Holde ut eller gå?

[AnonymBruker]

TS 

Hadde jeg lest denne tråden selv hadde jeg nok tenkt det samme som flere av dere sier. 

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Jeg tar med meg videre disse perspektivene - jeg har tilgang til psykolog gjennom jobben, og kanskje skal jeg i første omgang benytte meg av det. Få ventilert litt. Denne tråden er første gangen jeg har satt skikkelig ord på dette, selv om jeg har streifa innom tankene nå og da. 

Jeg er bare redd hva det vil gjøre med han om jeg lufter min usikkerhet og frustrasjon. Han er svært sårbar på avvisning og dette vil utløse krise. 

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS 

Hadde jeg lest denne tråden selv hadde jeg nok tenkt det samme som flere av dere sier. 

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Jeg tar med meg videre disse perspektivene - jeg har tilgang til psykolog gjennom jobben, og kanskje skal jeg i første omgang benytte meg av det. Få ventilert litt. Denne tråden er første gangen jeg har satt skikkelig ord på dette, selv om jeg har streifa innom tankene nå og da. 

Jeg er bare redd hva det vil gjøre med han om jeg lufter min usikkerhet og frustrasjon. Han er svært sårbar på avvisning og dette vil utløse krise. 

Anonymkode: 642e6...92b

Av og til må en krise til for å få endring...

Nå oppfører han seg på mange måter som en krevende 2-3-åring (må ha full oppmerksomhet, alle skal ta hensyn til han, skifter mening hele tiden, gråter når han ikke mestrer noe), selv om du sier at det også er mye positivt.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å se hvor mye positivt det kan være i dette for deg. Du kaller det til og med harmonisk på mange måter. Men for deg er ikke dette harmonisk. Det er kanskje øyeblikk av en form for harmoni. Men for deg er ikke felles hjem en trygg havn hvor du kan slappe av, og du kan egentlig ikke regne med at han stiller opp.

Hvis det skal skje endring, så vil det mest trolig være tøft for ham som stritter imot all endring. Men det å skape en krise, det kan også være en måte å motsette seg endring. Det er derfor jeg mener du må slutte å være hans psykolog nå, for det er ikke din oppgave å være hans psykolog, det er ikke du som skal lære ham å fungere, det er ikke du som alene skal håndtere hans kriser. 

Du (og barna) kan ikke fortsette å ha det slik dere har det, dere kan ikke gå på nåler som dere gjør nå. Når du aldri kan slappe av hjemme, så gjør det noe med hele deg, med din fysiske helse, og din mentale helse. Du er sterk ut fra det du har fortalt, men du merker også nå at det å ha det slik i lengden ikke går.

 

Jeg er veldig glad på dine vegne at du satte ord på dette med denne tråden! Og også det at du har tilgang til psykolog gjennom jobben din. Det kan være lurt å ta opp ting der alene først. 

Lykke til videre! ❤️ 

Anonymkode: 0215a...dda

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Takk for alle svarene. Jeg er jo i utgangspunktet enige - at denne selvutslettinga og det å gå på tå hev rundt han ikke er bra for hverken meg eller barna. 

Det jeg kanskje håper er at jeg skal finne noe i meg som gjør meg mindre push-over og står litt mer opp for meg selv og mine behov. Kanskje jeg først og fremst skulle prøve å bli flinkere til det - for å se om det hjelper.

Så føler jeg at jeg ikke kan prate med noen om dette - fordi da vil de rundt meg anbefale meg om å gå. Selv hans mor har sagt flere ganger at hun er evig takknemmelig for at han er med meg, fordi hun ikke tror noen andre ville stått i dette. 

Så vet jeg ikke om jeg er snill, dumsnill eller rett og slett feig. 

Så er det selvsagt mye mer kontekst enn dette - mange nyanser og mye kompleksitet. 

Takk igjen for tilbakemeldinger - det hjelper å få litt andre perspektiver på dette.

Anonymkode: 642e6...92b

Det skal ikke være nødvendig. Dette er ekstremt giftig og er meget skadelig for din helse. 

Jeg leser at du er slettes ikke feig. Dumsnill kan jeg være enig i. 

Om du må sette harde grenser og virkelig stå opp for deg selv i en relasjon, så er det noe fundamentalt galt....

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er sammen med en mann på 14. året. Vi har to barn sammen og lever egentlig ganske harmonisk. 

Min mann har etter at vi fikk barn utviklet både depresjoner og angst, og dette gjør at veldig mye av lasset faller på meg. Det har jeg stått fint i, sånn i utgangspunktet. Han har også fått en autismediagnose som påvirker han i hverdagen. 

Mitt problem er at jeg ikke føler at han ser hva jeg gjør for han, hva jeg ofrer for hans helse og hvordan jeg strekker meg hele tiden. Det i seg selv er vanskelig, men når det ikke blir annerkjent er det enda vanskeligere. Det er jo HAN som er syk og det er han det er synd på. 

Jeg har nesten ikke noe sosialt nettverk igjen, fordi han i svært få perioder klarer å være aleine med barna - noe som betyr at jeg alltid må være hjemme. Også etter de er lagt har jeg mått vært hjemme - i tilfelle de våkner. Alt av ting som bryter rutinen blir vanskelig for han. 

Han humør og hans form styrer hele hverdagen. Jeg er veldig var på han, og tilpasser meg hans behov. Jeg er helt klart en push-over, og det blir ikke bedre av at han har så mange behov. F.eks har jeg sluttet å gestikulere med hendene, fordi det blir han stresset av. Om jeg er i samme rom som han må jeg alltid være "tilgjengelig" for han, fordi han synes det er slitsomt å være i et rom uten at han kan få umiddelbar kontakt. F.eks å ligge å hvile på sofaen, lese bok etc utgår fordi han blir stressa av det. 

Han får alltid ja til å gjøre ting, enten det er guttetur eller å finne på noe med en kompis. Om jeg vil det samme må det tenkes veldig godt på først, og jeg må gjerne alliere meg med andre. Men, så har vi veldig lite nettverk, noe som gjør det vanskelig. Også vanskelig å skulle skaffe barnevakt til noe som jeg skal på, mens han er hjemme på en måte. 

På et vis føler jeg at jeg lever under er "psykisk vold"-regime der jeg hele tiden passer på at ingenting trigger angst eller dårlige dager. Jeg ser til at viss grad begynner ungene også å monitorere han og tilpasse seg (men de er ikke helt selvutslettende). Jeg blir kjempesliten av dette, og han ser jo at jeg er sliten og bekymrer seg for det - mens hans løsning blir at jeg må jobbe mindre f.eks. 

Han ser veldig lite av dette selv - hvordan dette påvirker oss negativt, samtidig som han er veldig lei seg og fortvilet over situasjonen. Det er ikke slik at han ønsker det skal være slik. Han har tidligere prøvd endel terpapi uten at det har hjulpet noe særlig. Han prøver i utgangspunktet så godt han kan. Han er snill, vi ler mye sammen, han tar ungene med på mye gøy (men det må passe hans premisser). 
Jeg kjenner meg igjen i mange av KG innleggende om "ubrukelig menn", men så føler jeg ikke at det treffer helt alikevel - fordi han har jo en grunn til å ikke ta disse foreldremøtene, kjøre på skolen etc., det er ikke slik at han bare har vondt i viljen. Så bidrar han også med mange ting, men mange av de tingene er ikke de som holder de daglige hjulene i gang.  

Jeg synes det er så vanskelig, for på den ene siden ser jeg jo at dette ikke er sunt for meg, på den andre siden ønsker jeg å ikke gjøre skillsmissebarn ut av mine barn, og vi har det jo i utgangspunktet bra sammen. Han er ikke slem med meg, han bare ser ikke at hans behov utsletter mange av mine behov. 


Noen tanker?

Anonymkode: 642e6...92b

Oj oj oj det der høres innmari slitsomt ut, får du ikke gestikulere? ikke hvile i eget hjem på sofa eller lese bok ?? du må forklare at det er DITT hjem også at FU har rett å gjøre det du vil.Godtar han ikke det, så går ikke det her mer si.🙈🙈

Anonymkode: 7a706...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Oj oj oj det der høres innmari slitsomt ut, får du ikke gestikulere? ikke hvile i eget hjem på sofa eller lese bok ?? du må forklare at det er DITT hjem også at FU har rett å gjøre det du vil.Godtar han ikke det, så går ikke det her mer si.🙈🙈

Anonymkode: 7a706...b27

Altså - jeg får jo lov å gestikulere. Problemet blir bare at da ser jeg at fokuset hans forsvinner over til hendene mine, og han slutter å følge med på det jeg sier. Han innrømmer jo at det er et han-problem, men det blir jo jeg som må tilpasse meg om jeg vil at han skal klare å fokusere på det jeg sier. 

Og det er jo dette jeg mener når jeg sier at han ikke er slem - ingen av disse "kravene" kommer fordi han ikke unner meg ting, men fordi han fungerer såpass dårlig som han gjør. Også vil jo jeg at han skal fungere så bra som han bare kan. 

Jeg har nå tatt kontakt med psykologtjenesten jeg har via jobben. 

Anonymkode: 642e6...92b