Samliv etter 10 år.

[AnonymBruker]

Hvis dere har to tenåringer og har vært sammen i 10 år, så er ikke barna hans? 

Enig med de som sier at dette skal du ikke måtte leve i. Uansett om barna er hans eller ikke. 
Hvis du har sønner: du lærer dem at de kan behandle partneren sin på denne måten, og at det er greit å ikke bidra.
Hvis du har døtre: du lærer dem å finne seg i å bli behandlet som dritt av en partner. Og at partneren deres ikke trenger å delta i familielivet. 

Jeg har vært sammen med mannen min i 11 år, og siden vi var voksne og ferdige med barn da vi møttes, tenker vi fortsatt på oss selv som et ganske "ferskt" par. Tanken på at andre har rukket å bli lei av hverandre allerede på denne tiden er nesten vanskelig å forstå. Det trenger ikke å være sånn. Det skal ikke være sånn.

Gå. Du fortjener ikke dette. Mannen din liker deg ikke engang. Selv kolleger og perifere venner behandler man bedre. Zoom ut litt fra din egen situasjon. Se på handlingene hans, måten han oppfører seg på. Ser han på deg som en partner? En ride or die? Oss mot verden? 

Overgangsalder (og de ti årene som leder opp til den) kan være en brutal periode for mange av oss. Et fysisk og psykisk helvete. En fordel, midt oppe i alt som er dritt, er at man på et tidspunkt ikke lenger gidder å leve for å please andre. Man gidder ikke å kaste bort flere år på å danse etter andres pipe, eller å sette seg selv sist på prioriteringslisten hele tiden. Et partnerskap skal være en berikelse for begge parter, ellers er det en part som utnytter den andre. No more fucks to give. Og da er det lettere å gå.

Anonymkode: d4e84...42a