Kvinne 44 og mann 65 -utfordringer?

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Realiteten er at helse i veldig stor grad handler om flaks og uflaks, og det er begrenset hva man kan gjøre for å «ta vare på seg selv». Dette blir som å legge skylda på en på 80 for at han er gammel. Det er bedre at TS tenker hardt og lenge på om hun fremdeles synes 20 års aldersforskjell er ok når han er 85, ikke forvente at han «skal ta vare på seg selv», for samme hva han gjør, kan det ikke fjerne den aldersforskjellen eller gi noen form for garanti for god helse. 

Anonymkode: 5b77b...13e

Jeg legger ikke skylda på noen. Deler min frykt, og det jeg tenker kan være en utfordring med tanke på aldersforskjellen. 

Helse handler ikke kun om flaks eller uflaks. Man har selv et ansvar og gjøre det man kan for å ivareta sin egen helse. 

Man kan være uheldig, og bli skikkelig syk av feks kreft. Det er ikke alt man kan gardere seg mot.

Mine tanker handler om feks fysisk aktivitet og man gjør så godt man kan. 

Vet om flere menn i den alderen som bevisst ignorer legens råd. Da tar man ikke vare på seg selv. 

Det med helse er sammensatt. 

Jeg vet med meg selv at jeg vil leve lengst mulig, og da velger jeg meg en mann der jeg tror det er mulig. 

Det er bare sunn fornuft.

[AnonymBruker]

Da jeg var 19 år ble jeg sammen med ei på 35 år. Så det var 15 års aldersforskjell mellom oss. Det gikk bra frem til jeg var 33 år, da ble det veldig tydelig at jeg ble voksen, men ikke partneren min. (Vi var to damer). Nå er jeg 45 år og hun er 60 år, og henger fortsatt med damer i 20 årene, bare at hun har forflyttet seg til Thailand. Et forhold mellom oss nå hadde aldri fungert. 

Jeg har i perioder møtt en mann som var rundt 65-70 år, mens jeg var 35-40 år. Det fungerte fint, men vi hadde aldri noe seriøst forhold. Men han var en herlig mann som jeg tenker på med varme følelser fortsatt. Det endte da han endte opp i rullestol, og det å ha et sånn forhold uten forpliktelser ikke var noe han hadde behov for lenger, pluss at jeg møtte min nåværende samboer. 

Jeg kjenner til et forhold hvor det var 15-20 års aldersforskjell, og det virker som om det forholdet fungerte fint, men ettersom han ble dårlig og etterhvert døde, så satt jo kona igjen alene, og de hadde fortsatt barn som ikke var helt voksne. Nå har det gått noen år, og barna er voksne, og det virker som om hun har det bedre nå. Men hun ble enke som 60 åring, og de fikk typ 20 år sammen, før han døde. 

Men samtidig, jeg er med en som er 7 år eldre enn meg, og han lå nettopp flere mnd i koma og var veldig nære å dø, og mye av fokus rundt oss nå er sykdom, og han har jo så vidt bikket 50 år. Så det er jo ingen garantier her i livet. 

Jeg tenker er man glad i hverandre, så får man jo ting til å fungere. Og om man får "bare" 10-20 år sammen, så har man hatt de fine årene sammen, og om jeg så hadde blitt sittende igjen alene nå, ville jeg jo ikke byttet unna de fine årene vi har hatt sammen. 

Fremtiden har man jo ingen garanti for uansett, man kan være sammen med en jevnaldrende som blir påkjørt og dør, eller en jevnaldrende som f.eks. får ALS og er avhengig av hjelp til alt. 

Anonymkode: 048a8...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Begge er ferdige med barn og skal ikke bo sammen så lenge barna bor hjemme.

M 65 er veldig aktiv fysisk og sosialt og begge trives med egne aktiviteter og er ikke avhengige av hverandre økonomisk eller på annet vis.

Må kanskje være forberedt på mye negativitet fra folk rundt? Eks at det antas at hun kun er ute etter penger og han kun kropp?

Anonymkode: 668d2...4e0

Er M65 veldig rik? Ellers er det vel vanlig at K44 har ordnet økonomi selv, og ikke helt ungdommelig kropp lenger.

Jeg tror ikke M65 vil møte på så mye negativitet, ikke K44 heller. K44 må derimot tenke på om hun orker å jobbe i 20 år til mens kjæresten er pensjonist, og at den dagen hun selv er pensjonist, har hun en mann som er moden for sykehjemmet, hvis han i det hele tatt lever.

Jeg (K45) hadde nok ikke giddet, i hvertfall ikke noe seriøst/langvarig. 

Anonymkode: 3aba1...c0d

[Uanonym bruker]

Utfordringene kommer om noen år, når den eldste blir gammel. Det er (som oftest) veldig stor forskjell på en kvinne på 54 og en mann på 75. Dere har nok oddsa mot dere når det gjelder hvorvidt forholdet kommer til å vare veldig lenge, men hvis dere liker hverandre, er det jo verd å prøve.

Hva andre mener, ville jeg ikke brydd meg om. 

[AnonymBruker]

Jeg kjente til et par der kvinnen var 43 og mannen 63 da de ble sammen. Han hadde vært enke i 20 år, og hun var barnløs. Hans barn hadde flyttet ut. De giftet seg, og levde lykkelig sammen helt til han døde for noen år siden, nesten 97 år gammel.

Et annet par jeg kjente hadde 14 år mellom seg. De fikk 3 barn. Han døde av kreft da yngste var 9. 

Det er altså mange faktorer som spiller inn. Alderen kan sette en stopper, men den kan også være ubetydelig

Anonymkode: c1b0c...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Begge er ferdige med barn og skal ikke bo sammen så lenge barna bor hjemme.

M 65 er veldig aktiv fysisk og sosialt og begge trives med egne aktiviteter og er ikke avhengige av hverandre økonomisk eller på annet vis.

Må kanskje være forberedt på mye negativitet fra folk rundt? Eks at det antas at hun kun er ute etter penger og han kun kropp?

Anonymkode: 668d2...4e0

Aldersforskjell i seg selv er ikke en «utfordring» hvis begge er samstemte om hva de vil, og det høres dere jo ut til å være. Dere er begge voksne, selvstendige, ferdige med småbarnsfasen, har egne liv og er ikke økonomisk avhengige av hverandre, det tar bort mange av de klassiske fallgruvene folk ofte peker på.

Ja, dere kan møte fordommer. Noen vil alltid tolke relasjoner med aldersforskjell i verste mening: penger, kropp, maktbalanse osv. Det sier som regel mer om deres egne forestillinger enn om forholdet deres. Folk utenfra ser bare tall, ikke dynamikken, verdiene eller kjemien mellom to mennesker. Det viktigste er heller å være ærlige med hverandre om forventninger framover, da tenker jeg f,eks på helse, tempo i livet, fremtidsplaner, og hvordan dere håndterer eventuelle reaksjoner fra omgivelsene. Hvis dere tåler å stå støtt sammen i det, er aldersforskjellen ofte mindre relevant i hverdagen enn mange tror.

Lev livet deres. Så lenge forholdet er frivillig, respektfullt og gir begge mer enn det tar, er det helt legitimt, uansett hva folk måtte mene.

Anonymkode: fbb01...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Stakkars kvinnemenneske. Om 15 - 20 år vil denne mannen være en gedigen klamp om foten på den stakkars dama. Var jeg henne, ville jeg heller valgt meg en ca fem år yngre mann, da blir de gamle samtidig.

Anonymkode: 29e91...c2d

Det er en ganske dramatisk konklusjon å trekke om to voksne mennesker du ikke kjenner. Ingen forhold har garantier, heller ikke med jevnaldrende. Folk blir syke, mister funksjon, dør tidlig eller sent helt uavhengig av alder. Dessuten, en 44-åring er fullt i stand til å vurdere risiko selv. Hun er ikke «stakkars», hun er et voksent menneske som tar egne valg. Mange lever gode liv med eldre partnere nettopp fordi de er bevisste på hva de går inn i.

Å «bli gamle samtidig» er for øvrig mer en teori enn en realitet. Jeg kjenner mange par med liten aldersforskjell der den ene ble en omsorgsoppgave lenge før den andre. Livet følger ikke aldersregnskapet. Hvis dette forholdet fungerer nå, og begge er åpne for at fremtiden kan bli annerledes enn idealbildet, er det ikke mer uansvarlig enn mange andre valg folk tar i kjærlighetslivet. Det er for øvrig interessant hvor ofte voksne kvinners valg omtales som «stakkars», mens voksne menns valg sjelden gjør det.

Anonymkode: fbb01...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en ganske dramatisk konklusjon å trekke om to voksne mennesker du ikke kjenner. Ingen forhold har garantier, heller ikke med jevnaldrende. Folk blir syke, mister funksjon, dør tidlig eller sent helt uavhengig av alder. Dessuten, en 44-åring er fullt i stand til å vurdere risiko selv. Hun er ikke «stakkars», hun er et voksent menneske som tar egne valg. Mange lever gode liv med eldre partnere nettopp fordi de er bevisste på hva de går inn i.

Å «bli gamle samtidig» er for øvrig mer en teori enn en realitet. Jeg kjenner mange par med liten aldersforskjell der den ene ble en omsorgsoppgave lenge før den andre. Livet følger ikke aldersregnskapet. Hvis dette forholdet fungerer nå, og begge er åpne for at fremtiden kan bli annerledes enn idealbildet, er det ikke mer uansvarlig enn mange andre valg folk tar i kjærlighetslivet. Det er for øvrig interessant hvor ofte voksne kvinners valg omtales som «stakkars», mens voksne menns valg sjelden gjør det.

Anonymkode: fbb01...459

Selvfølgelig, men er man forelsket, så tenker man ofte ikke konsekvenser. Det ER en kjensgjerning at de fleste kvinner i 40- og 50-årene har behov for sex, mens svært mange menn i 60- og 70-årene ikke kan prestere noe som helst. Statistisk sett vil 30 prosent av 70 år gamle menn oppleve fullstendig svikt i ereksjonen, mens mange andre vil ha mildere problemer, men fortsatt problemer. Hvorfor gidder man dette?

Anonymkode: fe39f...2ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Prøvde å date en såkalt ungdommelig mann på 72. Det er ingen over 55 som er ungdommelig(ikke jeg heller]. Jeg var da 53, og aldersforskjellen ble for stor. Selv om han var sprek, så var han jo tydelig en eldre mann. Så du må nesten tenke om det er like stas når du er 54 og han 75. Eller du 64 og han 85. Hvis du tenker fremover. Man merker aldersforskjellen mer jo eldre man blir. Jeg jobber i eldreomsorgen, gjort det i over 30 år. Sett endel sånne par med stor aldersforskjell. Oftest lite stas. Unntaksvis er det den eldste som er sprekest, men det er sjelden. 

Anonymkode: 02e42...41b

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er ikke andres meninger som blir problemet, men innad i forholdet. Om 2 år er denne mannen pensjonist. Kvinnen har fortsatt mange år igjen i arbeidslivet. Mannen får dermed vanvittig mye fritid, og vil være uthvilt på kveldene, mens kvinnen er sliten etter en full arbeidsdag, husarbeid og andre plikter. Sexlysten/potensen vil også dale betraktelig hos mannen etter hvert. Han blir sykere, mer hjelpetrengende, gjerne også mer misfornøyd med livet/grinete slik mange eldre mennesker er. 

Min erfaring er at en gammel partner gjør sin unge partner gammel. Jeg hadde ikke satset på et sånt forhold.

Anonymkode: fe39f...2ba

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er vel nettopp det. Mange menn blir "gubbete" og satt etter fylte 60, veldig sære i væremåten og meningene osv. Så er det med sex, da. Kvinner i 40-årene har ofte høy sexlyst, mens menn på 65 not so much.

Anonymkode: fe39f...2ba

Jeg synes mange av innvendingene her bygger på generaliseringer og ganske mørke antakelser om både alder og mennesker. Ja, alder kan bli en utfordring over tid, akkurat som helse, jobb, økonomi, personlighet og livskriser kan bli det i alle forhold. Men det er ikke slik at en bestemt alder automatisk gjør et forhold «lite stas». At noen har hatt dårlige erfaringer, enten privat eller gjennom jobb i eldreomsorgen, betyr ikke at det er fasiten for alle. Eldreomsorgen viser oss primært mennesker som allerede er syke og hjelpetrengende, ikke de som lever aktive, fungerende liv langt opp i årene. Det gir et skjevt bilde av hvordan alder faktisk arter seg for mange.

Når det gjelder pensjon, fritid, sexlyst og «gubbete» væremåter, dette varierer enormt fra person til person. Jeg kjenner 40-åringer som er utslitte, lite seksuelt interesserte og negative til livet, og 70-åringer som er nysgjerrige, aktive og mentalt langt mer fleksible. Alder alene forklarer overraskende lite. Argumentet om at «en gammel partner gjør den unge gammel» forutsetter også at kvinnen er passiv, tilpasningsdyktig og uten egne grenser. En 44 år gammel kvinne er fullt i stand til å regulere eget liv, tempo og behov, og til å avslutte et forhold hvis det en dag ikke lenger gir henne noe. Det er ikke et livslangt tvangsekteskap man snakker om her, men et frivillig forhold mellom to selvstendige voksne.

Å tenke fremover er klokt. Men det er også verdt å huske at ingen forhold lever på fremtidsregnestykker alene. Mange jevnaldrende par opplever akkurat de samme problemene som listes her, bare uten at alder brukes som forklaring. Alder kan være en faktor. Den er bare ikke den eneste, og langt fra alltid den viktigste. Og voksne mennesker må få lov til å velge både med åpne øyne og uten å bli redusert til enten naive kvinner eller ubrukelige «gamle gubber».

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Selvfølgelig, men er man forelsket, så tenker man ofte ikke konsekvenser. Det ER en kjensgjerning at de fleste kvinner i 40- og 50-årene har behov for sex, mens svært mange menn i 60- og 70-årene ikke kan prestere noe som helst. Statistisk sett vil 30 prosent av 70 år gamle menn oppleve fullstendig svikt i ereksjonen, mens mange andre vil ha mildere problemer, men fortsatt problemer. Hvorfor gidder man dette?

Anonymkode: fe39f...2ba

At forelskelse kan gjøre folk mindre opptatt av konsekvenser, er jeg enig i, det gjelder i alle aldre og alle typer forhold. Men det betyr ikke at voksne mennesker automatisk er ureflekterte eller naive fordi de velger annerledes enn det du ville gjort. Når det gjelder sex og statistikk, ja, ereksjonsproblemer øker med alder. Det er ingen hemmelighet. Samtidig reduseres sex til et veldig snevert prestasjonsregnestykke her. Sexlyst, intimitet og seksualitet er langt mer enn ereksjon alene, og variasjonen mellom individer er enorm. Mange menn i 60- og 70-årene har et fungerende og tilfredsstillende sexliv, enten spontant eller med hjelpemidler. Andre har ikke. Akkurat som blant yngre menn. Og tilsvarende: ikke alle kvinner i 40- og 50-årene har høyt seksuelt behov, og ikke alle prioriterer sex høyere enn trygghet, nærhet, fellesskap eller livskvalitet. Det er ikke én fasit på hva som er «rasjonelt» å gidde.

Spørsmålet «hvorfor gidder man dette?» forutsetter også at forhold først og fremst er en langsiktig nyttevurdering. Mange velger relasjoner fordi de fungerer nå, fordi de gir glede, ro, tilhørighet og mening, vel vitende om at fremtiden kan endre seg. Det gjør den uansett, også i forhold mellom jevnaldrende. Det er helt legitimt å ikke ønske et forhold med stor aldersforskjell. Men det er like legitimt at andre gjør det, uten at det må forklares med manglende dømmekraft, fornektelse eller seksuell selvskading.

Anonymkode: fbb01...459

[AnonymBruker]

Jeg er 44 selv, og har to kolleger som er 63 og 64. Merker veldig godt at tempoet har gått ned. Og blodtrykk opp.

Nei ugg. Vi skal alle bli gammel, men hadde ikke invitert alderdommen 20 år tidligere inn i parforhold 

Anonymkode: bf7f0...2fe

[Kålrota]

Det handler mer om personlighet enn alder for meg. Jeg har venner i 60-åra som er kvikkere og sprekere enn de fleste. Og bekjente på den alderen som er veldig gammelmodige. 

Jeg hadde brydd meg nada om andres meninger, hvertfall. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

Jeg synes mange av innvendingene her bygger på generaliseringer og ganske mørke antakelser om både alder og mennesker. Ja, alder kan bli en utfordring over tid, akkurat som helse, jobb, økonomi, personlighet og livskriser kan bli det i alle forhold. Men det er ikke slik at en bestemt alder automatisk gjør et forhold «lite stas». At noen har hatt dårlige erfaringer, enten privat eller gjennom jobb i eldreomsorgen, betyr ikke at det er fasiten for alle. Eldreomsorgen viser oss primært mennesker som allerede er syke og hjelpetrengende, ikke de som lever aktive, fungerende liv langt opp i årene. Det gir et skjevt bilde av hvordan alder faktisk arter seg for mange.

Når det gjelder pensjon, fritid, sexlyst og «gubbete» væremåter, dette varierer enormt fra person til person. Jeg kjenner 40-åringer som er utslitte, lite seksuelt interesserte og negative til livet, og 70-åringer som er nysgjerrige, aktive og mentalt langt mer fleksible. Alder alene forklarer overraskende lite. Argumentet om at «en gammel partner gjør den unge gammel» forutsetter også at kvinnen er passiv, tilpasningsdyktig og uten egne grenser. En 44 år gammel kvinne er fullt i stand til å regulere eget liv, tempo og behov, og til å avslutte et forhold hvis det en dag ikke lenger gir henne noe. Det er ikke et livslangt tvangsekteskap man snakker om her, men et frivillig forhold mellom to selvstendige voksne.

Å tenke fremover er klokt. Men det er også verdt å huske at ingen forhold lever på fremtidsregnestykker alene. Mange jevnaldrende par opplever akkurat de samme problemene som listes her, bare uten at alder brukes som forklaring. Alder kan være en faktor. Den er bare ikke den eneste, og langt fra alltid den viktigste. Og voksne mennesker må få lov til å velge både med åpne øyne og uten å bli redusert til enten naive kvinner eller ubrukelige «gamle gubber».

At forelskelse kan gjøre folk mindre opptatt av konsekvenser, er jeg enig i, det gjelder i alle aldre og alle typer forhold. Men det betyr ikke at voksne mennesker automatisk er ureflekterte eller naive fordi de velger annerledes enn det du ville gjort. Når det gjelder sex og statistikk, ja, ereksjonsproblemer øker med alder. Det er ingen hemmelighet. Samtidig reduseres sex til et veldig snevert prestasjonsregnestykke her. Sexlyst, intimitet og seksualitet er langt mer enn ereksjon alene, og variasjonen mellom individer er enorm. Mange menn i 60- og 70-årene har et fungerende og tilfredsstillende sexliv, enten spontant eller med hjelpemidler. Andre har ikke. Akkurat som blant yngre menn. Og tilsvarende: ikke alle kvinner i 40- og 50-årene har høyt seksuelt behov, og ikke alle prioriterer sex høyere enn trygghet, nærhet, fellesskap eller livskvalitet. Det er ikke én fasit på hva som er «rasjonelt» å gidde.

Spørsmålet «hvorfor gidder man dette?» forutsetter også at forhold først og fremst er en langsiktig nyttevurdering. Mange velger relasjoner fordi de fungerer nå, fordi de gir glede, ro, tilhørighet og mening, vel vitende om at fremtiden kan endre seg. Det gjør den uansett, også i forhold mellom jevnaldrende. Det er helt legitimt å ikke ønske et forhold med stor aldersforskjell. Men det er like legitimt at andre gjør det, uten at det må forklares med manglende dømmekraft, fornektelse eller seksuell selvskading.

Anonymkode: fbb01...459

Ingen 85-åringer lever et aktivt fungerende liv på samme måte som en 64-åring. Ingen, samme hvor frisk og «sprek» man er.

Anonymkode: 0a423...8ca

[AnonymBruker]

Går fint ☺️

Anonymkode: 19b02...c42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er 45(K), og å finne meg en mann på 65 hadde utgått 100%. Etter 10-15 år er man sannsynligvis pleier, og sex kan man også se langt etter (sannsynligvis etter enda kortere tid enn 10-15 år). 

Anonymkode: 5b77b...13e

Man kan bli pleier for en partner i 50-årene også. For noen veier felles verdier, frihet, kjemi og livsglede tyngre enn fødselsår. Det som er uaktuelt for deg kan fungere veldig godt for andre. Poenget er vel at forhold bør vurderes individuelt, ikke etter stereotype worst-case-scenarier. Mange 65-åringer er faktisk friskere, mer aktive og har bedre sexliv enn folk 20 år yngre. Alder alene sier lite om helse, libido eller omsorgsbehov. Ingen forhold kommer med garanti, verken jevnaldrende eller ikke. å gjøre egne antakelser til generelle sannheter blir litt snevert.

Anonymkode: e2779...733

[AnonymBruker]

Jeg synes sånt er noe det enkelte paret må finne ut av selv, spesielt når begge er godt voksne.

Hvis jeg hadde sterke følelser for noen, ville jeg ikke ha kuttet ut den parten på grunn av aldersforskjell, og spesielt ikke fordi jeg var redd for hva andre skulle tenke om oss.

Kjenner til mange par med aldersforskjeller, både der hun er eldre enn ham og motsatt, og de lever stort sett som andre par. De som er jevnaldrende kan få ulike helseproblemer, de også. Mange eldre er veldig spreke, lurer på hvor den der kommentaren om "pleietrengende" kommer fra, da tenker jeg på folk opp i 90-årene.

Anonymkode: b5cd8...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Prøvde å date en såkalt ungdommelig mann på 72. Det er ingen over 55 som er ungdommelig(ikke jeg heller]. Jeg var da 53, og aldersforskjellen ble for stor. Selv om han var sprek, så var han jo tydelig en eldre mann. Så du må nesten tenke om det er like stas når du er 54 og han 75. Eller du 64 og han 85. Hvis du tenker fremover. Man merker aldersforskjellen mer jo eldre man blir. Jeg jobber i eldreomsorgen, gjort det i over 30 år. Sett endel sånne par med stor aldersforskjell. Oftest lite stas. Unntaksvis er det den eldste som er sprekest, men det er sjelden. 

Anonymkode: 02e42...41b

Blir litt som da jeg jobbet i sosialtjenesten i Bærum og tenkte at der bodde sannelig folk dårlig . Ikke i det hele tatt like bra som folk flest nord i landet.  Du møter de sjukeste og unntaket. Men enig i konklusjonen din

Anonymkode: fd016...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man kan bli pleier for en partner i 50-årene også. For noen veier felles verdier, frihet, kjemi og livsglede tyngre enn fødselsår. Det som er uaktuelt for deg kan fungere veldig godt for andre. Poenget er vel at forhold bør vurderes individuelt, ikke etter stereotype worst-case-scenarier. Mange 65-åringer er faktisk friskere, mer aktive og har bedre sexliv enn folk 20 år yngre. Alder alene sier lite om helse, libido eller omsorgsbehov. Ingen forhold kommer med garanti, verken jevnaldrende eller ikke. å gjøre egne antakelser til generelle sannheter blir litt snevert.

Anonymkode: e2779...733

Ingen 85-åringer er sprekere, mer aktive og har et bedre sexliv enn alminnelig friske 65-åringer. 

Anonymkode: 0a423...8ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes sånt er noe det enkelte paret må finne ut av selv, spesielt når begge er godt voksne.

Hvis jeg hadde sterke følelser for noen, ville jeg ikke ha kuttet ut den parten på grunn av aldersforskjell, og spesielt ikke fordi jeg var redd for hva andre skulle tenke om oss.

Kjenner til mange par med aldersforskjeller, både der hun er eldre enn ham og motsatt, og de lever stort sett som andre par. De som er jevnaldrende kan få ulike helseproblemer, de også. Mange eldre er veldig spreke, lurer på hvor den der kommentaren om "pleietrengende" kommer fra, da tenker jeg på folk opp i 90-årene.

Anonymkode: b5cd8...356

Det med pleietrengende er jo at når partneren begynner å bli gammel og litt mer hensyn må tas, litt mer tid må brukes på alt, litt flere legebesøk og småproblemer, hverdagen blir litt mer omstendelig (det er jo en gradvis prosess), er den yngste (sannsynligvis og forhåpentligvis) fortsatt «like sprek og aktiv som en 44-åring»  og fullt yrkesaktiv. 
Hvis livet utvikler seg slik at den yngste er pleietrengende eller bare har like dårlig helse som en gjennomsnittleg 20 år eldre person, er det jo bare tragisk givet unntak.

Man vet ikke at noen beholder helsa, men man vet at ingen beholder den for alltid, alle blir gamle. 

Anonymkode: 0a423...8ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2026 den 22.57):

Ingen 85-åringer lever et aktivt fungerende liv på samme måte som en 64-åring. Ingen, samme hvor frisk og «sprek» man er.

Anonymkode: 0a423...8ca

«Ingen» er et veldig absolutt ord. Det er selvsagt gjennomsnittlige forskjeller på en 64- og en 85-åring, det bestrider ingen. Poenget er bare at funksjon, helse og livskvalitet varierer enormt mellom individer, og at alder alene ikke gir et presist bilde av hvordan et forhold faktisk leves. De fleste 85-åringer lever ikke som 64-åringer, men det gjør heller ikke alle 64-åringer. Noen er alvorlig syke lenge før de når 70, andre er selvhjulpne, aktive og mentalt til stede langt opp i årene. Livet følger ikke faste trinn, selv om statistikken peker i én retning.

Dessuten, et forhold er ikke en konkurranse i fysisk yteevne. Mange par tilpasser tempo, forventninger og livsform over tid, enten de er jevnaldrende eller ikke. Alternativet ville være å avslutte alle forhold i det øyeblikket fremtiden ikke kan garanteres å ligne nåtiden, og det gjør ingen av oss. Alder sier noe om sannsynlighet. Den sier veldig lite om enkeltmennesker, og enda mindre om hva to voksne mennesker velger å leve med sammen.

Anonymkode: fbb01...459