Hjelp med en utfordrende 10åring

[AnonymBruker]

Hei, vi trenger flere synspunkter på oppførselen til vår 10 år gamle datter og håper noen kanskje kan komme med innspill.

Oppførselen vi sliter med:

- Bedrevitende oppførsel, snakker til alle som om de var dumme, dette gjelder da spessielt andre barn, hun snakker til dem som om de var babyer. Dette fører til at hun ikke har særlig mange venner i klassen sin, leker for det meste med førsteklassingene i friminuttene.

- Må alltid ha siste ordet "jeg kjenner en som har en stor hund" - "ja men ikke veldig stor hund bare son normalt stor". Vet ikke hva hun holder på med der, men å drive dialog er vanskelig. Her har vi prøvd å snakke med henne mange ganger, spurt hvorfor hun alltid "legger på" andres settninger på denne måten, forklart at det kan være vanskelig for andre å skape relasjoner med henne - hun slutter for en kort stund, og begynner rett på igjen.

- Sier sjeldent takk eller unnskyld, sier sjeldent hei og hadet uten oppfordring om det. Det virker nesten som om det er ubehagelig for henne å vise standard folkeskikk, jeg og far påminner hver gang, da ender vi ofte opp med at hun gjør seg til, vi har brukt mange timer på å sitte å snakke om hvorfor det er slik, men hun svarer bare at hun ikke vet og vi kommer ingen vei ei heller her.

- Det MÅ alltid være mest synd på henne, om hun har et skrubbsår så burde hun få dra på sykehuset, mens når ei jente i klassen knakk foten fikk vi hjemme fortalt at hun sikkert bare "overdramatiserte". 

- Snakker ofte om hva andre gjør galt, men innser aldri egne feil - sier man i fra blir hun bare sur, ikke blir det endring heller da det virker som at hun oppriktig tror hun ikke kan gjøre feil og vet alt best.
Hun kritiserer måten en venninne leker på, og kommenterer på at det "ikke er lov" mens hun samtidig lyver til gang på gang, blir tatt i det, vi snakker og forklarer, hun sier hun forstår men ingen endring blir gjort.

- Har en tendens til å behandle andre veldig ufint, eksempem: hun blir ofte med til oldemoren sin, behandler oldemor som om hun var søppel, svarer ikke på spørsmål, himler med øynene og huffer. Men hun spør selv om å dra til oldemor fordi "oldemor har savnet meg og jeg er hennes favoritt".

- Kritiserer alt alle gjør og påstår at hun kunne gjort det bedre, og da mener jeg ALT - fra sport vi ser på tv til store kjendiser, hun mener alltid at det er noe hun kunne ha gjort bedre.

Nå kommer ser det jo nesten ut til at jeg ikke liker mitt eget barn, jeg gjør det - vi begge foreldrene elsker henne, men oppførselen er vanskelig å håndtere.

Vi har prøvd å snakke å forklare så mange ganger, vi har prøvd å ha konsekvenser for dårlig oppførsel, innstramming i regler, vi har vært strenge og vi har snakket med rolig stemme, prøvd å komme ned på hennes nivå, prøvd å forstå.

På skolen sliter hun med både lesing, skriving og matte - har en dialog om dette med skolen, mens jenta selv nekter for at hun sliter med noe av dette, selv etter samtaler med skolen mener hun at hun ikke sliter.

Vi har bedd om henvisning til BUP, fikk avslag, vi er rett og slett rådløse. Jeg er så bekymret for henne at det gjør vondt, det er ikke hyggelig å se at andre barn trekker seg mer og mer unna henne.

Noen som har lignende opplevelse med barn? Hva gjør vi? Kan evt barnevernet hjelpe oss her? Med tanke på at hun ikke fikk komme inn til BUP... For hjelp må vi jo ha, ellers blir livet til jenta vår vanskelig.

Anonymkode: 5c80e...959

[AnonymBruker]

Er det historikk i familien med personlighetsforstyrrelse? Narssisisme? 

Anonymkode: 1c00e...e49

[AnonymBruker]

Jeg er den som pleier kritisere folk på KG for å slenge ut diagnoser for alt mulig, men her ville jeg insistert på utredning.

Anonymkode: d74db...fa5

[AnonymBruker]

Hmm-- Det første som slår meg er kanskje at hun prøver å være god nok? Dette konstante jaget etter å sette seg selv høyt, ikke innrømme/ta inn over seg at hun sliter med noe. Dere snakker og snakker, men hva sier dere når dere snakker? At dette er galt, og at hun må oppføre seg bedre antar jeg? Sier du at "jeg er så glad i deg akkurat som du er , med alle feil og mangle, og jeg vil hjelpe deg å forstå at du er fantastisk, uten at du trenger å være den som er best, har det vondest osv. For det ligger en slags syk perfeksjon her, som jeg mistenker kanskje kommer fra dere? Har hun søsken? Bærer hun mye forventninger fra dere? 

Jeg er enig i at det er bekymringsfullt. Samtidig så kjenner jeg ikke dere, og vet ikke hvilke forbilder dere er, om dere er de som sier; jaja- dette er godt nok. Hvor ærlig er dere om deres dårlige sider? Ser hun at det er ok å bare være, bare le av sine feil og mangler. Eller er det en stor ting hver gang som skal diskuteres og måles og veies? Møter du eller mannen deg selv i døra her på en måte??

Jeg sier ikke at det er slik, men jeg spør...

Anonymkode: c33c4...66b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det historikk i familien med personlighetsforstyrrelse? Narssisisme? 

Anonymkode: 1c00e...e49

PF er ikke arvelig , den blir skapt av oppvekst og miljøfaktorer. Men man kan selvsagt være genetisk disponibel for å utvikle dette. 

Anonymkode: 4de8e...10d

[AnonymBruker]

Høres ut som at hun sliter med store mindreverdighetskomplekser. Og i en alder av 10 år.. Stakkar

Anonymkode: 4de8e...10d

[AnonymBruker]

Jeg vil tørre å påstå at dette er et barn med meget lav selvfølelse. Hun har det skikkelig vondt inni seg, av en eller annen grunn og prøver å ta kontroll der hun kan. Jeg vil oppfordre deg til å lese om pda. Hvis du synes det er gjenkjennelig hos din datter, ville jeg klagd på avslaget fra bup. Vet ikke hva slags dokumentasjon dere la ved henvisningen, men all dokumentasjon som viser at dere har vært i kontakt med ulike hjelpeinstanser over tid for hjelp og veiledning, er viktige vedlegg. 

Jeg la ved dokumentasjon fra helsesykepleier, kontaktlærer, familieteam, privat barnepsykolog og barnevern. 

Anonymkode: ccc0c...347

[AnonymBruker]

Har dere vurdert cos kurs? Det kunne vært nyttig å få noen innspill på kommunikasjon dere i mellom og hva som blir fokuset. Er det som nevnt over fokus på alt hun gjør feil? Blir det sagt mye nei til henne?

Det å hele tiden tråkke andre ned for å føle seg stor er jo et symptom på dårlig selvfølelse. 

Anonymkode: 9e9f0...688

[Lillemy8]

Barnevernet er ikke riktig instans her. Ville prøvd BUP på nytt via fastlege med all dokumentasjon som du skriver her. I tillegg skjer mye interaksjon på skolen så dere bør snakke med kontaktlærer som egentlig burde hentet inn hjelp fra ppt. På høy tid med tanke på at barnet går i 5.klasse…

For dere foreldre er det viktig å styrke selvverdien til barnet! Hos et barn som fremstår bedrevitende og lite selvkritisk, er det viktig å forstå at dette ofte handler om indre usikkerhet heller enn ekte selvtillit. Selvverdi bygges ikke gjennom forklaringer eller formaninger, men gjennom gjentatte erfaringer av å være verdifull uavhengig av prestasjon og korrekthet. Derfor bør fokuset flyttes fra ros for å være flink eller smart, til bekreftelser som viser at hun er ønsket, trengt og betydningsfull i familien.

Feil må gjøres ufarlige. Når hun tar feil, benekter eller dekker over, er det ofte et forsøk på å beskytte seg selv. Rolige, nøkterne korrigeringer som bevarer verdigheten hennes, gir større effekt enn konfrontasjon. Samtidig trenger hun arenaer der hun kan oppleve mestring uten sammenligning med andre, helst i trygge, oversiktlige situasjoner sammen med voksne.

Det er også viktig å ikke gjøre henne til et konstant tema for korrigering eller analyse hjemme, da dette kan forsterke følelsen av å være feil. Kanskje aller viktigst er at hun får erfare at kjærligheten fra dere ikke endres selv når oppførselen er krevende. Når hun opplever at grenser kan settes uten at relasjonen trues, legges grunnlaget for ekte selvverdi. Denne utviklingen tar tid, men gradvis vil hun slippe behovet for å hevde seg på andres bekostning.

[AnonymBruker]

Å komme inn på Bup på første henvisning er ikke så vanlig. Det kreves grundig forberedelse i forkant av henvisning og man må gjerne sende flere før man kommer til.

Har dere god dialog med skole, er helsesykepleier koblet på? Har PPT vurdert henne?

Hadde dere samarbeidsmøte med skole, fastlege, helsesykepleier evt PPT, før henvisning. Det må ofte til.

Har nettopp fått avslag selv. Vi gjorde alt riktig før første henvisning denne gang(barn nr 2, 10år, mistanke om Adhd(ADD) men fikk avslag. Er imidlertid ikke vurdert av PPT enda pga laaang ventetid hos de. Vi kommer til å sende ny henvisning før sommeren og skal ha nytt samarbeidsmøte om noen uker. Om PPT har vært inni bildet da vet vi ikke, annet enn at de nylig har vært inne i klassen på systemnivå.

Vi fikk komme til på 3. henvisning med eldstemann, langt på overtid og med store negative konsekvenser som resultat.

Men en ting å tenke på, er at Bup bare utreder, når det kommer til oppfølging og "behandling" er det gjerne lite å hente, denne jobben må man gjøre mye av selv, så det er det bare å sette i gang med så fort som mulig. Helsesykepleier kan være er fin plass å starte her. 

Anonymkode: cdf94...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg vil tørre å påstå at dette er et barn med meget lav selvfølelse. Hun har det skikkelig vondt inni seg, av en eller annen grunn og prøver å ta kontroll der hun kan. Jeg vil oppfordre deg til å lese om pda. Hvis du synes det er gjenkjennelig hos din datter, ville jeg klagd på avslaget fra bup. Vet ikke hva slags dokumentasjon dere la ved henvisningen, men all dokumentasjon som viser at dere har vært i kontakt med ulike hjelpeinstanser over tid for hjelp og veiledning, er viktige vedlegg. 

Jeg la ved dokumentasjon fra helsesykepleier, kontaktlærer, familieteam, privat barnepsykolog og barnevern. 

Anonymkode: ccc0c...347

Vil legge til at barnevernet ikke har vært inne hos oss og det har aldri vært opprettet sak. Jeg har tatt kontakt med barnevernet for å spørre om hvor jeg kan få hjelp og veiledning til å håndtere alle utfordringene med barnet mitt. Så selv om de ikke har vært inne, har jeg dokumentasjon på at jeg opplever så store vansker at jeg har kontaktet alle mulige instanser. 

Sønnen kom inn på første henvisning. Men jeg har dokumentert at jeg har søkt hjelp og veiledning i mange år (4 år nå) Han har ikke vært henvist tidligere fordi pappaen har satt seg på bakbeina. 

Mye med din datter er likt som med min sønn, men han har en tung bagasje med alvorlig mobbing og har aldri lært de sosiale spillereglene. Skal nå inn til bup for traumer og mistanke om autisme (grad 1).

Anonymkode: ccc0c...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hmm-- Det første som slår meg er kanskje at hun prøver å være god nok? Dette konstante jaget etter å sette seg selv høyt, ikke innrømme/ta inn over seg at hun sliter med noe. Dere snakker og snakker, men hva sier dere når dere snakker? At dette er galt, og at hun må oppføre seg bedre antar jeg? Sier du at "jeg er så glad i deg akkurat som du er , med alle feil og mangle, og jeg vil hjelpe deg å forstå at du er fantastisk, uten at du trenger å være den som er best, har det vondest osv. For det ligger en slags syk perfeksjon her, som jeg mistenker kanskje kommer fra dere? Har hun søsken? Bærer hun mye forventninger fra dere? 

Jeg er enig i at det er bekymringsfullt. Samtidig så kjenner jeg ikke dere, og vet ikke hvilke forbilder dere er, om dere er de som sier; jaja- dette er godt nok. Hvor ærlig er dere om deres dårlige sider? Ser hun at det er ok å bare være, bare le av sine feil og mangler. Eller er det en stor ting hver gang som skal diskuteres og måles og veies? Møter du eller mannen deg selv i døra her på en måte??

Jeg sier ikke at det er slik, men jeg spør...

Anonymkode: c33c4...66b

Enig i denne.

Jeg leser også om ting som må være veldig vanskelig for et barn.
Å slite sosialt når man er 10 må være beinhardt.
Å slite på skolen må ha vært hardt fra dag 1.
Hører jo et barn som har gitt opp og antar at det bare må være slik, og derfor bedre å bare innbille seg at alt er ok, fordi hun ikke ANER hva hun skal gjøre med saken. Mitt store spørsmål er: hvor føler dette barnet mestring? Jeg håper det er en eller annen arena hun elsker og trives og mestrer, ofte! For hverdagen 8:30-15 er vel i dag en arena for å ikke være god nok til noe - og det er tøft. Som forelder ville jeg her jobbet med å skape arenaer for mestring! Og satt første fokus på hjemmet, og å vise hvor viktig hun er, på ting hun mestrer. Ja, ungene kan protestere kraftig mot sine oppgaver i hjemmet, men de kan være veldig viktige når ute-arenaen er vanskelig. Sørg for fast oppgaver i huset der hun bidrar (ting hun mestrer - selvsagt!) og som dere ikke kan klare dere uten. Bordet ikke dekket til middag? Nei da får vi ikke spist da... så viktig er hun virkelig. Finn ting som passer for henne og som dere vet hun mestrer uten problem, selv om viljen ikke alltid er der. Og, se til firtidsaktiviteter og øk på med ting der hun mestrer og ER så god som hun ellers ønsker at hun var hele tiden. Det kan ha stor effekt. un dagdrømmer jo om å være god i alt det andre er gode i. Så hjelp henne lete etter sin mestringsarena - så kommer de mye lettere gjennom alle arenaene de ikke mestrer også. Og ALLE er gode på noe. Men det høres ikke ut til at hun har funnet sin arena enda... og samtidig en alder som er gull for å utforske nye ting på jakt etter sin greie. 

Jeg leser som sagt i kommentaren her også muligens bekymrede foreldre som desperat prøver å endre på et barn som kanskje er som det er, og som uønsket konsekvens gjør at barnet aldri føler seg bra nok. Når man på så mange arenaer kritiserer evnene til barnet, så ender det selvsagt opp med å føle at det ikke gjør tingene godt nok. Kanskje gjør det bare tingene på sin egen måte, hvilke en dag fører til nettopp sitt eget liv slik det faller seg. Det er ikke nødvendigvis akkurat slik vi foreldre ser det for oss. Langt derifra! Vi har ikke fått kopier av oss selv, selv om de fysisk sett kan likne, og endel trekk kan likne. De ER seg selv. De finner sin vei, selv om den for oss kan se kronglete og bakvendt ut - og ikke slik VI ville gjort det. Og det å akseptere et barn for den de er kan være utrolig viktig. Ikke alle er akademiske vidunderbarn - selv om mor og far var det. Har det sånn her også, to høyt utdannede foreldre med akademikerhjerner, et barn med samme akademiske anliggende, mens det andre har en hjerne vi ikke forstår. Hun skal bli noe HELT annet, og det er så spennende å følge med på. Den andre er ganske given egentlig. Og hvem fasinerer meg mest? Utvilsomt minstemor her. Heldigvis har jeg i alle år hatt fullt fokus på at barna er gode nok akkurat som de er. Så det går ikke utover selvtilliten til minstemor at leksene føles 100x vanskeligere enn hun som seiler gjennom grunnskolen og gjøre alle leksene på 10 minutter hver mandag. For det er aldri meningen at de skal være like. SÅ man kan som foreldre ende opp med barn (fordi de er ekte mennesker av kjøtt og blod) som er veldig ulike en selv. Da må man støtte om det som er vanskelig, men ikke nødvendigvis ha en kamp for å endre barnet til å passe hverken i eget bilde eller i "A4"-bildet. Men å hjelpe barnet å finne sine mestringsarenaer er viktig. La de prøve teater, kunst, håndterk, sang, musikk, instrumenter, ulike sporter osv osv. Ikke alle skal ha 6'er i matte og spille fotball. Da hadde ikke verden fungert i det hele tatt. Vær heller veldig nysgjerring på hvem HUN egentlig er, og utforsk sammen med henne. Mi akademikerjente som fyller 10 i morgen er også god i idrett, hun spiller fotball og elsker det. Som sin mor. Mens hun som snart blir 8 er så glad for nå kan hun endelig begynne i korpset! Med to helt tonedøve foreldre har hun både sangstemme og gehør. Gudene vet hvor det kom fra. Men jeg ELSKER hjernen hennes og den hun er og forteller henne det så ofte jeg kan. Skal 100% støtte opp om hva enn hun ønsker seg, jeg må la henne lede,, for det er en vei jeg ikke kan, men så får vi gå den sammen   Viktigst at hun VET hun er mer enn god nok. Og hun synes det er kult at hun er mye flinkere enn meg til ting jeg er skikkelig dårlig til. Sånt kan gi barn mye selvtillitt om seg selv, så trekk det frem.

Jeg tipper derfor at det at hun ikke føler seg god nok kan ligge bak mye av dette. Det er vanskelig sosialt også om man hele tiden tror man må prøve å være bedre eller annerledes. Og, sikkert ikke uvanlig å føle på mye av dette i hennes alder helt generelt. Men om man ikke har funnet mestringsarenaene så er det antagelig ekstra vanskelig. 

Noen ganger viktig å ta en titt i speilet også. Interessant sammenheng mellom:

 

Sitat

- Må alltid ha siste ordet "jeg kjenner en som har en stor hund" - "ja men ikke veldig stor hund bare son normalt stor". Vet ikke hva hun holder på med der, men å drive dialog er vanskelig. Her har vi prøvd å snakke med henne mange ganger, spurt hvorfor hun alltid "legger på" andres settninger på denne måten, forklart at det kan være vanskelig for andre å skape relasjoner med henne - hun slutter for en kort stund, og begynner rett på igjen.

- Sier sjeldent takk eller unnskyld, sier sjeldent hei og hadet uten oppfordring om det. Det virker nesten som om det er ubehagelig for henne å vise standard folkeskikk, jeg og far påminner hver gang, da ender vi ofte opp med at hun gjør seg til, vi har brukt mange timer på å sitte å snakke om hvorfor det er slik, men hun svarer bare at hun ikke vet og vi kommer ingen vei ei heller her.

og: 

 

Sitat

- Har en tendens til å behandle andre veldig ufint, eksempem: hun blir ofte med til oldemoren sin, behandler oldemor som om hun var søppel, svarer ikke på spørsmål, himler med øynene og huffer. Men hun spør selv om å dra til oldemor fordi "oldemor har savnet meg og jeg er hennes favoritt".

- Kritiserer alt alle gjør og påstår at hun kunne gjort det bedre, og da mener jeg ALT - fra sport vi ser på tv til store kjendiser, hun mener alltid at det er noe hun kunne ha gjort bedre.

Kan jo mistenke hvor hun har lært dette?
De kopierer oss i alt vi gjør, og kan ta med seg vår oppførsel mot dem over i sitt eget liv på helt andre måter enn hva intensjonen vår var. Så selv om jeg vet dere selvsagt ønsker alt godt for henne (!!), kan det hende at det hadde holdt lenge med bare å elske henne og pirke mindre. Ofte starter det tidlig med et mål om å oppdra, så setter mønstret seg og det blir verre og verre, en ond spiral. Fordi det eneste et barn lærer av alt dette er "jeg er ikke god nok". Dere forklarer jo alltid at det er så mye hun kunne gjort bedre. Hvor mye huffer dere over henne? Og så er det rart hun huffer over andre? Verdt å tenke over dette.

Barn som føler seg gode nok har det også bra. Og alle ER gode nok som de er. Noen ganger må vi foreldre minne oss selv om det. Kanskje vokste vi selv opp og ikke følte oss gode nok. Kanskje har en av dere eller begge med dere det samme hjemmefra, at man aldri var god nok, at man som forelder skal pirke og endre og være misfornøyd med barna og det meste de gjør. Også verdt å tenke gjennom. Da har man et mønster man må bryte, det er ikke lett, men det går  Bare man blir klar over det. 

Jeg vil tippe at løsningen på mye her ligger hos dere som foreldre - ikke hos barnet. 
Elsk henne for den hun er - støtt henne når livet går mot henne - gi råd hvis hun ber om det, eller spør om hun ønsker råd - aksepter svaret! Og finn nye måter å vise at hun betyr alt for dere og prøv å hjelpe henne utforske andre og flere mestringsarenaer. Og ikke minst - fortell henne at ikke alle skal være skolevidundre. Man må gjøre så godt man kan, og det er godt nok. Det å få aksept heller enn skjenn kan være nok til å snu hele situasjonen. Det kan godt være hennes dårlig selvfølelse som holder henne tilbake. Bedre den, se om ikke det drar seg videre inn i skolen også, når hun får troen på at hun KAN. Det kan dere som foreldre gjøre mye med fortsatt. Men ta tak fort, fra de er 12-13 så er mye av selvfølelsen lagt. Da må de selv ønske endring for å endre, men hun er fortsatt formbar. Så jeg hadde gått all in på kjærlighet og aksept, sammen med å fatholde grenser og rutiner. At hun er god nok som hun er er ikke et frikort for å si og gjøre hva man vil. Men man skal ikke trenge timeslange samtaler om hvor dårlig man er når man er 10 år og yngre... tro meg, det vet de med et blikk. Eller et sukk. Da vet de at vi ikke syntes det var innafor. Timeslange samtaler kaller jeg å sparke noen som allerede ligger nede. Helt unødvendig og veldig mot sin hensikt.



 

Anonymkode: 5f6ce...399

[AnonymBruker]

Er dette en oppførsel som har vært tilstede lenge,eller kommet nå i det siste? 

Anonymkode: 91765...51c