Når ett barn er modig og det andre engstelig

[AnonymBruker]

Hei!

To av våre barn er svært forskjellige.

Det ene har tusen interesser og ønsker å bli med på alt. Ingenting er skummelt og alt er gøy. Så det reiser på masse turer og leirer og besøk til familie på andre siden av landet. 

Det andre barnet tør enda ikke sove over hos venner (det prøver, men vi må nesten alltid hente ved midnatt). Som regel kommer det krypende inn til oss hver eneste nattt. Og det liker ikke å være der det er masse som skjer. Det er rett og slett veldig sensitivt. 

Dette er selvsagt helt ok for oss. Og vi prøver å kompensere med ting barnet liker. Men det sensitive barnet synes innimellom at det er veldig urettferdig at søskenet får reise på turer og leirer, mens det selv ikke får det. 

Det er ingenting mer jeg ønsker enn at det engstelige barnet skal få oppleve turer slik søskenet, men det er jo ikke realistisk å sende barnet avgårde på tur når det ikke tør å gå ned i kjelleren for å hente noe i fryseboksen, eller det knapt klarer å sove over hos mormor uten å gråte seg i søvn. 

 

Er det noen som har noen tips eller erfaringer? 

(Jeg har, etter mye mas, sagt til barnet at det ikke kan reise langt bort på leir før det klarer minst to overnattinger hos venner/besteforeldre uten å lengte/komme hjem i løpet av natta. Noe barnet delvis forstår, men samtidig mener er urettferdig fordi "det er jo ikke min feil at jeg lengter".)

Anonymkode: 1034f...7e8

[Hulderen]

Send barnet på leir. Så får det erfare selv om det går bra.

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (17 minutter siden):

Send barnet på leir. Så får det erfare selv om det går bra.

Dette kan gå begge veier. 
 

Det kan løse alt og knekke en kode - men det kan også bli ENDA mer redd. Hvis du går for dette tipset ts, så må både du og barnet forberede godt. 

Anonymkode: c0216...b46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei!

To av våre barn er svært forskjellige.

Det ene har tusen interesser og ønsker å bli med på alt. Ingenting er skummelt og alt er gøy. Så det reiser på masse turer og leirer og besøk til familie på andre siden av landet. 

Det andre barnet tør enda ikke sove over hos venner (det prøver, men vi må nesten alltid hente ved midnatt). Som regel kommer det krypende inn til oss hver eneste nattt. Og det liker ikke å være der det er masse som skjer. Det er rett og slett veldig sensitivt. 

Dette er selvsagt helt ok for oss. Og vi prøver å kompensere med ting barnet liker. Men det sensitive barnet synes innimellom at det er veldig urettferdig at søskenet får reise på turer og leirer, mens det selv ikke får det. 

Det er ingenting mer jeg ønsker enn at det engstelige barnet skal få oppleve turer slik søskenet, men det er jo ikke realistisk å sende barnet avgårde på tur når det ikke tør å gå ned i kjelleren for å hente noe i fryseboksen, eller det knapt klarer å sove over hos mormor uten å gråte seg i søvn. 

 

Er det noen som har noen tips eller erfaringer? 

(Jeg har, etter mye mas, sagt til barnet at det ikke kan reise langt bort på leir før det klarer minst to overnattinger hos venner/besteforeldre uten å lengte/komme hjem i løpet av natta. Noe barnet delvis forstår, men samtidig mener er urettferdig fordi "det er jo ikke min feil at jeg lengter".)

Anonymkode: 1034f...7e8

Barnet er vel stort nok til å bruke dette som gulrot eller? Selv fireåringen min fortstår gulrot. 
 

Hvis han/hun vil på tur slik som storesøster gjør, så må han/hun tørre å gjøre det også. 
 

Ikke helt sammenliknbart men jeg har han gutt som vi slet lenge med å motivere for å slutte med bleie. Akkk som vi holdt på. 
 

til slutt sa jeg det rett ut: "det er INGENTING med deg som tilsier at du ikke kan klare å slutte med bleie. Du er akkurat som de andre barna som har sluttet. Du er ikke noe spesiell, eller syk, eller noe feil. Du må bare bæsje i do én gang, og aldri se deg tilbake". 
 

Så gikk vi på do. Så sa jeg "trekk pusten, forestill deg at bæsjen bare sklir ut av rompa" - og da sa det plopp og så trengte vi aldri snakke om det igjen. 
 

Han måtte bare minnes på at han er en av de andre. Et helt normalt barn. De andre er helt normale og fikk det til. Jeg vet ikke hvor "låsen" hans var, men nøkkelen var å kalle han helt normal og ikke noe galt med deg. 
 

 

Anonymkode: c0216...b46

[AnonymBruker]

Først og fremst må dere la være å hente når barnet lengter hjem når det sover hos besteforeldre/venner. Barnet må erfare at det går bra. At dagen etter er hyggelig og fin, også når det våkner et anet sted er hjemme.

Noen ganger er den beste behandlingen å bli utsatt for det en gruer for. Å hente, er kun med på å bekrefte barnets opplevelse.

Anonymkode: 91f42...46b

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å fremkalle følelsene han(jeg skriver bare han for enkelthets skyld) har når han er borte, hjemme? Og å trene på hva han skal gjøre når de kommer, hvordan takle de etc? 
 

Eller bare er det laizzes faire over hele fjøla? 

Anonymkode: c0216...b46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Først og fremst må dere la være å hente når barnet lengter hjem når det sover hos besteforeldre/venner. Barnet må erfare at det går bra. At dagen etter er hyggelig og fin, også når det våkner et anet sted er hjemme.

Noen ganger er den beste behandlingen å bli utsatt for det en gruer for. Å hente, er kun med på å bekrefte barnets opplevelse.

Anonymkode: 91f42...46b

Dette er jo sant til en viss grad. Ved å ikke hente han, kan de la andre voksne måtte trøste et utrøstelig barn som er redd. Det er ikke bare-bare å nekte hente og overlate et kaotisk barn til andre voksne det ikke er trygt på….

Anonymkode: c0216...b46

[AnonymBruker]

Eksponering, og la ungen stå i ubehaget ved å ikke hente. ( Og håpe at besteforeldrene blir med på den planen) 

Anonymkode: e4486...958

[AnonymBruker]

Tenker det er enkelt å løse ved at en av dere foreldre deltar som reiseleder, eller bare er med på turen.

Anonymkode: 0f0d9...42f