Verdt å beholde vennskapet?

[AnonymBruker]

Hei!

Dette blir et langt innlegg om et vennskapsrelasjon for jeg trenger litt råd, men skal forsøke å holde det kort med nok kontekst.

Jeg ble venn med henne på vgs fordi vi var i samme gjeng. Det var først da hun flyttet til utlandet for å studere at vi fikk tettere kontakt. I denne perioden hadde begge dårlig økonomi, men jeg opplevde likevel at jeg stort sett alltid var den som stilte opp, enten med tjenester, betaling eller tilrettelegging. Da hun kom til Norge for å feire nyttår, inviterte jeg henne hjem til meg og ordnet alt uten å forvente noe tilbake. Senere, da hun skulle på kurs og manglet bosted, bodde hun hos meg i en svært liten leilighet. Jeg handlet mat og gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det bra.

Etter hvert fikk hun fulltidsjobb og vi bodde i samme by, men mønsteret fortsatte: Når jeg besøkte henne, måtte jeg alltid ordne egen mat, fikk sjelden tilbud om måltider, og opplevde lite initiativ eller gavmildhet fra hennes side. Jeg kan heller ikke huske å ha fått bursdagsgaver, og sluttet etter hvert å gjøre noe for henne når det ikke ble gjensidig.

I dag er vi begge over 30. Jeg har fullført bachelor og bor i en annen by. Hun sier ofte at jeg er bestevenninnen hennes, men handlingene stemmer ikke med ordene. Hun besøker meg sjelden, selv om hun har god økonomi. Nylig kunne jeg fått jobb i byen hennes, men det ville blitt dyrt for meg (3x leie + depositum). Hun skulle være bortreist i en måned, så jeg spurte om å få låne leiligheten hennes mot betaling og ansvar. Hun avslo med ulike unnskyldninger, noe som skuffet meg dypt, spesielt siden hun lenge har mast om at jeg må flytte dit. Hun er singel og ingen barn. 

Det handler ikke bare om penger eller tjenester, men om et langvarig mønster der jeg gir mye og får lite tilbake. Nå spør jeg meg selv om det er verdt å opprettholde et vennskap med noen som ikke er villig til å stille opp når det virkelig gjelder.

Det som har fått meg til å skrive dette innlegget var noe hun sa nylig. Jeg har alltid hatt et vanskelig familieforhold med mye manipulasjoner, løgn og psykisk vold. Så jeg har tatt avstand fra alle familiemedlemmer. Hvert år til jul så synes jeg det er ekstremt vanskelig tid, men en tid hvor jeg enten velger å være alene eller reise vekk (om økonomien tillot). Hvert år fikk jeg invitasjoner av 3 andre svært nære venner, om å feire jul med deres familie. Jeg er og var alltid takknemlig for disse invitasjonene, men jeg la meg merke at denne venninnen aldri inviterte meg. Selv om hun visste mine følelser rundt det og jeg hadde invitert henne på flekken om det var motsatt. For første gang på 5 år så valgte jeg å ta i mot en invitasjon fra en venninne om å feire jul med henne, det var hyggelig, men litt anstrengende pga nye folk osv. Etter julen var over så spurte denne bestevenninnen min hvordan feiringen var, jeg sa utrolig hyggelig, men litt kleint fordi følte folk synes det var litt kleint at jeg var der (Svigerforeldrene til mannen til min venninne). Denne bestevenninnen presterer å svare med «Ja, det er ikke rart at de følte det ble kleint. Her kommer du en fremmed og julen er egentlig ment for bare familiemedlemmer og ikke ukjent mennesker samlet». Jeg ble så satt ut at jeg skiftet tema. Hele disse 11 årene har hun sagt til meg at hun anser meg som familie, men er det slik du behandler noen du kaller familie?

Jeg vet helt ærlig ikke om det er verdt å ha slike mennesker rundt meg, da jeg selv er utrolig hjelpsom og hadde gitt mine siste 100kr på konto om hun trengte hjelp.

Overtenker jeg eller burde jeg beholde vennskapet? Jeg har jo trossalt vært venn med henne i over 10 år.

Anonymkode: 90231...dfb

[strawberry88]

Oppsummeringen din av vennskapet sier egentlig alt. Dette er ikke noen man ønsker å ha en relasjon til. Da hun dessverre er en som bare tar og ikke gir.

Bare la vennskapet renne ut i sand

[AnonymBruker]

Nei. Dere har vokst fra hverandre. Får man lite igjen i en relasjon er den destruktiv. Men vil anbefale deg å ikke konfronter. Hun er sær men hun har strengt tatt ikke gjort noe galt. Bare slipp taket litt og la det ebbe ut av seg selv

Anonymkode: b93c5...374

[AnonymBruker]

Hun høres autistisk ut. 

Men nei jeg hadde ikke giddet kaste bort mer tid på et menneske som tapper meg så mye. 

Jeg har valgt en mann med autisme og det er ganske mye jobb å minne seg selv på at div. oppførsel ikke er personlig ment. Men hadde ikke giddet å velge flere venner med slik oppførsel. Hadde det før, har kuttet de ut for lenge siden. 

Du har jo andre gode venner, invester heller mer i de.

Anonymkode: 1103d...3e4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det hun sa var nøyaktig det du kjente på. Om hun sa det på en nøytral, støttende eller kritisk måte ville vippet retningen jeg tolket det.

Anonymkode: 66a1b...cb7

[AnonymBruker]

Jeg ville lagt "vennskapet" deres i hennes hender og ikke lagd noe styr ut av det. Noen kamper er ikke verdt å kjempe for, bedre å la ting gli ut i sanden noen ganger. 

Men hadde ikke gitt henne min siste hundrelapp lengre. Er dessverre sånn noen ganger, at den ene i et slags forhold gir mer enn den andre.

 

Anonymkode: e43da...f60

[Sandie]

Jeg hadde nok latt det vennskapet fade ut. Man blir lei av å være den som gir og gir hele tiden og kommentaren om julaften var direkte slem. Venner skal kunne si noen trøstende ord til hverandre i en slik situasjon, ikke få deg til å føle deg verre. Jeg hadde heller fokusert på vennskapene med de andre. 

[AnonymBruker]

Du kan alltid avslutte vennskap, uansett årsak. Dette vennskapet gnager helt tydelig på deg, og ut i fra det du skriver er det av en god grunn. Om du velger å ikke avslutte det, er det på tide å speile henne og ikke gi mer i vennskapet enn det hun gjør.

Vennskap skal bringe noe positivt i livene våre, og over tid føles balansert.

Anonymkode: da8fd...513

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei!

Dette blir et langt innlegg om et vennskapsrelasjon for jeg trenger litt råd, men skal forsøke å holde det kort med nok kontekst.

 

Jeg ble venn med henne på vgs fordi vi var i samme gjeng. Det var først da hun flyttet til utlandet for å studere at vi fikk tettere kontakt. I denne perioden hadde begge dårlig økonomi, men jeg opplevde likevel at jeg stort sett alltid var den som stilte opp, enten med tjenester, betaling eller tilrettelegging. Da hun kom til Norge for å feire nyttår, inviterte jeg henne hjem til meg og ordnet alt uten å forvente noe tilbake. Senere, da hun skulle på kurs og manglet bosted, bodde hun hos meg i en svært liten leilighet. Jeg handlet mat og gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det bra.

Etter hvert fikk hun fulltidsjobb og vi bodde i samme by, men mønsteret fortsatte: Når jeg besøkte henne, måtte jeg alltid ordne egen mat, fikk sjelden tilbud om måltider, og opplevde lite initiativ eller gavmildhet fra hennes side. Jeg kan heller ikke huske å ha fått bursdagsgaver, og sluttet etter hvert å gjøre noe for henne når det ikke ble gjensidig.

I dag er vi begge over 30. Jeg har fullført bachelor og bor i en annen by. Hun sier ofte at jeg er bestevenninnen hennes, men handlingene stemmer ikke med ordene. Hun besøker meg sjelden, selv om hun har god økonomi. Nylig kunne jeg fått jobb i byen hennes, men det ville blitt dyrt for meg (3x leie + depositum). Hun skulle være bortreist i en måned, så jeg spurte om å få låne leiligheten hennes mot betaling og ansvar. Hun avslo med ulike unnskyldninger, noe som skuffet meg dypt, spesielt siden hun lenge har mast om at jeg må flytte dit. Hun er singel og ingen barn. 

Det handler ikke bare om penger eller tjenester, men om et langvarig mønster der jeg gir mye og får lite tilbake. Nå spør jeg meg selv om det er verdt å opprettholde et vennskap med noen som ikke er villig til å stille opp når det virkelig gjelder.

Det som har fått meg til å skrive dette innlegget var noe hun sa nylig. Jeg har alltid hatt et vanskelig familieforhold med mye manipulasjoner, løgn og psykisk vold. Så jeg har tatt avstand fra alle familiemedlemmer. Hvert år til jul så synes jeg det er ekstremt vanskelig tid, men en tid hvor jeg enten velger å være alene eller reise vekk (om økonomien tillot). Hvert år fikk jeg invitasjoner av 3 andre svært nære venner, om å feire jul med deres familie. Jeg er og var alltid takknemlig for disse invitasjonene, men jeg la meg merke at denne venninnen aldri inviterte meg. Selv om hun visste mine følelser rundt det og jeg hadde invitert henne på flekken om det var motsatt. For første gang på 5 år så valgte jeg å ta i mot en invitasjon fra en venninne om å feire jul med henne, det var hyggelig, men litt anstrengende pga nye folk osv. Etter julen var over så spurte denne bestevenninnen min hvordan feiringen var, jeg sa utrolig hyggelig, men litt kleint fordi følte folk synes det var litt kleint at jeg var der (Svigerforeldrene til mannen til min venninne). Denne bestevenninnen presterer å svare med «Ja, det er ikke rart at de følte det ble kleint. Her kommer du en fremmed og julen er egentlig ment for bare familiemedlemmer og ikke ukjent mennesker samlet». Jeg ble så satt ut at jeg skiftet tema. Hele disse 11 årene har hun sagt til meg at hun anser meg som familie, men er det slik du behandler noen du kaller familie?

Jeg vet helt ærlig ikke om det er verdt å ha slike mennesker rundt meg, da jeg selv er utrolig hjelpsom og hadde gitt mine siste 100kr på konto om hun trengte hjelp.

Overtenker jeg eller burde jeg beholde vennskapet? Jeg har jo trossalt vært venn med henne i over 10 år.

Anonymkode: 90231...dfb

Du trenger ikke kutte henne helt ut. Dere kan ha et vennskapelig bekjent type forhold. Men ville ikke ansett henne som en nær venninne 

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg ville lagt "vennskapet" deres i hennes hender og ikke lagd noe styr ut av det. Noen kamper er ikke verdt å kjempe for, bedre å la ting gli ut i sanden noen ganger. 

Men hadde ikke gitt henne min siste hundrelapp lengre. Er dessverre sånn noen ganger, at den ene i et slags forhold gir mer enn den andre.

 

Anonymkode: e43da...f60

Dette ⬆️

Du trenger ikke gjøre noe for å avslutte vennskapet. Vennskap trenger ikke alltid være definert. 
Fokuser mer på andre vennskap i livet ditt og la være å gi mer enn du får. 

Mange er redd for å bli avvist om man ikke gir og gir. Hvis det er sånn med deg kan du øve på å gi mindre og gjøre mer av det som er bra for deg selv. Som regel får man mer respekt om man prioriterer seg selv mer. 

Anonymkode: e1977...da2

[AnonymBruker]

Tenker det er helt drøyt at du forventer å låne hennes leilighet fordi hun er bortreist, samt feire jul med hennes nærmeste familie. Det er så langt fra normale forventninger til venner som det går an å komme..

Anonymkode: 6b7fe...169

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker det er helt drøyt at du forventer å låne hennes leilighet fordi hun er bortreist, samt feire jul med hennes nærmeste familie. Det er så langt fra normale forventninger til venner som det går an å komme..

Anonymkode: 6b7fe...169

Forventer absolutt ingenting. Vet ikke hva slags venn du er eller har av venner, men det er ganske normalt å ville hjelpe sine venner i slike situasjoner. Spesielt når du hele tiden snakker om at vi er som familie😅

Anonymkode: 90231...dfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hei!

Dette blir et langt innlegg om et vennskapsrelasjon for jeg trenger litt råd, men skal forsøke å holde det kort med nok kontekst.

 

Jeg ble venn med henne på vgs fordi vi var i samme gjeng. Det var først da hun flyttet til utlandet for å studere at vi fikk tettere kontakt. I denne perioden hadde begge dårlig økonomi, men jeg opplevde likevel at jeg stort sett alltid var den som stilte opp, enten med tjenester, betaling eller tilrettelegging. Da hun kom til Norge for å feire nyttår, inviterte jeg henne hjem til meg og ordnet alt uten å forvente noe tilbake. Senere, da hun skulle på kurs og manglet bosted, bodde hun hos meg i en svært liten leilighet. Jeg handlet mat og gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det bra.

Etter hvert fikk hun fulltidsjobb og vi bodde i samme by, men mønsteret fortsatte: Når jeg besøkte henne, måtte jeg alltid ordne egen mat, fikk sjelden tilbud om måltider, og opplevde lite initiativ eller gavmildhet fra hennes side. Jeg kan heller ikke huske å ha fått bursdagsgaver, og sluttet etter hvert å gjøre noe for henne når det ikke ble gjensidig.

I dag er vi begge over 30. Jeg har fullført bachelor og bor i en annen by. Hun sier ofte at jeg er bestevenninnen hennes, men handlingene stemmer ikke med ordene. Hun besøker meg sjelden, selv om hun har god økonomi. Nylig kunne jeg fått jobb i byen hennes, men det ville blitt dyrt for meg (3x leie + depositum). Hun skulle være bortreist i en måned, så jeg spurte om å få låne leiligheten hennes mot betaling og ansvar. Hun avslo med ulike unnskyldninger, noe som skuffet meg dypt, spesielt siden hun lenge har mast om at jeg må flytte dit. Hun er singel og ingen barn. 

Det handler ikke bare om penger eller tjenester, men om et langvarig mønster der jeg gir mye og får lite tilbake. Nå spør jeg meg selv om det er verdt å opprettholde et vennskap med noen som ikke er villig til å stille opp når det virkelig gjelder.

Det som har fått meg til å skrive dette innlegget var noe hun sa nylig. Jeg har alltid hatt et vanskelig familieforhold med mye manipulasjoner, løgn og psykisk vold. Så jeg har tatt avstand fra alle familiemedlemmer. Hvert år til jul så synes jeg det er ekstremt vanskelig tid, men en tid hvor jeg enten velger å være alene eller reise vekk (om økonomien tillot). Hvert år fikk jeg invitasjoner av 3 andre svært nære venner, om å feire jul med deres familie. Jeg er og var alltid takknemlig for disse invitasjonene, men jeg la meg merke at denne venninnen aldri inviterte meg. Selv om hun visste mine følelser rundt det og jeg hadde invitert henne på flekken om det var motsatt. For første gang på 5 år så valgte jeg å ta i mot en invitasjon fra en venninne om å feire jul med henne, det var hyggelig, men litt anstrengende pga nye folk osv. Etter julen var over så spurte denne bestevenninnen min hvordan feiringen var, jeg sa utrolig hyggelig, men litt kleint fordi følte folk synes det var litt kleint at jeg var der (Svigerforeldrene til mannen til min venninne). Denne bestevenninnen presterer å svare med «Ja, det er ikke rart at de følte det ble kleint. Her kommer du en fremmed og julen er egentlig ment for bare familiemedlemmer og ikke ukjent mennesker samlet». Jeg ble så satt ut at jeg skiftet tema. Hele disse 11 årene har hun sagt til meg at hun anser meg som familie, men er det slik du behandler noen du kaller familie?

Jeg vet helt ærlig ikke om det er verdt å ha slike mennesker rundt meg, da jeg selv er utrolig hjelpsom og hadde gitt mine siste 100kr på konto om hun trengte hjelp.

Overtenker jeg eller burde jeg beholde vennskapet? Jeg har jo trossalt vært venn med henne i over 10 år.

Anonymkode: 90231...dfb

Hele dette "vennskapet" er en fiasko. Alt du beskriver, bortsett fra den kommentareb er helt bak mål. 

Men det at du er en fremmed hos din venninna familie, sier ingenting om hvordan venninnen ser på deg. Du ER jo en fremmed. Og ja, hvis ikke aller er innstilt på det, er det kleint med besøk i jula. 

Og ja, jeg har sittet alene msmge år. Valgte å feire med venner, men ikke med familier som eneste utenforstående. 

Anonymkode: a69dd...bf4

[AnonymBruker]

Du virker veldig snill og stiller opp for dem rundt deg, og tar vare på alle rundt deg. Det er viktig at du også ser hvem som setter pris på dette og hvem som gir tilbake, ikke bare tar. 
 

Du ser nå hvor du har denne venninnen og hvordan hun ser deg. Snakk og møt henne hvis du har lyst, men ikke gjør noe ekstra. Gjør som hun gjør med deg. Be henne ordne egen mat osv. 

Ellers har du andre gode venninner så du trenger ikke beholde dette vennskapet. Hun er jo ikke en god venn. Bare fordi man har kjent hverandre lenge betyr ikke at du er nødt til å beholde personen i livet. 
 

Du er god. Ikke la basiller utnytte deg. 

Anonymkode: f64ad...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2026 den 0.43):

Det handler ikke bare om penger eller tjenester, men om et langvarig mønster der jeg gir mye og får lite tilbake. Nå spør jeg meg selv om det er verdt å opprettholde et vennskap med noen som ikke er villig til å stille opp når det virkelig gjelder.

 

Anonymkode: 90231...dfb

Du kan fint ha vennskap uten at det må innebære at dere gir til hverandre. 

Anonymkode: fd94f...dc7

[AnonymBruker]

Du kan jo fint fortsette å være venn med henne, men samtidig redusere engasjementet og energien du legger i det. Og for at det skal gå må gjerne kontakten reduseres noe også, men det kommer an på hvor mye kontakt dere har fra før. Men ta det sakte, men sikkert. Vær blid og hyggelig som før, men svar litt sjeldnere og litt mer generelt på ting. La det fade litt ut over tid. Hold vennskapet "lett" og få henne mer på en armlengdes avstand. På denne måten trenger du ikke å miste en venn totalt, men heller ikke bli oppgitt og såret over ting, fordi forventningene du har til henne vil bli lavere. 

Jeg har nettopp bestemt meg for å gjøre akkurat dette med ei venninne. Jeg er dritt lei av deler av personligheten hennes, og jeg blir så irritert. Og det ønsker jeg jo ikke å være. Så jeg har redusert på mengden og typen kontakt, forsøker å holde det litt mer overfladisk. For jeg tenker at vi trenger ikke å bli uvenner/kutte kontakten, men at jeg har behov for å få henne litt mer på avstand og at hun blir en litt mer perifer venninne. 

Anonymkode: 97b8d...f11