6-åring livredd for å bli forlatt

[AnonymBruker]

Han er hysterisk og det er veldig rart.. Altså hvis han kommer hjem fra skolen og jeg er på do feks så han ikke ser meg umiddelbart får han helt panikk. Han roper ikke etter meg en gang før han får regelrett angstanfall. Våkner han om kvelden mens far er ute, og jeg er feks på vaskerommet og bretter klær, full panikk. I går kveld var far på jobb og jeg lå på sofaen slik at sofaryggen "skjulte" meg fra der han stod - full panikk. Han roper ikke, han gikk ikke en gang inn i stua å så etter meg, han bare står i gangen og konstanterer at alle voksne er borte og får panikk. Med panikk mener jeg hysterisk gråt, han skjelver og skriker "jeg er helt alene" osv... 

Dette synes jeg er VELDIG rart. Han har ALDRI blitt forlatt/vært alene hjemme - ikke i 5 minutter en gang. Vi har ALDRI hatt uplanlagt barnevakt, alle gangene jeg og far har vært borte har det vært avtalt og informert om på forhånd og han vet hvem barnevakten er (besteforeldre). Har snakket med han såå mange ganger og LOVET på tro og ære at det aldri skal skje heller. Han virker å forstå/være enig i "fredstid" men så skjærer det seg i situasjonen. Til og med ved barnehagetilvenning var jeg veldig opptatt av å informere om at jeg dro og si hade osv. Det var MYE gråt de første dagene men jeg falt aldri for fristelsen om å snike meg vekk. Jeg har aldri "forsvunnet" for han 😩 aldri.. Ikke har han gått seg bort eller "mistet" oss noe sted eller noe sånt heller. Han har aldri komt hjem fra skolen og opplevd at jeg ikke er her. De gangene noe uforutsett har skjedd og jeg ikke kan være hjemme da, så har jeg organisert så mormor henter han på skolen.

Han er også ekstremt opptatt av hva vi skal. Jeg kan ikke reise meg fra sofaen uten at spm kommer "HVA SKAL DU MAMMA". Så svarer jeg "jeg skal på do". "Åja". Liksom ikke mer enn det, men den paniske "hva skal du mamma" kommer bare jeg går inn på kjøkkenet.. Samme med faren. 

Skjønner ikke hva dette er! Det har vært sånn i 1,5-2 år nå. 

Han elsker å sove hos besteforeldre og tanter, han er utadvent og blid, har ingen problem med å gå ut/til venner i nabolaget alene og bryr seg tilsynelatende katten om oss foreldre ellers 😅 Så er ikke sånn at han er så avhengig av oss egentlig heller. 

Hvor kommer denne angsten hans for å bli forlatt, fra 🤯 Noen som har erfaring?

Anonymkode: 556fc...d91

[AnonymBruker]

Du kan prøve å spørre han, spør og grav. Så vil det nok fikse seg.

Anonymkode: bbb99...fea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan prøve å spørre han, spør og grav. Så vil det nok fikse seg.

Anonymkode: bbb99...fea

Har jo spurt og snakket veldig mye om det da dette har pågått lenge, men blir ikke klok...

Anonymkode: 556fc...d91

[AnonymBruker]

Kan hende han har hatt en hendelse i barnehagen eller på skolen som har gjort han litt redd. Noe han har sett på tv eller kanskje han har vært hos en venn og noe har skjedd der. 
 

Jeg har en husredd 7åring og hun liker ikke gå i en annen etasje en oss og det er helt uaktuelt og for eksempel sitte i bilen mens jeg henter lillebror i barnehagen slik jeg ser mange storesøsken gjør. Hun fortalte meg at pappa sin bil låste seg en gang når han hadde satt barna i bilen en morgen og han måtte inn igjen å hente noe. Da fikk hun panikk. Og det er derfor hun er redd. Så har hun tatt med seg den følelsen inn i andre settinger. Må bare trygge hele tiden.
 

Hun også var «hvor skal du» når jeg gikk fra sofaen så jeg begynte å fortelle henne hva jeg skulle før jeg reiste medg og etterhvert stoppet det

Anonymkode: 81974...d3f

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn. Hadde nok ikke hysteriske anfall av angst og hylte, men sånn er jeg liksom ikke som person heller. Har aldri likt å få oppmerksomhet når jeg har det vanskelig. Men kjenner meg veldig igjen i redselen for å bli forlatt. Var ingen god grunn til det for min del heller, hadde det trygt og godt. Men om kveldene fikk jeg ikke sove før jeg hørte mamma eller pappa sette seg i stolene i stua. Ble livredd for at de skulle dra fra meg når de  f eks gikk for å hente posten, så sto og fulgte med fra vinduet. Har mange liknende eksempler. Gikk over av seg selv etter et år eller 3 (aner ikke hvor lenge det varte, men preget ikke hele barndommen). Og har ingen angst for sånt i voksen alder😊

Anonymkode: 8450c...b55

[AnonymBruker]

Kanskje han har sett en film eller tegnefilm om noen som blir forlatt? Ikke sikkert dere voksne registrerte det mulig han har skapt en helt egen situasjon i hodet sitt ut av den episoden/filmen han har sett. Kanskje det er noen skilte foreldre i klassen og han har fått det med seg og laget sin egen "worst case scenario"? Det er ikke godt å si det kan komme av hva som helst egentlig det er bare du som må spør og grav om det. Kanskje noen på skolen har sagt noe stygt til han i duren "foreldrene dine vil ikke ha deg" unger sier jo så mye rart til hverandre i sinne. Prøv å spør ut fra forskjellige vinkler, ikke sikkert han skjønner selv hvor det kommer fra men om du får gravd nok faller mulig brikkene på plass hos han også.

Anonymkode: d0742...590

[AnonymBruker]

Går det greit med han på skolen? Har du snakket med læreren hans?

Dette er kanskje "mat" for en barnepsykolog når det virker å tippe over i en lidelse.

Jeg er ingen psykolog selv, men tror jeg i første omgang ville ha prøvd å komme barnet i forkjøpet med å si "Nei, nå må jeg på do!"...og så reise meg å gå på do. 

Og jeg ville ha prøvd å leke ham ut av det som oppleves som skummelt, f.eks. leke gjemsel der han gjemmer seg og du leter (i første omgang). Da har han kontrollen. Etter hvert kan du gjemme deg på enkle steder.

Leke med legomenn/damer, spille ut ulike situasjoner som minner om hverdagen deres. 

Anonymkode: 5d142...250