Manipulerende søster

[AnonymBruker]

UnknownUser0 skrev (28 minutter siden):

Jeg har en lignende situasjon men det gjelder en biologisk far og stefamilie. 

Det finnes folk som ikke har evne til å ta ansvar for sine egne handlinger, mener alt er alle andres feil, utøver karakterdrap og angriper m.m, om det er på grunn av ubearbeidet traumer i mange år og eller noe psykisk, hvem vet. Man er bare ansvarlig for sine egne handlinger, ikke andres. Mønstre som varer i flere år, da er det veldig minimal sjanse for at noe som helst vil endre seg med individet. 

Beste å gjøre for egen helse er eventuelt å ha minimal kontakt eventuelt kutte, kan komme en sorg i det og være vanskelig men for egen helse så er det viktig.

Uff, stor klem til deg! ❤️ jeg tror du har rett i at det i noen situasjoner er best for egen helse å kutte kontakten. Slik jeg har forstått det kan en oppleve en voldsom lettelse når sorgprosessen er over. 

Er vant til mye karakterdrap og angrep opp gjennom. Fått høre hvor fæl jeg er på alle mulige måter, og søster går bak ryggen min for å lyve til mamma om ting jeg skal ha sagt eller gjort. Har lært meg å ta vare på alt skriftlig så jeg har bevis når slike absurde angrep kommer, tar bilder av snapchat som hun tror forsvinner.. Men det virker som familien min ikke klarer å skille virkeligheten fra løgnene. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ok, skjønner. 

Er det er lenge siden det skjedde? Har noe tilsvarende skjedd for nylig? Altså, er det vits å forsøke å ta det opp (med mamma) i det hele tatt?

Og skjønner du at det 1) er mammas valg å kun spørre deg (om peisen eller noe tilsvarende) og ikke spørre din søster, 2) heretter mammas valg å følge ditt ønske, fortsatt uten å spørre søster, og 3) at ANSVARET for beslutningen er 100% din mammas. Og videre, 4) at hvis mammas beslutning gjør din søster sint, bør mamma ta skylden for det i stedet for å lesse det over på deg?

Ser du at mamma bruker deg som syndebukk, i stedet for å ta ansvar for egne handlinger og beslutninger? 

Anonymkode: b89cf...701

Den konkrete episoden skjedde forrige jul. Siste eksplosjon skjedde da jeg dro hjem på besøk og fant ut at hele familien hadde selskap uten å invitere meg. Søster dro med en gang hun så at det var jeg som kom inn i stua. Jeg prøvde forsiktig å spørre hva som skjedde og mamma sa hun skulle ønske vi kunne være venner før hun begynte å romstere og fjernet seg fra situasjonen. Mamma unngår å snakke om det, og jeg er ikke tøff nok til å presse på. Jeg har ikke lyst til å såre mamma. Dette er vel de to siste gangene jeg og søster har møttes, om jeg husker riktig. 

Jeg begynner å se det, og det hjelper at du prøver å trykke det inn i meg. Tusen takk ❤️ Det er litt av en oppvåkning og justering å ha levd hele livet og trodd at jeg er det eneste problemet og innse at denne familiedynamikken ikke er normal. 

Anonymkode: f01c0...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes du ikke det er leit at du må droppe familieselskap og feiringer på grunn av henne? 

Ja jeg prøver også å få foreldrene mine til å skrive testament og rydde, og forklart at det er ikke sjans for at vi søsknene kan bli enige om noe som helst.. Men det virker ikke som de bryr seg. 

Nei i grunn ikke, det får bare være. Det er i hvert fall ikke verdt det for min del. Jeg er gjerne det sorte fåret i en dysfunksjonell familie. Det hadde uansett ikke vært noe gøy for meg å henge med felles slekt, for hun baksnakker meg og lyver om meg hele tiden, og de som ikke kjenner meg godt tror på det. Så nei, jeg går ikke glipp av noe der.

Kan anbefale å finne frem til en advokat så du vet hvem du kan kontakte når det blir behov, og så gå for offentlig skifte. Da trenger du ikke snakke med henne engang, adokaten kan snakke på dine vegne. 

Anonymkode: c2844...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Den konkrete episoden skjedde forrige jul. Siste eksplosjon skjedde da jeg dro hjem på besøk og fant ut at hele familien hadde selskap uten å invitere meg. Søster dro med en gang hun så at det var jeg som kom inn i stua. Jeg prøvde forsiktig å spørre hva som skjedde og mamma sa hun skulle ønske vi kunne være venner før hun begynte å romstere og fjernet seg fra situasjonen. Mamma unngår å snakke om det, og jeg er ikke tøff nok til å presse på. Jeg har ikke lyst til å såre mamma. Dette er vel de to siste gangene jeg og søster har møttes, om jeg husker riktig. 

Anonymkode: f01c0...e33

Kan du presisere: 1) Kræsjet du et familieselskap, du ikke visste noe om, ved å dra hjem (til mamma/dine foreldre?) uten invitasjon. I så fall, bruker det å være greit at du kommer uanmeldt? 2) Eller var du invitert på helt vanlig besøk, men så visste deg seg å være et familieselskap som de hadde løyet/villledet deg om? Evt. 3) De hadde familieselskap, men visste du ville komme i samme tidsrom? 

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har lært meg å ta vare på alt skriftlig så jeg har bevis når slike absurde angrep kommer, tar bilder av snapchat som hun tror forsvinner.. Men det virker som familien min ikke klarer å skille virkeligheten fra løgnene. 

Du bør ikke ha mer kontakt med søster enn absolutt nødvendig, og i så fall kun skriftlig. Bare dropp å ha henne på snapchat, typ i går. 

Anonymkode: b89cf...701

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kan du presisere: 1) Kræsjet du et familieselskap, du ikke visste noe om, ved å dra hjem (til mamma/dine foreldre?) uten invitasjon. I så fall, bruker det å være greit at du kommer uanmeldt? 2) Eller var du invitert på helt vanlig besøk, men så visste deg seg å være et familieselskap som de hadde løyet/villledet deg om? Evt. 3) De hadde familieselskap, men visste du ville komme i samme tidsrom? 

 

Du bør ikke ha mer kontakt med søster enn absolutt nødvendig, og i så fall kun skriftlig. Bare dropp å ha henne på snapchat, typ i går. 

Anonymkode: b89cf...701

1 - Det har alltid vært greit å komme uanmeldt til barndomshjemmet, alle vi barna har fått beskjed om det tidligere. Jeg hadde bakt boller og tenkte å overraske foreldrene mine med det den dagen og visste ikke noe om at mine søsken var der. Foreldrene mine visste heller ikke at jeg kom innom den dagen. Jeg er ikke der så ofte. 

Søster er sletta fra snapchat og facebook ja, jeg klarte ikke lenger å forholde meg til oppgulpet hun kom med. 

Anonymkode: f01c0...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

1 - Det har alltid vært greit å komme uanmeldt til barndomshjemmet, alle vi barna har fått beskjed om det tidligere. Jeg hadde bakt boller og tenkte å overraske foreldrene mine med det den dagen og visste ikke noe om at mine søsken var der. Foreldrene mine visste heller ikke at jeg kom innom den dagen. Jeg er ikke der så ofte. 

Søster er sletta fra snapchat og facebook ja, jeg klarte ikke lenger å forholde meg til oppgulpet hun kom med. 

Anonymkode: f01c0...e33

Takk for oppklaring. 

Fikk du også kjeft denne gangen? For hva, i så fall?

Jeg mener ikke du gjorde noe galt i situasjonen, men ville uansett slutte å komme uanmeldt. Faktisk ville jeg ta en lang pause fra å komme der i det hele tatt. Når/hvis det blir en neste gang, sender du melding minst 2 uker i forkant og spør om det er i orden, om de har andre planer eller besøk den dagen. Dette for å markere at forholdet mellom dere er mer kjølig og distansert enn før, og du ikke har glemt hva som skjedde sist. 

Dine foreldre har til de grader valgt din søsters side, velger å være urimelige mot deg, og bør oppleve at det får negative konsekvenser for forholdet til deg. Du er ikke i nærheten av å kunne matsche mammas/søsters verbale aggression (ikke at det er en prisverdig egenskap), og ingen av dem er lydhøre for ditt synspunkt uansett, så det er ikke veien frem. Men du kan velge å bruke minimalt med tid på folk som ikke er gode mot deg.

Jeg tenker også du kan begynne selv å ta ansvar for relasjonen med øvrige søsken, hvis du ønsker å ha en relasjon til dem, og de i familien som ser din side. Inviter dem på en kaffekopp hjemme hos deg, så en relasjon ikke er avhengig av at mamma og pappa "samler" familien eller andre familieselskaper (hvor din søster deltar).

Siste ting: Jeg tror du undervurderer din mammas evne til å manipulere deg. Du nevner du er redd å gjøre henne lei..!? Jeg tror hun styrer deg med frykten for at du skal gjøre henne lei. Som jeg ser det, som utenforstående, burde hun være redd du kutter kontakten og aldri vil prate med henne igjen. 

Anonymkode: b89cf...701

[AnonymBruker]

Fikk ikke kjeft, bare kommentar fra mamma om at det er så dumt vi ikke kan være venner. Resten av familien ble også litt rare etter hun dro, kanskje litt nedstemte. Resten er enda mer konfliktsky enn meg. 

Ja jeg er der sjeldnere og sjeldnere allerede. Mest for å beskytte meg selv, så får det bli en bonus om det får dem til å få opp øynene litt. 

Tusen takk for at du tar deg tid til å vurdere og svare, det er så nyttig for meg med andre synspunkt. Det er et veldig godt poeng at jeg kan ta ansvar for relasjon med øvrig familie, det tenker jeg så absolutt at jeg burde gjøre. 

Jeg er ikke sikker på om mamma gjør det bevisst eller ubevisst, men hun reagerer veldig kraftig på alt som kan ligne kritikk mot henne, i så stor grad at jeg gruer meg for å si noe som hun kan oppfatte negativt. Så det være at du har et veldig godt poeng til slutt der, som kan være nyttig for meg å være ekstra obs på i fremtiden. 

Anonymkode: f01c0...e33

[Cam03]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Synes du ikke det er leit at du må droppe familieselskap og feiringer på grunn av henne? 

Ja jeg prøver også å få foreldrene mine til å skrive testament og rydde, og forklart at det er ikke sjans for at vi søsknene kan bli enige om noe som helst.. Men det virker ikke som de bryr seg. 

 

For flere år siden konfronterte jeg henne og arresterte henne når hun oppførte seg slik, og det er nok en av grunnene til at hun reagerer ekstra på meg. Nå er det lenge siden jeg har gjort det, fordi jeg da blir straffet av resten av familien, og jeg får skylden for hennes dårlige oppførsel. Så ja, jeg er så absolutt en dørmatte. 

Nei det er bare så synd at jeg ønsker å ha dem i livet mitt, for de er jo familien min. Men de er så rundlurt og manipulert, og gjør hva som helst for henne. Hun lyver og prøver å sverte meg ved en hver anledning. Det kan nevnes at et par familievenner har reagert på dette i flere år og har vist meg støtte da jeg endelig innså at det ikke var jeg som var problemet. Det og å få ned tankene slik som her kjenner jeg at hjelper mye. 

Anonymkode: f01c0...e33

Kan du spørre om en (eller flere) av disse familievennene kan være med deg som støtte? Det kan være lettere å ta det opp med moren din, når du har noen med deg som har observert dette lenge.

Det er helt utrolig at moren din kjefter på deg, når det er søsteren din som stormer avgårde, fordi du er svarer på et spørsmål. Og familien din "sier" jo til henne at dette er greit ved å ekskludere deg.

Har du noen gang pratet med en psykolog om dette? Hvis ikke, så kan det være lurt å gjøre det. For å få noen råd på hvordan du kan gå fram i denne konflikten.

Uansett så må du sette deg selv først.

[Karmelia]

Hva sier faren din egentlig? 

Om både foreldre og søsken bare støtter oppom galskapen og ikke ønsker å forbedre situasjonen så hadde jeg kuttet dem ut. For din egen mentale helse. Det er ikke ok for dem å behandle deg slik. Jeg ville heller fokusert på venner og andre nære relasjoner. Finnes det andre familiemedlemmer du kan feire jul og andre merkedager med? Eller gode venner? Fokuser på menneskene i livet ditt som vil deg vel og som støtter deg ❤️

Endret 3. mars av Karmelia

[Karmelia]

Anbefaler også psykolog. Både for å bearbeide alt du har opplevd og å få innspill og støtte til hvordan du bør fokusere videre. Det er utrolig fint å kunne snakke med en som har innsikt og kunnskap og samtidig har taushetsplikt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er ikke sikker på om mamma gjør det bevisst eller ubevisst, men hun reagerer veldig kraftig på alt som kan ligne kritikk mot henne, i så stor grad at jeg gruer meg for å si noe som hun kan oppfatte negativt. 

Anonymkode: f01c0...e33

Hvis jeg skal gjette, tror jeg det er fordi hun innerst inne godt vet at hun har mislykket å lage en familie med gode familieforhold. Og at hun håndterer problemet med din søster på en dårlig måte. Men hun foretrekker å stikke hodet i sanden og leve i benektelse, fortelle seg selv at alt er greit i familien. Derfor må ingen av dere si noe negativt, dere skal bare nikke og spille på lag.

(Du nevnte også at hun forsøker å fremvise en idyllisk familie med store middager, kakebord, mm. Jeg tror det bunner i det samme).
 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Resten av familien ble også litt rare etter hun dro, kanskje litt nedstemte. Resten er enda mer konfliktsky enn meg. 

Noen tanken om hvordan søskenflokken har endt opp sånn? En søster tør* eksplodere i sinne og storme ut av huset fordi det blir lagt ved i peisen. Resten sitter som skremte bløtkaker og tør ikke si noe. 
*Hun er normaltfungerende ellers, så denne oppførselen er i aller høyeste grad et valg.
 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Fikk ikke kjeft, bare kommentar fra mamma om at det er så dumt vi ikke kan være venner.

Du burde fleipe at det ikke er så lett å bli venner med folk som flyr av gårde når de ser deg, men kanskje mamma kan binde søster fast til stolen neste gang, så skal du gi det et forsøk. 

Nei, tull. Jeg skjønner du enda ikke er kommet så langt at du tør fleipe om det. Men du kan gjøre det i hodet. 

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja jeg er der sjeldnere og sjeldnere allerede. Mest for å beskytte meg selv, så får det bli en bonus om det får dem til å få opp øynene litt. 

Prøv å snu tankegangen: Du er er voksen, barndommen er et overstått kapittel. Hjemme er der du bor, og samboer er kjernefamilien for deg. Du har noe dysfunksjonell familie du heldigvis er ved å løsrive deg fra. Du besøker dem en sjelden gang, de har ikke gjort seg fortjent til mer, og fokuserer i stedet på de sunne relasjoner du har i livet. Gjenta som et mantra. 

 

Anonymkode: b89cf...701

[AnonymBruker]

Cam03 skrev (16 timer siden):

Kan du spørre om en (eller flere) av disse familievennene kan være med deg som støtte? Det kan være lettere å ta det opp med moren din, når du har noen med deg som har observert dette lenge.

Det er helt utrolig at moren din kjefter på deg, når det er søsteren din som stormer avgårde, fordi du er svarer på et spørsmål. Og familien din "sier" jo til henne at dette er greit ved å ekskludere deg.

Har du noen gang pratet med en psykolog om dette? Hvis ikke, så kan det være lurt å gjøre det. For å få noen råd på hvordan du kan gå fram i denne konflikten.

Uansett så må du sette deg selv først.

Det er i alle fall en jeg vet at vil stille opp, men jeg tror det blir enda vanskeligere å ta det opp om det kommer en ekstra person og skal "angripe" slik mamma sikkert ser det. Jeg tipper nesten hun får større problemer med å lytte da. 

Det er også ganske utrolig at jeg har tenkt dette var normalt hele livet. Jeg har aldri snakket med psykolog, men burde definitivt ha gjort det den gangen jeg innså hva slags mennesker jeg hadde rundt meg. Heldigvis er jeg litt sterkere nå. 

Karmelia skrev (16 timer siden):

Hva sier faren din egentlig? 

Om både foreldre og søsken bare støtter oppom galskapen og ikke ønsker å forbedre situasjonen så hadde jeg kuttet dem ut. For din egen mentale helse. Det er ikke ok for dem å behandle deg slik. Jeg ville heller fokusert på venner og andre nære relasjoner. Finnes det andre familiemedlemmer du kan feire jul og andre merkedager med? Eller gode venner? Fokuser på menneskene i livet ditt som vil deg vel og som støtter deg ❤️

Pappa sier stort sett ikke så mye og fremstår som en ganske apatisk type. Vi kan snakke en del når det er kun jeg og han der, hvis ikke flykter han litt inn i seg selv. Han har vel innrømt at han ikke har så stor sans for verken mamma eller søster. Nevnte jeg konfliktsky? 

Takk for godt svar og gode tanker ❤️ Jeg kjenner jo selv at jeg har det bedre og bedre med meg selv når jeg bruker mindre tid med familien og mer tid med andre. Med en gang jeg er med familien og spesielt om søster er der eller tar kontakt, så mister jeg tryggheten i meg selv og det evige tankekjøret begynner. Jeg har blitt invitert til julefeiring andre steder i flere år, men pga samvittighet ovenfor foreldrene mine har jeg dratt dit hvert år. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis jeg skal gjette, tror jeg det er fordi hun innerst inne godt vet at hun har mislykket å lage en familie med gode familieforhold. Og at hun håndterer problemet med din søster på en dårlig måte. Men hun foretrekker å stikke hodet i sanden og leve i benektelse, fortelle seg selv at alt er greit i familien. Derfor må ingen av dere si noe negativt, dere skal bare nikke og spille på lag.

(Du nevnte også at hun forsøker å fremvise en idyllisk familie med store middager, kakebord, mm. Jeg tror det bunner i det samme).
 

Noen tanken om hvordan søskenflokken har endt opp sånn? En søster tør* eksplodere i sinne og storme ut av huset fordi det blir lagt ved i peisen. Resten sitter som skremte bløtkaker og tør ikke si noe. 
*Hun er normaltfungerende ellers, så denne oppførselen er i aller høyeste grad et valg.
 

Du burde fleipe at det ikke er så lett å bli venner med folk som flyr av gårde når de ser deg, men kanskje mamma kan binde søster fast til stolen neste gang, så skal du gi det et forsøk. 

Nei, tull. Jeg skjønner du enda ikke er kommet så langt at du tør fleipe om det. Men du kan gjøre det i hodet. 

 

Prøv å snu tankegangen: Du er er voksen, barndommen er et overstått kapittel. Hjemme er der du bor, og samboer er kjernefamilien for deg. Du har noe dysfunksjonell familie du heldigvis er ved å løsrive deg fra. Du besøker dem en sjelden gang, de har ikke gjort seg fortjent til mer, og fokuserer i stedet på de sunne relasjoner du har i livet. Gjenta som et mantra. 

 

Anonymkode: b89cf...701

Tanken min om hvordan vi har endt opp sånn er vel at søster har oppført seg slik siden barneårene/tidlig tenårene og foreldrene mine har aldri "arrestert" henne for det. Hun er bortskjemt og kan oppføre seg akkurat som hun vil uten konsekvenser - innad i familien. Utenfor tolereres ikke hennes oppførsel, jeg går ut fra at det er derfor hun ikke har venner og ikke klarer å holde på jobber. Tidligere kollegaer av henne har beskrevet at hun er veldig passiv aggressiv og manipulerende, og skapte mange konflikter på arbeidsplassen. Det er som du sier et valg, for hun kan slå av/på den sjarmerende siden. 

Kanskje jeg en vakker dag klarer å fleipe slik i hodet mitt ler pappa i bakgrunnen. 

Prøver å tenke slik og akseptere at jeg ikke kan reparere familien. Er samtidig litt redd for at samvittigheten min (naiviteten min?) skal ta over og jeg kryper tilbake. Jeg er veldig rask til å komme når de trenger hjelp til noe, og det begynner å merkes at de har blitt eldre og har helseproblemer. Jeg er enkel å spørre om hjelp fordi jeg alltid sier ja, bor nærme, er praktisk anlagt og søskene mine er det motsatte på alle tre punkter. Så glemmer jeg alt det vonde når jeg først er der så lenge søster ikke er der. Skal ikke være lett. 

Anonymkode: f01c0...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er i alle fall en jeg vet at vil stille opp, men jeg tror det blir enda vanskeligere å ta det opp om det kommer en ekstra person og skal "angripe" slik mamma sikkert ser det. Jeg tipper nesten hun får større problemer med å lytte da. 

Jeg tror ikke konfrontasjon vil funke. Hun stikker bare hodet dypere i sanden og benekter alt. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har aldri snakket med psykolog, men burde definitivt ha gjort det den gangen jeg innså hva slags mennesker jeg hadde rundt meg. Heldigvis er jeg litt sterkere nå. 

Psykolog er ikke for sent. Nå det gjelder å være 'sterk' vi jeg si det er rom for forbedring. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har blitt invitert til julefeiring andre steder i flere år, men pga samvittighet ovenfor foreldrene mine har jeg dratt dit hvert år. 

Hva med din samboer og hans familie? Er det sånn at du ofrer dem for å tekkes din egen familie, akkurat som dine foreldre ofrer deg for å tekkes din søster? 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er veldig rask til å komme når de trenger hjelp til noe, og det begynner å merkes at de har blitt eldre og har helseproblemer. Jeg er enkel å spørre om hjelp fordi jeg alltid sier ja, bor nærme, er praktisk anlagt og søskene mine er det motsatte på alle tre punkter. Så glemmer jeg alt det vonde når jeg først er der så lenge søster ikke er der. Skal ikke være lett. 

Anonymkode: f01c0...e33

Du kan bestemme deg for at du VAR den som hoppet når de sa hopp, hjalp med alt til hver en tid, utslettet deg selv, INNTIL den dagen du fersket dem i å ha familieselskap for alle unntagen deg. Da sluttet du i jobben som praktisk dørmatte. 

Hvor mye kontakt har dere i hverdagen? Er de på melding, telefon..? 

Anonymkode: b89cf...701