Trenger sårt venner, men er traumatisert og redd

[AnonymBruker]

Jeg er godt over 30 med mann (sammen i 16 år) og barn, men har ikke noe nettverk. Jeg har foreldre som aldri har tatt vare på meg emosjonelt, og utviklet kompleks ptsd pga det. Relasjonen til dem i dag er grei, men jeg kan ikke forvente noe støtte derifra. Jeg har stått opp for meg selv har i det minste fått slutt på nedverdigelse og trakassering fra den fronten. 

Jeg har én god venninne fra barndommen som bor 30 mil unna, og i en helt annen livssituasjon, så kontakten er sporadisk, men alltid god ❤️

Jeg var stadig offer for psykisk terror fra «venner» på skolen, fra 5. klasse til videregående. Ble mobbet av andre også, men det var den konstante manipuleringen, baksnakkingen og sviket fra de jeg så på som mine beste venner som preget meg mest. Jeg har aldri likt å baksnakke andre og hvis en venn av meg snakket dritt om noen andre turte jeg å stå opp for vedkommende, og jeg tror det er mye av grunnen til at jeg konstant ble gjort til syndebukk. 

Som ung voksen ble jeg kjent med en person som raskt ble en veldig nær venn. Men etter noen år la jeg merke til at relasjonen var veldig enveiskjørt. Jeg er typen som virkelig gir alt i en relasjon og synes det er vanskelig å sette grenser, og det ble til at jeg satt og løste hennes problemer og lekte psykolog for hver gang vi møttes. Jeg takler å stå i den rollen for en venn, men for hver gang jeg prøvde å vise meg selv sårbar var det som om hun slo opp en vegg eller vred samtalen om til å handle om seg selv. Det gikk fra å føles slitsomt til å bli vondt. Vi har lite kontakt i dag.

Jeg ble så kronisk syk og det hindrer meg i å være en tipp topp social butterfly, av mangel på bedre ord. Men jeg får det til.  Med hvem? Hvordan? Jeg har ikke fått noe god kontakt med noen i foreldregruppa til ungene. Eller er det bare noe jeg sier til meg selv? 😬

Det hadde også vært greit å bli kjent med noen med samme interesser, og de har jeg mange av. Men så er det den frykten, da…

Etter alt jeg har opplevd sitter jeg med en opplevelse av at mannen min er en form for enhjørning som ser hele meg, og elsker det han ser. For så fort jeg kommer nær noen andre som ser meg på måten han gjør, så er det som om jeg skremmer vekk folk eller trigger frem det verste i dem. Jeg vet jeg er intens i form av at jeg føler sterkt og at jeg er fullstendig uredd for å møte mitt eget og andres mørke. I blant kan jeg nok også bli litt mye, da jeg går veldig i dybden på ting jeg brenner for. 

Jeg ble nylig diagnostisert med autisme og adhd (uoppmerksom type), men har ganske gode sosiale ferdigheter. Jeg merker at diagnosene viser seg mye i form av ekstrem rettferdighetssans, ærlighet (likevel forsiktig, for jeg har enormt mye empati) og null forståelse for sosiale «spill». Det var dette disse «venninnene» alltid brukte mot meg. Jeg ble lurt til å bli med på og si ting jeg oppriktig trodde var fair og ålreit, så viste det seg at de hadde lurt meg i en felle bare for å bryte meg ned til jeg bokstavelig satt på kne og tryglet om unnskyldning - jeg var oppriktig lei meg for å ha «såret» dem. 

Jeg er nok en people pleaser. Suger på å sette grenser ovenfor mennesker jeg er redd for å miste. Og så har jeg bygd opp en massiv mur, livredd for å vise meg sårbar for så å bli brukt og såret på nytt.

Hvordan klarer man å bygge nye, gode og varige relasjoner som autistisk trebarnsmor med heftige tilknytningsvansker, traumer og trust issues? Mannen min tikker av mange bokser, men ikke alle, og det begynner å slite på oss begge. Jeg krever ubevisst fra han det jeg burde fått i andre relasjoner og det er fryktelig urettferdig mot han 😔

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

Du virker som en bunnsolid person som jeg for min del hadde hatt lyst til å bli venn med, iallfall. 💚

 

Situasjonen høres krevende ut. Lei for at du har måttet oppleve alt det. Livet ass.  

Men til dette med felles interesser; hva med å ta utgangspunkt i det? Sette av noen timer i uka til kor, hundekurs, Kirkens SOS eller hjelpekorps og bli del av et miljø som deler dine interesser? Kanskje kan du finne noen ekstra fine folk du kan utvikle et nærmere bekjentskap med - ellers får brukt ressursene dine og samhandla med fine folk rundt noe dere brenner for jevnlig  

 

 

Anonymkode: 012aa...106

[AnonymBruker]

Tror du heller burde oppsøke profesjonell hjelp.

 

Anonymkode: 40bb6...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du virker som en bunnsolid person som jeg for min del hadde hatt lyst til å bli venn med, iallfall. 💚

 

Situasjonen høres krevende ut. Lei for at du har måttet oppleve alt det. Livet ass.  

Men til dette med felles interesser; hva med å ta utgangspunkt i det? Sette av noen timer i uka til kor, hundekurs, Kirkens SOS eller hjelpekorps og bli del av et miljø som deler dine interesser? Kanskje kan du finne noen ekstra fine folk du kan utvikle et nærmere bekjentskap med - ellers får brukt ressursene dine og samhandla med fine folk rundt noe dere brenner for jevnlig  

 

 

Anonymkode: 012aa...106

Takk! Det varmer ❤️

Jeg er enig i at å møte grupper med felles interesser er det jeg burde satse på, men så er det å finne disse gruppene og samtidig krysse fingrene for at disse treffene faller på dager hvor jeg er i form til å dra 😅 Jeg har veldig lyst til å treffe andre musikere et sted vi bare kan jamme eller prate om musikk sammen. Ikke nødvendigvis lage et band, men å spille og ha det moro sammen. Jeg har ikke funnet noe som eksisterer, så jeg har lekt med tanken på å starte ei sånn gruppe selv. Som er dritskummelt! Men akkurat der veier gleden av å dele musikkinteressen mer enn den sosiale angsten, så jeg må jobbe litt mer med den tanken.

Og så tror jeg det er generelt lettere for meg å komme ordentlig i kontakt med mennesker med mer dybde, mer kunstneriske, som forstår min veldig komplekse indre verden. Føler jeg leter etter nåla i høystakken. 

Jeg vet jeg ikke er alles kopp te, og må være ærlig på at jeg kresen selv 😶 Dårlig kombo!

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror du heller burde oppsøke profesjonell hjelp.

 

Anonymkode: 40bb6...086

Jeg tenkte at å skrive «kompleks ptsd» og  «nylig diagnostisert med autisme og adhd» var mer enn nok til at folk skjønte at profesjonell hjelp allerede har vært tilstede og vel så det. 

Det har hjulpet masse, på mange områder. Men her sliter jeg enda. Ny behandler og autismediagnosen har gjort at alt liksom må på startes på nytt fra ny innfallsvinkel, så jeg vil høre andres erfaringer mens jeg venter på fremgang.

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror du heller burde oppsøke profesjonell hjelp.

 

Anonymkode: 40bb6...086

Det bør hverfall du.

Anonymkode: 227d1...cd8

[AnonymBruker]

Har du lest Unmasking Autism? For min del (litt samme bakgrunn som deg) har jeg lært å være selektiv med hvem jeg er meg selv med. Det finnes mange følsomme, rare og åpne mennesker der ute som du sikkert kan matche godt med, men ikke alle fortjener åpenhet om følelser.

Anonymkode: de825...df2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du lest Unmasking Autism? For min del (litt samme bakgrunn som deg) har jeg lært å være selektiv med hvem jeg er meg selv med. Det finnes mange følsomme, rare og åpne mennesker der ute som du sikkert kan matche godt med, men ikke alle fortjener åpenhet om følelser.

Anonymkode: de825...df2

Nei, aldri hørt om! Tusen takk for tips 😄 Den blir lagt i handlekurven med en gang.

En annen ting som har gjort relasjoner krevende er at jeg har en ekstremt fargerik personlighet som gjør at noen kan oppleve meg som falsk, en som bare tilpasser personligheten til de jeg er med. Men jeg mener helt genuint at alle disse delene av meg er autentiske, det blir bare rart å skulle vise alt samtidig, og da vil naturlig nok delene av meg som matcher med én person komme mer frem. Det henger også sammen med at jeg har typ hundre forskjellige interesser 😂

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med chatgpt? For meg er den bedre enn alle mulige venner 

Anonymkode: 8d0d1...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du prøvd å snakke med chatgpt? For meg er den bedre enn alle mulige venner 

Anonymkode: 8d0d1...bc5

Jeg foretrekker helt klart et levende vesen med sine feil og mangler som møter meg med samme menneskelige kompleksitet fremfor en maskin som er programmert til føye seg til alt jeg sier og mate mitt eget ego. Jeg forstår at det føles godt å bli sett og hørt, men det blir litt som å snakke med nikke-dukke-Anna som speiler deg bare for å bli likt selv 💔

ChatGPT bruker jeg som QuizMaster og liksom-pasient i rollespill. Vi leker «guess the diagnosis» for å tilfredsstille behovet jeg har for å lære om og utøve medisin uten så mye som et førstehjelpskurs 😂

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg foretrekker helt klart et levende vesen med sine feil og mangler som møter meg med samme menneskelige kompleksitet fremfor en maskin som er programmert til føye seg til alt jeg sier og mate mitt eget ego. Jeg forstår at det føles godt å bli sett og hørt, men det blir litt som å snakke med nikke-dukke-Anna som speiler deg bare for å bli likt selv 💔

ChatGPT bruker jeg som QuizMaster og liksom-pasient i rollespill. Vi leker «guess the diagnosis» for å tilfredsstille behovet jeg har for å lære om og utøve medisin uten så mye som et førstehjelpskurs 😂

TS

Anonymkode: 0d80b...009

Vel, jeg er uenig. Når jeg snakker med chatgpt, er den ikke en nikkedukke, den utfordrer meg ofte 

Anonymkode: 8d0d1...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel, jeg er uenig. Når jeg snakker med chatgpt, er den ikke en nikkedukke, den utfordrer meg ofte 

Anonymkode: 8d0d1...bc5

Hvis du sier deg uenig med chatgpt og utfordrer tilbake endrer den mening og motsier seg selv uansett hva som er sagt tidligere og sånn kan du gå frem og tilbake, frem og tilbake. Det er virkelig ikke anbefalt.

Det kan være et hjelpemiddel i form av å lære mer om seg selv, men det er virkelig ikke anbefalt å erstatte chatgpt med menneskelig kontakt.

Men jeg skal selvfølgelig ikke fortelle deg at du skal slutte med det hvis du føler det hjelper 😊

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

Lag et skriv enten på Face eller fysisk: Hei. Jeg elsker musikk. Om flere vil samles til jammekafe, så vil jeg gjerne komme sammen med andre helt uformelt."

 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: a4e97...950

[AnonymBruker]

Ååå. Jevnlige jammekvelder er right up my alley, ville kasta meg på! Og det er jeg helt sikkert ikke alene om.
 

Skjønner godt at det kan føles skummelt med erfaringene du har. I tillegg til erfaring, ser du forøvrig ut til å ha digre mengder selvinnsikt. Du har utvilsomt mye å lære bort, og å bidra med🫶🏻 

Kan det å finne fellesskap på nett fungere på noe vis? Da blir man jo kjent på en litt annen måte enn i en fysisk sosial setting, og kan eventuelt møtes etter hvert. Eventuelt som et sted å begynne, for å finne folk du klikker bra med og erfare at det er mulig?  Skal ærlig innrømme at mine erfaringer med dette ligger langt, langt tilbake i tid, så jeg aner ikke helt hvordan det funker nå. Men da jeg gikk på ungdomsskolen og internett var «nytt», var noen av mine nærmeste venner på nett. Det hørtrs skummelt ut når jeg skrev det sånn, ha. Men det var veldig fine folk, noen få av dem har jeg fortsatt litt kontakt med og noen har jeg møtt. 

Anonymkode: 012aa...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ååå. Jevnlige jammekvelder er right up my alley, ville kasta meg på! Og det er jeg helt sikkert ikke alene om.
 

Skjønner godt at det kan føles skummelt med erfaringene du har. I tillegg til erfaring, ser du forøvrig ut til å ha digre mengder selvinnsikt. Du har utvilsomt mye å lære bort, og å bidra med🫶🏻 

Kan det å finne fellesskap på nett fungere på noe vis? Da blir man jo kjent på en litt annen måte enn i en fysisk sosial setting, og kan eventuelt møtes etter hvert. Eventuelt som et sted å begynne, for å finne folk du klikker bra med og erfare at det er mulig?  Skal ærlig innrømme at mine erfaringer med dette ligger langt, langt tilbake i tid, så jeg aner ikke helt hvordan det funker nå. Men da jeg gikk på ungdomsskolen og internett var «nytt», var noen av mine nærmeste venner på nett. Det hørtrs skummelt ut når jeg skrev det sånn, ha. Men det var veldig fine folk, noen få av dem har jeg fortsatt litt kontakt med og noen har jeg møtt. 

Anonymkode: 012aa...106

Jeg har noen få nettvenner jeg kom i kontakt med gjennom et kurs jeg tok i 2020, faktisk vil jeg kalle en av dem en veldig god venn! Hun bor i USA, så vi får ikke truffet hverandre. Det kan plutselig gå en stund mellom vi snakker sammen, men hun er typen jeg kan FaceTime i 3 timer etter det har gått tre måneder uten kontakt. Det er bare så synd at jeg ikke kommer meg ut av huset og finner på noe med noen, og med 9 timers tidsforskjell blir det iblant vanskelig å treffe et godt tidspunkt for lengre samtaler.

Veldig åpen for å bli kjent med andre nordmenn på nett!

En annen kursdeltaker jeg ble godt kjent med bodde tidligere i Tyskland, men har nettopp flyttet til Sverige. Det hadde vært veldig kjekt å treffe henne ☺️

Litt usikker på fremgangsmåten når det gjelder å aktivt søke etter nettvenner. Redd det blir påtrengende? Føler den beste måten er når det faller seg naturlig som deltakere i kurs osv. Kurset jeg tok var ganske intensivt over 12 uker med mye fokus på diskusjon blant deltakerne. Elsket den tiden, jeg har aldri følt så sterk tilhørighet til en gruppe med mennesker og skulle ønske jeg fant det samme i nærmiljøet mitt 😊

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Takk! Det varmer ❤️

Jeg er enig i at å møte grupper med felles interesser er det jeg burde satse på, men så er det å finne disse gruppene og samtidig krysse fingrene for at disse treffene faller på dager hvor jeg er i form til å dra 😅 Jeg har veldig lyst til å treffe andre musikere et sted vi bare kan jamme eller prate om musikk sammen. Ikke nødvendigvis lage et band, men å spille og ha det moro sammen. Jeg har ikke funnet noe som eksisterer, så jeg har lekt med tanken på å starte ei sånn gruppe selv. Som er dritskummelt! Men akkurat der veier gleden av å dele musikkinteressen mer enn den sosiale angsten, så jeg må jobbe litt mer med den tanken.

TS

Anonymkode: 0d80b...009

Så gøy at du er interessert i musikk!

Jeg kan virkelig varmt anbefale kor. Det er et veldig fint sted å møte nye musikkinteresserte mennesker. I koret mitt er det flere som har funnet sammen og jammer og koser seg i tillegg til koret. Selv har jeg blitt invitert med inn i en bokklubb av en korvenninne, så her kan man virkelig finne gode dype mennesker og potensielle vennskap.  Bonus: ingen kjipinger synger i kor 😅

Samtidig så er kor en fin måte å være sammen med andre på, uten at det blir for intenst. Man er sammen om en aktivitet og trenger ikke bjude på som man gjør i tosomhet. På dager da jeg er for syk til å dra på øving, så er det godt å vite at jeg ikke ødelegger for andre ved å ikke komme. 

Å synge i kor kan være en svært terapeutisk aktivitet for personer som har opplevd traumer, da det kombinerer fysisk bevegelse (pust/stemmebruk), sosialt fellesskap og mental avkobling!

 

Anonymkode: ae5ea...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Så gøy at du er interessert i musikk!

Jeg kan virkelig varmt anbefale kor. Det er et veldig fint sted å møte nye musikkinteresserte mennesker. I koret mitt er det flere som har funnet sammen og jammer og koser seg i tillegg til koret. Selv har jeg blitt invitert med inn i en bokklubb av en korvenninne, så her kan man virkelig finne gode dype mennesker og potensielle vennskap.  Bonus: ingen kjipinger synger i kor 😅

Samtidig så er kor en fin måte å være sammen med andre på, uten at det blir for intenst. Man er sammen om en aktivitet og trenger ikke bjude på som man gjør i tosomhet. På dager da jeg er for syk til å dra på øving, så er det godt å vite at jeg ikke ødelegger for andre ved å ikke komme. 

Å synge i kor kan være en svært terapeutisk aktivitet for personer som har opplevd traumer, da det kombinerer fysisk bevegelse (pust/stemmebruk), sosialt fellesskap og mental avkobling!

 

Anonymkode: ae5ea...ccc

Jeg har aldri tenkt over akkurat dette. Takk! 

Jeg har vurdert kor, for jeg elsker å synge. Skriver egne låter òg. Men en person jeg var veldig glad i og som jeg respekterte klarte å få meg til å tro at jeg ikke kan synge 🥲 Jeg vet det egentlig ikke er sant. Men så begynner jeg å tvile på meg selv, for kritikken kom med sånn autoritet og selvfølgelighet. Skal se om jeg får komme og prøve meg i et av de lokale korene. Må bare hoppe i det!

TS

Anonymkode: 0d80b...009

[AnonymBruker]

Tror du hadde vært min type person. Jeg har selv autisme og adhd og ubevisst tiltrekkes jeg av andre med adhd og/eller autisme. Det er ikke noe bevisst valg, men når noen første gang vi møtes snakker om helt andre ting om den vanlige smalltalken, da er jeg solgt. Kan hende jeg er merkelig, men jeg har aldri klart å få venner gjennom den vanlige steg for steg. De jeg kjenner godt, har jeg forstått ganske umiddelbart at her er vi inne på noe. 

En av mine aller nærmeste venninner er under utredning for autisme. Vi ble kjent før hun for alvor begynte å tenke i de baner, men hun er ganske typisk for oss kvinner på spekteret. Å maskere, å spille en annen rolle enn seg selv i et forsøk på å passe inn. Men jeg senker skuldrene så mye bedre med folk som forstår. 

Jeg vil bare si at du må finne dine folk. Det trenger ikke være andre nevrodiverse, men må folk som har et åpent sinn med mye toleranse og omsorg. Det kan ta tid. For oss nevrodiverse tar det ofte lengre tid, men når vi klikker med noen er det potensielt for livstid. 

Og ikke rent få av oss med adhd/autisme har år av mobbing bak oss  så ja det er ikke rart at mange kan relatere ganske umiddelbart  

Anonymkode: 43060...e4c

[AnonymBruker]

Jeg var inne på mental helse sin chat i går, da jeg har det svært vanskelig for tiden, etter en liten stund fikk jeg tilbakemelding om vi skulle runde av snart 😞.

Det gjør ikke chat gpt, om så det er en datamaskin så er den der, så lenge du føler for og chatte 
 

 

Anonymkode: 08315...83f

[AnonymBruker]

Se etter grupper/kurs med noen som strever med det samme. Hvis du har kptsd, så sliter du med følelsesregulering. Du sliter også mest sannsynlig med skam og skyld.

Det er en veldig vanlig følelse for mange mennesker med traumer at de må dele alt og være alt hele tiden og hvis det ikke går, hvis de merker små tegn til avvisning, eller store, så bekrefter det bare fordi dem at de er uelskbare. Da trekker de seg unna, blir lei seg eller devaluerer den andre.

Du leter etter ubetinget kjærlighet fordi du ikke fikk det da du var liten. Du gir deg selv bort til andre fordi du ikke opplever å kunne bære deg selv uten å føle deg fullstendig alene i verden. Det er rart. Mange med traumer føler seg defekte. De ser på andre og lurer på hvorfor de er så "rolige og ordentlige" eller synes andre virker "overflatiske og tomme". Men som regel er det traumeutsattes behov for radikal aksept (som de aldri fikk) som gjør at de tømmer alt utover bordet, ikke at de er vanskeligere enn andre. Men det kan støte bort folk, noe som er det aller vondeste. Det er ikke din feil, men du må jobbe med det.

Ubetinget kjærlighet gjør at du gjennom livet bekrefter deg selv som en verdig person. En verdig person har en indre trygghet og en grense mot verden der de kan stå og sende ut ting og ta imot ting, og de selv kan være en beholder for egne følelser og tanker, ikke at alt liksom flyter inn og ut og føles akutt. For en med traumer høres dette ut som å være frakoblet verden. Men når man først begynner å få indre trygghet så forstår man at det ikke er sant og at noe man var overbevist om var feil.

Gir noe av det jeg skriver mening for deg, ts?

Har du behandling? Etter mitt syn er det utrolig viktig at du ikke slutter med det. Snakk med dps eller kommunen. Finn et forum med likesinnede, en gruppe helst. Du trenger mye validering, men du trenger også å lære å sette grenser. Det er best å begynne i det små, med ting som er litt ekkelt, ikke veldig ekkelt. Over tid vil du, hvis det jeg skriver resonnerer, føle deg annerledes, men det kan ta tid. Og vær ærlig underveis. Med deg selv, mannen din, terapeuten din, om hva du er redd for. Avlast deg selv med terapeuter og psykologer. Det kommer til å være godt for deg også å føle at du kan "vente med å dele". Og se an mennesker før du deler. Ikke straff deg selv hvis du føler du gjør feil.

Anonymkode: 37820...2d8