Dere med sinte menn. Noen som har opplevd adferdsendring?

[AnonymBruker]

En slektning sitter fast i et ekteskap med en sinna mann. Han slår ikke, det er ikke rus eller sykdom, men kan fint fyre i gang en krangel på grunn av bagateller. Ofte. Når han begynner å hisse seg opp, så ender han med å bli helt rasende, og klarer ikke å roe seg ned, uansett hvilke strategier motparten bruker for å roe. 

Fra å være "bare temperamentsfull" har det nå blitt så ille at man kvir seg for å omgås ham. Alle er idioter, men det går mest utover henne. Det er fristende å slenge ut noen diagnoser her, og helst ønsker hun at han skal oppsøke hjelp. Det ender nok med at hun går. 

Det jeg ønsker å høre er erfaringer fra andre som har opplevd dette. Finnes det noen som helst som har fått til en adferdsendring og sinnemestringskontroll? 

Anonymkode: 941ce...1c3

[AnonymBruker]

Det blir ikke bedre. Min samboer ble bare sintere og sintere. Det er min erfaring. 

Anonymkode: 4c54e...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det blir ikke bedre. Min samboer ble bare sintere og sintere. Det er min erfaring. 

Anonymkode: 4c54e...27c

Håper du har kommet deg bort... hva måtte i såfall til for at du klarte det? 

Anonymkode: 941ce...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Håper du har kommet deg bort... hva måtte i såfall til for at du klarte det? 

Anonymkode: 941ce...1c3

Ja, kom meg bort etter ni år, inkl to barn. Det var enkelt. Hadde ingen følelser igjen. Hater han i dag, desverre. 

Anonymkode: 4c54e...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, kom meg bort etter ni år, inkl to barn. Det var enkelt. Hadde ingen følelser igjen. Hater han i dag, desverre. 

Anonymkode: 4c54e...27c

Hvordan løste dere det med barna? Hvor gamle var de? Bor de med far? En del kvinner med barn blir værende pga de frykter far vil ha mer enn bare litt samvær, noe de vet ikke er bra for barna, men de vet også at de ikke kan bevise det. Så da blir de slik at de kan være en buffer mellom far og barn, slik at det heller er mor som tar i mot sinnet.

Anonymkode: 9c19c...f08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan løste dere det med barna? Hvor gamle var de? Bor de med far? En del kvinner med barn blir værende pga de frykter far vil ha mer enn bare litt samvær, noe de vet ikke er bra for barna, men de vet også at de ikke kan bevise det. Så da blir de slik at de kan være en buffer mellom far og barn, slik at det heller er mor som tar i mot sinnet.

Anonymkode: 9c19c...f08

Kvinner må slutte å projisere sitt forhold til barnefar som begrunnelse for at barna ikke skal få ha samvær. Far har like mye rett på samvær som mor.

Anonymkode: 0b57e...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kvinner må slutte å projisere sitt forhold til barnefar som begrunnelse for at barna ikke skal få ha samvær. Far har like mye rett på samvær som mor.

Anonymkode: 0b57e...8d5

Men det finnes en del av de mannfolka som er for sinte mot sine partnere som OGSÅ er for sinte mot barna. For hardhendte. Krenker. Ikke klarer å møte barnas følelser. Feks vis varnet slår seg så får barnet kjeft. "Skriker du nå igjen? Du må slutte å være så svak. Bli sterkere." Det er disse mødrene og barna jeg tenker på. De som blir stående igjen uten noen som gir dem den omsorgen, tryggheten og varmen de trenger. 

Anonymkode: 9c19c...f08

[AnonymBruker]

Ble bare verre. Han klikket i vinkel hvis jeg ble lei av å godsnakke, og heller pratet tilbake til han slik han pratet til meg. Skadet etter hvert ting, og til slutt begynte det å bli fysisk. Tviler på at han kan endre seg. 

Anonymkode: 2a953...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det finnes en del av de mannfolka som er for sinte mot sine partnere som OGSÅ er for sinte mot barna. For hardhendte. Krenker. Ikke klarer å møte barnas følelser. Feks vis varnet slår seg så får barnet kjeft. "Skriker du nå igjen? Du må slutte å være så svak. Bli sterkere." Det er disse mødrene og barna jeg tenker på. De som blir stående igjen uten noen som gir dem den omsorgen, tryggheten og varmen de trenger. 

Anonymkode: 9c19c...f08

Må legge til at det er selvfølgelig like viktig at barna er like mye med sin far som sin mor. Det krever bare at begge foreldrene evner å være trygge foreldre.

Anonymkode: 9c19c...f08

[AnonymBruker]

Min samboer kunne bli skikkelig sint før. Ikke så veldig ofte, men når han først ble det, var der som han ble en annen og det gikk ikke å roe ham ned. Selv syntes han ikke det var et stort problem, men siden jeg syntes det, ble han med i parterapi. Det fungerte veldig bra! Nå er det godt over et år siden siste utbrudd

Anonymkode: 27701...506

[AnonymBruker]

Eksen min var veldig varierende. Han hadde en kort lunte, så han kunne være blid og glad, og i neste sekund kunne det plutselig snu om pga noe jeg synes var bagateller. F.eks. at vi ikke rakk fergen, eller jeg lagde feil middag, eller han hørte en sang som minte han på et eller annet dumt jeg i følge han hadde gjort 20. februar i 2014.

Men det kunne være lange perioder det var bra, og så kunne det være lange perioder hvor det var dårlig. F.eks. om vi hadde lite penger, eller han ville slå opp, men ikke hadde guts til å gjøre det selv. Etter at det ble slutt, så ble han veldig lettet, og han var verdens blideste mann en periode (bodde sammen noen uker til vi fikk organisert boliger)

Ble han mindre sint da han fikk ny dame? I følge ungene, så krangler de en del (jeg har ikke spurt, de har sagt det på eget initiativ). Jeg har også vært vitne til at han skjelte henne ut utenfor en butikk.

Antakeligvis kvalifiserer han til ADHD-diagnose. Sliter mye med følelsesregulering (og, ja. Vi har 3 barn med ADHD, og broren hans har også ADHD. Og når han glemmer og er dårlig til å planlegge, så går ting på tverke, og han blir sur, og alt er noen andres feil.

Anonymkode: 20fae...496

[AnonymBruker]

Kjæresten min er ganske hissig og sint. I begynnelsen veldig uvant og skremmende. Nå er jeg vant til det. Han blir fort blid igjen. Folk sier han var verre før, spesielt mot eksdama. Han er veldig preget av traumatisk barndom og i tillegg ADHD. 

Jeg forholder meg rolig når han blir sint og eskalerer det, forlater jeg rommet og han. Da går det 2 sek så finner han meg, får klem og unnskyldning. Sinnet har aldri gått utover meg, men han forstår at det skremmer meg. Vi har vært sammen i mange år.

Det finnes sinnemestringskurs, men tipper at det ligger laaaangt inne å gå  til det steget. Mannfolk vil nok helst fikse selv eller de mener at de har ingen problem. Min innrømmer at han er slik og må bare få det ut. Så er ting bra igjen etterpå. Men som sagt han er mye roligere nå enn før.

Anonymkode: c7041...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hvordan løste dere det med barna? Hvor gamle var de? Bor de med far? En del kvinner med barn blir værende pga de frykter far vil ha mer enn bare litt samvær, noe de vet ikke er bra for barna, men de vet også at de ikke kan bevise det. Så da blir de slik at de kan være en buffer mellom far og barn, slik at det heller er mor som tar i mot sinnet.

Anonymkode: 9c19c...f08

Han ville ikke ha barna noe særlig. Så jeg var stuck. Minste 4 år. Koste seg med at jeg aldri var alene. Og han fri som eg fugl. 
Laget samvær noen år etter. Han ville ha de minimalt.  Nå er de tenåringer, og lite med far, pga han er sint og umulig å være hos. 

Anonymkode: 4c54e...27c

[AnonymBruker]

Min mann har hatt noen episoder oppigjennom der han har blitt veldig sint av noe jeg anser som bagateller. 
Det har ikke skjedd ofte nok til at jeg har sett det som røde flagg, og sinnet har aldri vært rettet mot eller tatt ut på, mennesker eller dyr. Det har derimot gått hardt ut over materielle ting. 

Noen ganger fordi ha har blitt irritert på spill. (Som han sluttet å spille fordi han ble så irritert.) 

Da det begynte å bli mer av det fordi han irriterte seg over barnas frustrasjon/reaksjoner, så tok vi en ordentlig prat om det. 

Hos oss hjalp det veldig. Vi fokuserte da på at han selv var en del av problemet, og at barna reagerte på måten han reagerte på. 
Altså, om han eskalerte, så eskalerte også barna, og dermed så ble saken enormt stor. 
Han forsøkte å ikke eskalere ting i noen situasjoner, og innså at det hjalp. Barna eskalerte ikke, og han ble ikke så sint selv. 

Det er nok også mulig han ville hatt godt av å snakke med noen, og fått verktøy for å de-eskalere eget sinne. Men for oss har ting blitt mye bedre, og det blir sjelden slike sinne-utbrudd.  
 

Anonymkode: 8e990...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Kvinner må slutte å projisere sitt forhold til barnefar som begrunnelse for at barna ikke skal få ha samvær. Far har like mye rett på samvær som mor.

Anonymkode: 0b57e...8d5

Dette er det farligste utsagnet en person kan komme med. 
 

Anonymkode: ab306...941

[AnonymBruker]

Jeg tror at folk kan endre seg hvis man skremmer dem inn til skinnet. Hvis de forstår at de feks ødelegger forholdet sitt, blir skilt, at ungene blir skadet. Her snakker jeg av erfaring. 

Her er det en mann som tydeligvis har blitt mer sint med årene,  og da har han ikke alltid vært det. Denne sinnet er noe han tillater seg selv, sikkert utløst av stress - men deler av han tillater han å ta det ut, og det er godt for han. Er han sint på den måten på kollegaer? På tilfeldige? Eller tar han det bare ut bak hjemmets fire vegger? Jeg tror den sinte må ha så mye selvinnsikt at han kan stille seg selv til veggs. Og det må enten skje ved at personen får en kniv mot strupen, eller at personen selv gjennom samtaler forstår at det han/hun driver med er skadelig for omgivelsene. 

Anonymkode: 24ec3...7c8

[AnonymBruker]

Det ble bedre.

MEN jeg tok tak i det tidlig, i løpet av det første året sammen. 

Anonymkode: 2e508...d35

[AnonymBruker]

Her ble det bedre. Men det krevde mye terapi. 
 

Her ble han sint over små bagateller, hisset seg opp om jeg konfronterte han med noe som jeg ikke syns noe om, kunne flippe om jeg sa han i mot. 
 

En gang, så ble han sint. Jeg bestemte meg for å dra derifra. Jeg tok bilnøklene å gikk til gangen, han kom etter meg å smelte meg i gulvet. Sa til han at det der skjer aldri igjen, tok meg en skikkelig prat med han å krevde terapi. Gikk jevnlig til terapi i 2 år, nå er det bare «vedlikehold» en gang i mnd. Det har hjulpet mye. Han kan bli irritert om jeg tar opp ting, men da sier jeg bare ok, da venter jeg litt. Så tar jeg det opp dagen etter, å da vet han at han må høre på meg uten å angripe. Å han får svart skikkelig. 
 

Her var ofte problemet at sinnet han hadde på andre gikk utover meg. Etter terapi så har jo det komt frem at mye av reaksjonsmønsteret hans kommer fra traumer fra barndommen. 

Anonymkode: 5e892...0c1

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sint far. Han ble sintere med årene. Mer og mer isolert, bitter osv.

Anonymkode: 61a17...93b

[AnonymBruker]

Har ikke hatt sint mann, men er oppvokst med en sint pappa. Lunta ble bare kortere og kortere, den vokste ikke ut igjen før siste døgnet før han døde. Så den eneste normale samtalen jeg har hatt med han hvor jeg ikke har vært nervøs eller redd var timer før han døde. De som er slik ser ofte ikke problemet selv, det er de som har rett og alle andre er dumme.

Så som barnet som nå er godt voksen, men fremdeles har angst og uro pga oppvekst med mulige eksplosjoner konstant hengene over seg:  Dette må bare forlates, spesielt hvis det er barn i bildet.

Anonymkode: 9a8ce...a73