskering som krasjer.

Du skriver mye om hvordan du føler deg oversett, avvist og ikke bekreftet, men null om hvordan din egen kommunikasjonsstil kan oppleves av henne. Du har en tydelig «nå må vi snakke om forholdet, gi meg løsninger, sett ord på ting»-stil. For en autist med stress og masking-utbrenthet er det ofte direkte overveldende.

Du sier også at du «aldri kan vise negative følelser», fordi hun blir stresset av det. Ja – det ER faktisk sånn for en del autister. Det er ikke manipulasjon eller svakhet. Det er nevrologi. Men i teksten fremstiller du dette som en personlig svikt hos henne, og en byrde for deg. Det er veldig vanlig at nevrotypiske partnere tolker autistisk regulering som mangel på kjærlighet, mangel på omsorg eller mangel på dybde. Det stemmer ikke. Det er bare forskjellig emosjonalitet og forskjellig måte å være nær på.

Du gjør barna hennes en tjeneste ved å være i livet deres. Ja. Men du tillegger deg selv rollen som «den eneste som ser deres emosjonelle behov». Det er en massiv antagelse pakket inn i omsorgsretorikk. Og det farligste her er dette: Du beskriver partneren din sin autistiske omsorgspraksis som dysfunksjon. Ssensoriske og eksekutive problemer er ikke dårlig foreldrefunksjon.

Hvorfor betyr dette noe? Fordi du faktisk er i ferd med å ramme inn henne – og barna – på en måte som kan få konsekvenser hun ikke kan forsvare seg mot. Og du gjør det uten at du selv ser hvor mye makt du har i narrativet du bygger. Jeg sier ikke at du har det bra. Du skriver åpent at du er på vei inn i depresjon, at du føler deg utslitt og følelsesmessig frakoblet. Det er alvorlig. Du fortjener hjelp. Du fortjener støtte.

Men du må også tåle å få dette speilet tilbake: Måten du beskriver henne på er ikke nøytral. Den er dypt farget av din egen frustrasjon, din egen ensomhet og dine egne forventninger til hvordan en partner skal fungere. Det betyr at du ikke ser henne, du ser dine egne skuffelser gjennom henne.

Hvis du skal treffe gode valg for barna, deg selv og henne, må du starte med én grunnleggende erkjennelse: Det du beskriver er ikke objektivt en «dårlig mor» eller «umulig partner». Det er en autist som har maskert seg gjennom et helt forhold, og som nå er fullstendig overstimulert, uten tilrettelegging, uten pause og uten et rom der hun får være seg selv. Og du er ikke den eneste som er «sliten». Du er bare den eneste som får språket ditt hørt. Jeg sier ikke at dere må bli sammen. Jeg sier at narrativet ditt akkurat nå er skjevt, og skaper et bilde av henne hun ikke kan svare på.

Vil du ha et faktisk råd? Gå til terapi for deg selv først. Ikke for å lære mer om henne, men for å lære mer om deg. For hvis du tror at du er den eneste som holder barna og forholdet sammen, har du allerede mistet evnen til å se realiteten i egen dynamikk.

Anonymkode: f0ff2...9a9

[AnonymBruker]

Som en annen skriver, litt drøyt å kontakte barnevernet, i allefall i første omgang. Ingen krise her vel? Du kan trå til der mor ikke "evner" evt?  Råder deg/dere til å forsøke i allefall å få noe profesjonell hjelp. Du sier det frister lite å starte på nytt, og barnet trenger dere begge, så anbefaler at du prøver litt mer.

Nå er det slik at mange har en partner (typ innesluttet og lite følelse menneske les:mann) som ikke er helt lik en selv da, du har vel ikke finnet den perfekte partner kanskje, men hvem er egt perfekt anyway, forhold må jobbes med det, uansett.  Men vil du likevel prøve å få det bedre er spørsmålet du får stille deg. Og etter at dere har prøvd og du fortsatt føler deg dårlig i forholdet, ja så har du prøvd i allefall. 

Anonymkode: 97c7f...479