Hører lite fra min datter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det første jeg tenker om et barn velger å ikke ha så mye kontakt med en eller begge fordelrene er det mer til det enn at de er egosentriske. Det kan være fler alternativer. Kanskje lever de i et forhold der de blir isolert bort i fra sine venner og familie. Kanskje opplever hun at du kanskje ikke har vært så veldig god mor og at hun dermed ikke ønsker å ha kontakt med deg? Det finnes mange grunner, men et barn med et godt og trygt forhold til foreldrene sine vil ikke automatisk bare slutte å ta kontakt fordi de er selvsentriske. 

Anonymkode: 595be...88f

Ehh jo det kan de så absolutt!

Psykisk syke feks.

Anonymkode: 4997e...0c0

[AnonymBruker]

Jeg reagerte også mest på det ned julen. Hva sa hun var grunnen til at hun valgte å bryte avtalen og la det være alene? Har hun lært fra hun var liten at det er veldig dårlig gjort å bryte avtaler. At det er viktig å tenke på andres følelser, ikke bare egne. Ikke minst trodde jeg at de fleste både barn og voksne har fått med seg at julen er forklede og samvær. Og at ingen bør være alene i julen med mindre de ønsker det selv. Har hun lært dette?

Hvilket forhold hadde dere i oppveksten hennes og siste året hun bodde hjemme?

Anonymkode: 5a7d7...ffa

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt å ha lite kontakt med foreldre i 20-årene. Man har behov for å løsrive seg. De fleste kommer tilbake. 

Anonymkode: 94fbe...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har en datter på 26 år som det siste året bodde gratis i hybel i huset mitt for å spare til førerkort og bil. Dette var helt frivillig fra min side – jeg ønsket å hjelpe henne, og hun jobbet og studerte samtidig.

 

Etter at hun fikk seg kjæreste og flyttet sammen med ham, har kontakten nærmest forsvunnet. Jeg hører sjelden noe fra henne hvis ikke jeg tar initiativ selv. Hun ringer ikke, spør ikke hvordan jeg har det, og viser i praksis ingen omtanke tilbake. Da jeg nylig var skadet i ryggen, hørte jeg ingenting fra henne.

 

Jeg maser ikke – jeg ringer kanskje én gang i uka eller hver fjortende dag. Likevel opplever jeg det som veldig sårt at jeg var «god nok» til å bo gratis hos, men at det nå virker som om jeg ikke eksisterer.

 

Det som også gjorde dette ekstra vondt, var at vi egentlig skulle feire jul sammen. Rett før julaften bestemte de seg for å ikke komme likevel, og jeg endte opp alene på julaften. Det føltes ærlig talt ganske stusselig.

 

Jeg forstår at voksne barn skal være selvstendige, og at hun er en mer privat type enn meg. Samtidig kjenner jeg på at dette oppleves selvsentrisk – ikke fordi hun lever sitt eget liv, men fordi det er fullstendig fravær av interesse eller omtanke tilbake.

 

Er dette normalt? Forventer jeg for mye, eller er det rimelig å forvente et minimum av kontakt og hensyn fra et voksent barn?

Anonymkode: 56dc4...7ff

Ah.
🎶 Narsissistens klagesang 🎶 

Du fremstiller deg selv som bare snill og god, og som et stort offer.

Du er så snill som lar henne bo hos deg gratis, men hun tar ikke en gang kontakt med deg når du har skadet deg.

Noe sier meg at det er en grunn til at hun ikke vil ha noe særlig kontakt med deg, men at du ikke evner å forstå hvorfor?

Hva skjedde da hun bodde hos deg som gjorde at hun «kuttet deg ut» ?

Da hun «plutselig ikke ville feire jul med deg likevel» så var det trolig av en god nok grunn, til at hun ikke ga etter for dårlig samvittighet, men lot deg sitte alene likevel?

Hvorfor tror du hun ikke vil ha kontakt? 
Hvis du skal finne andre grunner enn at «hun er så selvsentrert»

Anonymkode: b4770...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er faktisk ganske normalt. En skade i ryggen er vel ikke dødelig og du er et voksent menneske. skulle hun komme og pakke deg inn i pledd og hentet Paracet, eller hva?

Mine foreldre irriterer seg over det samme med meg. Jeg ringer sjelden. Forventer faktisk at de tar kontakt om de trenger hjelp med noe, kan ikke være mitt ansvar å ringe og spørre. Og ja, de er oppi årene og har da sitt de strever med. Men, de er voksne folk.

Husk at man bare har barna dine til låns, de blir voksne, selvstendige mennesker etter hvert. Om hun i tillegg er i et relativt ferskt forhold er hun jo veldig i en boble med kjæresten sin. Er ikke sikkert venninnene hennes hører så mye mer fra henne enn hva du gjør.

Anonymkode: deba9...a4a

For en ekkel holdning å ha. Én ting er å være litt surrete og nyforelsket å ikke tenke over at foreldrene blir litt skuffa når man ikke tar nor kontakt. Men å bevisst la være å kontakte dem er jo bare dårlig gjort.

Hvis man har hatt en fin oppvekst er det helt uforståelig for meg at man nærmest kutter kontakten med foreldrene sine. 

Anonymkode: 4d35b...086

[AnonymBruker]

Har du ingen venner? Eller har du satt datteren din til verden for at hun skal holde deg med selskap? Den viktigste delen av livet er å bli en selvstendig, løsrevet voksenperson, jeg skjønner ikke hvorfor man som voksen skal ha en masse kontakt med foreldre?

Anonymkode: 317e2...d8b

[AnonymBruker]

Hei ts, når jeg var i alderen 18 år og oppover var jeg ikke så opptatt av å sjekke hvordan foreldrene mine hadde det.

Jeg var egoistisk også og hadde nok med meg og mitt. mamma og pappa var interessert kom på eksamener og opptredener jeg hadde men det var ikke sånn at vi omgikk så veldig mye. Jeg hadde samboer og var opptatt ,med eget liv. Jeg kunne få telefoner om hvorfor har du ikke tatt kontakt på så og så lenge, vel det førte kun til at mistet mer lyst på å ta kontakt.

faren min ble lett fornærmet fordi han ikke hørte fra meg og mor min var sånn som skulle ringe og fortelle når hun var syk. så jeg har bestemt meg for at en sånn forelder skal jeg ikke bli selv..

Anonymkode: b4973...a8a

[frivis]

På seg selv kjenner man andre, heter det. Jeg var ikke akkuratt den som ringte å brydde meg så mye i de yngre årene. Jeg hadde mitt liv og når jeg ringte så var det ofte kun hvis det handlet om helt praktiske nødvendige ting.

Å føle at barnet ditt skylder deg noe fordi du har latt barnet ditt bo gratis en periode, er idiotisk. Du bør fokusere på hvor godt det var at du fikk lov å la barnet ditt bo nær deg. Snu tankegangen din. Ikke søk etter bekreftelser og belønninger for dine gjerninger. Gjør det du føler er riktig, ikke for å få noe tilbake.

Endret 20. januar av frivis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dessverre er dette normalen blant nordmenn. 

Anonymkode: 8abe1...4c5

Nei

Anonymkode: 8c5e5...f32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

For en ekkel holdning å ha. Én ting er å være litt surrete og nyforelsket å ikke tenke over at foreldrene blir litt skuffa når man ikke tar nor kontakt. Men å bevisst la være å kontakte dem er jo bare dårlig gjort.

Hvis man har hatt en fin oppvekst er det helt uforståelig for meg at man nærmest kutter kontakten med foreldrene sine. 

Anonymkode: 4d35b...086

Vel, når enhver kontakt med foreldre kun skal handle om dem, og hvor dårlig samvittighet pushes bevisst hele tiden er det ikke så fristende å ta kontakt. «Vi sitter nå her alene vi» «det er ingen som bryr seg om oss» «du ringer jo aldri du» «nå er det 1 uke, 2 dager og 14 timer siden vi så deg sist, du bryr deg bare om deg selv»

….

Det kommer til et punkt hvor man ikke orker den evige klagesangen. Får inntrykk av at ts også er glad i offerrollen og hvor flink hun er mens datteren er dårlig. Jeg forstår datteren.

Enkelte foreldre klarer ikke forholde seg til at barna blir voksne og ikke er tilgjengelige. Det virker som enkelte foreldre tror at barna skylder dem å være underholdning og bestekompis som voksne fordi de selv ikke har et nettverk.

Hadde foreldre mine hatt et eget liv og vi dynamisk hadde hatt en normal frekvens av kontakt der vi kunne utvekslet tanker, gleder, sorger på en normal måte uten dette evinnelige gnaget om hvor utilgjengelig jeg er for dem skulle jeg gjerne tatt kontakt. Pr nå er kontakten med dem så energitappende at jeg må trekke pusten når jeg ser de ringer og stålsette meg for 30-60 min med overkjøring og informasjon om hvor dårlig jeg er.

Anonymkode: deba9...a4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2026 den 11.34):

Så det er normalt å ikke sjekke inn med foreldrene hvis de blir syke eller høre åssen det går med dem?!

Anonymkode: 56dc4...7ff

Ja, det er dessverre helt normalt fra en 26åring med ny kjæreste. 

Forstår kjempegodt at det er sårt, ts. Men det går som regel over heldigvis ❤️

Men dette med å etterlate deg alene i julen er ikke normalt, det var sjofelt gjort og fint noe dere kan snakke om. Sannsynligvis var hun bare i nyforelsketbobla og var korttenkt, men slike ting bør hun få beskjed om ikke er greit. 

Anonymkode: 6f86a...161

[AnonymBruker]

Dette er nok individuelt.

Husker ikke helt hvordan jeg selv var i den alderen, men tror jeg hadde kontakt med mamma flere ganger i uka. Ringte sjelden til pappa, bare hvis jeg lurte på noe teknisk eller bilrelatert 😂 men hilste alltid til han og fikk vite hva de hadde gjort osv (mine foreldre er gift). Vi bodde i ulike byer.

 

Min datter er 24, vi har kontakt flere ganger daglig, men sjelden telefonsamtaler. Skriver på messenger og snap. Ser hverandre 1-2 ganger i uka, inviterer henne og samboer på middag eller jeg og datter går tur og skravler. Vi bor i samme by.

Anonymkode: 9573c...0c3

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt å oppføre seg slik, selv om man har fått kjæreste, når man begynner å bli voksen. Ikke hvis man har hatt en ålreit oppvekst og har et ok forhold til sine foreldre. 

Jeg forstår godt at TS reagerer på oppførselen til datteren sin. 

Anonymkode: fb504...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, når enhver kontakt med foreldre kun skal handle om dem, og hvor dårlig samvittighet pushes bevisst hele tiden er det ikke så fristende å ta kontakt. «Vi sitter nå her alene vi» «det er ingen som bryr seg om oss» «du ringer jo aldri du» «nå er det 1 uke, 2 dager og 14 timer siden vi så deg sist, du bryr deg bare om deg selv»

….

Det kommer til et punkt hvor man ikke orker den evige klagesangen. Får inntrykk av at ts også er glad i offerrollen og hvor flink hun er mens datteren er dårlig. Jeg forstår datteren.

Enkelte foreldre klarer ikke forholde seg til at barna blir voksne og ikke er tilgjengelige. Det virker som enkelte foreldre tror at barna skylder dem å være underholdning og bestekompis som voksne fordi de selv ikke har et nettverk.

Hadde foreldre mine hatt et eget liv og vi dynamisk hadde hatt en normal frekvens av kontakt der vi kunne utvekslet tanker, gleder, sorger på en normal måte uten dette evinnelige gnaget om hvor utilgjengelig jeg er for dem skulle jeg gjerne tatt kontakt. Pr nå er kontakten med dem så energitappende at jeg må trekke pusten når jeg ser de ringer og stålsette meg for 30-60 min med overkjøring og informasjon om hvor dårlig jeg er.

Anonymkode: deba9...a4a

Nå siterte jeg en som mente at foreldrene må klare seg selv og får ringe om de trenger noe. Hele innlegget var ganske iskaldt. 

Vil tro at du kanskje ikke har hatt det beste forholdet til foreldrene dine? Eller har de tatt helomvending etter at de ble eldre? Selvsagt må man beskytte selv i sånne relasjoner som du beskriver. 

Men jeg reagerer på alle som skriver at det er helt vanlig å ikke ha kontakt med foreldrene sine når man er i 20-årene, det kjenner ikke jeg meg igjen i. Men har man en anspent relasjon er det noe helt annet.

 

Anonymkode: 4d35b...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2026 den 11.30):

Jeg har en datter på 26 år som det siste året bodde gratis i hybel i huset mitt for å spare til førerkort og bil. Dette var helt frivillig fra min side – jeg ønsket å hjelpe henne, og hun jobbet og studerte samtidig.

 

Etter at hun fikk seg kjæreste og flyttet sammen med ham, har kontakten nærmest forsvunnet. Jeg hører sjelden noe fra henne hvis ikke jeg tar initiativ selv. Hun ringer ikke, spør ikke hvordan jeg har det, og viser i praksis ingen omtanke tilbake. Da jeg nylig var skadet i ryggen, hørte jeg ingenting fra henne.

 

Jeg maser ikke – jeg ringer kanskje én gang i uka eller hver fjortende dag. Likevel opplever jeg det som veldig sårt at jeg var «god nok» til å bo gratis hos, men at det nå virker som om jeg ikke eksisterer.

 

Det som også gjorde dette ekstra vondt, var at vi egentlig skulle feire jul sammen. Rett før julaften bestemte de seg for å ikke komme likevel, og jeg endte opp alene på julaften. Det føltes ærlig talt ganske stusselig.

 

Jeg forstår at voksne barn skal være selvstendige, og at hun er en mer privat type enn meg. Samtidig kjenner jeg på at dette oppleves selvsentrisk – ikke fordi hun lever sitt eget liv, men fordi det er fullstendig fravær av interesse eller omtanke tilbake.

 

Er dette normalt? Forventer jeg for mye, eller er det rimelig å forvente et minimum av kontakt og hensyn fra et voksent barn?

Anonymkode: 56dc4...7ff

Det høres normalt ut. Var du helt alene på julaften ? Kun deg? Ingen kone/mann, søsken eller øvrig familie? 

For å svare deg litt grundigere: det at din datter bodde siste året gratis på hybel for å spare til førerkort og bil er flott gjort av deg, men det er trossalt din datter. Jeg har på følelsen at du ønsker applaus for noe som kanskje burde være...selvsagt? Litt som at det å gi husrom til barna sine er forventet av deg? Selv om barnet er blitt voksent, er det fortsatt barnet ditt. Man hjelper barna sine så langt det går. 

Helt normalt at kontakten blir begrenset i en periode med forelskelse, familieforøkelse og dette. Ville ikke satt spørsmålstegn til det. Ønsker du mer kontakt, kunne du ha invitert henne med på lunsj, turer, eller stukket innom på besøk. Sende meldinger innimellom for å vise at du er der. Ikke forvent så mye tilbake. 

"Opplever jeg det som veldig sårt at jeg var "god nok" til å bo gratis hos, men at det nå virker som jeg ikke eksisterer".
Denne setter av en alarm hos meg. Det høres ut som du har noen personlige utfordringer som du trenger å ta tak i, å at dette ikke handler om datteren din. Det er et merkelig utsagn å komme med som et godt voksent menneske å ikke minst som forelder.

Jeg synes du forventer for mye av henne. Samtidig er det positivt at du ber om råd fra andre, det viser at du reflekterer og har evne til å endre deg. 

 

Lykke til!

Anonymkode: c8f42...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.1.2026 den 20.03):

Vel, når enhver kontakt med foreldre kun skal handle om dem, og hvor dårlig samvittighet pushes bevisst hele tiden er det ikke så fristende å ta kontakt. «Vi sitter nå her alene vi» «det er ingen som bryr seg om oss» «du ringer jo aldri du» «nå er det 1 uke, 2 dager og 14 timer siden vi så deg sist, du bryr deg bare om deg selv»

….

Det kommer til et punkt hvor man ikke orker den evige klagesangen. Får inntrykk av at ts også er glad i offerrollen og hvor flink hun er mens datteren er dårlig. Jeg forstår datteren.

Enkelte foreldre klarer ikke forholde seg til at barna blir voksne og ikke er tilgjengelige. Det virker som enkelte foreldre tror at barna skylder dem å være underholdning og bestekompis som voksne fordi de selv ikke har et nettverk.

Hadde foreldre mine hatt et eget liv og vi dynamisk hadde hatt en normal frekvens av kontakt der vi kunne utvekslet tanker, gleder, sorger på en normal måte uten dette evinnelige gnaget om hvor utilgjengelig jeg er for dem skulle jeg gjerne tatt kontakt. Pr nå er kontakten med dem så energitappende at jeg må trekke pusten når jeg ser de ringer og stålsette meg for 30-60 min med overkjøring og informasjon om hvor dårlig jeg er.

Anonymkode: deba9...a4a

Dette er også min erfaring. Min mor bruker også 17262728282 minutter og timer på å fortelle de enkleste historier. Jeg faller jo helt ut og klarer bare ikke bry meg om det hun sier når hun aldri kommer til poenget. Ikke opplever hun noe heller. Og hvis jeg forteller noe fra mott liv får jeg helt irrelevante spørsmål eller spørsmål om ting jeg ikke kan forstå at hun stiller. Kommunikasjonen vår funker bare ikke. Null kjemi. Men hun er ensom og jeg har dårlig samvittighet overfor henne. Og hun har penger.

 

Du skriver at dere alltid har hatt god kontakt TS, da håper jeg din datter er i et godt forhold og ikke med en mann som isolerer henne.

Anonymkode: 1d609...c0e

[AnonymBruker]

Å være forelder er en utakknemlig jobb. Det er kanskje på tide å innse det, når barnet ditt er 26år! Men bedre seint enn aldri! 🙂

 

Anonymkode: c8f42...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette er også min erfaring. Min mor bruker også 17262728282 minutter og timer på å fortelle de enkleste historier. Jeg faller jo helt ut og klarer bare ikke bry meg om det hun sier når hun aldri kommer til poenget. Ikke opplever hun noe heller. Og hvis jeg forteller noe fra mott liv får jeg helt irrelevante spørsmål eller spørsmål om ting jeg ikke kan forstå at hun stiller. Kommunikasjonen vår funker bare ikke. Null kjemi. Men hun er ensom og jeg har dårlig samvittighet overfor henne. Og hun har penger.

 

Du skriver at dere alltid har hatt god kontakt TS, da håper jeg din datter er i et godt forhold og ikke med en mann som isolerer henne.

Anonymkode: 1d609...c0e

Haha, Ikkesant! Da jeg fortalte at jeg hadde vært innlagt på sykehus med premature rier da jeg var gravid og at vi heldigvis hadde fått stoppet riene, men at jeg opplevde det som skummelt siden de sa riene kunne komme tilbake når som helst var svaret «jaja, sånn er det, jeg sitter å ser på farmen jeg nå» …. OK!!?!?

Og folk lurer på hvorfor jeg ikke viser ekstreme mengder med sympati tilbake 🙃

Anonymkode: deba9...a4a