Dere som valgte å kun få ett barn...

[AnonymBruker]

Angrer dere? Og hva var årsaken til valget?

 

Hilsen Førstegangs-og mest sannsynlig ettbarns-mamma.

Anonymkode: 665a8...e8d

[AnonymBruker]

Angrer ikke. Jeg føler vi har kapasitet til å ta veldig godt vare på et barn og tror det å ville få ett til ville tatt for mye av denne kapasiteten. Vi har det veldig harmonisk og fint hjemme så vil ikke risikere noe annet når vi uansett ikke har et sterkt ønske om flere barn. Er sikkert lett å angre om man egentlig ville ha flere barn.

Anonymkode: ae7db...1c9

[AnonymBruker]

Angrer absolutt ikke, og ser at vi har og alltid har hatt et roligere og mer harmonisk liv enn våre venner med flere barn.

Anonymkode: 172c0...afc

[AnonymBruker]

Var ambivalent til barn i det hele tatt, måtte ha ivf med en ekstrauterin graviditet inni der, fikk en, så ble jeg gravid spontant men mistet like fort, livet og dagene gikk (veldig ambivalent til en til og orket ikke tanken på en ny permisjon som jeg skikkelig mistrivdes i), og så fikk jeg kreft og vi er egentlig for gamle.

Så hender jeg tenker på både at jeg kunne hatt to (men hva hadde skjedd med meg mtp kreft da), men er veldig fornøyd med livet vi har nå. Tenker mest på at barnet har en liten familie og den der "du bør jo få et søsken", men samtidig er det ingen garanti for et friskt barn eller godt søskenforhold.

Så har vel slått meg til ro med å være veldig fornøyd og glad for livet, og så får tankene forbli tanker. De kommer nå uansett.

Anonymkode: 2c401...1a6

[AnonymBruker]

Vi hadde et og var veldig usikker på om vi skulle få et til, men så kom hun🥰 og vi angrer ikke et sekund.

Livet med to er ikke så anerledes enn med et, hele livet ble omstilt første gang, men ikke andre.

Så fint å vite at de har hvrandre også, både i hverdagen, ferier og den dagen vi går bort. 

Anonymkode: 956b3...e76

[AnonymBruker]

Angrer ikke nei. Har all tid i verden og ressurser til å følge ham opp. 

Anonymkode: 8c8c6...826

[AnonymBruker]

Nei angrer ikke.

Anonymkode: a3031...3c9

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg to, men faren ønsket kun 1. Det ble ett barn. Vi går fra hverandre nå (av andre grunner enn antall barn) og det er av praktiske og økonomiske hensyn uendelig mye enklere å kun ha ett barn. 

Anonymkode: d54b8...64d

[AnonymBruker]

Fikk bare et barn, hun er nå 20 og jeg gleder meg heller til å bli bestemor en gang, evt kjæledyrbestemor Er veldig fornøyd med å bare ha ett barn. Har selv 3 søsken som gjør tilnærmet lik ingenting sammen, så tenker at det går nok helt fint.

Anonymkode: ead93...24e

[AnonymBruker]

Vi ønsket oss to barn begge to. Men med en tøff mammaperm, som jeg i etterkant innså mest sannsynlig var en fødselsdepresjon, og en mulig CP diagnose på barnet, så sa vi oss fornøyd med et barn. 
når barnet vårt var 3,5-4 mnd ble diagnosen satt, men det er ingen som kan skjønner hvorfor den har blitt satt, av både helsesøster og sykepleiere. Vi koser oss masse med snart 8 åringen vår 🥰

Anonymkode: df606...a85

[Tanuki]

Trodde jeg bare ville ha ett, men bestemte oss for 1 til. 9 år mellom dem. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer noen ganger. Jeg vet at søsken ikke alltid er positivt og at søsken ikke alltid er beste venner, men noen ganger angrer jeg på at jeg ikke fikk flere barn. 

Hun har jeg er veldig flott, vi har alltid hatt åpent hus for venner (det har gjort at de også i tenårene er mye hjemme hos oss og det er fint), vi har reist på ferie sammen med andre som har barn, dratt på campingplasser der det er andre barn å leke med osv. Hun har ikke lidd noen nød. Og det er fint å være mamma med 1 barn. Livet er nok litt enklere, særlig med tanke på tid og penger. Hun er ikke bortskjemt altså. Det er nok heller jeg som er det

 

Anonymkode: a2f1f...a42

[AnonymBruker]

Ville egentlig ha 2 men så begynte det å svakt å skurre litt i forholde til barnefar og da virket ikke flere barn som en god idé.

Forholdet tok slutt og har i de årene etterpå hvor jeg ønsket flere barn hadde jeg ikke et seriøst nok forhold til at det var aktuelt. Nå har 1 barnet blitt for stort til at flere barn er noe jeg ønsker.

Så livet var sjefen her. Lever allikevel godt med det. Så ingen anger. 

Anonymkode: fd862...b30

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke. Jeg ser på tidsklemme vi står i, og regningene som kommer… og kan ikke fatte hvordan vi skulle klart å ha dobbelt opp av dette.  Har tid og kapasitet til ett barn. 

Anonymkode: 64c5b...7b3

[AnonymBruker]

Fikk akkurat barn selv, så lurer på det samme. Men har lenge tenkt at jeg tror det holder med én for min del. Graviditeten, fødselen og nyfødtperioden har gjort meg enda mer sikker😅

Hovedgrunnen er kapasitet og overskudd. Føler jeg har så lite av det, er en person som blir veldig fort sliten og overveldet. Hvis jeg skal være en god mamma så tror jeg det er best at vi kun har datteren vår🩷 Da kan jeg bruke all min tid og energi på henne. 

Anonymkode: 7011b...f31

[AnonymBruker]

Personlig anekdote, men alle enebarn jeg kjenner er veldig sære mennesker. 

Glad jeg har to med tre års mellomrom. De underholder hverandre i stor grad. Gutt, så jente, så den mentale alderen ble raskt nokså lik!

Anonymkode: 3246f...c15

[AnonymBruker]

Og stakkars enebarn som må ha aleneansvar med å deale med foreldrene sine til evig tid. Takknemlig for at jeg har søsteren min å dele denne byrden med.

Anonymkode: 3246f...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og stakkars enebarn som må ha aleneansvar med å deale med foreldrene sine til evig tid. Takknemlig for at jeg har søsteren min å dele denne byrden med.

Anonymkode: 3246f...c15

Jeg kan ikke dele byrden med min søster, da hun er ubrukelig. Jeg får ansvar for mine foreldre pluss søsteren min.

Anonymkode: 94189...a7f

[AnonymBruker]

Jeg tenker som den over her, at man må også tenke på fremtiden. Jeg har fått to barn, men vokste opp som tilnærmet enebarn selv (eldre halvsøsken). Dette var en viktig faktor for å ha to barn.
 

Mine foreldre begynner nå å bli betydelig redusert med helseproblemer, og jeg er EKSTREMT glad for at jeg har mine halvsøsken å dele byrden, men også avgjørelser med. Flere av oss bor på en annen kant av landet, og jeg føler meg selv forpliktet til å hjelpe/besøke dem så ofte jeg kan. Hadde jeg vært enebarn, hadde jeg helt klart tenkt jeg måtte bodd i samme by som dem når alderdommen satte inn, og det kan være en stor ulempe både sosial, karrieremessig o.l.

Anonymkode: 7a1d8...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og stakkars enebarn som må ha aleneansvar med å deale med foreldrene sine til evig tid. Takknemlig for at jeg har søsteren min å dele denne byrden med.

Anonymkode: 3246f...c15

Faren min døde i fjor, broren min gjorde ikke en dritt. Skulle bare ha arven sin. Vi har ikke godt forhold. Er ikke nødvendigvis sånn at man får godt forhold med søsknene sine.

Anonymkode: 7011b...f31