Barn nr 2, skal skal ikke?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har en datter på 2,5. Han er og har vært veldig klar for nr 2 hele veien egentlig, mens jeg alltid har holdt igjen.  Dette både fordi vi har hatt våre utfordringer gjennom årene og forrige graviditet, fødsel + tiden etter var mildt sagt helt j***** for meg og han sviktet med tanke på å gjøre en ekstra innsats (dette vet han godt og vi har snakket om det mye.) 

Helt fram til nylig har jeg tenkt barn nr 2 er totalt uaktuelt, men nå har jeg blitt 35 og tenker det er nå eller aldri og jeg begynner å tenke at jeg kanskje vil angre mer om jeg ikke gjør enn dersom jeg gjør det? 
Går også rundt meg ønsketanker som at alt skal være helt perfekt før jeg tørr å gå for nr 2, og at jeg skal føle meg klar. Dette kommer jo aldri til 0 skje… jeg var OVERHODET ikke «klar» for første barn selv om vi var veldig forelsket, bra jobb, økonomi osv alt sto bra til. 
 

Er det best å bare gå for det så for det gå som det går, hva tenker dere? Vil gjerne høre argumenter og synspunkt både for og imot. 

Anonymkode: 79946...534

[Trolltunge]

Da skulle jeg hatt skriftlig kontrakt med mannen som sviktet ved første barn. Hvor mye og når han må trå til. 

[AnonymBruker]

Å kun få ett barn er den beste avgjørelsen jeg har tatt i livet! Vi har det kjempefint og nei, enebarn blir ikke ensomme; de er sammen med andre barn på alle andre arenaer enn hjemme. Han er 15 år nå og både han og jeg er enebarn. Ingen av oss har noensinne savnet søsken ☺️ Hjemme har vi det rolig og fredelig, null søskenkonflikter og god tid har jeg både til sønnen min og meg selv ☺️

Anonymkode: 07213...fd6

[AnonymBruker]

En er en og to er kaos.

Anonymkode: 67b01...d7f

[AnonymBruker]

Og skulle dere gå fra hverandre så er det mye enklere med bare ett barn 

Anonymkode: 67b01...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En er en og to er kaos.

Anonymkode: 67b01...d7f

Støtter denne... Har selv to, men også en mann som bidrar. Hadde jeg ikke hatt det så hadde vi garantert gått fra hverandre. Det er krevende å ha 2 unger, og et "voksent barn" av en mann i tillegg... 

Anonymkode: b89da...448

[AnonymBruker]

Vi valgte ett barn og er de eneste i vennegjengen som fremdeles holder sammen.

Alle de andre har to, og gikk fra hverandre😣

Vi har det veldig koselig hjemme, og åpent hus for alle vennene❤️

Anonymkode: 7b08f...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Å kun få ett barn er den beste avgjørelsen jeg har tatt i livet! Vi har det kjempefint og nei, enebarn blir ikke ensomme; de er sammen med andre barn på alle andre arenaer enn hjemme. Han er 15 år nå og både han og jeg er enebarn. Ingen av oss har noensinne savnet søsken ☺️ Hjemme har vi det rolig og fredelig, null søskenkonflikter og god tid har jeg både til sønnen min og meg selv ☺️

Anonymkode: 07213...fd6

Både jeg og mannen er enebarn og begge har savnet søsken både som barn og voksne. Så det er ikke en selvfølge at alle nyter å være enebarn. Jeg var mye sur på mamma og pappa for at jeg aldri fikk søsken før jeg var gammel nok til å forstå hvorfor.

Anonymkode: b6416...992

[AnonymBruker]

Jeg var i nesten lik situasjon som deg. Er nå 4 mnd gravid. For min del veide det tungt at mitt barn heller ikke har noen søskenbarn. Det har også vært viktig at min samboer bidrar og er en god partner og far nå for 3 åringen vår. Han får ikke gjort noe med fortiden og hvordan det var i nyfødttiden. 

Det føles definitivt som litt sjansespill, men slik tror jeg det også er for mange. Det er jo aldri noen garantier.

Jeg har jo også i utgangspunktet hatt et barneønske om nr 2, men situasjonen rundt førte til mye tvil.

Anonymkode: c91b6...461

[Knocks]

Hvis du har begynt å se det litt for deg og den andre er veldig gira så er det kanskje der dere lander? Jeg tror man sjeldent angrer på å få et barn når det først er der. Mye kaos etc men ikke kjempeforskjellig fra nr 1. Da var alt nytt og skummelt, nå har du mer erfaring. Som regel er det førstemann som er mest jobb når nr 2 kommet. Satt litt på spissen selvfølgelig.

Lykke til med valget, det blir sikkert bra uansett ❤️

[Littelulla]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En er en og to er kaos.

Anonymkode: 67b01...d7f

Uenig der. Føler 1 var verre. Med 2 eller flere avlaster vi hverandre med oppmerksomhet. Helt gull.

[Knocks]

Littelulla skrev (3 minutter siden):

Uenig der. Føler 1 var verre. Med 2 eller flere avlaster vi hverandre med oppmerksomhet. Helt gull.

Støtter denne!

Stor overgang fra null til 1 barn. Litt mer fra 1 til 2 men man er liksom inni den verdenen uansett fra før.

[AnonymBruker]

Jeg har barn nr to på vei alene uten partner. Har hatt nr en alene fra dag en. Tror det blir beintøft, men at det også blir veldig fint. 

Anonymkode: 9f129...0b0

[Knocks]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har barn nr to på vei alene uten partner. Har hatt nr en alene fra dag en. Tror det blir beintøft, men at det også blir veldig fint. 

Anonymkode: 9f129...0b0

Heier på deg❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette både fordi vi har hatt våre utfordringer gjennom årene og forrige graviditet, fødsel + tiden etter var mildt sagt helt j***** for meg og han sviktet med tanke på å gjøre en ekstra innsats (dette vet han godt og vi har snakket om det mye.) 

Hvordan er han nå? 

Anonymkode: bcaa2...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både jeg og mannen er enebarn og begge har savnet søsken både som barn og voksne. Så det er ikke en selvfølge at alle nyter å være enebarn. Jeg var mye sur på mamma og pappa for at jeg aldri fikk søsken før jeg var gammel nok til å forstå hvorfor.

Anonymkode: b6416...992

Men hvor tilstedeværende var dine foreldre? Har en venninne som sier det samme som deg, hun husker hvor ensom hun følte seg hele barndommen, men hun hadde foreldre som var opptatt av å realisere seg selv. Jeg derimot, som også er enebarn, husker barndommen som en fin tid. Mamma og pappa var alltid i nærheten, vi tre hadde magiske leker, spennende reiser og de var sosiale, så det var alltid venner i nærheten. 

 

Anonymkode: 44d96...25c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvor tilstedeværende var dine foreldre? Har en venninne som sier det samme som deg, hun husker hvor ensom hun følte seg hele barndommen, men hun hadde foreldre som var opptatt av å realisere seg selv. Jeg derimot, som også er enebarn, husker barndommen som en fin tid. Mamma og pappa var alltid i nærheten, vi tre hadde magiske leker, spennende reiser og de var sosiale, så det var alltid venner i nærheten. 

 

Anonymkode: 44d96...25c

Jeg var veldig ønsket etter 15 SA og se var tilstede hele oppveksten min. Jeg hadde mange venner og hadde nok ganske lik oppvekst som deg på det lille du beskriver. Men det var alltid veldig sårt likevel. Som ung voksen mistet jeg også begge foreldrene mine og sto alene med mye fordi det var ingen andre. Jeg hadde jo tanter og onkler som hjalp til med mye av det praktiske men jeg følte meg likevel mutters alene i verden. Det har gjort at jeg har valgt å få 3 barn, og jeg elsker virkelig hvordan det er å være en stor familie. Ja, noen dager er kaos og barna krangler. Men blir likevel rørt på daglig basis av samholdet deres og hvor mye kjærlighet de har til hverandre. 

Men såklart, alle må gjøre det som er best for seg. Jeg hadde det jo ikke vondt i barndommen akkurat. Er nok mange med søsken som ønsker de var enebarn også 😅 

Anonymkode: b6416...992

[AnonymBruker]

Skal! To søsken er en fin enhet hvis foreldrene går fra hverandre (da blir familien jo oppløst), og det kan jo hende dere går fra hverandre hvis det bare blir ett barn også. Så absolutt to barn! 

Anonymkode: 4f9e1...eaf

[AnonymBruker]

Gi barnet ditt den fineste gaven det er å ha et søsken. Du vil aldri angre på det, uansett. Finnes det noe mer verdifullt?  

Anonymkode: 7fd9a...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gi barnet ditt den fineste gaven det er å ha et søsken. Du vil aldri angre på det, uansett. Finnes det noe mer verdifullt?  

Anonymkode: 7fd9a...ccf

🤡

Hvis det ikke er 100% ja så er det nei.

Anonymkode: e32cf...8be