Å være intens i relasjoner

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg. 

Håper dere kan være snille mot meg her. Dette er veldig sårbart og sårt for meg å skrive om. Lurer vel egentlig på om det er andre her som kan kjenne seg igjen, og om hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre. 

Bakgrunn: i oppveksten fikk jeg utrygg tilknytning til både voksne og andre barn fra start. Pappa var autoritær, mens mamma var varm og omsorgsfull. I barnehagen ble jeg elsket av noen voksne, og mislikt av andre. Jeg var åpenbart et barn som var veldig søt og som noen omsorgsfulle voksne «ville ta med hjem», men som trigget andre voksne. En ansatt i barnehagen snakket mye negativt om meg til mamma, og mamma kunne ikke annet på den tiden (90-tallet) enn å delvis tro på det som ble sagt om meg. Hjemme ble jeg sort får og syndebukk for det meste, for søsknene mine var jo så snille og greie og jeg var alltid bare sutrete, fæl og slem. Noe som de kanskje delvis stemte overens med det enkelte ansatte i barnehagen sa. Selv om læreren jeg fikk på 1. trinn eksplisitt sa at det ikke var noe galt med meg, jeg trengte bare å bli forstått. Fra andre barn opplevde jeg noen nære vennskap, og noen som mobbet meg. Den som mobbet meg fra barnehagen skulle fortsette å mobbe meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen, mest på ungdomsskolen. Og hele barne- og ungdomsskolen slet jeg med at de jeg trodde var vennene mine, bare var flyktige bekjentskaper som fløy frem og tilbake mellom meg og andre venner slik det passet dem best. Det vil si, jeg var kjekk å ha når de ikke hadde noen andre. Jeg sitter igjen med at jeg ikke egentlig hadde noen ordentlige venner noengang. 

Jeg er nå i 30-årene, og har siden jeg ble voksen opplevd alt for mye traumatisk. Ble voldtatt som 19-åring, og begge de to forholdene jeg hadde før nåværende samboer var egentlig bare en masse psykisk mishandling. Siste eksen (som hadde narsissistiske trekk) kjøpte til og med en leilighet med meg rett før jeg ble dumpet, da hadde han valgt seg en annen dame, etter å ha minimert og minimert selvtilliten min over flere år. Og jeg har bodd i flere kollektiv der jeg rett og slett har blitt mishandlet, enten det har vært sosiopatiske jenter jeg har bodd med, eller menn som har mishandlet meg psykisk by proxy, ved å forsøke å indirekte ta livet av kjæledyret jeg hadde (legge til rette for at det skulle falle ned fra balkongen, la det spise ting det ikke tålte, la eget dyr plage mitt dyr osv). 

Vennskapelige relasjoner (venninner) har også siden ung voksen alder (og sannsynligvis tidligere også?) vært preget av at jeg har blitt svært involvert i de jeg har blitt venninne med. Jeg blir ekstremt glad i vennene mine og bryr meg voldsomt mye om dem, men det er ikke sånn at jeg ringer eller kontakter dem ofte, men at gjerne når vi er sammen så tror jeg at jeg kan være litt intens. Snakker mye om meg selv, føler meg til tider kanskje som en «sulten fugleunge» som ikke har fått mat på altfor lang tid. Tror det er som følge av underernæring på sunne relasjoner hele oppveksten. Men igjen, når noen skal gjøres stas på så går jeg virkelig all in, og det kan sikkert bli litt mye noen ganger. Feks hvis jeg skal skrive et kort om hvor mye noen betyr for meg. Hadde noen skrevet et slik kort til meg hadde jeg blitt overveldet av glede og sikkert grått, mens de jeg har gjort dette for har blitt litt mer sånn «åja, heh, takk». 

Det jeg merker er at noen trekker seg litt unna, og jeg har opplevd en hel del ghosting oppigjennom. Mens andre bryr seg ikke om hvordan jeg er, og vil være venn med meg uansett. Og det er faktisk gjerne de som tar mest initiativ til å holde kontakten. Så jeg har noen få, men nære venner. Jeg har heller ikke ork lengre til å bygge relasjoner siden jeg har opplevd såpass mye sorg og svik over venner som avviser meg, så jeg har det heller fint med de få jeg har. Jeg orker ikke mer ghosting og følelsen av at de både liker oppmerksomheten fra meg, og nyter at de gjør seg «untouchable» for meg (det er sånn de har oppført seg; barneskoleatferd ved å bli bestevenn med personen ved siden av meg, samt åpenbar ignorering av meg som er rett ved siden av). Det er fortsatt sårende med de vennskapene som ble brutt fordi jeg har blitt ghostet. Siste var ikke så lenge siden heller, ca ett år siden nå. 

Jeg har også et slags avhengighetsforhold til samboeren min, jeg mistrives om vi er for mye fra hverandre, men han uttrykker ikke annet enn at han trives i forholdet og han er også en type som er svært hjemmekjær og 1-1 «one woman guy». Han sier ofte at han planlegger å dele livet sitt med meg og vi har begge snakket om at vi er hverandres sjelevenner. Vi er også veldig flinke til å kommunisere, og lese hverandre. Jeg er veldig opptatt av å gi han det han trenger, og siden han er en gamer får han drive med gaming når han uttrykker behov for det. Han sier han får ladet opp der. Jeg pusher han også til å henge med kompiser etc. 

Jeg går i gruppeterapi for å jobbe med relasjonelle utfordringer, men synes det er vanskelig å sette ut i praksis det vi snakker om der. Vi er også 7 stk på gruppa som alle krever sin plass, så jeg føler kanskje ikke det er nok til å «endre» hvordan jeg gjennom hele min oppvekst har utviklet et mønster i å håndtere relasjoner. 

Så, som nevnt innledningsvis: er det andre her som kan kjenne seg igjen i dette? Kan dere fortelle hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre? ❤️‍🩹 

Anonymkode: 2dfd6...e15

[AnonymBruker]

Rettelse: Noe som foreldrene mine kanskje tenkte stemte delvis overens med det de ansatte i barneagen sa * 

Anonymkode: 2dfd6...e15

[AnonymBruker]

Er jeg så alene om dette altså  

Anonymkode: 2dfd6...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2026 den 16.38):

Beklager langt innlegg. 

Håper dere kan være snille mot meg her. Dette er veldig sårbart og sårt for meg å skrive om. Lurer vel egentlig på om det er andre her som kan kjenne seg igjen, og om hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre. 

Bakgrunn: i oppveksten fikk jeg utrygg tilknytning til både voksne og andre barn fra start. Pappa var autoritær, mens mamma var varm og omsorgsfull. I barnehagen ble jeg elsket av noen voksne, og mislikt av andre. Jeg var åpenbart et barn som var veldig søt og som noen omsorgsfulle voksne «ville ta med hjem», men som trigget andre voksne. En ansatt i barnehagen snakket mye negativt om meg til mamma, og mamma kunne ikke annet på den tiden (90-tallet) enn å delvis tro på det som ble sagt om meg. Hjemme ble jeg sort får og syndebukk for det meste, for søsknene mine var jo så snille og greie og jeg var alltid bare sutrete, fæl og slem. Noe som de kanskje delvis stemte overens med det enkelte ansatte i barnehagen sa. Selv om læreren jeg fikk på 1. trinn eksplisitt sa at det ikke var noe galt med meg, jeg trengte bare å bli forstått. Fra andre barn opplevde jeg noen nære vennskap, og noen som mobbet meg. Den som mobbet meg fra barnehagen skulle fortsette å mobbe meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen, mest på ungdomsskolen. Og hele barne- og ungdomsskolen slet jeg med at de jeg trodde var vennene mine, bare var flyktige bekjentskaper som fløy frem og tilbake mellom meg og andre venner slik det passet dem best. Det vil si, jeg var kjekk å ha når de ikke hadde noen andre. Jeg sitter igjen med at jeg ikke egentlig hadde noen ordentlige venner noengang. 

Jeg er nå i 30-årene, og har siden jeg ble voksen opplevd alt for mye traumatisk. Ble voldtatt som 19-åring, og begge de to forholdene jeg hadde før nåværende samboer var egentlig bare en masse psykisk mishandling. Siste eksen (som hadde narsissistiske trekk) kjøpte til og med en leilighet med meg rett før jeg ble dumpet, da hadde han valgt seg en annen dame, etter å ha minimert og minimert selvtilliten min over flere år. Og jeg har bodd i flere kollektiv der jeg rett og slett har blitt mishandlet, enten det har vært sosiopatiske jenter jeg har bodd med, eller menn som har mishandlet meg psykisk by proxy, ved å forsøke å indirekte ta livet av kjæledyret jeg hadde (legge til rette for at det skulle falle ned fra balkongen, la det spise ting det ikke tålte, la eget dyr plage mitt dyr osv). 

Vennskapelige relasjoner (venninner) har også siden ung voksen alder (og sannsynligvis tidligere også?) vært preget av at jeg har blitt svært involvert i de jeg har blitt venninne med. Jeg blir ekstremt glad i vennene mine og bryr meg voldsomt mye om dem, men det er ikke sånn at jeg ringer eller kontakter dem ofte, men at gjerne når vi er sammen så tror jeg at jeg kan være litt intens. Snakker mye om meg selv, føler meg til tider kanskje som en «sulten fugleunge» som ikke har fått mat på altfor lang tid. Tror det er som følge av underernæring på sunne relasjoner hele oppveksten. Men igjen, når noen skal gjøres stas på så går jeg virkelig all in, og det kan sikkert bli litt mye noen ganger. Feks hvis jeg skal skrive et kort om hvor mye noen betyr for meg. Hadde noen skrevet et slik kort til meg hadde jeg blitt overveldet av glede og sikkert grått, mens de jeg har gjort dette for har blitt litt mer sånn «åja, heh, takk». 

Det jeg merker er at noen trekker seg litt unna, og jeg har opplevd en hel del ghosting oppigjennom. Mens andre bryr seg ikke om hvordan jeg er, og vil være venn med meg uansett. Og det er faktisk gjerne de som tar mest initiativ til å holde kontakten. Så jeg har noen få, men nære venner. Jeg har heller ikke ork lengre til å bygge relasjoner siden jeg har opplevd såpass mye sorg og svik over venner som avviser meg, så jeg har det heller fint med de få jeg har. Jeg orker ikke mer ghosting og følelsen av at de både liker oppmerksomheten fra meg, og nyter at de gjør seg «untouchable» for meg (det er sånn de har oppført seg; barneskoleatferd ved å bli bestevenn med personen ved siden av meg, samt åpenbar ignorering av meg som er rett ved siden av). Det er fortsatt sårende med de vennskapene som ble brutt fordi jeg har blitt ghostet. Siste var ikke så lenge siden heller, ca ett år siden nå. 

Jeg har også et slags avhengighetsforhold til samboeren min, jeg mistrives om vi er for mye fra hverandre, men han uttrykker ikke annet enn at han trives i forholdet og han er også en type som er svært hjemmekjær og 1-1 «one woman guy». Han sier ofte at han planlegger å dele livet sitt med meg og vi har begge snakket om at vi er hverandres sjelevenner. Vi er også veldig flinke til å kommunisere, og lese hverandre. Jeg er veldig opptatt av å gi han det han trenger, og siden han er en gamer får han drive med gaming når han uttrykker behov for det. Han sier han får ladet opp der. Jeg pusher han også til å henge med kompiser etc. 

Jeg går i gruppeterapi for å jobbe med relasjonelle utfordringer, men synes det er vanskelig å sette ut i praksis det vi snakker om der. Vi er også 7 stk på gruppa som alle krever sin plass, så jeg føler kanskje ikke det er nok til å «endre» hvordan jeg gjennom hele min oppvekst har utviklet et mønster i å håndtere relasjoner. 

Så, som nevnt innledningsvis: er det andre her som kan kjenne seg igjen i dette? Kan dere fortelle hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre? ❤️‍🩹 

Anonymkode: 2dfd6...e15

Her var det en lang historie hvor jeg merker meg en ting: du kritiserer dine venner for å «bli bestevenn med personen vedsidenav deg og åpenbart ignorere deg». Du har ikke tenkt på at du kanskje takler det litt dårlig når du ikke er i sentrum for oppmerksomheten? Og at andre bare fordeler oppmerksomheten utover de andre i gruppen. Det høres ut som du først og fremst vil prate om deg selv, og ikke viser så stor interesse for andre. Særlig når du nevner gruppeterapien hvor de andre «krever sin plass». I en gruppe er det ikke en avvisning av deg dersom noen andre får oppmerksomhet. 

Anonymkode: 23937...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2026 den 16.38):

Beklager langt innlegg. 

Håper dere kan være snille mot meg her. Dette er veldig sårbart og sårt for meg å skrive om. Lurer vel egentlig på om det er andre her som kan kjenne seg igjen, og om hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre. 

Bakgrunn: i oppveksten fikk jeg utrygg tilknytning til både voksne og andre barn fra start. Pappa var autoritær, mens mamma var varm og omsorgsfull. I barnehagen ble jeg elsket av noen voksne, og mislikt av andre. Jeg var åpenbart et barn som var veldig søt og som noen omsorgsfulle voksne «ville ta med hjem», men som trigget andre voksne. En ansatt i barnehagen snakket mye negativt om meg til mamma, og mamma kunne ikke annet på den tiden (90-tallet) enn å delvis tro på det som ble sagt om meg. Hjemme ble jeg sort får og syndebukk for det meste, for søsknene mine var jo så snille og greie og jeg var alltid bare sutrete, fæl og slem. Noe som de kanskje delvis stemte overens med det enkelte ansatte i barnehagen sa. Selv om læreren jeg fikk på 1. trinn eksplisitt sa at det ikke var noe galt med meg, jeg trengte bare å bli forstått. Fra andre barn opplevde jeg noen nære vennskap, og noen som mobbet meg. Den som mobbet meg fra barnehagen skulle fortsette å mobbe meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen, mest på ungdomsskolen. Og hele barne- og ungdomsskolen slet jeg med at de jeg trodde var vennene mine, bare var flyktige bekjentskaper som fløy frem og tilbake mellom meg og andre venner slik det passet dem best. Det vil si, jeg var kjekk å ha når de ikke hadde noen andre. Jeg sitter igjen med at jeg ikke egentlig hadde noen ordentlige venner noengang. 

Jeg er nå i 30-årene, og har siden jeg ble voksen opplevd alt for mye traumatisk. Ble voldtatt som 19-åring, og begge de to forholdene jeg hadde før nåværende samboer var egentlig bare en masse psykisk mishandling. Siste eksen (som hadde narsissistiske trekk) kjøpte til og med en leilighet med meg rett før jeg ble dumpet, da hadde han valgt seg en annen dame, etter å ha minimert og minimert selvtilliten min over flere år. Og jeg har bodd i flere kollektiv der jeg rett og slett har blitt mishandlet, enten det har vært sosiopatiske jenter jeg har bodd med, eller menn som har mishandlet meg psykisk by proxy, ved å forsøke å indirekte ta livet av kjæledyret jeg hadde (legge til rette for at det skulle falle ned fra balkongen, la det spise ting det ikke tålte, la eget dyr plage mitt dyr osv). 

Vennskapelige relasjoner (venninner) har også siden ung voksen alder (og sannsynligvis tidligere også?) vært preget av at jeg har blitt svært involvert i de jeg har blitt venninne med. Jeg blir ekstremt glad i vennene mine og bryr meg voldsomt mye om dem, men det er ikke sånn at jeg ringer eller kontakter dem ofte, men at gjerne når vi er sammen så tror jeg at jeg kan være litt intens. Snakker mye om meg selv, føler meg til tider kanskje som en «sulten fugleunge» som ikke har fått mat på altfor lang tid. Tror det er som følge av underernæring på sunne relasjoner hele oppveksten. Men igjen, når noen skal gjøres stas på så går jeg virkelig all in, og det kan sikkert bli litt mye noen ganger. Feks hvis jeg skal skrive et kort om hvor mye noen betyr for meg. Hadde noen skrevet et slik kort til meg hadde jeg blitt overveldet av glede og sikkert grått, mens de jeg har gjort dette for har blitt litt mer sånn «åja, heh, takk». 

Det jeg merker er at noen trekker seg litt unna, og jeg har opplevd en hel del ghosting oppigjennom. Mens andre bryr seg ikke om hvordan jeg er, og vil være venn med meg uansett. Og det er faktisk gjerne de som tar mest initiativ til å holde kontakten. Så jeg har noen få, men nære venner. Jeg har heller ikke ork lengre til å bygge relasjoner siden jeg har opplevd såpass mye sorg og svik over venner som avviser meg, så jeg har det heller fint med de få jeg har. Jeg orker ikke mer ghosting og følelsen av at de både liker oppmerksomheten fra meg, og nyter at de gjør seg «untouchable» for meg (det er sånn de har oppført seg; barneskoleatferd ved å bli bestevenn med personen ved siden av meg, samt åpenbar ignorering av meg som er rett ved siden av). Det er fortsatt sårende med de vennskapene som ble brutt fordi jeg har blitt ghostet. Siste var ikke så lenge siden heller, ca ett år siden nå. 

Jeg har også et slags avhengighetsforhold til samboeren min, jeg mistrives om vi er for mye fra hverandre, men han uttrykker ikke annet enn at han trives i forholdet og han er også en type som er svært hjemmekjær og 1-1 «one woman guy». Han sier ofte at han planlegger å dele livet sitt med meg og vi har begge snakket om at vi er hverandres sjelevenner. Vi er også veldig flinke til å kommunisere, og lese hverandre. Jeg er veldig opptatt av å gi han det han trenger, og siden han er en gamer får han drive med gaming når han uttrykker behov for det. Han sier han får ladet opp der. Jeg pusher han også til å henge med kompiser etc. 

Jeg går i gruppeterapi for å jobbe med relasjonelle utfordringer, men synes det er vanskelig å sette ut i praksis det vi snakker om der. Vi er også 7 stk på gruppa som alle krever sin plass, så jeg føler kanskje ikke det er nok til å «endre» hvordan jeg gjennom hele min oppvekst har utviklet et mønster i å håndtere relasjoner. 

Så, som nevnt innledningsvis: er det andre her som kan kjenne seg igjen i dette? Kan dere fortelle hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre? ❤️‍🩹 

Anonymkode: 2dfd6...e15

Ja jeg kjenner meg igjen. Jeg ble veldig avhengig av min eks, han dro helt plutselig fra meg etter 10år. Jeg stod igjen helt skjelven og etter det har jeg aldri blitt den samme. Sliter med å tro at menn vil ha meg, blir for intens og tror ofte de er utro. Har tenkt lenge på å få hjelp, for jeg ødelegger mye for meg selv. 

Anonymkode: c8aa0...cd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2026 den 16.38):

Beklager langt innlegg. 

Håper dere kan være snille mot meg her. Dette er veldig sårbart og sårt for meg å skrive om. Lurer vel egentlig på om det er andre her som kan kjenne seg igjen, og om hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre. 

Bakgrunn: i oppveksten fikk jeg utrygg tilknytning til både voksne og andre barn fra start. Pappa var autoritær, mens mamma var varm og omsorgsfull. I barnehagen ble jeg elsket av noen voksne, og mislikt av andre. Jeg var åpenbart et barn som var veldig søt og som noen omsorgsfulle voksne «ville ta med hjem», men som trigget andre voksne. En ansatt i barnehagen snakket mye negativt om meg til mamma, og mamma kunne ikke annet på den tiden (90-tallet) enn å delvis tro på det som ble sagt om meg. Hjemme ble jeg sort får og syndebukk for det meste, for søsknene mine var jo så snille og greie og jeg var alltid bare sutrete, fæl og slem. Noe som de kanskje delvis stemte overens med det enkelte ansatte i barnehagen sa. Selv om læreren jeg fikk på 1. trinn eksplisitt sa at det ikke var noe galt med meg, jeg trengte bare å bli forstått. Fra andre barn opplevde jeg noen nære vennskap, og noen som mobbet meg. Den som mobbet meg fra barnehagen skulle fortsette å mobbe meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen, mest på ungdomsskolen. Og hele barne- og ungdomsskolen slet jeg med at de jeg trodde var vennene mine, bare var flyktige bekjentskaper som fløy frem og tilbake mellom meg og andre venner slik det passet dem best. Det vil si, jeg var kjekk å ha når de ikke hadde noen andre. Jeg sitter igjen med at jeg ikke egentlig hadde noen ordentlige venner noengang. 

Jeg er nå i 30-årene, og har siden jeg ble voksen opplevd alt for mye traumatisk. Ble voldtatt som 19-åring, og begge de to forholdene jeg hadde før nåværende samboer var egentlig bare en masse psykisk mishandling. Siste eksen (som hadde narsissistiske trekk) kjøpte til og med en leilighet med meg rett før jeg ble dumpet, da hadde han valgt seg en annen dame, etter å ha minimert og minimert selvtilliten min over flere år. Og jeg har bodd i flere kollektiv der jeg rett og slett har blitt mishandlet, enten det har vært sosiopatiske jenter jeg har bodd med, eller menn som har mishandlet meg psykisk by proxy, ved å forsøke å indirekte ta livet av kjæledyret jeg hadde (legge til rette for at det skulle falle ned fra balkongen, la det spise ting det ikke tålte, la eget dyr plage mitt dyr osv). 

Vennskapelige relasjoner (venninner) har også siden ung voksen alder (og sannsynligvis tidligere også?) vært preget av at jeg har blitt svært involvert i de jeg har blitt venninne med. Jeg blir ekstremt glad i vennene mine og bryr meg voldsomt mye om dem, men det er ikke sånn at jeg ringer eller kontakter dem ofte, men at gjerne når vi er sammen så tror jeg at jeg kan være litt intens. Snakker mye om meg selv, føler meg til tider kanskje som en «sulten fugleunge» som ikke har fått mat på altfor lang tid. Tror det er som følge av underernæring på sunne relasjoner hele oppveksten. Men igjen, når noen skal gjøres stas på så går jeg virkelig all in, og det kan sikkert bli litt mye noen ganger. Feks hvis jeg skal skrive et kort om hvor mye noen betyr for meg. Hadde noen skrevet et slik kort til meg hadde jeg blitt overveldet av glede og sikkert grått, mens de jeg har gjort dette for har blitt litt mer sånn «åja, heh, takk». 

Det jeg merker er at noen trekker seg litt unna, og jeg har opplevd en hel del ghosting oppigjennom. Mens andre bryr seg ikke om hvordan jeg er, og vil være venn med meg uansett. Og det er faktisk gjerne de som tar mest initiativ til å holde kontakten. Så jeg har noen få, men nære venner. Jeg har heller ikke ork lengre til å bygge relasjoner siden jeg har opplevd såpass mye sorg og svik over venner som avviser meg, så jeg har det heller fint med de få jeg har. Jeg orker ikke mer ghosting og følelsen av at de både liker oppmerksomheten fra meg, og nyter at de gjør seg «untouchable» for meg (det er sånn de har oppført seg; barneskoleatferd ved å bli bestevenn med personen ved siden av meg, samt åpenbar ignorering av meg som er rett ved siden av). Det er fortsatt sårende med de vennskapene som ble brutt fordi jeg har blitt ghostet. Siste var ikke så lenge siden heller, ca ett år siden nå. 

Jeg har også et slags avhengighetsforhold til samboeren min, jeg mistrives om vi er for mye fra hverandre, men han uttrykker ikke annet enn at han trives i forholdet og han er også en type som er svært hjemmekjær og 1-1 «one woman guy». Han sier ofte at han planlegger å dele livet sitt med meg og vi har begge snakket om at vi er hverandres sjelevenner. Vi er også veldig flinke til å kommunisere, og lese hverandre. Jeg er veldig opptatt av å gi han det han trenger, og siden han er en gamer får han drive med gaming når han uttrykker behov for det. Han sier han får ladet opp der. Jeg pusher han også til å henge med kompiser etc. 

Jeg går i gruppeterapi for å jobbe med relasjonelle utfordringer, men synes det er vanskelig å sette ut i praksis det vi snakker om der. Vi er også 7 stk på gruppa som alle krever sin plass, så jeg føler kanskje ikke det er nok til å «endre» hvordan jeg gjennom hele min oppvekst har utviklet et mønster i å håndtere relasjoner. 

Så, som nevnt innledningsvis: er det andre her som kan kjenne seg igjen i dette? Kan dere fortelle hvordan dere lever med det, eller jobber med å bli bedre? ❤️‍🩹 

Anonymkode: 2dfd6...e15

Det er ikke noe gærnt med deg, du har bare høytfungerende autisme. Sannsynligvis autisme og adhd. Adhd gjør deg mer sosial, kreativ og behov for spenning. Folk som gir deg opp- og nedturer gj dårlig behandling gir deg dopaminkicket du trenger, men autismen gjør deg blind for å skjønne andres motiver. Du rasjonaliserer andres oppførsel der andre bare hadde dratt..

Anonymkode: 14e70...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke noe gærnt med deg, du har bare høytfungerende autisme. Sannsynligvis autisme og adhd. Adhd gjør deg mer sosial, kreativ og behov for spenning. Folk som gir deg opp- og nedturer gj dårlig behandling gir deg dopaminkicket du trenger, men autismen gjør deg blind for å skjønne andres motiver. Du rasjonaliserer andres oppførsel der andre bare hadde dratt..

Anonymkode: 14e70...f9d

Adhd gjør at du blir for intens og litt mye. Finn flokken din du, nevrotypiske er ikke for deg.

Anonymkode: 14e70...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke noe gærnt med deg, du har bare høytfungerende autisme. Sannsynligvis autisme og adhd. Adhd gjør deg mer sosial, kreativ og behov for spenning. Folk som gir deg opp- og nedturer gj dårlig behandling gir deg dopaminkicket du trenger, men autismen gjør deg blind for å skjønne andres motiver. Du rasjonaliserer andres oppførsel der andre bare hadde dratt..

Anonymkode: 14e70...f9d

Nei, jeg har ikke det. Har blitt utredet - ingen diagnoser. Tenker spesialisthelsetjenesten er de som setter diagnoser, ikke randoms på internettforum! - ts 

Anonymkode: 2dfd6...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Nei, jeg har ikke det. Har blitt utredet - ingen diagnoser. Tenker spesialisthelsetjenesten er de som setter diagnoser, ikke randoms på internettforum! - ts 

Anonymkode: 2dfd6...e15

Jeg jobber i spesialisthelsetjenesten. De fleste her kan ikke høytfung autisme og audhd, mange barn og unge får ikke diagnosen fordi behandler ikke har kunnskap og klarer ikke innhente info som er nødvendig for å sette diagnosen. Mange gjør testene feil slik at pasienten ikke får uttelling for autismetrekk. Dette ødelegger mange liv..

Anonymkode: 14e70...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg jobber i spesialisthelsetjenesten. De fleste her kan ikke høytfung autisme og audhd, mange barn og unge får ikke diagnosen fordi behandler ikke har kunnskap og klarer ikke innhente info som er nødvendig for å sette diagnosen. Mange gjør testene feil slik at pasienten ikke får uttelling for autismetrekk. Dette ødelegger mange liv..

Anonymkode: 14e70...f9d

Ærlig talt, rapporterer deg. Jeg har ikke autisme eller adhd. 

Anonymkode: 2dfd6...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ærlig talt, rapporterer deg. Jeg har ikke autisme eller adhd. 

Anonymkode: 2dfd6...e15

Neivel. Trenger vel ikke være frekk når folk prøver å hjelpe

Anonymkode: 14e70...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Neivel. Trenger vel ikke være frekk når folk prøver å hjelpe

Anonymkode: 14e70...f9d

Det er jo ikke hjelp når du får beskjed om at det du sier ikke stemmer. Jeg er ikke frekk heller, det er du som ikke forstår grenser som blir satt.

Anonymkode: 2dfd6...e15