Gå til innhold

Utslitt av å ha barn med ekstra behov..


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Skriver under denne. Systemet er en heltidsjobb i seg selv. Som om ikke det er nok å stå i full jobb og all oppfølging utenom. 
 

Fikk barn nr to som ikke strever, er det så enkelt det skal være? Kunne hatt ti uten utfordring, allikevel hatt overskudd til sammenligning. 

Anonymkode: a436f...245

Og hjelpebehovet endres neppe mirakuløst etter fylte 18 år,bare instansene som er rundt ungdommen forsvinner.

Anonymkode: 166d0...10b

  • Nyttig 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så både du og mannen er syke, og dere har flere barn med diagnoser? Arvelige?

Anonymkode: f5e6d...f81

Ja vi har samme diagnoser alle. Men en må ta seg 100 ganger mer sammen så de andre skal fungere og ha det bra! Blir litt som manflu. Mens kvinnen bare må ta.alt uansett hvor syk! Visste ikke at vi hadde det før barna! 

Man klarer det man vil klare, men selvsagt kan det bli slitsomt i lengden! Desto viktigere å ta de pausene man kan få og puste litt :)

Anonymkode: 3ba15...7aa

  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dessverre så er det mange diagnoser uten et eneste diagnosetilbud fordi diagnosen er alt for sjelden.

Anonymkode: 166d0...10b

Det kan hende det er det for enkelte men di som ble nevnt er veldig vanlige diagnoser 

Anonymkode: eeceb...1ea

AnonymBruker
Skrevet

En venninne av meg er helt grøftekjørt. Hun har 90% omsorg for en diagnose gutt som ikke prater. Han er større enn hu selv om han bare er 11 år og utagerer mye. Hun har fått avlastning en helg hver 6 uke. Og det er max. Han kan ikke være alene ett sekund. Skjønner ikke at det går ann.

Ikke får venner avlaste hu heller fordi han er skikkelig stor og sterk å "liker" ingen så vi kan ikke være alene med han. Vi er bare ett par som tør å hjelpe hu når han starter. 

Jeg er helt ærlig litt redd for han etter han har utagert på meg så mange ganger. 

Helse vil ikke gi han medisiner siden han er så ung, ikke får hun mer avlastning og ikke får hun assistent. Ikke sover han om natten, så det gjør ikke hun heller. Det er til å grine av. Han er to på en hele tiden på skolen. Så vi prøver å hjelpe hu så godt hun kan med andre ting, men det er jo ikke nok.

Jeg fatter ikke at hun klarer det. Og jeg fatter ikke at hun må klare det.

Det er helt ufattelig hvor lite hjelp man får.

Anonymkode: acbc2...33f

  • Liker 1
  • Hjerte 3
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Dere som har barn med ADHD, autisme osv...Blir dere ikke helt utslitt av dette?

Var påkjenningen størst før diagnosen ble satt og dere fikk hjelp, eller senere?

Anonymkode: 514c3...16a

Jeg er 100% alene med mine diagnose barn. Og det er et HELVETTE !!!!

Anonymkode: 6d770...9f4

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Vi har en gutt med sterk ADHD, og kan ikke si jeg blir utslitt av det. Men jeg blir utslitt av min egen ADHD, fordi jeg glemmer å hvile.

Han har alltid vært slik, så vi har tilpasset oss i takt med at han er blitt større. Når han fikk diagnosen som 10 åring, var det svært lite vi endret på. Han ble medisinert og vi kunne hjelpe han å forstå hvorfor han er annerledes på enkelte områder.

Anonymkode: c3373...357

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

En venninne av meg er helt grøftekjørt. Hun har 90% omsorg for en diagnose gutt som ikke prater. Han er større enn hu selv om han bare er 11 år og utagerer mye. Hun har fått avlastning en helg hver 6 uke. Og det er max. Han kan ikke være alene ett sekund. Skjønner ikke at det går ann.

Ikke får venner avlaste hu heller fordi han er skikkelig stor og sterk å "liker" ingen så vi kan ikke være alene med han. Vi er bare ett par som tør å hjelpe hu når han starter. 

Jeg er helt ærlig litt redd for han etter han har utagert på meg så mange ganger. 

Helse vil ikke gi han medisiner siden han er så ung, ikke får hun mer avlastning og ikke får hun assistent. Ikke sover han om natten, så det gjør ikke hun heller. Det er til å grine av. Han er to på en hele tiden på skolen. Så vi prøver å hjelpe hu så godt hun kan med andre ting, men det er jo ikke nok.

Jeg fatter ikke at hun klarer det. Og jeg fatter ikke at hun må klare det.

Det er helt ufattelig hvor lite hjelp man får.

Anonymkode: acbc2...33f

Hun bør og må klage på vedtaket om avlastning, dette høres ulevelig ut. Det burde si sitt overfor de som avgjør hvor mye avlastning hun trenger,at han har vedtak om 2-1 i skoletiden.

Anonymkode: 166d0...10b

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 20.55):

Jo, jeg er utslitt. Barnet har alltid krevd mye, men etter pubertet ble hjemmesituasjonen direkte jævlig.

Både jeg og den andre forelderen har blitt syke av omsorgssituasjonen og vi må skjerme søsken fra barnet ved å ha den i ulike hjem. Det har vært selvmordsforsøk, ville utageringer, skolefravær og raseri, samtidig som barnet krever ekstrem nærhet og hjelp til det meste. Ingen avlastningstilbud er gjennomførbare. 

Anonymkode: e4c74...b8d

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

En venninne av meg er helt grøftekjørt. Hun har 90% omsorg for en diagnose gutt som ikke prater. Han er større enn hu selv om han bare er 11 år og utagerer mye. Hun har fått avlastning en helg hver 6 uke. Og det er max. Han kan ikke være alene ett sekund. Skjønner ikke at det går ann.

Ikke får venner avlaste hu heller fordi han er skikkelig stor og sterk å "liker" ingen så vi kan ikke være alene med han. Vi er bare ett par som tør å hjelpe hu når han starter. 

Jeg er helt ærlig litt redd for han etter han har utagert på meg så mange ganger. 

Helse vil ikke gi han medisiner siden han er så ung, ikke får hun mer avlastning og ikke får hun assistent. Ikke sover han om natten, så det gjør ikke hun heller. Det er til å grine av. Han er to på en hele tiden på skolen. Så vi prøver å hjelpe hu så godt hun kan med andre ting, men det er jo ikke nok.

Jeg fatter ikke at hun klarer det. Og jeg fatter ikke at hun må klare det.

Det er helt ufattelig hvor lite hjelp man får.

Anonymkode: acbc2...33f

Fy faen dette er jo umenneskelig. 

Anonymkode: 84629...dde

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 19.19):

Dere som har barn med ADHD, autisme osv...Blir dere ikke helt utslitt av dette?

Var påkjenningen størst før diagnosen ble satt og dere fikk hjelp, eller senere?

Anonymkode: 514c3...16a

Ja, gjett om, men det som sliter meg mest ut er ikke den med ADHD og andre utfordringer eller at jeg er alene med barnet. Den delene ut av det finner jeg et hav av styrke til å stå i.

Det som tar meg er familie som ikke klarer å forstå hvordan og hvorfor jeg jobber som jeg gjør med henne. De som velger å trekke seg unna, og når de først involverer seg skal fortelle hvor mye bedre det var i gamle dager, da fantes ikke slikt, du gjør det feil, du må gjøre sånn og sånn o.s.v fremfor å være en støtte og involvere seg i barnet 🤮

På toppen kommer arbeidsgiver som ikke evner å forstå eller sette seg inn i hva pleiepenger er og hvordan det virker. Press press press samtidig som jeg er den som må ta kampen med å lære de opp i hvordan pleiepenger fungerer. Resultatet er lange diskusjoner hver gang de forveksler pleiepenger med sykepenger.

Det å håndtere barnet går greit i seg selv. Masse fagfolk som gjør alt de kan for å bistå. Men, alt presset, velmente råd og tilbakeholdenhet fremfor støtte gjør at det blir ekstremt ensomt og mye mer ensomt for barnet som merker at det foregår. Det er det som er vanskelig.

Når påkjenningen startet er vanskelig å si, da påkjenningen her egentlig har foregått siden før barnet ble født. Mor hadde sine utfordringer. Når mor ble så og si 100% ute av bildet ble det en pause. Barnets utfordringer startet mot slutten av barneskolen og forverret seg gradvis derfra uavhengig av diagnose.

 

Anonymkode: e36a5...bd9

  • Liker 1
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Veldig kjipt å høre hvordan folk har det med barn med så store hjelpebehov. Jeg bøyer meg i støvet til dere som står på for egne barn.

Anonymkode: f5e6d...f81

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Var beintøft en lang periode ja.

Nå jobbet jeg veldig hardt med han mht regulering av følelser og strikte rutiner. I tillegg brøt jeg ofte rutiner for å lære han at uforutsette hendelser kan skje, og da må han finne en måte å håndtere det uten utagerende atferd eller meltdowns.

Jeg visste jeg måtte ta det mens jeg fremdeles var større og sterkere enn han. Jeg har blitt slått, bitt, klort, sparket...

Det måtte ut av systemet hans ASAP. Nå er han bare 10, men bruker samme størrelse i klær og sko som meg. Han kommer til å bli høy og kraftig. Så det var utrolig viktig at han klarer å regulere seg. De siste årene har han ikke vært utagerende eller hatt meltdowns ♥️

I dag er han en veldig blid og fornøyd gutt.

Går på spesial skole og er på skole og AKS og stortrives der.

Han kjører morgen og kvelds rutiner selv og følger alle beskjeder.

Men han blir innimellom overstimulert og orker da svært lite.

I tillegg våkner han før fuglene fiser. Heldigvis er han nå rutinert nok til å være stille på rommet med gaming til resten av huset våkner.

Han har også dårlig språk(sliter med å kommunisere med ord, men full språkforståelse), sliter med impulskontroll og forstå konsekvenser, så han krever oppfølging 24/7 og kan aldri være alene i huset eller uten tilsyn.

Vi har sikret huset og hagen, så her kan vi slappe av relativt greit.

Han har vært fin på ferier, men en kan aldri gi helt slipp på alarmberedskap.

Vi venter på avlastningsbolig en helg i mnd. Far(eks) ser han knapt et par ganger i mnd(eget valg).

Men har en nydelig mann som stepper opp. Og 2 funksjonsfriske barn....som egentlig er mer drama 🤭♥️

 

Anonymkode: 3b3d7...d3f

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 19.19):

Dere som har barn med ADHD, autisme osv...Blir dere ikke helt utslitt av dette?

Var påkjenningen størst før diagnosen ble satt og dere fikk hjelp, eller senere?

Anonymkode: 514c3...16a

Ja, det kan være ganske tøft, til tider..

Syns det var verre før, før sovemedisin, ADHD-medisin, avlastning, og spesialavdeling - men  , har måttet kjempe med nebb og klør for hjelp! Dessverre..

Merker det mest nå når jeg er syk selv. Hadde magesjau nettopp, og satt (på do) og hørte på at barnet "raserte huset" uten å kunne stoppe det.. 

Ferier og helligdager er litt slisomme. Barnet takler dårlig rutinebrudd.

Oppfølging av helse er et slit. Tannlege, lege, øyelege, vaksiner, blodprøver, blodtrykk osv.

Blir utenfor og ensom. Vi er mye alene, og vanskelig å delta på bursdager og familieselskap.

Og sorgen, både over å ha et barn som sliter, og bekymringer for fremtiden, og for at jeg ikke får flere barn.. Får aldri oppleve å være en "vanlig" mamma

Anonymkode: bdd3b...67a

  • Hjerte 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...