Samliv etter 10 år.

[AnonymBruker]

Samboeren min er blitt en sur gammel mann som kommer hjem fra jobb, lufter bikkja, sover etter jobb og setter seg å glor på tv resten av helgen. I helgene setter han seg forran tvn og gir faen i resten. Jeg må bruke store ord for å få han til å gjøre noe, for eksempel rydde unna julepynten (han må gå på loftet og hente eskene). Han lager mat til seg selv, gir faen i meg og driter i alt som har med oss å gjøre. Han snakker bare med meg om alle bikkjene han møter på tur, og om ungene. Han gidder ikke å løfte en finger for fellesskapet og gir blanke faen i at jeg vil finne på noe med han. Jeg har nå fjernet meg følelsesmessig fra han og blir ikke lengre såret av oppførselen hans. Han sier han er sliten og at han ikke orker, han er ikke sosial utenom jobb og klubben. Han har ingen venner å invitere hjem, vi har ingen felles venner og jeg lever mitt liv og bryr meg katta i hva han finner på. Selv er jeg på vei i overgangsalderen og har nok med å bli kjent med den nye kroppen min. Jeg har 2 tenåringer som begge trenger meg,.de er midt i trassalderen og alt er galt. De trenger mye emosjonell støtte og jeg gir det jeg kan til de. Vi klemmer og sier vi er glad i hverandre. Samboer sier aldri først at han er glad i meg. Han bryr seg ikke, holder ikke rundt meg og vil ikke kose. Sex vil han heller ikke ha og jeg vil heller ikke ga sex med han. Ikke sånn som han oppfører seg. Jeg har sagt rett ut til han at jeg har gitt opp, og gidder ikke å gi mer til han. Vi bor sammen med thats it.

Anonymkode: dfc30...644

[AnonymBruker]

Dette er jo helt håpløst, og hvis du virkelig mener at dine to tenåringer kommer først så sørger du for et rakst og effektivt brudd, og så bor dere hver for dere så snart som mulig. Slik du beskriver det er det rett og slett et giftig miljø mellom dere, og din samboer viser med alt han har at han ikke ønsker å dele livet sitt med deg lenger. Han er bare for feig og tiltaksløs til å ta steget og gjøre noe med det. 

Slik skal ikke barn/tenåringer måtte leve. Og da gjør du han en siste tjeneste og fikser dette også: En av dere flytter ut neste mandag om en uke. Enkelt og greit. 

Beklager å si det, men dette kan ikke reddes. Både du, din "samboer", og ikke minst barna, fortjener et bedre miljø. 

Anonymkode: 08cd4...9db

[XOY]

Jeg klarer å bo her, for jeg ser han ikke så mye i ukedagene. Jeg er opptatt stort sett hver dag på dagtid og når jeg kommer hjem så har jo uansett han lagt seg og driter i resten. Jeg har en plan om å spare mer penger før jeg flytter ut og sparer 10 000 kr i mnd sånn at jeg og ungene har penger å bruke i ferier osv. Spurte han hva vi skulle gjøre i ferien, å da sa han at han skulle dra til foreldrene sine. Det er jo helt håpløst hele greia. Jeg kan flytte ut men det krever jo en del og akkurat nå er det lettest å bare bo her men at jeg og ungene koser oss sammen og skaper gode minner så får han bare sitte der. Det hører med til historien at jeg har vært skikkelig utbrent fra jobb og ble ufør pga det.  Men nå er jeg i frivillig arbeid og har travle dager med mye å rekke over så jeg vil ikke inn i en flytteprosess nå. Hjemmet er stabilt. Vi krangler ikke det er bare ikke noe mellom oss lenger. 

[AnonymBruker]

Du lever som halve norge gjør. Det er ikke lov å klage viss du ikke gjør noe med det. Men husk at ungdommer kopierer. De tror dette er normalen. 

Anonymkode: 3feb3...408

[AnonymBruker]

Hadde aldri orket det der, høres helt grusomt ut.

Anonymkode: 6bcc4...f1b

[AprilLudgate]

Tenker som andre sier at nå bidrar begge til giftig miljø hjemme?

Hvorfor skal dere bo sammen og that’ s it? 

[AnonymBruker]

Å ha det bra hjemme betyr uendelig mye mer for barna enn å kunne dra på dyre ferier. Hvordan vet du om pengene du sparer er dine ved et brudd og ikke må deles 50/50?

Anonymkode: b8b98...05d

[AnonymBruker]

Er han deprimert?

Anonymkode: a89a6...fc8

[AnonymBruker]

Høres bånntrist ut! Men du har jo et valg. Selv gikk jeg etter 29 år og det går helt fint. 😊

Anonymkode: a90ec...eda

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket. 

Her setter mannen seg aldri på sofaen om noe kan gjøres for oss. Det vanker stadig en klem. Han har treningen, og ett sosialt liv - både hver for oss og felles. 

Han er til tider et surrehue. Jeg var ikke veldig fornøyd da jeg oppdaget at to av de største kassene for julepynt var glemt igjen på loftet.. Men sinnet går raskt over i "det fikser jeg", da jeg vet det ikke er gjort av vond vilje, og jeg jo er takknemlig for at han stod opp kl 6 og måkte for oss. 

Dette er etter 20 år sammen. 

Anonymkode: c9e69...542

[Lønnesirup01]

Når var det dere sluttet å spise middag sammen? Spiser du med tenåringene og han alene?

Hvor mye sover han om natten?

Har du snakket med legen om plager relatert til overgangsalder?

[AnonymBruker]

Livet består av å ta sine kamper både ute og hjemme. Det gjelder å ha utgangspunkt i det positive og jobbe ut i fra det.                   Hilsen par som har vert gift i 47 år.

Anonymkode: d77b4...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Livet består av å ta sine kamper både ute og hjemme. Det gjelder å ha utgangspunkt i det positive og jobbe ut i fra det.                   Hilsen par som har vert gift i 47 år.

Anonymkode: d77b4...cb8

Jeg føler faktisk aldri det har vært en kamp, tross 20 år som gift.

Vi er glade i hverandre, og setter den andre foran oss selv. Det gjør alt enkelt. Som han sier når slike tema kommer opp - går han forbi en full oppvaskmaskin så dumper han jobben på en han elsker - og det er det siste han ønsker. Og når jeg går forbi noe han liker på butikken, så plukker jeg det med, for han blir så glad for slike små overraskelser. Og så liker vi å prate sammen, så det å sitte ved spisebordet gir oss mye mer enn å se på en skjerm når vi spiser. Vi går derfor heller ikke rundt og irriterer oss og blir sure når noe blir glemt, eller gjort feil, for vi vet det ikke er gjort av vond vilje, og vi vet jo totalen av hva som gjøres. 

Anonymkode: c9e69...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg føler faktisk aldri det har vært en kamp, tross 20 år som gift.

Vi er glade i hverandre, og setter den andre foran oss selv. Det gjør alt enkelt. Som han sier når slike tema kommer opp - går han forbi en full oppvaskmaskin så dumper han jobben på en han elsker - og det er det siste han ønsker. Og når jeg går forbi noe han liker på butikken, så plukker jeg det med, for han blir så glad for slike små overraskelser. Og så liker vi å prate sammen, så det å sitte ved spisebordet gir oss mye mer enn å se på en skjerm når vi spiser. Vi går derfor heller ikke rundt og irriterer oss og blir sure når noe blir glemt, eller gjort feil, for vi vet det ikke er gjort av vond vilje, og vi vet jo totalen av hva som gjøres. 

Anonymkode: c9e69...542

Skylder å gjøre oppmerksom på at vi har drevet et gårdsbruk, derav "kamp" for å overleve eller klare seg 😀

Anonymkode: d77b4...cb8

[AnonymBruker]

Høres ut som dere begge er på samme sted. Han er sikkert dritt lei av å bli kjeftet på av ei sur dame i overgangsalderen fra han går over dørstokken fra jobb. Han har sikkert ikke trent og har fallende testosteronnivå, og har gitt opp å leve opp til forventningene. Begge er sure, begge er slitne og begge skylder på hverandre. 
 

Hvis ikke BEGGE gjør noe med dette, så kommer det ikke til å gå. Jeg forslår parterapi sånn at dere får snakka ut i rolige former og finner ut hvordan dere vil ha det sammen.

Anonymkode: a2c4f...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg føler faktisk aldri det har vært en kamp, tross 20 år som gift.

Vi er glade i hverandre, og setter den andre foran oss selv. Det gjør alt enkelt. Som han sier når slike tema kommer opp - går han forbi en full oppvaskmaskin så dumper han jobben på en han elsker - og det er det siste han ønsker. Og når jeg går forbi noe han liker på butikken, så plukker jeg det med, for han blir så glad for slike små overraskelser. Og så liker vi å prate sammen, så det å sitte ved spisebordet gir oss mye mer enn å se på en skjerm når vi spiser. Vi går derfor heller ikke rundt og irriterer oss og blir sure når noe blir glemt, eller gjort feil, for vi vet det ikke er gjort av vond vilje, og vi vet jo totalen av hva som gjøres. 

Anonymkode: c9e69...542

Samme her. Raushet, kjærlighet og lojalitet er viktig for oss. 

Og skulle det være noe, snakker vi om det med en gang og setter en strek over det uten å gnage ved senere anledninger. 

Hadde aldri orket å leve et samliv som TS beskriver. 

Anonymkode: 38efe...525

[AnonymBruker]

Det du beskriver virker for meg som en mann i overgansgalderen. De lander fort i sofaen og blir der. 

 

Jeg hadde ikke orket dette over tid, men nå har jeg en mann som er stikk motsatt. Han gjør alt her hjemme, da han pt er på AAP, og jeg kommer hjem til ferdig middag og rent hus.  Jeg har sagt at jeg tar ansvar for klesvask, for å ha noen arbeidsoppgaver, men stadig vekk er det nyvaskede klær på snora når jeg kommer hjem. 

Men det skal sies, vi begge trenger mer søvn enn før, så vi sover gjerne på sofan begge to innimellom. Enten samtidig, eller på skift. 

Anonymkode: 60850...580

[AnonymBruker]

Ingen har holdt skytevåpen mot tinningen din og truet deg til å bli. Så du kan ikke klage. Gå eller aksepter livet som det er. "Bli for barna" eller stikk for din egen del. Det er ditt liv, du bestemmer.

Anonymkode: 360d5...b70

[AnonymBruker]

du velger jo selv å være sammen med denne personen da... 

hvorfor det egentlig?? 

Anonymkode: b25a4...88c

[Doolittle]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2026 den 1.08):

Dette er jo helt håpløst, og hvis du virkelig mener at dine to tenåringer kommer først så sørger du for et rakst og effektivt brudd, og så bor dere hver for dere så snart som mulig. Slik du beskriver det er det rett og slett et giftig miljø mellom dere, og din samboer viser med alt han har at han ikke ønsker å dele livet sitt med deg lenger. Han er bare for feig og tiltaksløs til å ta steget og gjøre noe med det. 

Slik skal ikke barn/tenåringer måtte leve. Og da gjør du han en siste tjeneste og fikser dette også: En av dere flytter ut neste mandag om en uke. Enkelt og greit. 

Beklager å si det, men dette kan ikke reddes. Både du, din "samboer", og ikke minst barna, fortjener et bedre miljø. 

Anonymkode: 08cd4...9db

Dette. Dette er fasit. 

Å "bli for barna" er bare tull. Unger får med seg når ting ikke er bra. De har mye bedre av å ha foreldre som har det bra. Akkurat nå har ingen av foreldrene deres det bra. Gå fra hverandre på en ryddig måte, så blir dette bedre for dem og deg, og kanskje til og med for ham.