Et nervesystem som har løpt løpsk

[AnonymBruker]

Jeg er ute og kjøre. Jeg er en skilt kvinne på 49. Med en lederjobb og vant til å ta mye ansvar og fikse alt. 
 

De siste årene har jeg blitt mer og mer skjør. Kanskje pga perimenopausen. Jeg vet ikke. Uavhengig av hva det skyldes er problemet der og må adresseres. 
 

Jeg tåler ingenting lenger. Både på jobb og privat opplever jeg at nervesystemet mitt aktiveres svært ofte, av mindre og ikke så viktige ting. Jeg kan en total «melt down» av den minste ting. Noen som er misfornøyd med meg. Noen som er irritert på meg. Noe jeg (tror) jeg har gjort feil. Småting. Jeg får hjertebank. Problemer med å puste. Skjelver og svetter. Hjernen går i svart og jeg klarer ikke tenke klart, og jeg klarer heller ikke tenke på andre ting enn det som plager meg. All fornuft kobles ut. 
 

Det er helt grusomt! Som trebarnsmor og med lederjobb er jeg er vant med å takle det meste. Stå i stormen. Konflikter, problemer, kriser. Jeg har vært gjennom det meste. 
 

Jeg har dessverre i de verste periodene brukt alkohol som en angstdemper. Dette er bare når barna er hos far. Og jeg drikker meg aldri full, bare på kveldstid sånn at jeg klarer å få et lite pusterom. 
 

Jeg har begynt med hormoner og håper det vil hjelpe meg, for dette klarer jeg ikke lenger. Jeg går konstant rundt med angst, ofte for ting som er innbilte. Følelsene har tatt overhånd og kroppen vil ikke lytte til fornuften. Det hjelper selvsagt ikke at jeg er oppdratt til å være perfeksjonist, så jeg har svært høye krav til meg selv. 
 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Antagelig bare dele det med noen. For jeg trenger å sette ord på ting. Ikke så mange jeg kan prate med om dette. 
 

Hadde jeg hatt råd skulle jeg gått til psykolog, men etter skilsmissen har jeg ikke like god økonomi som før, så det blir ikke prioritert. 

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

Håper hormonene hjelper! Du kan også se om du har mulighet til å avspasere og få noen timer hos Rask psykisk helsehjelp, eller støttesamtaler hos fastlegen. Høres ut som at livet har blitt litt for mye, og vippet over i angst.

Det er god behandling å få! Det finnes også apper, feks Tankevirus eller diverse på engelsk hvis du liker det. Alkoholen forstår jeg, men den gjør det bare verre på sikt. Hvis du klarer å rydde rom til meditasjon eller trening/aktivitet du liker som samtidig krever litt fokus (klatring, Pilates, yoga, SUP, riding, dans), kan det være bra for å hjelpe hjernen tilbake i sporet igjen. 

Lykke til!

Anonymkode: 7af13...046

[Crazydoglady]

Overgangsalder kan absolutt være en faktor. Det kan vell sikkert skillsmisse være og. Det er jo tross alt litt forskjell på å være alene og å være to. Mer belastning, både økonomisk og fysisk. Men skillsmissen var kanskje ikke nå nylig? 

 

En del ting kan man gjøre på egenhånd om man er istand til/motivert for å søke informasjon og begynne å ta grep som hjelper. Hormoner kan selvsagt hjelpe mye om det er overgangsalderen som er hoved synderen her. Men viss ikke så er det jo ting man kan jobbe med selv. Alt fra små grep som får en til å føle seg bedre mentalt og fysisk, ta gode valg, jobbe med å endre tankemønster og å legge lista der den bør være så man har realistiske forventninger som man også mestrer og dermed kjenner på mestring istedet for feiling. Om ting fortsatt ikke fungerer godt så finnes det også medisiner som kan ta toppen av ting slik at man enklere greier å stable seg på bena igjen. Det trenger jo ikke å være en permanent greie, men en krykke å lene seg på mens det står på som verst og til man får ting mer på stell igjen. Metaforisk eller faktisk. 

[AnonymBruker]

Du må faktisk slutte å drikke og starte å trene, sove nok, hvile nok og spise bra! Så enkelt og så vanskelig. Det gjør deg mer i vater. Lover! Grunnleggende behov først. 

Anonymkode: 62ec4...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Du må faktisk slutte å drikke og starte å trene, sove nok, hvile nok og spise bra! Så enkelt og så vanskelig. Det gjør deg mer i vater. Lover! Grunnleggende behov først. 

Anonymkode: 62ec4...b5f

Takk for svar. Når du skriver sånn virker det som jeg drikker mye. Det gjør jeg ikke. Som jeg skrev er jeg aldri full, som regel er det bare ett glass, av og til to. Og det er kun når ungene er hos faren. 

Og jeg spiser sunt, sover godt og trener. Men nervesystemet er i helspenn allikevel. Så det hjelper ikke å ha orden på de grunnleggende tingene. 
 

TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Håper hormonene hjelper! Du kan også se om du har mulighet til å avspasere og få noen timer hos Rask psykisk helsehjelp, eller støttesamtaler hos fastlegen. Høres ut som at livet har blitt litt for mye, og vippet over i angst.

Det er god behandling å få! Det finnes også apper, feks Tankevirus eller diverse på engelsk hvis du liker det. Alkoholen forstår jeg, men den gjør det bare verre på sikt. Hvis du klarer å rydde rom til meditasjon eller trening/aktivitet du liker som samtidig krever litt fokus (klatring, Pilates, yoga, SUP, riding, dans), kan det være bra for å hjelpe hjernen tilbake i sporet igjen. 

Lykke til!

Anonymkode: 7af13...046

Takk. Der var det flere gode råd jeg skal sjekke ut. Og takk for et godt svar, det hjalp å lese det du skriver. 
TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (51 minutter siden):

Overgangsalder kan absolutt være en faktor. Det kan vell sikkert skillsmisse være og. Det er jo tross alt litt forskjell på å være alene og å være to. Mer belastning, både økonomisk og fysisk. Men skillsmissen var kanskje ikke nå nylig? 

 

En del ting kan man gjøre på egenhånd om man er istand til/motivert for å søke informasjon og begynne å ta grep som hjelper. Hormoner kan selvsagt hjelpe mye om det er overgangsalderen som er hoved synderen her. Men viss ikke så er det jo ting man kan jobbe med selv. Alt fra små grep som får en til å føle seg bedre mentalt og fysisk, ta gode valg, jobbe med å endre tankemønster og å legge lista der den bør være så man har realistiske forventninger som man også mestrer og dermed kjenner på mestring istedet for feiling. Om ting fortsatt ikke fungerer godt så finnes det også medisiner som kan ta toppen av ting slik at man enklere greier å stable seg på bena igjen. Det trenger jo ikke å være en permanent greie, men en krykke å lene seg på mens det står på som verst og til man får ting mer på stell igjen. Metaforisk eller faktisk. 

Takk for svar. Det er en liten stund siden skilsmissen, så jeg opplever ikke at den lager problemer for meg. Det var dessuten jeg som valgte å gå, så jeg burde egentlig følt meg bedre nå enn tidligere. 

Det med å endre tankemønster er nok ganske viktig. Men når nervesystemet og autopilot overtar, forsvinner all fornuft, følelsene gjennomborer kroppen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å endre tankemønster. 
Takk for innspill. 
TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Takk for svar. Det er en liten stund siden skilsmissen, så jeg opplever ikke at den lager problemer for meg. Det var dessuten jeg som valgte å gå, så jeg burde egentlig følt meg bedre nå enn tidligere. 

Det med å endre tankemønster er nok ganske viktig. Men når nervesystemet og autopilot overtar, forsvinner all fornuft, følelsene gjennomborer kroppen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å endre tankemønster. 
Takk for innspill. 
TS

Anonymkode: af5c9...5d8

Det er mulig, men det tar en del tid, bevist jobbing og bevisstgjøring. Hjelper lite å bare prøve å tenke positivt eller logisk mens det står på og tro at det skal endre noe sånn uten videre.. Er jo mulig å få hjelp offentlig også, men selvsagt mye lengre ventetid da og tørr jeg påstå dårligere kvalitet med mindre man er ekstremt heldig med sin behandler. 

Mest sannsynlig trenger du å jobbe med flere ting vil jeg tro. Man må lære å kjenne og ta hensyn til seg selv og egne behov, sette grenser osv. For tyner man seg for mye så blir man utslitt. Og med mindre eller fraværende overskudd så begynner man plutselig å kjenne på ting man kanskje ikke har kjent på før. Fordi man har ikke overskuddet til å deale med det. Og jo verre man håndterer ting jo vanskeligere/ mer krevende blir livet. Det blir fort en negativ sirkel som bare blir verre. 

Jobbe med mestring å snu ting til hva man faktisk greier å bygge seg opp (dette gjelder enten vi snakker mentalt eller faktiske oppgaver/ting i livet)

Gjøre gode valg og gjøre ting som er positivt for oss selv. Ikke bare hyggelige eller fine ting, det også, men også gjøre fornuftige, sunne valg som påvirker kropp og hode positivt. 

Jobbe med tankemønstre. 

Men at man reagerer så veldig som du gjør her handler om mer enn "bare" manglende tankekraft liksom. Det er reell angst eller ett tegn på at man er veldig uregulert og langt utenfor sitt toleranseområde. Grunnen til det kan være mange og det kan være vanskelig å vite noen ganger. Men hjelp bør du jo få videre om ikke det hjelper tilstrekkelig med feks hormonbehandling. 

Det er jo også sånn at ting kan gå (tilsynelatende) veldig bra så lenge man står midt oppi ting, men kresje fullstendig når ting egentlig burde gått bedre fordi ting roer seg og press forsvinner. Helt normal biologisk funksjon. Og det tyder selvsagt på at ting ikke gikk bra mens det sto på heller, vi bare overlevde tilsynelatende med suksess fordi vi hadde stresshormoner tytende ut av øra som holdt oss gående. Vi hadde aldri tid eller mulighet til å stoppe opp å "kjenne etter" eller på noe slags vis forholde oss til noe annet enn neste oppgave. Men dette er selvsagt ikke Sundt eller holdbart så før eller senere ramler korthuset sammen. Overgangsalder, sykdom, skade, dårlig søvn, et problem for mye, den berømte dråpen. Og da raser det skikkelig. Trenger ikke å være ett problem engang. Det kan hende at man kvitter seg med problemet og stresshormonene faller og da går det ikke lenger. Alt kræsjer. Dette blir selvsagt helt generelt sett. 

[AnonymBruker]

Høres veldig ut som perimenopause, håper hormonene hjelper deg etter hvert ❤️ Jeg vet ikke om du tar testosterontilskudd også, men jeg føler meg iallfall mer «robust» etter å ha begynt på det. Østrogen syntes jeg hjalp mest mot hetetokter og dårlig søvn - men vi er jo alle forskjellige, så man må nesten bare prøve seg fram.

For meg var sykemelding 100% nødvendig da jeg hadde det som du har det nå. Og den ble mye lengre enn jeg først hadde tenkt, fordi et nervesystem i helspenn klarer tydeligvis ikke å slappe av sånn umiddelbart. Kroppen din må erfare over tid at det er trygt å være til ❤️ anbefaler også å prate med noen. Kanskje bedriftshelsetjenesten har tilbud om psykolog?

For meg har det også hjulpet å gjøre aktiviteter som gjør at jeg kommer i flytsonen. For meg er det å leke meg med maling, akvarell og akryl, men også å danse/bevege meg til musikk hjemme. For deg kan det være helt andre ting, puslespill, håndarbeid, fjellturer … det viktigste er at du glemmer tid og sted fordi du koser deg.

Anonymkode: 58c9b...a10

[AnonymBruker]

Med unntak av lederjobber kunne alt du skrev vært skrevet av meg. Nervesystemet lever sitt eget liv og er helt løpsk! Jeg fungerer så dårlig at jeg er livredd for å at jeg aldri blir den mammaen jeg en gang var. Er på Sequidot, går endel, spiser greit nok, men trener ikke. Kanskje det er der jeg burde begynne. Uansett, jeg var overhodet ikke forberedt på hvor JÆVLIG perimenopause skulle være. Trodde det bare dreide seg om litt hetetokter og at mensen slutta. Var ikke forberedt på at det også er nervesystemet helt ute av lage, dårlig søvn, ekstremt kort lunte og så mye mer.

Anonymkode: 8107c...b74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres veldig ut som perimenopause, håper hormonene hjelper deg etter hvert ❤️ Jeg vet ikke om du tar testosterontilskudd også, men jeg føler meg iallfall mer «robust» etter å ha begynt på det. Østrogen syntes jeg hjalp mest mot hetetokter og dårlig søvn - men vi er jo alle forskjellige, så man må nesten bare prøve seg fram.

For meg var sykemelding 100% nødvendig da jeg hadde det som du har det nå. Og den ble mye lengre enn jeg først hadde tenkt, fordi et nervesystem i helspenn klarer tydeligvis ikke å slappe av sånn umiddelbart. Kroppen din må erfare over tid at det er trygt å være til ❤️ anbefaler også å prate med noen. Kanskje bedriftshelsetjenesten har tilbud om psykolog?

For meg har det også hjulpet å gjøre aktiviteter som gjør at jeg kommer i flytsonen. For meg er det å leke meg med maling, akvarell og akryl, men også å danse/bevege meg til musikk hjemme. For deg kan det være helt andre ting, puslespill, håndarbeid, fjellturer … det viktigste er at du glemmer tid og sted fordi du koser deg.

Anonymkode: 58c9b...a10

Takk for at du delte dine erfaringer. Jeg tar ikke testosteron ennå, men jeg tenkte å spørre om det. For nå er jeg så desperat at jeg er villig til å prøve alt. Hvis jeg ikke blir mer robust, vil jeg ha problemer med å fortsette i lederjobben min. Og jeg vil få problemer med å leve et normalt liv. 
Har også tenkt på det du skriver om flytsonen og andre aktiviteter og skal ta tak i det.  
 

TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Med unntak av lederjobber kunne alt du skrev vært skrevet av meg. Nervesystemet lever sitt eget liv og er helt løpsk! Jeg fungerer så dårlig at jeg er livredd for å at jeg aldri blir den mammaen jeg en gang var. Er på Sequidot, går endel, spiser greit nok, men trener ikke. Kanskje det er der jeg burde begynne. Uansett, jeg var overhodet ikke forberedt på hvor JÆVLIG perimenopause skulle være. Trodde det bare dreide seg om litt hetetokter og at mensen slutta. Var ikke forberedt på at det også er nervesystemet helt ute av lage, dårlig søvn, ekstremt kort lunte og så mye mer.

Anonymkode: 8107c...b74

Ja, ikke sant? Jeg synes de emosjonelle problemene er mye, mye verre enn søvnproblemer og nattesvette. Jeg føler hele livet mitt er fucka opp og at jeg er i ferd med å gå inn i en dyp depresjon. Men det er lite i informasjon og støtte å få i den offentlige helsetjenesten. 
TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[fru Alving]

To råd.

Finn noen å snakke med, ta deg råd. Mister du lederjobben din så blir vel lønna også dårligere.

Gjør noe for deg selv. Noe som gjør deg glad helt inn i kjernen og som gir deg noe. Ikke nødvendigvis noe fornuftig eller sunt men noe du synes er meningsfylt hva enn det er. Hva elsket du å gjøre da du var liten, her kan du kanskje få inspirasjon.

[Gratis]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er ute og kjøre. Jeg er en skilt kvinne på 49. Med en lederjobb og vant til å ta mye ansvar og fikse alt. 
 

De siste årene har jeg blitt mer og mer skjør. Kanskje pga perimenopausen. Jeg vet ikke. Uavhengig av hva det skyldes er problemet der og må adresseres. 
 

Jeg tåler ingenting lenger. Både på jobb og privat opplever jeg at nervesystemet mitt aktiveres svært ofte, av mindre og ikke så viktige ting. Jeg kan en total «melt down» av den minste ting. Noen som er misfornøyd med meg. Noen som er irritert på meg. Noe jeg (tror) jeg har gjort feil. Småting. Jeg får hjertebank. Problemer med å puste. Skjelver og svetter. Hjernen går i svart og jeg klarer ikke tenke klart, og jeg klarer heller ikke tenke på andre ting enn det som plager meg. All fornuft kobles ut. 
 

Det er helt grusomt! Som trebarnsmor og med lederjobb er jeg er vant med å takle det meste. Stå i stormen. Konflikter, problemer, kriser. Jeg har vært gjennom det meste. 
 

Jeg har dessverre i de verste periodene brukt alkohol som en angstdemper. Dette er bare når barna er hos far. Og jeg drikker meg aldri full, bare på kveldstid sånn at jeg klarer å få et lite pusterom. 
 

Jeg har begynt med hormoner og håper det vil hjelpe meg, for dette klarer jeg ikke lenger. Jeg går konstant rundt med angst, ofte for ting som er innbilte. Følelsene har tatt overhånd og kroppen vil ikke lytte til fornuften. Det hjelper selvsagt ikke at jeg er oppdratt til å være perfeksjonist, så jeg har svært høye krav til meg selv. 
 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Antagelig bare dele det med noen. For jeg trenger å sette ord på ting. Ikke så mange jeg kan prate med om dette. 
 

Hadde jeg hatt råd skulle jeg gått til psykolog, men etter skilsmissen har jeg ikke like god økonomi som før, så det blir ikke prioritert. 

Anonymkode: af5c9...5d8

Hjerte fra meg💕
Høres veldig vanskelig å stå i en lederjobb med slik (ukontrollerbar) angst! Du skal tross alt stille krav til de rundt deg og i tillegg har du sikkert noen over deg, som du må prestere for. (levere resultater). Er du overarbeidet?

Er ikke det beste å se om du kan få en jobb med litt mindre ansvar?
Eller gå litt ned i stilling, gi deg selv en pustepause.

Kjenner selv til andre kvinner som har "møtt veggen" i godt voksen alder, men da er det gjerne et traume som utløser det.
Dødsfall, skillsmisse, ulykker etc.

Mange kvinner er gode ledere, men husk at du går litt på "tvers" av de vanlige feminine verdiene når du skal være sjef og stå i mye stress. Kan overgangsalderen gjøre deg mykere? Den angsten du har i dag, den dukker opp i situasjoner du håndterte fint i yngre alder. Det er jo veldig interessant i seg selv, så helt tydelig at du reagerer forskjellig på de samme situasjonene.

Vi kan alle sitte med innebygde sårbarheter for psykisk uhelse, som kan trigges av forskjellige grunner.

Lykke til!

Endret 8. januar av Gratis

[AnonymBruker]

Har du sett dokumentaren "Hjernetåke" på NRKTV.no? Verdt å se om man er i din alder og overgangsalderen ligger på trappene.

Anonymkode: 740ce...d8f

[AnonymBruker]

Gratis skrev (1 time siden):

Hjerte fra meg💕
Høres veldig vanskelig å stå i en lederjobb med slik (ukontrollerbar) angst! Du skal tross alt stille krav til de rundt deg og i tillegg har du sikkert noen over deg, som du må prestere for. (levere resultater). Er du overarbeidet?

Er ikke det beste å se om du kan få en jobb med litt mindre ansvar?
Eller gå litt ned i stilling, gi deg selv en pustepause.

Kjenner selv til andre kvinner som har "møtt veggen" i godt voksen alder, men da er det gjerne et traume som utløser det.
Dødsfall, skillsmisse, ulykker etc.

Mange kvinner er gode ledere, men husk at du går litt på "tvers" av de vanlige feminine verdiene når du skal være sjef og stå i mye stress. Kan overgangsalderen gjøre deg mykere? Den angsten du har i dag, den dukker opp i situasjoner du håndterte fint i yngre alder. Det er jo veldig interessant i seg selv, så helt tydelig at du reagerer forskjellig på de samme situasjonene.

Vi kan alle sitte med innebygde sårbarheter for psykisk uhelse, som kan trigges av forskjellige grunner.

Lykke til!

Takk for det. Jeg har alltid ønsket å være leder, og trives egentlig veldig godt med det. Men det krever en robusthet, som jeg alltid har hatt, men mistet de siste årene. Håper jeg finner den igjen, for jeg har egentlig drømmejobben. 

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

To råd.

Finn noen å snakke med, ta deg råd. Mister du lederjobben din så blir vel lønna også dårligere.

Gjør noe for deg selv. Noe som gjør deg glad helt inn i kjernen og som gir deg noe. Ikke nødvendigvis noe fornuftig eller sunt men noe du synes er meningsfylt hva enn det er. Hva elsket du å gjøre da du var liten, her kan du kanskje få inspirasjon.

Ja det skal jeg gjøre. Jeg er virkelig ute å kjøre, så jeg må ta noen grep. 
TS

Anonymkode: af5c9...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er ute og kjøre. Jeg er en skilt kvinne på 49. Med en lederjobb og vant til å ta mye ansvar og fikse alt. 
 

De siste årene har jeg blitt mer og mer skjør. Kanskje pga perimenopausen. Jeg vet ikke. Uavhengig av hva det skyldes er problemet der og må adresseres. 
 

Jeg tåler ingenting lenger. Både på jobb og privat opplever jeg at nervesystemet mitt aktiveres svært ofte, av mindre og ikke så viktige ting. Jeg kan en total «melt down» av den minste ting. Noen som er misfornøyd med meg. Noen som er irritert på meg. Noe jeg (tror) jeg har gjort feil. Småting. Jeg får hjertebank. Problemer med å puste. Skjelver og svetter. Hjernen går i svart og jeg klarer ikke tenke klart, og jeg klarer heller ikke tenke på andre ting enn det som plager meg. All fornuft kobles ut. 
 

Det er helt grusomt! Som trebarnsmor og med lederjobb er jeg er vant med å takle det meste. Stå i stormen. Konflikter, problemer, kriser. Jeg har vært gjennom det meste. 
 

Jeg har dessverre i de verste periodene brukt alkohol som en angstdemper. Dette er bare når barna er hos far. Og jeg drikker meg aldri full, bare på kveldstid sånn at jeg klarer å få et lite pusterom. 
 

Jeg har begynt med hormoner og håper det vil hjelpe meg, for dette klarer jeg ikke lenger. Jeg går konstant rundt med angst, ofte for ting som er innbilte. Følelsene har tatt overhånd og kroppen vil ikke lytte til fornuften. Det hjelper selvsagt ikke at jeg er oppdratt til å være perfeksjonist, så jeg har svært høye krav til meg selv. 
 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Antagelig bare dele det med noen. For jeg trenger å sette ord på ting. Ikke så mange jeg kan prate med om dette. 
 

Hadde jeg hatt råd skulle jeg gått til psykolog, men etter skilsmissen har jeg ikke like god økonomi som før, så det blir ikke prioritert. 

Anonymkode: af5c9...5d8

Du har ikke tenkt tanken om at du er utbrent? 

Anonymkode: 2a02d...ec3

[AnonymBruker]

Du har ikke tilfeldigvis helseforsikring gjennom arbeidsplassen da? Vi har dekt inntil10 timer psykolog i året gjennom det. Måtte bruke det selv for noen år siden. Sitter også i en lederstilling og har slitt med kroniske smerter etter en ulykke (som har ført til eksempelvis lite søvn). Var skikkelig utmattet og møtte veggen til slutt. Kunne overreagere for den minste ting.  Totalbelastningen hadde vært for høy for lenge. Jeg fikk noen bra samtaler og verktøy og har egentlig hatt det mye bedre enn dette. Fikk samtidig hatt tett dialog med fastlege og vi fant medisiner som fungerte bra mot smertene. Så totalt sett fungerer det bra igjen nå og stortrives også i lederstillingen min.

Tenker skilsmisse og barn alene blir en større belastning enn tidligere. Du skal vel ikke se bort fra at du også har møtt veggen pga. totalpakken blir for stor. I tillegg har man kanskje noe mindre energi med årene...

Lykke til

Anonymkode: 5115d...0e6

[AnonymBruker]

Men det er jo flott at du har identifisert problemet. Nervesystemet slår alarm om tulle-ting. Hvilke øvelser har du forsøkt for å regulere det inn igjen? Og i hvilken grad har de fungert? Dersom de ikke har fungert: har du bedt om veiledning fra lege i bruk av og/eller oppfølging av teknikkene?

Daglig vedlikehold av den mentale helsen er en ting vi alle må gjøre, gitt at vi ønsker i størst mulig grad unngå uhelse. Tenk på det som tannpuss eller hårvask - å gå ut i verden uten å vedlikeholde din psyke er som å gå ut i verden med uvasket hår.

Oppsummert: lær deg teknikker for å håndtere det akutte. Implementer dem. Og sett av minst 2 tidspunkt i løpet av hver eneste dag der du sentrerer deg selv og øver på å forbedre teknikkene. Det første er for her og nå - ren akutt krisehåndtering. Det siste er noe du skal gjøre livet ut. Som tannpuss.

Anonymkode: dc193...d90