Jeg har ingen

[RaggyReggie]

Hei! Det er vondt å lese det dokke skriv. Kan det vere ein ide å bli frivillig i for eksempel Røde Kors? Som besøksvenn for eldre eller leksehjelp for barn eller noko anna? Eg trur alle kan ha godt av å føle seg til nytte, og så vil kanskje venskapa kome etterkvart? 
 

frivillig.no er ein fin plass å starte: https://frivillig.no/ 

 

Ønsker alt godt 🩷

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Faen så mye teite svar her! 
jeg har det helt likt , men jeg er eldre enn deg. Selvom jeg er 49 er begge bestevenninnene mine døde , fikk kreft i 40 årene begge to. Besteforeldre og foreldre døde . Ingen søsken. Klarte aldri å bære fram et barn og har vært singel i 15 år. Nærmeste familie bor i usa. Er født kronisk syk , falt helt ut av arbeidslivet for 8 år siden. 
jeg har bekjente, men folk er så opptatt med sitt. Det virker som folk tror at hvis du spør noen om de vil ta en kaffe med deg, så har du automatisk en venn? De fleste vil gjerne, tar det til våren, til sommeren, på nyåret… 

sist jeg gjorde noe sosialt er 13 måneder siden, da drakk kaffe med en tidligere kollega. Januar i fjor. Noen ganger tenker jeg på hvor langt tid det ville gå hvis jeg døde hjemme, eller ennå verre hvor lenge det ville gå om jeg lå skadet. 
 

egentlig skulle jeg møte 2 barndomsvenner i Oslo til sommeren, men det ble avlyst på fredag så jeg gråter så tungt og klarer ikke å stoppe, og er helt utslitt. Det finnes ingen gleder, ingen fremtid. 
 

dere som ber folk melde seg inn i en forening, tror dere der hjelper? Har det hjulpet noen? I ungdomstiden var det jo sånn, man fikk venner overalt, men … skjer ikke lenger. 

Anonymkode: 3b3c8...3d2

 

[AnonymBruker]

Hvis du har helse til det kan du melde deg som frivillig? Eller delta i noe som interesserer deg? Å sette seg ned og tenke at «nå er livet over» når du ikke er 30 engang er veldig premarurt synes jeg. Du må finne noe som gjør at du blir tilfreds i det livet du har. Blir du tilfreds er det større sjanse for at du klarer å få relasjoner og positiv utvikling i livet. 

Anonymkode: 94720...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

Hvem av foreldrene dine synes du er den enkleste å snakke med, hvis du må velge? Har du noen familiemedlemmer ellers som kan være greie å snakke med? Jeg synes at det er vondt å høre at du føler at du ikke har noen, det er ingen som fortjener å ha det sånn. Hvis man ville ha det sånn er det en annen sak, men etter hva du skriver så skjønner jeg jo at du skulle ønske at ting var annerledes. Har du noen naboer som du kunne gått en tur sammen med? Passe hund eller dyr for noen?

Jeg har ikke mange rundt meg jeg heller, så hvis du vil kan du godt skrive til meg?

Anonymkode: d6f30...78c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvem av foreldrene dine synes du er den enkleste å snakke med, hvis du må velge? Har du noen familiemedlemmer ellers som kan være greie å snakke med? Jeg synes at det er vondt å høre at du føler at du ikke har noen, det er ingen som fortjener å ha det sånn. Hvis man ville ha det sånn er det en annen sak, men etter hva du skriver så skjønner jeg jo at du skulle ønske at ting var annerledes. Har du noen naboer som du kunne gått en tur sammen med? Passe hund eller dyr for noen?

Jeg har ikke mange rundt meg jeg heller, så hvis du vil kan du godt skrive til meg?

Anonymkode: d6f30...78c

Jeg har i praksis ikke kontakt med noen av foreldrene mine. Jeg endte bla. opp med å tilbringe julaften alene fordi foreldrene mine hadde andre, viktigere folk, å tilbringe dagen med. Ble heller ikke invitert til bursdager som ble feiret med andre familiemedlemmer.

Anonymkode: a88ff...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg er som deg, men har heldigvis barn og ektefelle, me det er også det eneste 

Anonymkode: 111a0...54e

Det er ikke så rent lite. 

Anonymkode: b4431...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Og? «Ingen gleder» og «ingen fremtid» bare fordi man er alene? Man kan være veldig glad alene og helt miserabel sammen med andre. 

Anonymkode: e9403...f4f

Men ikke kom med den til dem som er miserable og alene. Da er det ingen det, det er fysisk sårbart de har ingen å snakke med.

Var for det meste alene i 2024 og 25. det er en helt grusom følelse og det er jo ikke enkelt å bli kjent med noe i Norge. Og ballasten du har kan være depresjon, om du søker hva isolasjon gjør mot hjernen er det beregnet som en alvorlighet, det er en grunntilstand at de setter folk i fengsel på isolat for å straffe dem.

Heller ikke sånn at alle bor steder du kan bli med på ting forbi steder du er fysisk sårbar, som på byen. Det er et helt forjævlig sted å være, så ikke dytt ts eller andre som har det sånn, ikke bagatelliser, ikke si at du som har noe har det verre så fremt dere ikke blir banka.

Anonymkode: 9ac32...7c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men ikke kom med den til dem som er miserable og alene. Da er det ingen det, det er fysisk sårbart de har ingen å snakke med.

Var for det meste alene i 2024 og 25. det er en helt grusom følelse og det er jo ikke enkelt å bli kjent med noe i Norge. Og ballasten du har kan være depresjon, om du søker hva isolasjon gjør mot hjernen er det beregnet som en alvorlighet, det er en grunntilstand at de setter folk i fengsel på isolat for å straffe dem.

Heller ikke sånn at alle bor steder du kan bli med på ting forbi steder du er fysisk sårbar, som på byen. Det er et helt forjævlig sted å være, så ikke dytt ts eller andre som har det sånn, ikke bagatelliser, ikke si at du som har noe har det verre så fremt dere ikke blir banka.

Anonymkode: 9ac32...7c2

Hæ?
Jeg har ingen mennesker i livet mitt og det er helt ok. 

Anonymkode: e9403...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har i praksis ikke kontakt med noen av foreldrene mine. Jeg endte bla. opp med å tilbringe julaften alene fordi foreldrene mine hadde andre, viktigere folk, å tilbringe dagen med. Ble heller ikke invitert til bursdager som ble feiret med andre familiemedlemmer.

Anonymkode: a88ff...c2f

Men hva tror du grunnen er for at det er sånn, og hvor lenge har det vært sånn? Uforståelig at dine foreldre ikke tenker på deg og ikke inkluderer deg. I julen blir jo alle følelser forsterket og særlig ensomhet. Vondt å lese at du har det sånn. 

Anonymkode: d6f30...78c

[AnonymBruker]

Har du ikke barn?

Anonymkode: f503e...61e

[AnonymBruker]

Det må jo være en grunn til at du ikke har kontakt med dine foreldre?

Mine foreldre er døde, mannen min er død, ingen søsken, men jeg har en sønn i tenårene (ikke den enkleste tiden)

Men jeg har venner, naboer og bekjente. Er med på ting som er givende. 

Man må være åpen og villig til å skape seg gode dager. Glede seg over de små tingene. Ingenting kommer av seg selv ved bare å sitte der. Har du ingen interesser du kan utvikle? Om du liker å strikke så kan du være med på strikketreff/strikkekino? Kanskje det er ei turgruppe der du bor? Et hagelag du kan være med i eller en maleklubb?

Anonymkode: acb9e...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

Jeg fikk meg partner, har to barn og det er alt her. For det meste er det nok, savner å ha venninner men en kan ikke tvinge folk til å like deg.

Anonymkode: 49dcc...14f

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å skaffe deg nye venner og bekjentskap? Det å være med i en forening eller ta kurs i noe du liker er faktisk en fin plass å starte.

Jeg er forholdsvis nytilflyttet her jeg bor nå, og jeg kjente absolutt ikke en eneste sjel her omkring. Så jeg meldte meg på et kurs som gikk lørdag og søndag, og der traff jeg flere hyggelige damer i omtrent samme alder som meg. Jeg er i slutten av 50-årene. Og noen av disse damene har jeg tatt en kaffe med, de har vist meg rundt i områdene rundt her, vi har truffet hverandre for lunsj og på fredag var jeg i dameselskap hos den ene. 
Jeg har flere venner som bor langt unna, og de holder jeg kontakten med. Ikke alltid så veldig ofte, men om de ikke har hørt noe fra meg så tikker det alltid inn en melding om hvordan det går med meg. Og dette er også venner jeg som jeg har blitt kjent med de siste 10-15 årene

Så at det er vanskelig å skaffe seg nye venner i voksen alder er feil. Men en må legge to pinner i kryss selv for å bli kjent med noen. Ingen som kommer på døra og knakker på.

Anonymkode: 82731...3c8

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller egentlig ingen. Ikke på den måten at jeg hadde kontakt med folk og hadde folk som jevnlig brydde seg og tok kontakt med meg. For noen år siden traff jeg samboeren gjennom en datingapp og jeg er uendelig glad for at jeg har han, men fortsatt kan jeg føle på den følelsen av å være ensom og at jeg skulle ønske at jeg hadde flere i livet mitt. Foreldrene mine og søsken har jeg ikke noe annet enn overfladisk kontakt med. 

Folk kommer ofte med forslag til å jobbe med frivillig arbeid og det er verdt å teste ut, men ikke nødvendigvis noe som kommer til å føre til flere relasjoner. Jeg har vært frivillig i flere år, men ikke fått noen flere relasjoner av den grunn. Det er selvsagt verdt å prøve og oppsøke møteplasser og andre tilbud du tenker at kan være interessant for deg. 

Nå er det jo litt annerledes når man er yngre enn når man begynner å bli ganske voksen. Hvis man er under 30 så er det flere møteplasser og tilbud enn når begynner å bli 40+. Jeg er dessverre blitt 40+ og jeg føler at det er vanskelig med nye relasjoner og det hjelper ikke at jeg sliter med det sosiale i tillegg. 

Anonymkode: b5031...523

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

Jeg tenker det er viktig å skille nåtid fra framtid. At du er ensom nå betyr ikke at du blir det resten av livet. Du er ung, og du vil få muligheter. Legger du til rette for muligheter så får du enda flere. 

Du skal ikke forholde deg til et liv i total ensomhet nå. Senk skuldrene til situasjonen din, vær tålmodig, gjør det beste ut av det og finn en ro med at muligheter vil komme, så er du godt hjulpen akkurat da - på tross for at du fortsatt er alene. Håpet om en bedre og mer sosial hverdag kan drive deg langt videre. Slik får man det bra med seg selv mens man venter. At du er alene, men ikke ensom. Det er viktigst av alt. Og før du vet ordet av det så er håpet innfridd. Det blir nok bra selv om du ikke føler det nå. 

Alt kan snu på ett lite sekund for deg. At du er alene nå betyr derfor ikke at du er det om 20 år. 10 år. Eller 5 år. Eller 1 år. Eller neste måned. Det skal så lite til for å finne relasjoner. Enten form av bekjentskap, vennskap eller kjæreste. Så se framover med håp, og legg til rette for at håpet ditt blir innfridd. Det ordner seg nok - om du ellers ikke baker deg inn i tanken om et liv i total ensomhet da. Da blir det straks verre.

Endret søndag kl. 18:43 av Bombasi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

dere som ber folk melde seg inn i en forening, tror dere der hjelper? Har det hjulpet noen?

Har du prøvd? Eller bare antar du?

Anonymkode: d3397...800

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker det er viktig å skille nåtid fra framtid. At du er ensom nå betyr ikke at du blir det resten av livet. Du er ung, og du vil få muligheter. Legger du til rette for muligheter så får du enda flere. 

Du skal ikke forholde deg til et liv i total ensomhet. Senk skuldrene til situasjonen din nå, vær tålmodig, gjør det beste ut av det og finn en ro med at muligheter vil komme, så er du godt hjulpen akkurat da - på tross for at du fortsatt er alene. Håpet om en bedre og mer sosial hverdag kan drive deg langt videre. Slik får man det bra med seg selv mens man venter. At du er alene, men ikke ensom. Det er viktigst av alt. Og før du vet ordet av det så er håpet innfridd. Det blir nok bra selv om du ikke føler det nå. 

Alt kan snu på ett lite sekund for deg. At du er alene nå betyr derfor ikke at du er det om 20 år. 10 år. Eller 5 år. Eller 1 år. Eller neste måned. Det skal så lite til for å finne relasjoner. Enten form av bekjentskap, vennskap eller kjæreste. Så se framover med håp, og legg til rette for at håpet ditt blir innfridd. Det ordner seg nok - om du ellers ikke baker deg inn i tanken om et liv i total ensomhet da. Da blir det straks verre.

Men hvorfor ikke prøve å bli mer trygg på seg selv og lære å trives i eget selskap? 

Anonymkode: e9403...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det må jo være en grunn til at du ikke har kontakt med dine foreldre?

Mine foreldre er døde, mannen min er død, ingen søsken, men jeg har en sønn i tenårene (ikke den enkleste tiden)

Men jeg har venner, naboer og bekjente. Er med på ting som er givende. 

Man må være åpen og villig til å skape seg gode dager. Glede seg over de små tingene. Ingenting kommer av seg selv ved bare å sitte der. Har du ingen interesser du kan utvikle? Om du liker å strikke så kan du være med på strikketreff/strikkekino? Kanskje det er ei turgruppe der du bor? Et hagelag du kan være med i eller en maleklubb?

Anonymkode: acb9e...70a

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt og seksuelle overgrep, som de nekter for, til tross for at dette er uttalelser fra fagfolk, ikke meg. Jeg har prøvd og prøvd å få de til å orke å bry seg, prøvd å tilgi og se gjennom alt, men det er grenser for hvor mye jeg orker å stå i når det ikke gagner meg på noen som helst måte. 

Jeg prøver å akseptere at livet ble som det ble, men det er vanskelig. Jeg har CPTDS som følge av oppveksten og litt diverse. 

 

Anonymkode: a88ff...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt og seksuelle overgrep, som de nekter for, til tross for at dette er uttalelser fra fagfolk, ikke meg. Jeg har prøvd og prøvd å få de til å orke å bry seg, prøvd å tilgi og se gjennom alt, men det er grenser for hvor mye jeg orker å stå i når det ikke gagner meg på noen som helst måte. 

Jeg prøver å akseptere at livet ble som det ble, men det er vanskelig. Jeg har CPTDS som følge av oppveksten og litt diverse. 

 

Anonymkode: a88ff...c2f

TS, jeg tror at du har bestemt deg for at man MÅ ha folk rundt seg for å være «normal» og ha det godt, men det stemmer ikke 

Anonymkode: e9403...f4f

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (27 minutter siden):

Jeg tenker det er viktig å skille nåtid fra framtid. At du er ensom nå betyr ikke at du blir det resten av livet. Du er ung, og du vil få muligheter. Legger du til rette for muligheter så får du enda flere. 

Du skal ikke forholde deg til et liv i total ensomhet. Senk skuldrene til situasjonen din nå, vær tålmodig, gjør det beste ut av det og finn en ro med at muligheter vil komme, så er du godt hjulpen akkurat da - på tross for at du fortsatt er alene. Håpet om en bedre og mer sosial hverdag kan drive deg langt videre. Slik får man det bra med seg selv mens man venter. At du er alene, men ikke ensom. Det er viktigst av alt. Og før du vet ordet av det så er håpet innfridd. Det blir nok bra selv om du ikke føler det nå. 

Alt kan snu på ett lite sekund for deg. At du er alene nå betyr derfor ikke at du er det om 20 år. 10 år. Eller 5 år. Eller 1 år. Eller neste måned. Det skal så lite til for å finne relasjoner. Enten form av bekjentskap, vennskap eller kjæreste. Så se framover med håp, og legg til rette for at håpet ditt blir innfridd. Det ordner seg nok - om du ellers ikke baker deg inn i tanken om et liv i total ensomhet da. Da blir det straks verre.

Når man er alene ser man jo ingen utveg, utveier krever andre. 

Anonymkode: 9ac32...7c2

[tånegla]

Det å føle at man kan gjøre en forskjell for andre, er nøkkelen her. Kontakt Røde kors, bli besøksvenn. Det gir så mye, også selvtillit.  Gå på gratis foredrag, etterhvert så skaper du deg et nettverk. Jeg heier på deg!!

Hvor i landet bor du?