Holde ut eller gå?

[AnonymBruker]

Takk for alle svarene. Jeg er jo i utgangspunktet enige - at denne selvutslettinga og det å gå på tå hev rundt han ikke er bra for hverken meg eller barna. 

Det jeg kanskje håper er at jeg skal finne noe i meg som gjør meg mindre push-over og står litt mer opp for meg selv og mine behov. Kanskje jeg først og fremst skulle prøve å bli flinkere til det - for å se om det hjelper.

Så føler jeg at jeg ikke kan prate med noen om dette - fordi da vil de rundt meg anbefale meg om å gå. Selv hans mor har sagt flere ganger at hun er evig takknemmelig for at han er med meg, fordi hun ikke tror noen andre ville stått i dette. 

Så vet jeg ikke om jeg er snill, dumsnill eller rett og slett feig. 

Så er det selvsagt mye mer kontekst enn dette - mange nyanser og mye kompleksitet. 

Takk igjen for tilbakemeldinger - det hjelper å få litt andre perspektiver på dette.

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det vanlige her i KG, mannen blir syk og da skal han dumpes. 

Blir kvinnen syk derimot :

 

 

 

Anonymkode: 28087...dfe

BS.

Menn har høyere tendens til å sette seg selv i offerrolle enn kvinner når det kommer til sykdom og andre utfordringer.

Jeg ble syk under svangerskapet, fikk unge med spesielle behov.

Eks(EKSMANN, som gråt seg til å få barn), endret seg fra natt til dag når han innså at han ikke lenger var sentrum av universet. Jeg måtte fokusere på min helse og barnets behov. 

Lang historie kort. "Du ødela livet mitt. Det er DIN feil at jeg ikke oppnådde det jeg ønsket i livet mitt! Jeg skulle ønske jeg aldri møtte deg!"

Hans ord da vi var i seperasjons prosessen tross at jeg noen år tidligere sa jeg ønsket skilsmisse nettopp fordi vi ikke fungerte. Allikevel var ALT min feil.

Jeg sto alene som 40 åring, skilt, ufør og med fullt foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. 

Han, han var selvfølgelig offeret som "ikke har mulighet" til å ha sin egen unge mer enn noen timer i måneden.

Definer "syk". Og så ta føkking ansvar for hva det innebærer når du har barn og noen som betyr noe for deg og skill det fra narsissisme.

Btw. Lykkelig forlovet med en nydelig mann i dag som faktisk tar ansvar og ikke skylder på omgivelsene og livet for ting som ikke gikk som han hadde håpet på.

Han bruker ikke fortiden sin som en unnskyldning for å straffe dem rundt seg.

Det er en ekte mann.

Anonymkode: f3116...d9e

[AnonymBruker]

Du ka ikke la ha bestemme om du kan se på tv, lese eller what ever. Det kan han bare drite i og det burde du si til han. 

Anonymkode: 07f06...a97

[Gjest Lofilteret]

Har du/dere gitt opp tanken på at han kan bli bedre? Du sier han har prøvd noe behandling som ikke har fungert, men det er helt sikkert noe annet eller noen andre som kan hjelpe han. Har han prøvd medisiner? Jeg har selv slitt psykisk i mange år og gitt opp innimellom, men akkurat nå har jeg fått et tilbud som er nesten skreddesydd for meg. Det gir meg HÅP. Det virker nesten som om dere bare aksepterer at han er psyk - og du må tilpasse deg, men slik er det ikke. Autisme er en ting, men angst og depresjon finnes det hjelp for. 

[Mei88]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Virker som alle plutselig blir Autister nå om dagen,helt merkelig. 

Anonymkode: 3283e...f53

De har vært det hele livet, men får diagnosen nå 🤦🤦

[Mei88]

Kanskje du kan sette krav til at han skal oppsøke hjelp? Be fastlegen han sin søke han inn på dps, dette høres jo ut som det går ut over han sin livskvalitet også, ikke bare din. Han kan jo ikke behandles for autisme,men kan kan få behandling for angst og depresjon 😃

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Virker som alle plutselig blir Autister nå om dagen,helt merkelig. 

Anonymkode: 3283e...f53

Ja, det er meget spesielt. Kjenner flere som har fått dette siste året…

Anonymkode: ad0d4...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det vanlige her i KG, mannen blir syk og da skal han dumpes. 

Blir kvinnen syk derimot :

 

 

Anonymkode: 28087...dfe

Vestlige hunner er noe for seg selv. 

Gestikulering og bindestrek i annenhver setning vitner om en slitsom personlighet - jeg hadde også utviklet en og annen diagnose. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

på den andre siden ønsker jeg å ikke gjøre skillsmissebarn ut av mine barn

Dine barn. Det sier alt. 

Anonymkode: a50d8...d18

[AnonymBruker]

Angst blir ikke bedre av at man aldri utsettes for triggere. Hva skjer om du ikke begrenser deg selv men lever helt vanlig? Blir han aggressiv? Da har du svaret ditt! 

Anonymkode: ad0d4...c51

[Nordlysstøv]

Jeg hadde aldri klart å leve sånn 🫣

Og hadde heller ikke ønsket at barna skulle vokse opp i et sånt hjem...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Angst blir ikke bedre av at man aldri utsettes for triggere. Hva skjer om du ikke begrenser deg selv men lever helt vanlig? Blir han aggressiv? Da har du svaret ditt! 

Anonymkode: ad0d4...c51

Nei, han blir aldri aggresiv. Men, han får det ikke til. Jeg reiste på konsert en gang, og han fiksa det ikke - ringte meg og sa jeg måtte komme hjem. Han fikk ikke til å legge unger, så de satt og så tv mens han satt å gråt i et annet rom. Jeg skjønner at når jeg presenterer en slik enkeltepisode høres det helt fjernt ut. Men så er det andre ting, konserter, julebord eller ting jeg har vært på som har gått helt fint - for han vil virkelig at det skal funke. Også andre ganger hvor jeg ikke får dratt i det hele tatt. 

Om jeg sitter å leser bok i stua, eller snakker i telefonen - blir han på en måte så rastløs - han går rundt meg og liksom bare er veldig tilstedeværende. Om jeg prøver å hvile litt, lukke øynene så ber han meg å hvile i et annet rom.

Han har prøvd behandling, og medisiner. I flere runder og ulike typer. Noen hjelper en periode, men enten så slutter de å funke, ellers så blir bivirkningene for tøffe. Om jeg nevner nye behandlingsformer for han nå, sier han at bare må prøve å leve med det som er - at det blir for slitsomt å skulle prøve noe mer. Han sier vel at han bruker meg til psykolog nå, noe som også er slitsomt - kveldene går ofte med til å snakke om han, hans bekymringer og hans problemer. 

Så er det masse som er bra også! Han bryr seg om meg, han er omsorgsfull. Det er ikke noe vondt i han på en måte. Han bare fikser ikke helt dette familielivet. 

 

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Menn har høyere tendens til å sette seg selv i offerrolle enn kvinner når det kommer til sykdom og andre utfordringer.

Anonymkode: f3116...d9e

Jeg vet ikke angående sykdom spesifikt men generelt har helt klart kvinner en større tendens enn menn til å sette seg i en offerrolle. Og årsaken er åpenbar: kvinner får i større grad fordeler og sympati ved å være offer, mens menn i større grad blir ansett som «umandig» ved å være et offer.

Anonymkode: b38dc...c19

[AnonymBruker]

Dette høres helt tragisk ut Ts. Du kan ikke leve sånn, og heller ikke barna. Hvordan skal det gå når de blir eldre..

Anonymkode: 7486d...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

He He,smart du. Blir neppe noe  mindre på henne da.

Anonymkode: 3283e...f53

Men da må hun ikke trå varsomt og dekke opp for ham også. Jeg var selv i et ekteskap der jeg gikk på eggskall og gjorde alt for hans lykke og humør, og innså ikke før det var over mellom oss hvor befriende det var å slippe å føye meg slik for et annet voksent menneske. Nå er jeg alene med barna annenhver uke og alt faller på meg, men nå ligger det heller ingen frustrasjon over at ikke den andre part bidrar. 

Anonymkode: 146e1...107

[Mei88]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, han blir aldri aggresiv. Men, han får det ikke til. Jeg reiste på konsert en gang, og han fiksa det ikke - ringte meg og sa jeg måtte komme hjem. Han fikk ikke til å legge unger, så de satt og så tv mens han satt å gråt i et annet rom. Jeg skjønner at når jeg presenterer en slik enkeltepisode høres det helt fjernt ut. Men så er det andre ting, konserter, julebord eller ting jeg har vært på som har gått helt fint - for han vil virkelig at det skal funke. Også andre ganger hvor jeg ikke får dratt i det hele tatt. 

Om jeg sitter å leser bok i stua, eller snakker i telefonen - blir han på en måte så rastløs - han går rundt meg og liksom bare er veldig tilstedeværende. Om jeg prøver å hvile litt, lukke øynene så ber han meg å hvile i et annet rom.

Han har prøvd behandling, og medisiner. I flere runder og ulike typer. Noen hjelper en periode, men enten så slutter de å funke, ellers så blir bivirkningene for tøffe. Om jeg nevner nye behandlingsformer for han nå, sier han at bare må prøve å leve med det som er - at det blir for slitsomt å skulle prøve noe mer. Han sier vel at han bruker meg til psykolog nå, noe som også er slitsomt - kveldene går ofte med til å snakke om han, hans bekymringer og hans problemer. 

Så er det masse som er bra også! Han bryr seg om meg, han er omsorgsfull. Det er ikke noe vondt i han på en måte. Han bare fikser ikke helt dette familielivet. 

 

Anonymkode: 642e6...92b

Men en ting han må forstå er at du er ikke han sin psykolog, du skal være han sin kjæreste. Ja selvfølgelig prater man hjemme osv, men dette er ikke noe du egentlig skal finne deg i tenker jeg. Angst kan få behandling kognitivt også, man må ikke medisineres men han må være villig til å stå i det 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, han blir aldri aggresiv. Men, han får det ikke til. Jeg reiste på konsert en gang, og han fiksa det ikke - ringte meg og sa jeg måtte komme hjem. Han fikk ikke til å legge unger, så de satt og så tv mens han satt å gråt i et annet rom. Jeg skjønner at når jeg presenterer en slik enkeltepisode høres det helt fjernt ut. Men så er det andre ting, konserter, julebord eller ting jeg har vært på som har gått helt fint - for han vil virkelig at det skal funke. Også andre ganger hvor jeg ikke får dratt i det hele tatt. 

Om jeg sitter å leser bok i stua, eller snakker i telefonen - blir han på en måte så rastløs - han går rundt meg og liksom bare er veldig tilstedeværende. Om jeg prøver å hvile litt, lukke øynene så ber han meg å hvile i et annet rom.

Han har prøvd behandling, og medisiner. I flere runder og ulike typer. Noen hjelper en periode, men enten så slutter de å funke, ellers så blir bivirkningene for tøffe. Om jeg nevner nye behandlingsformer for han nå, sier han at bare må prøve å leve med det som er - at det blir for slitsomt å skulle prøve noe mer. Han sier vel at han bruker meg til psykolog nå, noe som også er slitsomt - kveldene går ofte med til å snakke om han, hans bekymringer og hans problemer. 

Så er det masse som er bra også! Han bryr seg om meg, han er omsorgsfull. Det er ikke noe vondt i han på en måte. Han bare fikser ikke helt dette familielivet. 

 

Anonymkode: 642e6...92b

Det jeg ville forsøkt, det var å finne en ny psykolog, en som virkelig kan autisme, angst og depresjon. En som er villig til å ta inn dere begge to sammen, og ta en form for parterapi sammen hos denne parterapeuten. Så kan dere hver for dere ha enkelttimer alene med psykologen for å ta opp ting som kanskje er vanskeligere å ta opp når dere er der sammen - det kan gjøre det lettere å få opp disse tingene i parterapien, fordi psykologen forstår mer av både din og hans utfordringer i dette. 

Dette er kjempeviktig - han må innse at det er stor forskjell på å være i et forhold hvor begge  støtter hverandre, og et forhold hvor den ene (her han) velger å bruke den andre som psykolog. 

Dere begge to må innse at det ikke er mulig å både være i en terapeutrolle og å være kjæreste. Det skjer noe med et kjæresteforhold når man bikker over fra å være en naturlig støtte for partneren, til å bli partnerens psykolog. Det ødelegger forholdet!

En psykolog kan hjelpe ham med å forstå både hvorfor han selv blir så stresset av at du ikke er 100 % "på" og tilgjengelig for ham. Psykologen kan hjelpe ham til å forstå hvordan måten han da krever deg hele tiden oppleves for deg. Og ikke minst kan psykologen hjelpe ham til å finne mestringsstrategier han kan bruke når han føler på uro, ikke har din oppmerksomhet 100 % av tiden. Du kan ikke ta denne jobben, Ts, du skal ikke være hans psykolog!!!

Psykologen kan sammen med ham også nøste opp i hva som skjer de gangene han takler å ta vare på barna selv om du er ute en tur, og hva som skjer i ham de gangene han overhodet ikke takler dette. Og ikke minst, igjen finne mestringsstrategier for slike situasjoner.

Han sier at det blir for slitsomt for ham å forsøke nye behandlingsformer, at han bare må prøve å leve med det som er. Problemet er at slik han krever det non-stop hele tiden, det er ikke levelig for deg, Ts! Og du ser at også barna nå blir hemmet av det samme. 

Jeg håper det å gå til en psykolog slik jeg først skrev, sammen med deg, kan være en ny inngang for ham til behandling hos psykolog. Og at han der på sikt kan se at han må fortsette i behandling på egen hånd også.

En annen ting som ikke bør være uprøvd, det er kostholdsendring. En del med autisme kan få betydelig bedring ved en kostholdsendring, da det er mange av dem som kan reagere på f.eks. proteiner i melk eller gluten. De har ikke nødvendigvis "vanlige" symptomer på dette - men deres symptomer kan være at autismeproblemer kan bli mer uttalt, inkl. angst og depresjon. (Les litt om prøver man kan ta for slike intoleranser på Lab1.no)

En jeg kjenner med autisme har vært i et forhold i flere år. Men for at det skal fungere må de bo hver for seg. Han sier at han ikke takler å være sammen med andre hele tiden. Noen dager eller en ferie kan han takle, men skal han takle alle sine utfordringer må han bo alene. Han er høytfungerende, høy utdanning, god jobb, sosial. Men han trenger å ha et hjem hvor han vet han kan være alene og få full ro. Så kanskje det ev. kan bli en løsning for dere også, hvis ikke annet fungerer. Men jeg tror at selv en slik løsning vil kreve at dere først går i terapi sammen hos en psykolog.

Om han ikke vil være med på dette tror jeg du bør avslutte forholdet før du selv blir syk og før barna blir altfor påvirket. Du sier han har mange gode sider, og kan være en god far i kortere perioder med barna. Da kan han også være en god far på sitt vis med å ha barna noen timer eller en dag eller lignende kortvarige løsninger.

 

Jeg håper du får ham med deg til en psykolog med kunnskap og erfaring med hans diagnoser, og at psykolog kan ta dere inn sammen først og så ta det derfra videre. Fungerer det ikke etter at dere har forsøkt, så er det likevel da større sjanse for at samarbeidet vil fungere bedre ved et ev. brudd.

Jeg ønsker dere lykke til i prosessen videre! ❤️ 

Anonymkode: 0215a...dda

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvordan det skal bli værre for deg om du drar, bare bedre. At du ikke engang føler deg komfortabel nok til å lese en bok eller slappe av i eget hjem uten at det blir en reaksjon fra partner vil jeg egentlig si er psykisk mishandling. Det kan du gjøre når du ka og vil alene. 

Det høres ut som dette preger hverdagen deres så mye at barna garantert plukker det opp og ja få et usunt bilde av hvordan man behandler partner eller skal bli behandlet av partner.

I tillegg høres det jo ut som du ikke får mer arbeid som alenemor, du gjør jo allerede alt i tillegg til å passe på mannen og gå på nåler hjemme.

Ville kommet meg i parterapi / familievernkontoret. Kanskje kan dere få avlastning. Personlig hadde jeg dratt - så ille som dette høres ut for alle inkl. barna.

Anonymkode: dc92b...fa3

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke orker å kaste bort livet mitt på. En mann som sitter og griner fordi han ikke fikser å være alene med sine egne unger🤮 Han bestemmer absolutt alt. Er han ikke i jobb? Sitter han bare og vente på at du skal komme hjem og være psykologen hans? Han må jo legges inn. Få hjelp. 

Anonymkode: 07f06...a97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei,svært få har den hjernekapasiteten.

Men hvorfor skal alle være Autister nå om dagen? 

Anonymkode: 3283e...f53

De er født med det, din kronidiot. Er først nå det er noen som faktisk har kunnskap til å stille diagnosene i et mye bredere spektrum enn før. Da jeg var barn med hylende ADD og lærevansker herifra til Jupiter, hadde ikke jenter psykiske problemer. Bare gutter. Kun gutter kunne få diagnosen og bare dersom de banket opp alt og alle til en blodpøl fra 3 års alder. Heldigvis er vi kommet lenger.

Dessverre får alle som har råd til å betale for det ADHD og ME kastet etter seg. Det er ikke så greit. 

Anonymkode: 5343e...8e8

[Gjest Bombasi]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er sammen med en mann på 14. året. Vi har to barn sammen og lever egentlig ganske harmonisk. 

Min mann har etter at vi fikk barn utviklet både depresjoner og angst, og dette gjør at veldig mye av lasset faller på meg. Det har jeg stått fint i, sånn i utgangspunktet. Han har også fått en autismediagnose som påvirker han i hverdagen. 

Mitt problem er at jeg ikke føler at han ser hva jeg gjør for han, hva jeg ofrer for hans helse og hvordan jeg strekker meg hele tiden. Det i seg selv er vanskelig, men når det ikke blir annerkjent er det enda vanskeligere. Det er jo HAN som er syk og det er han det er synd på. 

Jeg har nesten ikke noe sosialt nettverk igjen, fordi han i svært få perioder klarer å være aleine med barna - noe som betyr at jeg alltid må være hjemme. Også etter de er lagt har jeg mått vært hjemme - i tilfelle de våkner. Alt av ting som bryter rutinen blir vanskelig for han. 

Han humør og hans form styrer hele hverdagen. Jeg er veldig var på han, og tilpasser meg hans behov. Jeg er helt klart en push-over, og det blir ikke bedre av at han har så mange behov. F.eks har jeg sluttet å gestikulere med hendene, fordi det blir han stresset av. Om jeg er i samme rom som han må jeg alltid være "tilgjengelig" for han, fordi han synes det er slitsomt å være i et rom uten at han kan få umiddelbar kontakt. F.eks å ligge å hvile på sofaen, lese bok etc utgår fordi han blir stressa av det. 

Han får alltid ja til å gjøre ting, enten det er guttetur eller å finne på noe med en kompis. Om jeg vil det samme må det tenkes veldig godt på først, og jeg må gjerne alliere meg med andre. Men, så har vi veldig lite nettverk, noe som gjør det vanskelig. Også vanskelig å skulle skaffe barnevakt til noe som jeg skal på, mens han er hjemme på en måte. 

På et vis føler jeg at jeg lever under er "psykisk vold"-regime der jeg hele tiden passer på at ingenting trigger angst eller dårlige dager. Jeg ser til at viss grad begynner ungene også å monitorere han og tilpasse seg (men de er ikke helt selvutslettende). Jeg blir kjempesliten av dette, og han ser jo at jeg er sliten og bekymrer seg for det - mens hans løsning blir at jeg må jobbe mindre f.eks. 

Han ser veldig lite av dette selv - hvordan dette påvirker oss negativt, samtidig som han er veldig lei seg og fortvilet over situasjonen. Det er ikke slik at han ønsker det skal være slik. Han har tidligere prøvd endel terpapi uten at det har hjulpet noe særlig. Han prøver i utgangspunktet så godt han kan. Han er snill, vi ler mye sammen, han tar ungene med på mye gøy (men det må passe hans premisser). 
Jeg kjenner meg igjen i mange av KG innleggende om "ubrukelig menn", men så føler jeg ikke at det treffer helt alikevel - fordi han har jo en grunn til å ikke ta disse foreldremøtene, kjøre på skolen etc., det er ikke slik at han bare har vondt i viljen. Så bidrar han også med mange ting, men mange av de tingene er ikke de som holder de daglige hjulene i gang.  

Jeg synes det er så vanskelig, for på den ene siden ser jeg jo at dette ikke er sunt for meg, på den andre siden ønsker jeg å ikke gjøre skillsmissebarn ut av mine barn, og vi har det jo i utgangspunktet bra sammen. Han er ikke slem med meg, han bare ser ikke at hans behov utsletter mange av mine behov. 


Noen tanker?

Anonymkode: 642e6...92b

Depresjon, angst og autisme kan visstnok være ganske hemmende, men det virker som han "misbruker" diagnosene for å få det som han vil. Hele familien har tilpasset seg han over tid. 

Jeg tror du må prøve å finne ut av hva som er diagnoseskyldt og hva som er latskap. Han virker jo å fungere godt til tider, siden han drar ut med gutta. Spørsmålet er når han har såpass gode perioder at han skulle brukt dette til å bidratt mer hjemme. En som er syk må gjerne prioritere, og kan ikke alltid prioritere vekk familien sin slik at det alltid skal gagne han. Han må gi, og ikke bare få. Særlig siden han har sendt hele familien i en belastende pårørenderolle. Da bør samvittighet stå sterkt når han først kan gjøre noe.

Jeg tror du har vært litt for snill litt for lenge også. Ting har blitt dratt såpass ut at han psykisk VET at det er han som styrer hva som husholdningen skal gjøre for han - eller ikke. Da har du kommet dit at du blir tatt for gitt. Det bryter deg ned over lang tid, og det kommer på topp av pårørenderollen. 

Hvorvidt han er slem mot deg eller ikke er i høyeste grad et definisjonsspørsmål, selv om ting ser "greit ut" i hverdagen.

Endret 24. februar av Bombasi