Livet før og nå

[Ro0]

Vil skrive her for å se om det hjelper mot  ubehaget jeg har i kroppen, den indre uroen jeg stadig føler på og det faktum at jeg sjeldent klarer å slappe av - være her og nå. 

 

Innser mer og mer at tidligere livserfaringer preger meg mer enn  jeg har trodd. 

Jeg er i trettiårene, kvinne.  Bor alene, men har kjæreste som bor et par timer unna. 

Vil fortelle om min tidligere relasjon, som jeg avsluttet for 3 år siden.  Relasjonen som spiste opp tyveårene mine. Mitt "tidligere" liv: 

Jeg møtte eksen når jeg var 19 år, på våren. Han var 7 år eldre. Jeg bodde fortsatt hjemme, og var på siste året på videregående. Ble stormende forelsket, tror jeg. Vi flyttet sammen allerede etter 2-3 måneder, flere timer unna min familie. Starten var bra, trodde jeg hadde møtt drømmemannen, og at vi skulle bli gamle sammen, hadde en romantisk tanke om at vi skulle holde sammen livet ut... 

Etter en stund, har ikke tidsbegrep her, endret det seg. Det skjedde kanskje gradvis, klarer ikke huske. Har glemt så mye. Det som kommer frem, er mye sinne, kjefting og utskjellinger.  Gaslightning, ignorering (silent treatment) og det som føles som manupilasjon. Materiell vold etterhvert. Sexpress. Setninger om at det burde du vite - uten å få noen forklaring om hvorfor han var sur, irritert etc. Press om å være åpen, prate og kommunisere. Klaging på alt og alle, destruktive tanker, ikke kontakt med egen familie(han hadde dårlig forhold til familien sin - omsorgssvikt). Han hadde tilsynelatende dårlig samvittighet etter sine utbrudd. Prøvde en periode å få hjelp. Fikk satt diagnosene adhd og personlighetsforstyrrelse. Men ville ikke ha videre hjelp. På den tiden gikk jeg på akkord med meg selv, gikk på tå, føyde meg, sa ikke det jeg mente, var stille, gjemte meg bort, ble ofte apatisk, gikk med høye skuldre, hjertebank....  men higet alltid etter det gode med han, føyde meg fordi da tenkte jeg at han ble snill. Og jeg ville være der for han, for jeg visste at han hadde opplevd mye vondt. 

Slik holdt jeg på i mange år, mistet meg selv mer og mer, ble mer sliten og innesluttet, og innså til slutt at jeg ikke hadde særlig med livsgnist igjen. På slutten gikk jeg mer og mer på tå, var myye nervøs, hadde ofte hjertebank, gråt ekstremt mye, det var mange dårlige dager. Jeg innså også det destruktive i dette, hvor alvorlig det var, og at jeg måtte stå opp for meg selv. Det gjorde jeg, jeg sa i mot og ga han samme mynt tilbake. I håp om at han skulle innse at han var urimelig og måtte skjerpe seg, i håp om at vi skulle få et godt forhold. Men det ble verre. Mye krangling, mye destruktivitet. Mye frem og tilbake. Tilslutt gikk det ikke mer, og vi gikk hvert til vårt. 

Jeg flyttet ut og følte meg endelig fri.. følte bare på lettelse. Var ikke lei meg i det hele tatt, og har heller ikke vært det siden. Nøyt alenetilværelsen. Sa til meg selv at jeg aldri skulle være med en mann igjen, hadde mistet troen på kjærlighet. Å gå fra forholdet tok mange år, det var en indre prosess.. følelsene mine for eksen var nok fraværende i mange år, men avhengigheten vedvarte.. 

Dette er første gangen jeg skriver her inne, og tror jeg kommer til å skrive mer etterhvert. For det hjelper å sette ord på det, skrive det ned, og kanskje få høre andres erfaringer og tanker, fra folk jeg ikke kjenner. Har snakket med folk jeg har nær, både vennine, kjæresten og min mor om denne destruktive relasjonen, men det er noe annet å få skrevet det ned, og virkelig utbrodere tankene. For i muntlige samtaler holder jeg alltid noe tilbake. Er ikke fullstendig åpen. Er mer åpen nå enn jeg var tidligere, men har fortsatt en vei å gå.

Målet er å bli mer åpen, mer sårbar, kunne stå støtt i meg selv, være trygg, og slappe av - være her og nå. 

 

Nå orker jeg ikke skrive mer, kommer tilbake siden