Er closure så forbaska viktig ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Akkurat

Barna er 18 og 20

De er delt, har medfølelse for faren, men glad for at moren har det bra. Og de vil at faren skal ha det bra også.

Jeg har forklart for dem at faren deres er en voksen mann og må finne sine egne måter for å håndtere dette. Det måtte jeg.

Jeg er ferdig med han, men samtidig blir jeg ikke det når han maser fortsatt. Å prate eller skrive med han er håpløst. Da eskalerer det til en trang om å vite hva, hvorfor og hvordan. Som jeg har svart. 

Ts

Anonymkode: 3a610...b0e

Men hvordan har du kommunisert til barna om hvorfor du ikke ønsker kontakt?

Anonymkode: 51ac3...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Akkurat

Barna er 18 og 20

De er delt, har medfølelse for faren, men glad for at moren har det bra. Og de vil at faren skal ha det bra også.

Jeg har forklart for dem at faren deres er en voksen mann og må finne sine egne måter for å håndtere dette. Det måtte jeg.

Jeg er ferdig med han, men samtidig blir jeg ikke det når han maser fortsatt. Å prate eller skrive med han er håpløst. Da eskalerer det til en trang om å vite hva, hvorfor og hvordan. Som jeg har svart. 

Ts

Anonymkode: 3a610...b0e

Nå svarer jeg deg av egen erfaring med en mor som var bitter og sint på min far gjennom hele min oppvekst (de ble skilt tidlig).

Av hensyn til dine barn, så håper jeg at du kan ta den closure samtalen med din eksmann. Husk at barna dine er 50% han også - de er nok fortsatt veldig glad i pappaen sin, og det å stå som barn i en slik konflikt er IKKE godt....

Jeg selv måtte ta imot beskjeder mellom de to - mamma ville ikke snakke med han. Og hver gang det var snakk om noe artig vi hadde hatt sammen med pappa så var det himling med øynene og generelt skikkelig uinteressert holdning tilbake fra mamma. Det er utrolig sårt og vondt!

Dette fortsatte og var nok på sitt sterkeste da jeg var på samme alder som dine barn er i dag, jeg fikk i den tiden et spesielt og godt forhold til min far som ga meg erfaringer som jeg aldri ville vært foruten og som lot meg ta riktige valg videre i livet. Selv om jeg sa til mamma at hun var utrolig delaktiv i å gi meg muligheter sammen med han når jeg var 17, det var jo tross alt hun alene som hadde gitt meg grunnlaget i ryggsekken som jeg tok med meg i møtene med pappa- så var likevel hatet hennes sterkt og hun uttrykte meningene hennes mer enn gjerne.  Det skal sies at jeg aldri har bodd sammen med min far og det var først da jeg var 17 år jeg fikk muligheten til å bli kjent med han på en ny måte og ikke bare 14 dager hver sommer.

Jeg forstår situasjonen hennes, men det er likevel trist for meg som datter å kjenne på at hun hatet han så intens - han som var med på å gi henne barna hennes....

Min mor er desverre gått bort - men min far kaller henne fortsatt for sitt livs kjærlighet - selv om han gjorde henne vondt i tiden rett etter jeg ble født, som bidro til hatet hennes mot han. Men det hatet kjente jeg også ble rettet mot meg siden hun hatet mitt opphav så inderlig

Anonymkode: a2343...46d

[AnonymBruker]

Eksen min maser om dette, selv etter j6 år. Vil vite spesifikt hva som gikk galt, vil legge skylden på noe, og blir aldri ferdig med å snakke om oss. Jeg har ny samboer, og det er utmattende å ha en som lever i fortiden pustende meg i nakken hele tiden. Pga felles barn er det noe kontakt. Vi har snakket masse tidligere, men jeg har ikke mer jeg vil eller kan si. Jeg er helt ferdig med det. Eksen bør få hjelp, men vil ikke det selv. Jeg er ferdig med å engasjere meg så lenge han klarer å være en god forelder.

Anonymkode: e5995...210

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

hensyn til dine barn, så håper jeg at du kan ta den closure samtalen med din eksmann. Husk at

Enig det. Vi kan jo bli besteforeldre en dag eller andre ting skjer med barna våre. Men jeg vil heller konsentrere meg om det enn å snakke om hvorfor ting ble som det ble. Det er fortid. Det er noe med å akseptere og komme seg videre i livet. Av og til får man ikke svar. Eller man kan gå i seg selv og kanskje forandre seg, jobbe mot å bli et bedre eller "nytt" menneske. Men det er ikke min jobb. Og vil heller ikke ha det ansvaret. Jeg sørger for meg selv, at jeg har det bra. Så får andre sørge for seg. Kanskje kaldt ja, men det er sånn jeg tenker. 

Ts

Anonymkode: 3a610...b0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Enig det. Vi kan jo bli besteforeldre en dag eller andre ting skjer med barna våre. Men jeg vil heller konsentrere meg om det enn å snakke om hvorfor ting ble som det ble. Det er fortid. Det er noe med å akseptere og komme seg videre i livet. Av og til får man ikke svar. Eller man kan gå i seg selv og kanskje forandre seg, jobbe mot å bli et bedre eller "nytt" menneske. Men det er ikke min jobb. Og vil heller ikke ha det ansvaret. Jeg sørger for meg selv, at jeg har det bra. Så får andre sørge for seg. Kanskje kaldt ja, men det er sånn jeg tenker. 

Ts

Anonymkode: 3a610...b0e

Men fortalte du han aldri hvorfor du gikk?

Anonymkode: 6acf8...a70

[AnonymBruker]

Jeg levde i et turbulent forhold med voldsom sjalusi og kontroll.

Han visste ekstremt godt at jeg hadde forsøkt å gå flere ganger. Jeg har grått og fortalt at jeg er redd, at jeg ikke klarer mer, og at forholdet tar livet av meg på den ene eller andre måten.

Til tross for dette forstår han ikke hvorfor jeg gikk da det smalt så voldsomt at jeg måtte løpe. Han mener fortsatt at jeg rev i stykker familien til barna våre for «ingenting». Ser ikke noen grunn til å fortsette å fortelle han hvorfor det ble brudd.

Anonymkode: 2d8d8...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Men fortalte du han aldri hvorfor du gikk?

Anonymkode: 6acf8...a70

Jo, han har fått svar. Opp til flere ganger. Ikke lydhør eller godt nok svar tydeligvis.

Jeg sa at jeg ikke ville være gift med han lenger. Pga det og det. Han: Nei, det måtte jeg ikke gjøre. Tenk på hva folk vil si og tro.... Jeg måtte bare ta meg sammen og gjøre som jeg pleier og SKAL. Du har å gjøre som jeg sier.  Han var ikke lydhør for hva, hvordan og hvorfor da. Men de spørsmålene kom i ettertid, når jeg var gått.

Anonymkode: 3a610...b0e

[AnonymBruker]

Har man som barn rett til å vite alt da?

Ei venninne gikk fra mannen da hans seksuelle fetisjer eskalerte til det psykelige.

Hun orket ikke mer.

Uforståelig for mannen, han kan fremdeles ikke forstå det, flere år etter.

Det finnes jo nemlig flere damer som LIKER det.

 

Anonymkode: 49668...372

[AnonymBruker]

4 år? Nei han må gå videre. Ingen svar er også et svar. Man skylder ikke strengt tatt folk noe. For noen folk er forklaring oppfattet som ny runde der man prøver å manipulere tilbake til forhold eller prøver å vri og vende på ting. Ikke sikkert det er sånn for din eks, men slik var det for meg og beste er å ikke gå inn i det.

Anonymkode: a93cf...836

[AnonymBruker]

Ja, jeg mener det er viktig – av flere grunner. Å få en forklaring gir ham mulighet til å forstå egne feil og unngå å gjenta dem, noe som også kan være til hjelp for eventuelle fremtidige partnere. Det gir ham dessuten klarhet i hvorfor forholdet tok slutt, slik at han slipper å gå rundt og gruble eller være redd for å bli forlatt «uten forvarsel» igjen.

Du sier at han kan søke hjelp eller finne svar hos andre, men det forstår jeg ikke helt. Det er jo bare du som faktisk vet hvorfor du gikk. Du er den eneste som kan gi ham et ærlig og konkret svar. Hvorfor velger du da å ikke gjøre det?

Anonymkode: 89ad0...85f

[AnonymBruker]

TS, er du flau over grunnen til hvorfor du dro?

Anonymkode: 2d1c7...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ja, jeg mener det er viktig – av flere grunner. Å få en forklaring gir ham mulighet til å forstå egne feil og unngå å gjenta dem, noe som også kan være til hjelp for eventuelle fremtidige partnere. Det gir ham dessuten klarhet i hvorfor forholdet tok slutt, slik at han slipper å gå rundt og gruble eller være redd for å bli forlatt «uten forvarsel» igjen.

Du sier at han kan søke hjelp eller finne svar hos andre, men det forstår jeg ikke helt. Det er jo bare du som faktisk vet hvorfor du gikk. Du er den eneste som kan gi ham et ærlig og konkret svar. Hvorfor velger du da å ikke gjøre det?

Anonymkode: 89ad0...85f

Ts sier jo hun har forklart årsaken flere ganger. Fra innlegg #69:

Sitat

Jo, han har fått svar. Opp til flere ganger. Ikke lydhør eller godt nok svar tydeligvis.

Jeg sa at jeg ikke ville være gift med han lenger. Pga det og det.

Han har altså fått svar, men nekter å akseptere svarene han har fått. Å holde på med det samme i fire år virker sykelig og å oppsøke psykolog er faktisk helt på sin plass.

 

Anonymkode: 3701a...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

TS, er du flau over grunnen til hvorfor du dro?

Anonymkode: 2d1c7...7de

Hvorfor tror du at ts er flau?

Anonymkode: 3701a...2c2

[Helene]

Nå har ikke jeg lest hele tråden. Samt jeg skilte lag med x etter 18 år. Ikke døm ts. Closure er viktig for meg og. Når dette er sagt, har skjønt at x aldri kommer til å skjønne meg. Kan leve med det. 

I min hele verden, da snakker jeg gjennom 40 år. Har hatt avslutning alltid. Nå er det snakk om 2 ganger i mitt liv, så alt er relativt. 

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (13 timer siden):

Lær barna forskjell på å vite hvorfor det ble slutt og ikke ville akseptere, han vet nok godt hvorfor, men vil ikke akspetere, og det er ikke TS sitt ansvar. 

Ja, og han bruker det som en unnskyldning for å ikke gi slipp på TS. Det vil han først når han har fått en forklaring han "forstår".. 

Anonymkode: 31cd5...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ja, og han bruker det som en unnskyldning for å ikke gi slipp på TS. Det vil han først når han har fått en forklaring han "forstår".. 

Anonymkode: 31cd5...740

Man forstår selvfølgelig ikke egentlig et brudd med mindre man ønsker bruddet selv.

Anonymkode: c13c8...f8c

[Doolittle]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Gikk fra mannen etter 28 års ekteskap for 4 år siden. Han maser fortsatt om hvorfor jeg gikk. Ignorerer han totalt. Er man ferdig så er man ferdig. Get over it. Har sagt han må søke hjelp eller svar hos andre hvis han absolutt skal ha svar. Handlingene hans mot meg et svar nok og har han ikke selvinnsikt til å forstå det, så er det ikke mitt problem. Barna mener jeg er kald og faren deres sitter "fast". Men er jeg det ? Fortjener alle closure ?

 

Anonymkode: 3a610...b0e

Ja, du er rimelig kald her. Han kan ikke få svar fra andre, fordi det bare er du som sitter på de svarene. En psykolog kan ikke gi ham svar, vennene hans kan ikke gi ham svar, og vennene dine kan ikke gi ham svar. Det er det kun du som kan.  Du var den som gikk, og dermed fikk du din closure i tiden opp til bruddet. Han fikk tydeligvis ikke det, og det er ikke så veldig rart om han har behov for det nå i etterkant.

Med en samtale kan du hjelpe et annet menneske som du var glad i en gang til å komme seg videre, og å nekte det er både kaldt og veldig egoistisk. Det er snakk om en enkelt (ikke nødvendigvis enkel) samtale og en times tid av ditt liv for å hjelpe ham videre i sitt. 

[Helene]

Ja closure er viktig om det er person som har vært viktig for deg. 

Eksempel, var forlovet da jeg var 20 år. Det tok slutt da vi ønsket forskjellige ting for fremtiden, ikke fordi vi ikke elsket hverandre. Det var vondt og jeg greide ikke snakke med han eller se han det neste året. Ok, nå bodde vi i forskjellige byer. Men dette var et sår. Etter nesten 2 år møttes vi igjen ved en tilfeldighet. Vi snakket godt sammen. Fikk ryddet opp i tanker og følelser. Et sidespor, vi endte opp til sengs igjen, en siste gang. Begge visste at dette var en avslutning. Det var godt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

TS, er du flau over grunnen til hvorfor du dro?

Anonymkode: 2d1c7...7de

Flau nei, så langt i fra. 

Han har fått svar og nekter å akseptere svarene jeg har gitt. Derfor mener jeg at han må søke hjelp hos andre (psykolog,venner og familie) for å håndtere bruddet eller komme over meg. 

Mange her lurer på grunnen og det er så konkret som dette:

Jeg fikk nok. Nok av mistenksomhet, paranoia, kontrollerende oppførsel, alt på hans premisser, beskyldninger, rigiditet, egoisme og offermentalitet. Ingen empati, ingen takhøyde, ingen støtte, ingen omsorg, ingen raushet, ingen takknemlighet. 

Derfor skriver jeg at handlingene hans er svar nok. Han må se på seg selv og hvordan det har vært. Om han ikke forstår det, så er det ikke mitt problem.

Han ville ikke innfri noe av det jeg ønsket eller hadde behov for. Som kanskje kunne reddet ekteskapet. Men tviler likevel, fordi personer av hans kaliber vil aldri endre seg og er feilfri. 

Tror det faktum at jeg gikk er så nedverdigende for ham at han aksepterer det ikke. Det er ikke god nok grunn til å forlate han at jeg ikke ville mer. Jeg har jo villet det i mange år og latt han fått styre på. Så hvorfor ikke nå lenger...

 

Anonymkode: 3a610...b0e

[AnonymBruker]

Doolittle skrev (42 minutter siden):

Ja, du er rimelig kald her. Han kan ikke få svar fra andre, fordi det bare er du som sitter på de svarene. En psykolog kan ikke gi ham svar, vennene hans kan ikke gi ham svar, og vennene dine kan ikke gi ham svar. Det er det kun du som kan.  Du var den som gikk, og dermed fikk du din closure i tiden opp til bruddet. Han fikk tydeligvis ikke det, og det er ikke så veldig rart om han har behov for det nå i etterkant.

Med en samtale kan du hjelpe et annet menneske som du var glad i en gang til å komme seg videre, og å nekte det er både kaldt og veldig egoistisk. Det er snakk om en enkelt (ikke nødvendigvis enkel) samtale og en times tid av ditt liv for å hjelpe ham videre i sitt. 

Hvis du leser hele tråden vil du se at ts har svart at hun har forklart dette flere ganger.

Når han etter tidligere forklaringer fremdeles gnager på dette må han etter 4 år rett og slett ta med seg de tidligere svarene han har fått og konsultere en psykolog. 

Anonymkode: 3701a...2c2