Hvor ofte er dere sosiale?

[AnonymBruker]

Sosial? Hva er det?? Det har jeg ikke sett 🤷‍♀️

Hilsen ufør enslig forsørger 

Anonymkode: bffb4...d44

[AnonymBruker]

Bari skrev (3 minutter siden):

Mitt svar er at det hjelper å sosialisere seg selv om man alltid ikke føler for det og sosialisering trenger ikke å bety en høylytt konsert på Rockefeller.

De som jobber i psykisk helsevern legger vekt på fysisk aktivitet og det å være sosial i form av en gåtur med en annen person o.l. Nettopp for å forsøke å bryte sirkelen som har ført pasienten inn i psykiske problemer. Hvis du har vært psykisk syk så vet du dette selv.

Jeg tror ikke noen betviler dette? Og gjelder vel folk som sliter psykisk i alle land? Det er jo ikke et problemet en normal nordisk «introvert» person har 😊 Jeg tror tråden har sporet litt av 😅

Anonymkode: d8829...eba

[Bari]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og kulturer er ulike, uten at det er noe feil med verken den ene eller andre kulturen. Det du tidligere har beskrevet hadde nok blitt for kunstig, intenst og stivt for meg, som er naturlig, da jeg ikke har vokst opp i den kulturen.

Anonymkode: 3e0bb...13e

Selvsagt. Tror også at de som vokser opp der jeg har bakgrunn fra blir innprentet med dette fra de er små.

Et eksempel er at i Norge vil ikke en lærer nødvendigvis presse en elev altfor mye til å delta på fremføring foran klassen. Mens i Frankrike m.m så har du ikke noe valg. Konsekvensen er å få karakter 0, du stryker og må ta hele året på nytt igjen. Det fører til at selv de mest nervøse gjennomførerer fordi de vet hva som står på spill.

[AnonymBruker]

Toppen 1-3 ganger i året. Julemiddag med Fam.eller begravelse .

Har ingen diagnoser,men blir rett og slett uvel av "sosiale" settinger. Får snev epileptiske anfall,ille nokk å gå inn på Rema,blir svimmel og svartner for meg men ikke kollapset på noen butikk ennå. Blir bare værre og værre med årene. 

Så sosial har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli.

Anonymkode: e3353...4b2

[AnonymBruker]

Bari skrev (1 minutt siden):

Mitt svar er at det hjelper å sosialisere seg selv om man alltid ikke føler for det og sosialisering trenger ikke å bety en høylytt konsert på Rockefeller.

De som jobber i psykisk helsevern legger vekt på fysisk aktivitet og det å være sosial i form av en gåtur med en annen person o.l. Nettopp for å forsøke å bryte sirkelen som har ført pasienten inn i psykiske problemer. Hvis du har vært psykisk syk så vet du dette selv.

Ja og da var mye av behandlingen og finne trygghet og ro i seg selv fordi jeg egentlig er en usosial person. Å være tro mot og å kjenne seg selv er den ultimate medisin, enten man er en sosial person eller en som trives alene. Det blir først psykisk uhelse om vi ikke klarer å leve det livet vi egentlig ønsker og trenger.

Det virker som du bare delvis har forstått dette med sosial kontakt og psykisk helse. Der du kun har plukket med deg de bitene du allerede hadde bestemt deg for. Mennesket er mer komplekst enn som så, og i vårt moderne samfunn er det enorme individuelle forskjeller. Når denne Peder Kjøs en gang har hatt en uttalelse om psykisk syke ungdommer så kan du ikke bruke det til å slå paraply over alle nordmenn, ikke alle ungdommer heller. Og faktisk ikke alle ungdommer som sliter psykisk engang.

Anonymkode: 3e0bb...13e

[Bari]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Toppen 1-3 ganger i året. Julemiddag med Fam.eller begravelse .

Har ingen diagnoser,men blir rett og slett uvel av "sosiale" settinger. Får snev epileptiske anfall,ille nokk å gå inn på Rema,blir svimmel og svartner for meg men ikke kollapset på noen butikk ennå. Blir bare værre og værre med årene. 

Så sosial har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli.

Anonymkode: e3353...4b2

Har du snakket med en lege om dette? Kan være lurt før du deiser i gulvet på butikken.

[AnonymBruker]

Jeg var mer sosial med venner før, gjerne flere ganger i uken. Nå får jeg behovet mye dekket av kjæresten. Vi sees nesten hver dag og ærlig talt blir det mye å skulle treffe venner hele tiden også. Nå holder det med kanskje ett sosialt treff i uken utover kjærestetid. I tillegg vil jeg trene og ha egentid også, samt må ha tid til praktiske ting som å rydde og vaske og handle mat. Alderen har også gjort at jeg har mindre energi enn før. Og årstid har mye å si. Jeg kan få dårlig samvittighet fordi noen venner spør om å treffes og jeg avslår fordi jeg ikke har overskudd. Men hva skal jeg gjøre. Ignorere egne behov for å tilfredsstille venners? Jeg skjønner jo at vennskap kan ryke om de ikke pleies. Ærlig talt synes jeg det er ganske vanskelig.

Anonymkode: e0bc0...0de

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og helt 100% sikker på at jeg er født sånn. Min søster er stikk motsatt, og siden hun er eldre har hun dratt meg meg på alt mulig gjennom hele barndommen. Jeg koste meg fordi jeg var med henne, men hadde aldri behov for å være rundt andre i tillegg. Jeg er yngst, og mine foreldre sier jeg ikke passer som en typisk minstemann. Jeg likte ikke oppmerksomheten fra alle, jeg ville bare klare meg selv- og gjorde det fra veldig tidlig. 

Jeg trenger å lukke verden ute, jeg trenger å være en god del alene og det koster meg mye  å være sosial. Det betyr ikke at jeg sliter med det eller aldri har hatt venner- tvert imot tror folk jeg er ekstrovert og glad i selskap, for selvfølgelig smiler jeg og deltar NÅR jeg er sosial. Jeg bare velger det svært sjelden. 

Nå har det vært mye sykdom i nær familie og det gjør at det lille batteriet jeg har, det bruker jeg på å besøke dem. Venner har jeg møtt to ganger på 2 år nå.

 

Anonymkode: 6f373...f57

[AnonymBruker]

Bari skrev (20 minutter siden):

Har du snakket med en lege om dette? Kan være lurt før du deiser i gulvet på butikken.

Nei. Bør vel kanskje sende ei melding.  Men da må det til personlig oppmøte....

Anonymkode: e3353...4b2

[AnonymBruker]

Hva legger dere i "være sosial"da? Jeg har fullt med folk rundt meg på jobb men kaller ikke det å være sosial. Å være sosial er vel å frivillig oppsøke eller avtale møter med folk? 

Anonymkode: 78c54...bb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva legger dere i "være sosial"da? Jeg har fullt med folk rundt meg på jobb men kaller ikke det å være sosial. Å være sosial er vel å frivillig oppsøke eller avtale møter med folk? 

Anonymkode: 78c54...bb6

Jeg er sosial på jobb, men det blir på en annen måte enn om jeg er med familie og venner. Energien tappes alikevel fra samme konto, og da må jeg prioritere å gå på jobb og bruke størstedelen av det sosiale batteriet der. Jeg skulle selvsagt mye heller ha brukt tid og energi på å være sosial med folk jeg velger selv 😅

Anonymkode: 44977...1ca

[Pawn Hearts]

Det varierer hvor ofte jeg er sosial. i snitt blir det vel to eller tre gnager i måneden, bortsett fra når jeg er på ferie (da er jeg sosial nesten hver dag). Jeg traff folk langt oftere da jeg bodde i Oslo og i Hellas. Det henger utvilsomt sammen med utelivet: Her jeg bor nå, er det fullstendig dødt.

Jeg er usikker på om vi nordmenn er så mye mer asosiale enn andre, men det må innrømmes at jeg mest har beveget meg i mer bohemske miljøer der kafelivet er en selvsagt del av tilværelsen. Det mest sosiale (og sjenerøse) mennesket jeg har truffet, er en dame fra Bergen – og henne ble jeg kjent med i Hellas. Jeg tviler faktisk på at mine greske venner ser på nordmenn som spesielt innadvendte, men nå er jo folk annerledes på ferie enn de er hjemme.

[AnonymBruker]

Det går litt i perioder, vi har også tette, sammensveisede familier, så balansen alenetid - venner - familie kan bli litt skjev til tider. Nå har vi feks hatt planer hver eneste helg siden jul, og dette fortsetter til midten av april, men vi har sagt nei til påskeaktiviteter for å få litt alenetid. Vi kan bli litt overstimulert begge to (vi er begge introverte, men utadvendte), så vi er flinke til å holde hverdagen i mellom helger helt planfrie og prioriterer å være sammen alene da (men det et jo ikke det samme som å ha en hel helg alene oss to). Vi prøver i hvertfall å holde familie og venner høyt på prioriteringslista vår, uten at det skal gå for mye på bekostning av kjærestetid. Skal sies at vi ikke har barn, så vi har også muligheten til å prioritere som vi gjør uten problemer. 

... men vi gleder oss veeeeldig til påsken skal sies 😂

Anonymkode: 7cc3e...15c

[Virrevirrevapp]

Det kommer litt an på, men jeg møter fast venner/kjente til hobby 2 ganger i uka.  Ellers kanskje noen ganger i mnd.

[AnonymBruker]

Det er veldig variabelt. Har ett par venner jeg møter noen ganger hver mnd, andre ganger går det to mnd i mellom. Ei jeg møter ca. annenhver uke. Ei jeg møter plutselig ett par ganger i uka eller så kan det gå noen mnd. Ei annen ett par ganger i året. Ei annen har jeg ikke møtt på ett år nå (tror det er ferdig). Har noen jeg møter kun på fest ett par ganger i året (var mye sammen før..). 

Jeg har to barn og sosialiserer jo en del med foreldre syns jeg. Og er i grunn ganske tappa av hverdagen. Sosial med flere på jobb hver dag, det gir meg ingenting og bare tapper meg dessverre. 

Andre familiemedlemmer vet jeg ikke om du lurte på. 

Anonymkode: a2fa2...658