Adhd- hvordan føles det?

[AnonymBruker]

Dere som har adhd, hvordan føles det inni dere? Jeg tenker ikke egentlig på hva det fører til, men hvordan dere har det inni kroppen/ hodet. 
 

Jeg skal til utredning og kjenner meg igjen i mye, men ikke i alt. 
 

Hva har det hatt å si for dere å få diagnosen? Har det hatt noe å si i det hele tatt og hvorfor? 
medisiner? 
 

Anonymkode: 5cd3c...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som har adhd, hvordan føles det inni dere? Jeg tenker ikke egentlig på hva det fører til, men hvordan dere har det inni kroppen/ hodet. 
 

Jeg skal til utredning og kjenner meg igjen i mye, men ikke i alt. 
 

Hva har det hatt å si for dere å få diagnosen? Har det hatt noe å si i det hele tatt og hvorfor? 
medisiner? 
 

Anonymkode: 5cd3c...38d

Før jeg fikk diagnosen, hadde jeg et symptom som jeg beskrev som tåke i hodet. Eller bomull i hodet. Jeg kan faktisk ikke fatte hvordan jeg greide å leve så lenge med det. Jeg husker at jeg dro til kiropraktor som greide å lette på "brainfogen". Men det ga seg ikke før at jeg begynte med ADHD-medisin. Farger rundt meg var litt sånn duse og uklare. Jeg slet med å tenke klart, lage planer og et hierarki. Feks, om oppgaven var å lage ti plakater, tre flyers og 2 illustrasjoner ( jeg er designer ) Så slet jeg veldig med å organisere alle tingene som skulle bli gjort. Hadde lav motivasjon, utsatte ting som var krevende eller kjedelig..

Anonymkode: 4e7d6...dbc

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hvordan adhd føles, det er jo en del av meg som jeg har levd med og ikke en ting jeg plutselig fikk hvor jeg kan merke det som noe annerledes. Men det jeg har med min adhd er mulighet for superfokus, svært vanskelig å konsentrere seg, svært rastløs (må fikle med mye), ekstremt mye tankekjør, mye scenario/planlegging av ting. Hjelper mye med medisner, ikke bare fokus på jobb men og mot for eksempel å bli overstimulert av barna mine fordi jeg klarer å fokusere. Jeg blir roligere og mer med, og uten «forstyrrelser» med medisiner. Så det er vell kanskje «slik» det føles ut.

Anonymkode: fff31...bbe

[AnonymBruker]

For min del så har jeg alltid slit med mye tankekjør, og da i form av dagdrømming. Konstant, med en gang noe ikke fenget så var jeg "borte" opp i mitt eget hodet. Timene, dagene og ukene ble liksom en eneste stor tåke, det var vanskelig å få med seg noe som helst. Kunne dagdrømme om alt fra noe jeg har sett på tv, noe som har skjedd før, noe jeg hadde lyst til at skulle skje, noe fra en bok, usannsynlige ting, altså fantasien tok helt av. Og det gikk av seg selv, med en gang noe var kjedelig rundt meg så forsvant tankene, jeg hørte fortsatt at folk prata men det var ikke lenger mulig å få med seg ordene. Dette er ekstremt slitsomt fordi det føles ut som hodet konstant jobber på høygir, og man prøver å eksistere i to former samtidig.

Med medisiner har jeg et helt annet liv, og I likhet med det noen skriver lenger opp, jeg følte verden min fikk sterkere farger. Det var som om et slør ble løftet vekk.  Jeg er mer tilstedet i hverdagen, får med meg ting og har et hodet som ikke sliter ut seg selv konstant. 

Det er selvsagt andre aspekter ved diagnosen også, men det er dette jeg har kjent desidert mest på, jeg har rett og slett følt meg utenfor samfunnet. Til tider har jeg følt meg dum som ikke klarer å følge med, men det er så tungt å leve med en fantasi som det ikke går an å bremse.

Må legge til at jeg har både indre monolog og ser ting i film i hodet, så jeg har en veldig levende fantasi. For de som ikke har en indre monolog så høres det sikkert veldig rart ut.. 

 

Anonymkode: 4b1c6...08c