Er psykolog verdt pengene?

[AnonymBruker]

Alle kommuner skal ha tilbud om lavterskel helsehjelp for barn og voksne med milde til moderate psykiske plager, altså alt som er «for lite» for komme inn på bup og dps med. Så sjekk utvidet først.

Anonymkode: 7f5c9...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan legge til at det har vært mye prøving og feiling underveis også, og at denne prosessen ikke bare har tatt tid, men at det har vært mye kaos og fortvilelse underveis.

Jeg ble for eksempel utredet for ADHD, fikk diagnosen og begynte med medisinutprøving. Jeg trodde lenge at alt skulle ordne seg bare jeg fikk begynt på medisiner, men det stemte altså ikke. Jeg har også lenge trodd at jobben var hovedproblemet, at den var for travel for meg (noe den jo var). Jeg hadde derfor arbeidspraksis flere plasser for å forsøke noe annet, og hver gang trodde jeg «dette er arbeidsplassen for meg, nå kan jeg jobbe igjen!». Men så viste det seg at jeg var mye mer utbrent enn jeg trodde, så det gikk aldri.

Jeg har altså fått realiteten smelt i fleisen flere ganger enn jeg kan telle, og graaaadvis har jeg fått mer og mer selvinnsikt 🙈 nå føler jeg genuint at jeg kan begynne å jobbe i en liten stilling, men vet at jeg har tatt feil før, så forhåpentligvis blir ikke nederlaget like vondt dersom det ikke går denne gangen heller 😅

Anonymkode: 771b1...de5

Tusen takk for et fint og utfyllende svar! Jeg føler jeg lenge har blitt brukt (og da takket ja til) å være poteten på jobben. Jeg føler jeg skal gjøre absolutt alt, og at jeg ikke får tid til det som da egentlig er mine oppgaver. Jeg føler også at de rundt meg tenker at jeg har gradert AAP, og så lenge jeg jobber mindre så går alt bra. Det er selvfølgelig en usynlig sykdom, og jeg er alt for flink til å holde maska, så det syntes ikke hvordan jeg egentlig har det. Jeg er reflektert nok til å bli oppgitt over meg selv for at jeg ikke klarer å si i fra når både hodet og kroppen skriker i mot det jeg gjør. Jeg har jo klart å holde på sånn lenge, så hvorfor skal jeg ikke fortsatt klare det? Men realiteten er jo at det er innskrenking på lønn og mindre folk på jobb, så jeg må gjøre mer «basisting» som jeg ikke trengte før - ved siden av alt jeg blir bedt om og mine egne oppgaver. Men jeg er også litt der at jeg føler meg såpass reflektert og med selvinnsikt at jeg ikke helt ser hvordan en psykolog skal hjelpe meg med å få det ut ac meg i praksis. Jeg vet jo hva som må gjøres, jeg bare klarer ikke gjøre det. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for et fint og utfyllende svar! Jeg føler jeg lenge har blitt brukt (og da takket ja til) å være poteten på jobben. Jeg føler jeg skal gjøre absolutt alt, og at jeg ikke får tid til det som da egentlig er mine oppgaver. Jeg føler også at de rundt meg tenker at jeg har gradert AAP, og så lenge jeg jobber mindre så går alt bra. Det er selvfølgelig en usynlig sykdom, og jeg er alt for flink til å holde maska, så det syntes ikke hvordan jeg egentlig har det. Jeg er reflektert nok til å bli oppgitt over meg selv for at jeg ikke klarer å si i fra når både hodet og kroppen skriker i mot det jeg gjør. Jeg har jo klart å holde på sånn lenge, så hvorfor skal jeg ikke fortsatt klare det? Men realiteten er jo at det er innskrenking på lønn og mindre folk på jobb, så jeg må gjøre mer «basisting» som jeg ikke trengte før - ved siden av alt jeg blir bedt om og mine egne oppgaver. Men jeg er også litt der at jeg føler meg såpass reflektert og med selvinnsikt at jeg ikke helt ser hvordan en psykolog skal hjelpe meg med å få det ut ac meg i praksis. Jeg vet jo hva som må gjøres, jeg bare klarer ikke gjøre det. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

Du må prøve å bryte ditt eget mønster selv om det er vanskelig...

Du har gradert AAP for en grunn. Ikke for moro skyld..

Å være høytmaskerende og høytfungerende er ikke alltid en fordel. Det kan misbrukes.

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (7 minutter siden):

Du må prøve å bryte ditt eget mønster selv om det er vanskelig...

Du har gradert AAP for en grunn. Ikke for moro skyld..

Å være høytmaskerende og høytfungerende er ikke alltid en fordel. Det kan misbrukes.

Jeg veit. Og siden jeg har jobbet der så lenge så føler jeg at mange av mine kollegaer er mer enn kollega. Har god kontakt med lederen på utsiden av arbeid. Linjene har blitt hviska ut der, som igjen gjør at jeg syns det er vanskeligere å endre meg. Så lettere å bli misbrukt. Jeg er også veldig selv-lært. Gjør mye uten å få opplæring, trykker meg rundt eller leser meg opp på ting for å kunne det. Som gjør at jeg får ansvaret for masse (som jeg aldri får tid til å fullføre) fordi andre ikke kan det samme

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er inne i en fase hvor jeg virkelig vurderer en privat psykolog. Problemene mine er ikke seriøse nok for at jeg skal få henvisning, eller noe time, hos dps. Men jeg sliter veldig med grensesetting, snart utbrenthet. Jobben sliter meg ut, eller jeg som ikke klarer å høre på kroppen/si i fra at det er for mye, sliter meg ut. Jeg er et typisk ja-menneske, men jeg kjenner virkelig jeg går på siste rest nå. Gråter ofte fordi jeg er sliten, orker absolutt ikke noe annet enn jobb. Problemet er at jeg går på aap (ikke grunnet utbrenthet, men en annen kronisk sykdom) så har ikke den største inntekten. Men jeg har en sparekonto så jeg kan ta noen timer hos psykolog. Men er det verdt det? Det er mye penger som jeg kanskje trenger senere til andre ting. Jeg sliter ikke økonomisk nå, hverken med regninger eller mat. Men ting kan jo skje når man er i NAV-systemet.

Anonymkode: 1ea9f...e24

Har du ansvar for barn? Jeg har vært igjennom det samme. Det måtte en kollaps til før henvisning til DPS ble sendt. Jeg satt meg ned med legen for nte gang og tvang ham til å sende en henvisning. Jeg tror han skjønte alvoret når jeg knakk sammen med en gang han sa navnet mitt. Det gikk bare noen dager før jeg fikk positivt svar på henvisningen.

Det er skikkelig synd at det ikke er rom for forebygging. En konsekvens er at den prioriterte køen vokser seg større.

Anonymkode: a4a05...b0a

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg veit. Og siden jeg har jobbet der så lenge så føler jeg at mange av mine kollegaer er mer enn kollega. Har god kontakt med lederen på utsiden av arbeid. Linjene har blitt hviska ut der, som igjen gjør at jeg syns det er vanskeligere å endre meg. Så lettere å bli misbrukt. Jeg er også veldig selv-lært. Gjør mye uten å få opplæring, trykker meg rundt eller leser meg opp på ting for å kunne det. Som gjør at jeg får ansvaret for masse (som jeg aldri får tid til å fullføre) fordi andre ikke kan det samme

Anonymkode: 1ea9f...e24

De er superheldige som har deg. Du alene kan ikke klare alt. Ikke rart du blir sliten. Det er bare sunn fornuft. 

Dette synes jeg du kan ta ansvar for selv, og formidle. Forstår de ikke det, så hadde jeg prøvd å skifte jobb. 

Du fortjener å bli satt pris på der du er.

Jeg forstår ikke årsaken til at bedrifter presser sine ansatte så hardt at de går på dørken. De får det som regel igjen i sykmeldinger...

Det kan fort bli en ond sirkel med mye utskiftninger. Det er ikke bra eller lønnsomt for bedriften på lang sikt. 

Endret 8. januar av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du ansvar for barn? Jeg har vært igjennom det samme. Det måtte en kollaps til før henvisning til DPS ble sendt. Jeg satt meg ned med legen for nte gang og tvang ham til å sende en henvisning. Jeg tror han skjønte alvoret når jeg knakk sammen med en gang han sa navnet mitt. Det gikk bare noen dager før jeg fikk positivt svar på henvisningen.

Det er skikkelig synd at det ikke er rom for forebygging. En konsekvens er at den prioriterte køen vokser seg større.

Anonymkode: a4a05...b0a

Nei, «heldigvis» (eller hva man skal kalle det) så er jeg alene. Så kan krasje på sofaen etter jobb. Men det er jo ikke så mye liv. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

Du har jo innsikt i egen problematikk, så du trenger ikke psykolog til det. Psykologen kan hjelpe deg med underbevisstheten knyttet til hvorfor du agerer som du gjør. Hvis du tenker at en slik forklaring kan hjelpe deg i grensesettingen, så kan det være verdt et forsøk. 
 

Jeg har gått til psykolog i en årrekke, og det er deilig å forstå hvor følelsene kommer fra, men å endre handlingsmønsteret er jo vanskelig. 
 

PS: Flink pike syndrom er ikke noe å bære med stolthet. Det handler ofte om skjørt selvbilde. Det var en øyeåpner for meg.

Anonymkode: 712a6...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har jo innsikt i egen problematikk, så du trenger ikke psykolog til det. Psykologen kan hjelpe deg med underbevisstheten knyttet til hvorfor du agerer som du gjør. Hvis du tenker at en slik forklaring kan hjelpe deg i grensesettingen, så kan det være verdt et forsøk. 
 

Jeg har gått til psykolog i en årrekke, og det er deilig å forstå hvor følelsene kommer fra, men å endre handlingsmønsteret er jo vanskelig. 
 

PS: Flink pike syndrom er ikke noe å bære med stolthet. Det handler ofte om skjørt selvbilde. Det var en øyeåpner for meg.

Anonymkode: 712a6...4d6

Jeg føler jeg er flink til å komme unna «flink pike» med nye bekjentskap, men sliter veldig med de gamle. Og har ingen problem med grensesetting i privatlivet, men har ikke sjans på jobb. Hadde kanskje vært «moro» å vite grunnen ja, men føler jeg ikke sterk nok til å endre meg. Nå kan det hende jeg må bytte jobb uansett i dette Nav-oppsettet jeg er i. Absolutt ikke noe jeg vil, for jeg både kan og er god i den jobben jeg har. Men kanskje det hadde hjulpet på flere plan å komme meg bort.

Anonymkode: 1ea9f...e24

[Daria]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har jo innsikt i egen problematikk, så du trenger ikke psykolog til det. Psykologen kan hjelpe deg med underbevisstheten knyttet til hvorfor du agerer som du gjør. Hvis du tenker at en slik forklaring kan hjelpe deg i grensesettingen, så kan det være verdt et forsøk. 
 

Jeg har gått til psykolog i en årrekke, og det er deilig å forstå hvor følelsene kommer fra, men å endre handlingsmønsteret er jo vanskelig. 
 

PS: Flink pike syndrom er ikke noe å bære med stolthet. Det handler ofte om skjørt selvbilde. Det var en øyeåpner for meg.

Anonymkode: 712a6...4d6

Jeg kan egentlig bare skrive under på alt dette. Hva kan jeg ofte (men ikke nødvendigvis i så stor grad som jeg tror) se selv, men psykologen er til stor hjelp når det gjelder hvorfor - og det er hvorfor man må jobbe med for å få endringer. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du tenker alt for stor, positiv, bra om deg selv. Jeg mener det ikke negativ eller for å såre deg. Men vi mennesker har ofte ikke så god innsikt i oss selv. Spesielt ikke her i Norge, hvor folk ikke gir hverandre tilbakemeldinger. Og vi gjør det ofte mye mindre bra enn vi tenker. Jeg tror at du ikke vet hvordan du må sette grenser. At du ikke gjør og kan alt så bra som du tenker selv. 

Det er også viktig å tørre å være sårbar. Å tørre å innrømme at det finnes ting du ikke vet og ikke kan. Det er helt greit, ingen kan alt. Alle har mange ting de ikke vet og ikke kan. Det er normalt og helt vanlig.

Det er viktig å være åpen for å lære nye ting. Å innse at du ikke er "bra nok" eller så bra som du tenker at du er. Hvis du virkelig hadde så god innsikt, og vet så godt hvordan man setter grenser osv., da hadde du gjort det.

Jeg har sagt det før, men du ser ut til å ignorere det fullstendig. Vurder å ta et kurs.

Men kanskje setter du ikke bare på deg en maske overfor andre og later som om du er så god mot andre, men mest mot deg selv.

Husk at det er ikke feil hvis det er noe du ikke kan eller må lære. Det er helt normalt, helt vanlig.

Anonymkode: 3dadf...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at du tenker alt for stor, positiv, bra om deg selv. Jeg mener det ikke negativ eller for å såre deg. Men vi mennesker har ofte ikke så god innsikt i oss selv. Spesielt ikke her i Norge, hvor folk ikke gir hverandre tilbakemeldinger. Og vi gjør det ofte mye mindre bra enn vi tenker. Jeg tror at du ikke vet hvordan du må sette grenser. At du ikke gjør og kan alt så bra som du tenker selv. 

Det er også viktig å tørre å være sårbar. Å tørre å innrømme at det finnes ting du ikke vet og ikke kan. Det er helt greit, ingen kan alt. Alle har mange ting de ikke vet og ikke kan. Det er normalt og helt vanlig.

Det er viktig å være åpen for å lære nye ting. Å innse at du ikke er "bra nok" eller så bra som du tenker at du er. Hvis du virkelig hadde så god innsikt, og vet så godt hvordan man setter grenser osv., da hadde du gjort det.

Jeg har sagt det før, men du ser ut til å ignorere det fullstendig. Vurder å ta et kurs.

Men kanskje setter du ikke bare på deg en maske overfor andre og later som om du er så god mot andre, men mest mot deg selv.

Husk at det er ikke feil hvis det er noe du ikke kan eller må lære. Det er helt normalt, helt vanlig.

Anonymkode: 3dadf...197

Jeg tror virkelig ikke jeg kan alt, eller er verdensmester på noe. Det hadde gjort hverdagen utrolig kjedelig. Men jeg føler at de rundt meg tror at jeg kan mye, og at jeg da får «alt» uten å få tida til å rekke det. Håper ikke dette ser ut som totalt forsvar, for det er ikke det; jeg setter utrolig pris på tilbakemeldingen. Jeg har sjekket litt rundt, og det virker faktisk som at kommunen min har et kurs som virker veldig bra! Jeg er bare midt i et annet løp med kommunen nå, så får gjøre meg ferdig der først. Vil fikse alt som er galt med meg med en gang 😅

 

igjen, tusen takk for tilbakemeldingen - jeg tar det absolutt til, og med meg. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en sånn innstilling til alt egentlig; «jeg vil ikke noen skal fikse meg, jeg vil ha teknikker til å fikse meg selv». Men jeg lurer litt på nå om det har gått for langt. Jeg har sagt ja til alt for lenge, jeg har jobba med de samme folka i flere år som er vant til at jeg gjør «alt» - så føles umulig å plutselig endre meg mot dem og. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

Mulig jeg formulerte meg litt vagt. Mente ikke at du skulle fikse deg selv helt alene, men å finne ut hvilken hjelp som er best for fine utfordringer (og som du tenker at du kan ta til deg) og søke hjelp der. 

Mitt tips til endring: 
Øv på hva du vil si. Se etter mennesker som klarer det. Hva sier de? 

Jeg er lite flink tl å hevde meg selv, og når jeg prøver på det blir jeg ofte litt  krass, fordi jeg tar liksom fart og buser ut med "mine krav", eller så begynner jeg å gråte. Så jeg har øvd. Min svigersøster er veldig god på dette, så jeg har observert (faktisk notert), hva hun sier - tonefall og blikk, samt hvordan hun reagerer på responsen, også har jeg øvd på dette i bilen aleine. Så har jeg startet i det små. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 040c7...6b5

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart meg uten min psykolog. Er det riktig psykolog så er det verdt pengene. Men det vil jo ta en del timer å få hjelp. Hvis du kun har råd til 3-4 timer så blir du ikke ferdig behandlet.

Anonymkode: c8c6e...3be

[AnonymBruker]

Jeg har begynt privat mens jeg venter på traumebehandling på Modum. Har hatt 7 timer og kjenner at dette er riktig for meg. Nå har jeg mulighet til det økonomisk, men må prioritere ned andre ting på litt sikt. Jeg tenker at dette er den viktigste gaven jeg kan gi meg selv i livet, og det føles godt å gjøre dette for meg selv. Viktig med full klaff med psykologen, da, og å føle seg trygg. 

Anonymkode: d389a...b92

[AnonymBruker]

Nei, bedre å bruke chatgpt og sette filtre slik at du ikke bare får de svarene du vil ha, men at den faktisk responderer som en psykolog. Test på vg.no i fjor hvor psykologene selv ikke så forskjell.. så man kan jo spørre seg...

Anonymkode: b712f...a75

[AnonymBruker]

Det viktigste i din prossess nå er kanskje å ha en alliert som støtter deg i arbeidet med å sette grenser og kommunisere tydelig på jobb? 

En psykolog kan absolutt være den personen - jeg fikk mange konkrete oppgaver å jobbe med av min. Men om du lander på at psykolog ikke er for deg, kan fastlegen være en slik person istedenfor? Det er jo ikke uvanlig å bruke fastlege som samtale-/sparringspartner. Eller om du har ei nær venninne eller familiemedlem, men der er det kanskje vanskelig å få til noe strukturert og regelmessig uten at vedkommende får rollen som din «psykolog».

Anonymkode: 771b1...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, bedre å bruke chatgpt og sette filtre slik at du ikke bare får de svarene du vil ha, men at den faktisk responderer som en psykolog. Test på vg.no i fjor hvor psykologene selv ikke så forskjell.. så man kan jo spørre seg...

Anonymkode: b712f...a75

Helt seriøst, for MEG var Chatgpt mer hjelpsom enn alle de tre psykologene jeg har vært hos. 

Anonymkode: e6970...97b

[AnonymBruker]

For meg var det det. Men det krevde veldig mye jobbing og innsats utenom timene også. Psykologen hjalp meg på riktig vei, men jobben med psyken gjorde jeg selv liksom. Om du forstår. 

Anonymkode: 8fbc9...486

[AnonymBruker]

Sånn helt konkret: kan du be om en samtale med din leder og fortelle at din helse har blitt verre i det siste, og at du i samråd med lege har kommet fram til at du er nødt til å jobbe mindre (ingenting?) de neste x antall månedene?

Eller er det kanskje mer oppgavefordelingen og arbeidsmengden som er problemet og som du trenger å ta opp?

Anonymkode: 771b1...de5