Barnløse og alderdom

[Eureka!]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 17.25):

Dette kjenner jeg meg ikke igjen i.

Både foreldre og besteforeldre var ivrige på tur, og skiturer, særlig i fjellet. Og gikk turer til den dagen det ikke gikk lenger. Selv med rullator så var det frem og tilbake gata en gang om dagen. Og før det ergometersykkel i kjellerstua. 

Men med styrke har du nok et poeng. Før handlet det om bevegelse. Mens min generasjon (70-80 tallet) har jo lært at styrke er viktig, særlig med alderen. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Var akkurat det poengen som var poenget  De som er gamle nå visste ikke om styrketrening med hard intensitet. De gikk turer og koste seg etter de ble pensjonist. Tunge løft holdt de seg unna. Skiturer, skogsturer, sykkel og bevegelse er bra for hjertet og ledd, men for musklene gjør det ikke så mye. De svinner likevel jevnt og trutt når man ikke trener selve musklene. Fjell måtte blitt besteget ukentlig om det skulle ha effekt på musklene. 

Så apropo temaet tror jeg å forsøke sørge for at man ikke blir sittende immobil alene hjemme, er den beste investeringen for alderdommen. Voksne barn og barnebarn er jo sikkert en glede i alderdommen, men det er begrenset hvor mye besøk folk har tid til. Om man så får to ukentlige besøk, endrer det ikke hele bra/dårlig alderdom. 

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan jo bare svare for meg selv. Jeg vet jo ikke hvordan det kommer til å bli, sånn 100 %. Men jeg elsker livet mitt som singel og barnløs nå når jeg straks nærmer meg 40. Om det å dø alene er "prisen" jeg må betale for det, så er det i orden. Jeg er ikke redd for det heller. Jeg tror fremtiden vil se veldig annerledes ut enn i dag. Og når jeg er gammel vil det nok være uendelig med hjelpemidler og bruk av AI. Jeg frykter ikke fremtiden, og jeg nyter hver dag nå uten barn og familie. Det var det riktige for meg 😊 Og ja, jeg er både frivillig singel og frivillig barnløs. Jeg kunne hatt begge deler om jeg hadde ønsket det.

Anonymkode: 4aa8b...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 13.29):

Min plan er å sjekke ut når/hvis jeg blir så skrøpelig at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Det ser jeg ikke på som et verdig liv.

Anonymkode: 79126...6d5

Helt enig. Det kommer jeg til å gjøre også. Jeg kommer til å dra til Sveits.

Anonymkode: 1bc7f...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 14.07):

 

Takk for at dere deler. Da sitter jeg egentlig med følelsen av at dere er "ekte" frivillige barnløse, og at dere valgte riktig siden ting ble som de ble. Jeg trodde jeg også var frivillig barnløs, men er redd for at jeg ender i gruppen ufrivillig, og at det blir en stor sorg når det faktisk er for sent. Jeg har hatt jevnlige ønsker for barn, men har alltid undertrykt det fordi jeg har hatt nok med meg selv, verdens fremtid er dyster osv osv. Ts 

Anonymkode: 5d86e...389

Jeg har et voksent barn. Har vært en Stor sorg. Hen besøker meg aldri, og bryr seg ikke om meg i det hele tatt. Da er det lettere å være barnløs.

Anonymkode: 1bc7f...c3c

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.10):

Flere og flere velger å forbli barnløse, og jeg synes det er bra at folk velger selv de livene de ønsker. Men det blir jo mer problematisk når man er eldre og ikke har pårørende, og jeg lurer på hva deres tanker er om dette. Tror dere samfunnet i fremtiden er mer forberedt på dette? I Japan har de store problemer med at mange er single og ensomme, og de har egne vaskeselskaper som vasker ensomme lik som ble funnet etter lang tid. ttps://www.google.com/url?sa=t&source=web&rct=j&opi=89978449&url=https://www.japantimes.co.jp/life/2025/03/31/lifestyle/kodokushi-elderly-death-cleaners/&ved=2ahUKEwj--sr7nPSRAxXyJxAIHVE-BqoQFnoECDcQAQ&sqi=2&usg=AOvVaw1dEpCwLlii8L2L5JfI_aMN

Jeg har en bekjent som er sykepleier, og hun fortalte meg at du hun jobbet i hjemmesykepleien, og for å spare tid hoppet de over husene med eldre uten pårørende. Ikke flere ganger på rad, men her og der. De med pårørende misset aldri noe. Min sykepleierbekjent fortalte også om en død pasient som ble funnet død hjemme, med alarmknappen i hånda, men den var tom for strøm. Det er sånne glipper som skjer når det ikke er noen pårørende som kan ha et overblikk, men alt er i hendene på travle sykepleiere og diverse vedtak fra et kommunalt kontor som ingen følger opp. 

Jeg har ikke noen statistikk på dette, men jeg tipper at de barnløse opplever mer vold og neglekt på sykehjem, enn de med familie som er jevnlig innom.

Dette er problemer som må løses på samfunnsnivå, men tror dere vi er på vei dit? Tror dere AI kan brukes her? Vil spesielt høre fra dere som er barnløse, hva er deres planer for alderdommen? 

PS, jeg vet at å få barn er ingen garanti for alderdommen, og ingen bør få barn kun pga dette. Og man er ikke garantert å bli gammel i det hele tatt.

Pps, grunnen til at jeg tenker på disse tingene, er at jeg og mannen kjenner klokka tikke, selvom vi var innstilt på å ikke få barn. 

Anonymkode: 5d86e...389

Har valgt å ikke få barn, men er likevel «pårørende» til flere eldre med barn. 
Kjenner voksne som har 4-5 barn men som likevel ender opp med å være alene i julen og påsken.

I Norge er det mange arbeidsplasser som ligger i de største byene. 
Det gjør at de som har flyttet langt ikke har anledning til å følge opp foreldrene på hjemplassen sin. 

Å ha barn er ingen garanti for å ha engasjerte pårørende i livets sluttfase. 
Dårlig kommuneøkonomi, eldrebølge og overarbeidete ansatte er ikke god nok grunn for meg til å få barn.

Jeg håper å dø lenge før jeg blir pleietrengende, og jeg håper at jeg opp igjennom livet mitt har klart å investere nok i relasjonene rundt meg til at jeg ikke ender opp med å ligge død i 5 måneder, før noen naboer kjenner lukta. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.22):

Mine foreldre har/hadde to barn. Begge flyttet hjemmefra 18 år gamle - mange mil unna. Besøkte i ferier. Så fikk vi partnere, ene flyttet ut av landet. Besøkene ble kortere og sjeldnere. Ingen flyttet hjem igjen. Det gikk stort sett i en telefon i uka. 

De har fått tilbud om å flytte etter, til og med sokkelleilighet, men ville jo ha vennene, eneboligen og hagen. 

Så kom pandemi - to-tre ensomme år. Så fulgte sykdom og død. Selvfølgelig fikk de da en del besøk og hjelp. Men med egne familier og geografisk avstand så falt det stort sett på hjemmesykepleie, frivillighetssentralen og betalte løsninger. 

Nei... å få barn er ingen garanti i disse dager. Man flytter ikke hjem til bygda lenger. Man lager sitt eget nettverk, og lever travle liv. 

Så når jeg tok beslutning om å ikke få barn så var ikke frykten for alderdommen i tankene mine en gang. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Det stemmer at barn ikke er noen garanti. Samtidig er det verdt å huske at barn som foreldre også tar valg. Mange velger bort, ikke fordi de må, men fordi det passer dem bedre.

De fleste som har omtanke, ville nok tenkt seg om både én og to ganger før de flyttet mange mil unna, og om det likevel var nødvendig, ville kontakt og tilstedeværelse sett annerledes ut enn én telefon i uken. Avstand forklarer mye, men ikke alt.

Og når egne barn ikke engang har små barn selv, blir det vanskelig å forklare hvorfor besøk blir sjeldne annet enn med prioriteringer.

 

Forhåpentligvis finnes det fortsatt flere foreldre som opplever at barna bryr seg fordi de vil, ikke fordi de må enn de som må lære at selvstendighet og selvopptatthet ikke er det samme.

Anonymkode: 9305f...17e

[AnonymBruker]

Jeg er 44 år og har ikke barn, men bekymrer meg ikke av den grunn. Jeg kjenner mange pensjonister som har et mye mer aktivt sosialt liv enn hva jeg har, de deltar på alskens turer, foredrag og arrangementer. En jeg kjenner fant kjærligheten i en alder av 70, nå reiser han rundt på alle norgesferiene han alltid har ønsket å dra på sammen med henne. I og med at jeg har mange venner og søsken med barn ser jeg for meg at pensjonisttiden blir aktiv og sosial for meg også. 

Når jeg en dag blir så gammel at jeg ikke kan bo hjemme lengre vil jeg ha et nedbetalt hus i Oslo, nedbetalt hytte og masse penger i fond. Det vil nok ordne seg helt greit med å få god pleie, det bekymrer meg ikke i det hele tatt. Jeg er også flink til å ta i bruk ny teknologi, har allerede roboter som støvsuger, vasker gulv og vasker vinduer for meg. Det kommer nok også bare til å eskalere i årene som kommer. I tillegg får jeg mat og egentlig alt annet jeg trenger på døra av Oda så jeg kommer nok til å kunne bo hjemme veldig lenge også. 

Kan legge til at jeg aldri har ønsket meg barn. Selv nå i en alder av 44 år får jeg lett panikk hvis mensen er noen timer forsinket. 

Anonymkode: 86369...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.29):

Men, hva er egentlig problemet med å dø med knappen i hånda da?
Er det alltid et poeng å leve lengst mulig?

nemlig 

Anonymkode: 77bea...a58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 13.04):

Man får ikke barn for å få noen til å passe på seg i alderdommen.

slik tenker man i u-land.

Sudan o.l.

Derfor er de lutfattige landene så håpløst overbefolket

Anonymkode: 77bea...a58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 13.55):

men der må man være medlem en stund og alt mulig. Kan ikke bare dra på drop in når man selv er klar

ergo... bli medlem idag. Det koster ikke mye 

Anonymkode: 77bea...a58

[AnonymBruker]

Å planlegge med å få barn mot ensomhet og hjelp på gamle dager kan fort ende opp som et stort problem, særlig når du får barn med store utfordringer, de utfordringene blir ikke borte, bare verre.

Anonymkode: cf857...3ee

[AnonymBruker]

Jdz skrev (På 5.1.2026 den 12.25):

jeg slipper i alle fall å bli skuffet over barn som aldri stiller opp.

Jeg tror du har et godt poeng. 

For uansett hva man gjør så blir det aldri ofte nok, lenge nok, bra nok, rett nok.

Jeg hadde et par år der jeg inviterte en barnløs nabo på julemiddag. Hun klaget aldri på ensomhet, lite hjelp osv. Hun deltok på aktiviteter som hennes diagnoseforening arrangerte, syntes middagen levert på døra var god, var fornøyd med hjemmehjelpen og det samme med hjemmesykepleien.

Hun hadde jobbet hele livet som sykepleier, hadde god pensjon, flott leilighet og et bedre liv enn de som klager over voksne barn som ikke gidder å løpe ærend i ett sett, virket det som.

Anonymkode: 8fb80...0ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

ergo... bli medlem idag. Det koster ikke mye 

Anonymkode: 77bea...a58

Hvordan går man frem for å bli medlem?

Anonymkode: 79126...6d5

[Hareena]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan går man frem for å bli medlem?

Anonymkode: 79126...6d5

https://dignitas.ch/verein/mitgliedschaft/

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.17):

Nja. Kjenner en god del eldre med barn som ikke akkurat følger dem opp.

Barn er ingen trygghet sånn sett.

Anonymkode: 1d5ff...4e7

Ikke når du er norsk nei. 

Anonymkode: ab6e2...558

[AnonymBruker]

Har foreldre og barn hatt et nært forhold hele livet,så har barna omsorg helt til slutten. Jeg jobber på sykehjem og ser mange nære relasjoner mellom barn og foreldre. Der det er mere kjølige forhold er det som oftest en grunn til. Har selv 3 barn,men har da ikke fått dem for at jeg kanskje en gang trenger besøk på sykehjemmet. 

Anonymkode: 159f8...eee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.10):

Flere og flere velger å forbli barnløse, og jeg synes det er bra at folk velger selv de livene de ønsker. Men det blir jo mer problematisk når man er eldre og ikke har pårørende, og jeg lurer på hva deres tanker er om dette. Tror dere samfunnet i fremtiden er mer forberedt på dette? I Japan har de store problemer med at mange er single og ensomme, og de har egne vaskeselskaper som vasker ensomme lik som ble funnet etter lang tid. 

Anonymkode: 5d86e...389

Ensomme lik, faktisk? Jeg har også lagt merke til artikler som setter likhetstegn ved at noen levde og døde alene, og at de var ensomme. Jeg får lyst til å minne om vær varsom-plakaten hver gang jeg ser en sak som "ingen kom i begravelsen til Kjell". Men det betyr jo ikke automatisk at han var ensom? 

Andre igjen har jo mange venner selv om de ikke har barn. Noen litt fantasiløse mennesker tror også at hvis man blir gammel nok dør alle vennene, men det går jo fint an å ha venner i alle aldre. Om noen kommer i min begravelse når den dagen kommer vet jeg ikke, men det er jo egentlig litt greit å ikke etterlate seg sørgende også. Men jeg håper jeg slipper å bli omtalt som et ensomt lik.

Sånn egentlig tror jeg de som vil sørge mest er perifere slektninger når de oppdager at jeg har testamentert alt til veldedighet. 😅

Anonymkode: 7435a...fe7

[AnonymBruker]

Likte innlegget ditt ! ❤️
 

Mange tanker og refleksjoner som jeg selv har hatt mange ganger. 
 

Har også hørt om lignende historier. 

Anonymkode: a2b31...2a6

[vestavind]

Jdz skrev (På 5.1.2026 den 12.25):

Har jobbet på sykehjem og de fleste pårørende var kun tilstede 2 timer ved julaften og kanskje når beboeren lå for døden. Barn er på ingen som helst måte noen garanti for oppfølging når man blir gammel. 

Jeg har faktisk tenkt på det med hvordan det vil være å bli gammel uten å ha barn, men jeg slipper i alle fall å bli skuffet over barn som aldri stiller opp.

Jeg har og jobbet på forskjellige sykehjem over mange år. Opplevde at de fleste hadde familie som kom på besøk flere ganger i uken. Barn, barnebarn mm. 
 

[vestavind]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.52):

Har jobbet på sykehjem og de som har det best er de barnløse. De koser seg med hverandre, fyller dagene med venner, kortspill og tv. De med barn vanter bare på barna (som ikke kommer…)

Anonymkode: efd23...9da

 

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 12.52):

Har jobbet på sykehjem og de som har det best er de barnløse. De koser seg med hverandre, fyller dagene med venner, kortspill og tv. De med barn vanter bare på barna (som ikke kommer…)

Anonymkode: efd23...

Har jobbet på sykehjem. De aller fleste fikk jevnlig besøk av familie og venner. De husket ikke alltid at de hadde vært der,det er en annen sak.