Manipulerende søster

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt på min søster som hormonell og dramatisk. Så lenge jeg kan huske har hun vært voldelig mot meg, slått med dørene og ropt stygge ting til meg og resten av familien. 

Har alltid tenkt at det er en klassisk storesøstergreie helt til jeg nylig kom ut av et psykisk voldelig forhold, leste meg opp om temaet og forsto endelig at oppførselen til min søster ikke er normal og at hun definitivt har en personlighetsforstyrrelse. Hun har ingen venner, mener alle er idioter og at alt i verden er imot henne. Hun klarer ikke å holde på noen jobber, for alle som jobber sammen med henne er drittsekker. 

Jeg tror ikke resten av familien er klar over situasjonen. Om søster ikke får viljen sin kan hun la være å snakke med oss på flere måneder, og alle prøver å blidgjøre henne så hun kommer hjem oftest mulig. Jeg blir ofte gjort til syndebukk når søster blir sint. For eksempel kan mamma spørre om det ikke er litt kaldt og om hun skal fyre i peisen: om jeg sier ja så blir søster rasende og roper at jeg alltid får viljen min mens hun spurter ut av huset og kjører hjem. (Om jeg sier nei, så skjer akkurat det samme. Hun leter kun etter en mulighet til å bli sint på meg, og få meg til å se dårlig ut for resten av familien.) Dette ender med at mamma blir sint på meg og kjefter på meg for at vi ikke kan være venner, og sier at jeg må ta mer hensyn. 

Jeg forstår at resten av familien vil ha kontakt med henne, for hun er utrolig sjarmerende og fin i perioder. Jeg har kommet til at jeg ikke kan ha kontakt med henne fordi hun knekker meg mentalt, men lurer på om jeg også må kutte ut resten av familien. Jeg merker at de holder meg utenfor fordi det blir mer drama når jeg er der, uavhengig av hva jeg gjør eller sier. Når jeg ikke er med på familiedagene gjør hun mye ekstra ut av det, som å lage store middager og flotte kakebord, spillkvelder osv. Det er som om hun prøver å vise resten hvor harmonisk en familie de er når de fryser meg ut. 

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men det var veldig godt å få det ned her.. 

Anonymkode: f01c0...e33

[Sleeve]

Ikke ta.vare på mennesker som drar deg ned om det er familie eller ei. 

Hvis resten familien gjør det vanskelig for deg, bør du tenke deg godt om det er verdt å ta vare på de også?

[AnonymBruker]

Huff, dette var leit å høre. Det var som å lese om min søster. Hun er min lillesøster da, og vi er begge voksne. Jeg har tenkt mer og mer de siste årene at hun må ha en paranoid personlighetsforstyrrelse, for hun mistenker alt og alle, reagerer negativt på hva alle rundt henne sier og gjør, både storfamilie, svigerfamilie, naboer, foreldre til barnas venner, lærere på skolen, dama i kassa på Rema… ja du skjønner. Hun har ikke noen venner lenger, men det er fordi hun selv har fjernet seg fra dem, en etter en, fordi hun så noe galt i alle sammen. Den ene snakket for mye om seg selv, den andre klagde sånn på sykdommer og plager hun hadde, den tredje mente noe annerledes enn søsteren min om et eller annet tema (altså ikke var enig med søsteren min), en etter en av det noe galt med alle sammen. Og sånn har det vært med vårt forhold også, hun har ofte vært sur og fornærmet på meg, for den minste ting. Jeg skjønte for en ti års tid siden at jeg måtte legge igjen egne meninger ved dørstokken når vi skulle treffes, for å unngå gnisninger. Likevel var det alltid noe hun reagerte negativt på, og ringte til mamma og klagde over meg. Det var alltid bitte små ting jeg hadde sagt eller burde ha sagt. Nå blir det bare verre og verre, og den minste lille ting jeg gjør, gjør henne mistenksom eller irritert. 

Jeg tror ikke hennes mann og barn ser dette, men hvem vet, kanskje de gjør det til en viss grad, men ikke tør å si noe til henne. De er jo lojale mot henne, selvsagt, og alltid enig med henne i alt (det har de nok lært seg å være). Min mor ser dette, men gjør alt hun kan for å opprettholde familiefreden, for hun vil jo selvsagt ha god kontakt med henne og med barnebarna. Men for å få det til, må hun også holde sine egne meninger for seg selv, og bare si seg enig i alt søsteren min sier. 

Det er forferdelig utmattende og leit. Jeg orker ikke uvennskap, jeg er glad i henne og ønsker god kontakt. Men jeg holder henne på en armlengdes avstand for å beskytte meg selv. Det måtte jeg bare øve meg på, for det var for vondt når det stadig oppstod vanskelige situasjoner. Så det råder jeg deg også til. Vær overfladisk hyggelig for å få beholde kontakten (det er jo tross alt søsteren din), men beskytt deg selv så godt du kan❤️

Anonymkode: 11d5a...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

hun har ofte vært sur og fornærmet på meg, for den minste ting. Jeg skjønte for en ti års tid siden at jeg måtte legge igjen egne meninger ved dørstokken når vi skulle treffes, for å unngå gnisninger. Likevel var det alltid noe hun reagerte negativt på, og ringte til mamma og klagde over meg. Det var alltid bitte små ting jeg hadde sagt eller burde ha sagt. Nå blir det bare verre og verre, og den minste lille ting jeg gjør, gjør henne mistenksom eller irritert. 

Kjenner meg igjen i alt du skriver. Det er noe feil med alt og alle, bortsett fra henne selv. Tusen takk for at du deler. Du er tøff som orker å stå i det! 

Hun er tross alt søsteren min, men det er så utmattende.. Og så vondt når resten av familien er "på lag" med henne og gjør alt for å blidgjøre henne, fordi de vet at jeg oppfører meg og kommer på besøk uansett. Som du skriver tenner søster på hver minste lille ting, så jeg tør verken å si eller gjøre noe som helst rundt henne lenger. 

Jeg gråter etter å ha møtt henne, og jeg gråter når jeg holder meg unna familien når jeg vet at hun er på besøk. 

Anonymkode: f01c0...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kjenner meg igjen i alt du skriver. Det er noe feil med alt og alle, bortsett fra henne selv. Tusen takk for at du deler. Du er tøff som orker å stå i det! 

Hun er tross alt søsteren min, men det er så utmattende.. Og så vondt når resten av familien er "på lag" med henne og gjør alt for å blidgjøre henne, fordi de vet at jeg oppfører meg og kommer på besøk uansett. Som du skriver tenner søster på hver minste lille ting, så jeg tør verken å si eller gjøre noe som helst rundt henne lenger. 

Jeg gråter etter å ha møtt henne, og jeg gråter når jeg holder meg unna familien når jeg vet at hun er på besøk. 

Anonymkode: f01c0...e33

Jeg føler med deg❤️ Jeg gråt mye pga dette, jeg også, delvis fordi jeg gradvis følte jeg mistet søsteren min, etter hvert som dette utviklet seg mer og mer. Det er veldig sårt. Vi har ikke så stor familie, og da er det ekstra sårt. I mange år prøvde jeg igjen og igjen å skape et godt forhold, og noen ganger trodde jeg vi var på rett vei, men så smalt det igjen før man ante noenting. Hun er mye kald/varm da, det gjør det ekstra vanskelig. Kan være smilende og blid, og vi kan ha en hyggelig samtale, men så er hun plutselig like sur igjen neste dag. Jeg tenker som så at hun ikke kan ha det bra med seg selv, noe må det jo være som gjør at hun blir som hun er. Jeg vet hun har hatt en del tøffe utfordringer, som hun fortsatt står i, og det kan jo ha vært med på å skape problemet. Og nå når hun har skjøvet fra seg alle, så ser hun jo ingen i hverdagen, bare den lille kjernefamilien sin. Ikke rart man blir litt sneversynt da, tenker jeg. Hun burde hatt psykologhjelp, men hun skjønner jo ikke dette selv, og ikke går det an å si noe heller. Forvilende å ikke kunne hjelpe på noen måte, men sånn er det bare. 

Jeg tror du må finne en måte å beskytte deg selv på. Det tar nok litt tid å komme dit, men prøv å jobb litt med det. Søsteren din skjønner nok heller ikke hvordan hun oppleves, og hvis hun har en personlighetsforstyrrelse, så er hun jo faktisk syk, hun å vite det selv. Det har hjulpet meg i min situasjon å tenke at søsteren min er syk og har det vanskelig, da får jeg empati for henne, og tar det ikke lenger personlig,  samtidig som jeg prøver å holde høflig avstand. Finn andre mennesker å henge med, skap gode vennskap rundt deg, så hjelper det❤️

Anonymkode: 11d5a...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hun å vite det selv

Uten å vite det selv, skulle det stå😊

Anonymkode: 11d5a...f9c

[AnonymBruker]

I slike tilfeller er det faktisk innafor og riktig å minimere / kutte kontakt med familiemedlemmer. I utgangspunktet burde man kunne sette seg ned med mor og forklare hvordan ting oppleves, men høres ut som det ikke er vits. Og at du kanskje til og med går i fella med å fremstå som denne dramatiske karakteren du blir malt som. 

Vern om egen helse! 

Anonymkode: 12895...5dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg føler med deg❤️ Jeg gråt mye pga dette, jeg også, delvis fordi jeg gradvis følte jeg mistet søsteren min, etter hvert som dette utviklet seg mer og mer. Det er veldig sårt. Vi har ikke så stor familie, og da er det ekstra sårt. I mange år prøvde jeg igjen og igjen å skape et godt forhold, og noen ganger trodde jeg vi var på rett vei, men så smalt det igjen før man ante noenting. Hun er mye kald/varm da, det gjør det ekstra vanskelig. Kan være smilende og blid, og vi kan ha en hyggelig samtale, men så er hun plutselig like sur igjen neste dag. Jeg tenker som så at hun ikke kan ha det bra med seg selv, noe må det jo være som gjør at hun blir som hun er. Jeg vet hun har hatt en del tøffe utfordringer, som hun fortsatt står i, og det kan jo ha vært med på å skape problemet. Og nå når hun har skjøvet fra seg alle, så ser hun jo ingen i hverdagen, bare den lille kjernefamilien sin. Ikke rart man blir litt sneversynt da, tenker jeg. Hun burde hatt psykologhjelp, men hun skjønner jo ikke dette selv, og ikke går det an å si noe heller. Forvilende å ikke kunne hjelpe på noen måte, men sånn er det bare. 

Jeg tror du må finne en måte å beskytte deg selv på. Det tar nok litt tid å komme dit, men prøv å jobb litt med det. Søsteren din skjønner nok heller ikke hvordan hun oppleves, og hvis hun har en personlighetsforstyrrelse, så er hun jo faktisk syk, hun å vite det selv. Det har hjulpet meg i min situasjon å tenke at søsteren min er syk og har det vanskelig, da får jeg empati for henne, og tar det ikke lenger personlig,  samtidig som jeg prøver å holde høflig avstand. Finn andre mennesker å henge med, skap gode vennskap rundt deg, så hjelper det❤️

Anonymkode: 11d5a...f9c

Tusen takk, igjen ❤️ Det er merkelig relaterbart, alt det du skriver. Og det gir meg litt håp, selv om jeg ikke tror at jeg makter å ha kontakt. 

Jeg skulle ønske de hadde hørt på oss og gått til psykolog og prøvd å få et bedre liv med mindre sinne og bedre relasjoner. Men slik jeg har forstått det er behovet for relasjoner ganske annerledes for min søster, der hun kun er ute etter oppmerksomhet og medlidenhet. Hun er utrolig sjarmerende, så hun kunne ha hatt mange rundt seg hadde hun bare ønsket. 

Og ja, det hjelper definitivt å innse at hun er syk og bedre forstå oppførselen. 

Anonymkode: f01c0...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I slike tilfeller er det faktisk innafor og riktig å minimere / kutte kontakt med familiemedlemmer. I utgangspunktet burde man kunne sette seg ned med mor og forklare hvordan ting oppleves, men høres ut som det ikke er vits. Og at du kanskje til og med går i fella med å fremstå som denne dramatiske karakteren du blir malt som. 

Vern om egen helse! 

Anonymkode: 12895...5dd

Takk ❤️ Det er akkurat det jeg er så redd for. Søster er lynskarp og har dem rundt lillefingeren. 

Jeg håper så inderlig at det skal gå opp et lys for mamma. Og med fare for å bli like manipulerende selv lurer jeg på om familien min kanskje begynner å tenke og ta mer hensyn til meg om jeg gjør som min søster og slutter å komme på besøk. Selv om mitt valg om å holde avstand til familien akkurat nå er fordi situasjonen er så vond for meg. 

Anonymkode: f01c0...e33

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har alltid tenkt på min søster som hormonell og dramatisk. Så lenge jeg kan huske har hun vært voldelig mot meg, slått med dørene og ropt stygge ting til meg og resten av familien. 

Har alltid tenkt at det er en klassisk storesøstergreie helt til jeg nylig kom ut av et psykisk voldelig forhold, leste meg opp om temaet og forsto endelig at oppførselen til min søster ikke er normal og at hun definitivt har en personlighetsforstyrrelse. Hun har ingen venner, mener alle er idioter og at alt i verden er imot henne. Hun klarer ikke å holde på noen jobber, for alle som jobber sammen med henne er drittsekker. 

Jeg tror ikke resten av familien er klar over situasjonen. Om søster ikke får viljen sin kan hun la være å snakke med oss på flere måneder, og alle prøver å blidgjøre henne så hun kommer hjem oftest mulig. Jeg blir ofte gjort til syndebukk når søster blir sint. For eksempel kan mamma spørre om det ikke er litt kaldt og om hun skal fyre i peisen: om jeg sier ja så blir søster rasende og roper at jeg alltid får viljen min mens hun spurter ut av huset og kjører hjem. (Om jeg sier nei, så skjer akkurat det samme. Hun leter kun etter en mulighet til å bli sint på meg, og få meg til å se dårlig ut for resten av familien.) Dette ender med at mamma blir sint på meg og kjefter på meg for at vi ikke kan være venner, og sier at jeg må ta mer hensyn. 

Jeg forstår at resten av familien vil ha kontakt med henne, for hun er utrolig sjarmerende og fin i perioder. Jeg har kommet til at jeg ikke kan ha kontakt med henne fordi hun knekker meg mentalt, men lurer på om jeg også må kutte ut resten av familien. Jeg merker at de holder meg utenfor fordi det blir mer drama når jeg er der, uavhengig av hva jeg gjør eller sier. Når jeg ikke er med på familiedagene gjør hun mye ekstra ut av det, som å lage store middager og flotte kakebord, spillkvelder osv. Det er som om hun prøver å vise resten hvor harmonisk en familie de er når de fryser meg ut. 

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men det var veldig godt å få det ned her.. 

Anonymkode: f01c0...e33

Som fører sier her: ta vare på deg selv og unngå situasjoner der hun er. 

Kan du evt invitere med mamma eller pappa med på en kjøretur der du kjører for å handle, spise på cafe eller middag ute innimellom? Da får du dem i det minste litt for deg selv om du vil beholde noe kontakt med dem.