Barnløse og alderdom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Min plan er å sjekke ut når/hvis jeg blir så skrøpelig at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Det ser jeg ikke på som et verdig liv.

Anonymkode: 79126...6d5

Jeg tror jeg er for feig til det, helt ærlig. Har sjekket den klinikken i Sveits, men der må man være medlem en stund og alt mulig. Kan ikke bare dra på drop in når man selv er klar

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror jeg er for feig til det, helt ærlig. Har sjekket den klinikken i Sveits, men der må man være medlem en stund og alt mulig. Kan ikke bare dra på drop in når man selv er klar

Anonymkode: 5d86e...389

For min del er det sikkert 40 år igjen til den tid, satser på at verden ser litt annerledes ut da mtp. dødshjelp og slikt.

Anonymkode: 79126...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ikke meg du spør. 

Men jeg skulle ha barn, jeg. Det er jo det man gjør. Traff også en fantastisk mann, kom oss inn på boligmarkedet, giftet oss. Vi utsatte litt, men bestemte oss så for at det var på tide. Det gikk ikke. Ok, prøverørsforsøk, Mislykket. Flott, da kan vi gjennomføre den ferieturen, og jeg slipper å gjøre endringer i den jobbreisen. 

Det jeg leste om på forum og andre steder, om det store barneønsket, den følelsmessige belastningen, alt det der, følet jeg aldri på. En dag stod jeg på badet med en negativ graviditetstest og følte en slags lettelse, for jeg ville ikke ha noen endring i et liv jeg var så lykkelig i. Tok praten med mannen, og vi bestemte oss for å vente - selvfølgelig med forståelse for at alder hos meg på et tidspunkt ville bli en faktor på toppen av fertilitetsproblem hos han. 

Jeg er nesten 50. Jeg har spøkt med at jeg gjerne skulle hatt fiks-ferdige voksne, friskse og vellykkede barn. Men jeg har ikke angret en eneste gang på å droppe de 20+ årene du må gjennom før du kommer dit. 

Anonymkode: eb7bc...af0

 

Daria skrev (25 minutter siden):

Det har vel aldri vært noe veldig bevisst valg, det ble bare sånn - jeg traff ikke noe dugelig farsemne da det kunne vært aktuelt, lette uansett ikke så aktivt og innså at jeg trivdes både som singel og barnløs. Det var en gang et ønske - større da jeg var 25 enn da jeg var 35 (min biologiske klokke gikk åpenbart feil vei...) - men det har aldri vært et savn.

Takk for at dere deler. Da sitter jeg egentlig med følelsen av at dere er "ekte" frivillige barnløse, og at dere valgte riktig siden ting ble som de ble. Jeg trodde jeg også var frivillig barnløs, men er redd for at jeg ender i gruppen ufrivillig, og at det blir en stor sorg når det faktisk er for sent. Jeg har hatt jevnlige ønsker for barn, men har alltid undertrykt det fordi jeg har hatt nok med meg selv, verdens fremtid er dyster osv osv. Ts 

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

For min del, som frivillig barnløs, så skal det også sies at jeg er veldig introvert som person. Og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer introvert blir jeg. Jeg får mindre og mindre behov for å være sosial, og med samboer + jobb så har jeg det meste av mitt sosiale behov allerede dekket.

Hvis jeg skulle havne alene på aldershjem så vil jo det være en annen situasjon uten mann og jobb, men det er jo massevis av andre folk på aldershjemmet. Antagelig vil jeg for det meste være i fred uansett.

Anonymkode: e0872...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Har jobbet på sykehjem og de som har det best er de barnløse. De koser seg med hverandre, fyller dagene med venner, kortspill og tv. De med barn vanter bare på barna (som ikke kommer…)

Anonymkode: efd23...9da

Hvor mange gjenlevende venner har de som er så gamle og skrøpelige at de havner på sykehjem? 
Er det kanskje heller slik at mange av de uten nærstående er så utsultet på menneskelig kontakt at de blomstrer sosialt sett når de havner på sykehjem, og endelig får noen å snakke med? Mens de som har hatt folk rundt seg døgnet rundt fram til de eventuelt har mistet partneren sin, ikke har det samme behovet? 
 

En ting mange av dere glemmer når dere ser for dere alderdommen er at de fleste par ikke dør samtidig. En av dere vil altså sannsynligvis bli sittende igjen alene. Når både partner og mange av vennene har falt fra, eller er ved dårlig helse, kan det raskt bli ensomt.

Å skaffe seg egen familie er selvsagt ingen garanti for noe. Når man skal bestemme seg for hvorvidt man skal få barn eller ikke bør hvorvidt man vil få hjelp og besøk i alderdommen aldri være en faktor. Barn krever mye gjennom veldig mange år, og må alltid være ønsket. 

Anonymkode: 22ec3...f28

[Macro]

Jeg jobber på sykehjem og vi passer ekstra på de uten pårørende. Vi vet vedig godt at de ikke har noen til å passe seg.

 

Selv har jeg null forventninger til egne barn når jeg blir gammel. Jeg har jo ikke fått de for å pleie mitt sosiale behov.

[AnonymBruker]

Jeg ser jo selv hvor mye samhold, glede og støtte mine foreldre og svigerforeldre har av oss barn og barnebarn. Så jeg tror jo at vi er ett veldig positivt tilskudd til livene deres. Og selvom det ikke er noen selvfølgeligheter her i verden, så håper jeg jo at det også skal bli slik for oss med våre barn, og forhåpentligvis barnebarn etterhvert. 

Anonymkode: c3a0d...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

For min del, som frivillig barnløs, så skal det også sies at jeg er veldig introvert som person. Og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer introvert blir jeg. Jeg får mindre og mindre behov for å være sosial, og med samboer + jobb så har jeg det meste av mitt sosiale behov allerede dekket.

Hvis jeg skulle havne alene på aldershjem så vil jo det være en annen situasjon uten mann og jobb, men det er jo massevis av andre folk på aldershjemmet. Antagelig vil jeg for det meste være i fred uansett.

Anonymkode: e0872...238

Jeg er gått motsatt vei. Var veldig introvert, men blir mer og mer sosial med årene. Ts

Anonymkode: 5d86e...389

[anonymLala]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, jeg er helt enig med deg. Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Du har det tankesettet jeg har hatt hele livet, bortsett fra nå i det siste hvor tiden min renner ut. Det er sikkert bare hormonene mine som desperat prøver å overtale meg, jeg er klar over det. Men likevel har det fått meg til å tenke litt. Jeg har et generelt barneønske, men det kan jeg fortsette å undertrykke med argumenter som dine, og få et fint liv. Er bare så redd alderdommen blir grusom og at jeg da angrer. Ts

Anonymkode: 5d86e...389

Ol, jeg forstår det og:)

 

Jeg fikk barn nylig i en alder av nesten 40. Skulle egentlig ikke ha barn, men lot døra stå åpen siste året og da ble jeg overraskende raskt gravid uten å prøve. Vi valgte å beholde. Det endret alt, men ikke på den måten jeg hadde sett for meg. Synes det er godt å ha en liten en å være min beste versjon for, og tenker ikke alderdom. Tenker mer jeg har noe å leve for, og vil være en berikelse for han mer enn at han skal være det for meg (dvs forventer ikke at han skal være der mye i voksenlivet, men tar det sikkert som et pluss om han er). Sparer for private tjenester om jeg trenger det. 
 

Mine foreldre i 80-årene har aldri spurt eller forventer hjelp av meg, det er heller de som ønsker å hjelpe på alle måter til tross for alder, og vil ikke være en byrde. Skjønner ikke folk som pusher barn på andre med begrunnelsen ‘’hvem skal passe på deg i alderdommen’’. Som forelder i mine øyne er det barnets behov først, selv i voksen alder. 

Endret 5. januar av anonymLala

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Men her peker du på selve kjernen. Du hadde et samarbeid med alle disse etatene om den eldre. Og det er nettopp der jeg tror det kqn bli ille hvor de uten den pårørende til å gjøre dette. Da er det en overarbeidet fastlege og en demenskoordinator, hvis du har demens. Det er da glipper skjer, og det er nettopp en slik stilling jeg håper på i fremtiden, som gjør alt du gjorde for å koordinere hjelp og sende søknader, klage på vedtak og alt det der.

For det å ha noen å drikke en kopp kaffe med kan man få besøksvenn for. Husvask og praktisk hjelp kan bestilles. Men det er den der koordineringen og faktisk følge det opp som ikke finnes i det offentlige idag. Ts 

Anonymkode: 5d86e...389

Man kan da ikke få barn bare for å planlegge at de tar på seg en slik "stilling"? 

Det er en utrolig egoistisk tankegang. Og sannsynligvis vil det feile også. Gitt hvor mindre og mindre viktig familie blir sett mot å ha gode venner. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man kan da ikke få barn bare for å planlegge at de tar på seg en slik "stilling"? 

Det er en utrolig egoistisk tankegang. Og sannsynligvis vil det feile også. Gitt hvor mindre og mindre viktig familie blir sett mot å ha gode venner. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Utfordringen er jo at når du er 88 er vennene dine i samme aldersgruppe, og mange vil ha falt fra og andre igjen ha en helse som tilsier at det ikke er så enkelt med hyppige besøk. Når man blir eldre går også både syn og hørsel nedover, så mange vil ha begrenset glede av telefonisk kontakt. 
 

 

Anonymkode: 22ec3...f28

[Daria]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Utfordringen er jo at når du er 88 er vennene dine i samme aldersgruppe, og mange vil ha falt fra og andre igjen ha en helse som tilsier at det ikke er så enkelt med hyppige besøk. Når man blir eldre går også både syn og hørsel nedover, så mange vil ha begrenset glede av telefonisk kontakt. 
 

Anonymkode: 22ec3...f28

Men har du bare venner som er like gamle som deg? Jeg (45) har venner i aldersspennet 30-60, vi vil ikke ha de samme utfordringene og behovene samtidig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Utfordringen er jo at når du er 88 er vennene dine i samme aldersgruppe, og mange vil ha falt fra og andre igjen ha en helse som tilsier at det ikke er så enkelt med hyppige besøk. Når man blir eldre går også både syn og hørsel nedover, så mange vil ha begrenset glede av telefonisk kontakt. 
 

 

Anonymkode: 22ec3...f28

Eh..nei. Man aldres ikke likt. Jeg har venner i ulik alder. Og jeg har familie i veldig ulik alder. 

Uansett er ikke det poenget.

Man får IKKE barn for at de skal ta vare på deg når du er 88... 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

Daria skrev (1 time siden):

Men har du bare venner som er like gamle som deg? Jeg (45) har venner i aldersspennet 30-60, vi vil ikke ha de samme utfordringene og behovene samtidig. 

Ikke sant. Jeg har hatt venninner (og mann) som har vært en bauta for meg når livet treffer. Og motsatt. Og slik regner jeg med det vil fortsette ut livet om man fortsetter å være et ok og sosialt menneske. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor mange gjenlevende venner har de som er så gamle og skrøpelige at de havner på sykehjem? 
Er det kanskje heller slik at mange av de uten nærstående er så utsultet på menneskelig kontakt at de blomstrer sosialt sett når de havner på sykehjem, og endelig får noen å snakke med? Mens de som har hatt folk rundt seg døgnet rundt fram til de eventuelt har mistet partneren sin, ikke har det samme behovet? 
 

En ting mange av dere glemmer når dere ser for dere alderdommen er at de fleste par ikke dør samtidig. En av dere vil altså sannsynligvis bli sittende igjen alene. Når både partner og mange av vennene har falt fra, eller er ved dårlig helse, kan det raskt bli ensomt.

Å skaffe seg egen familie er selvsagt ingen garanti for noe. Når man skal bestemme seg for hvorvidt man skal få barn eller ikke bør hvorvidt man vil få hjelp og besøk i alderdommen aldri være en faktor. Barn krever mye gjennom veldig mange år, og må alltid være ønsket. 

Anonymkode: 22ec3...f28

Man er vant til å være åpen og sosial. 

Det er det jeg har erfart i mitt liv. Det er nye bekjentskaper og venner hvert år. Man er søkende, og inkluderer, i den settingen man er i. 

Jeg har på mine nesten 50 år aldri følt meg ensom. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[Eureka!]

Det viktigste folk kan gjøre for egen alderdom og unngå ensomhet er å trene og beholde styrken sin. 

Er mange som rett og slett ikke tenker på/er klar over, at mange av de eldre som ikke klarer å ta hånd om seg selv nå, ikke alltid er pga invalidiserende sykdom, men faktisk for liten muskelkraft til å gå ut, dusje alene, ordne seg mat selv etc osv. 

Tidligere generasjoner var ikke opptatt av trening. De sluttet å bruke musklene da de ble pensjonist og har levd i konstant muskelsvinn siden da. Jeg tror ikke vi vil få det problemet i fremtiden iom vi nå vet hvor viktig muskelstyrke er og at passivitet er livsfarlig. I fremtiden tror jeg faktisk at eldre ikke har samme store behov for sykehjem og hjemmetjenester som nå. Fordi vi vil i større grad 1) holde oss sterke og selvhjulpne så lenge er friske, 2) allerede være døde at alvorlig sykdom; hjerte, kreft etc. 

I fremtiden tror jeg faktisk at en større del av 90-100-åringen ikke vil sitte i lenestolene sine på sykehjem og vente på å bli løftet over til senga, men vil være selvhjulpne og aktive, besøke og sosialisere med andre gamlinger. 

[AnonymBruker]

Eureka! skrev (57 minutter siden):

Det viktigste folk kan gjøre for egen alderdom og unngå ensomhet er å trene og beholde styrken sin. 

Er mange som rett og slett ikke tenker på/er klar over, at mange av de eldre som ikke klarer å ta hånd om seg selv nå, ikke alltid er pga invalidiserende sykdom, men faktisk for liten muskelkraft til å gå ut, dusje alene, ordne seg mat selv etc osv. 

Tidligere generasjoner var ikke opptatt av trening. De sluttet å bruke musklene da de ble pensjonist og har levd i konstant muskelsvinn siden da. Jeg tror ikke vi vil få det problemet i fremtiden iom vi nå vet hvor viktig muskelstyrke er og at passivitet er livsfarlig. I fremtiden tror jeg faktisk at eldre ikke har samme store behov for sykehjem og hjemmetjenester som nå. Fordi vi vil i større grad 1) holde oss sterke og selvhjulpne så lenge er friske, 2) allerede være døde at alvorlig sykdom; hjerte, kreft etc. 

I fremtiden tror jeg faktisk at en større del av 90-100-åringen ikke vil sitte i lenestolene sine på sykehjem og vente på å bli løftet over til senga, men vil være selvhjulpne og aktive, besøke og sosialisere med andre gamlinger. 

Dette kjenner jeg meg ikke igjen i.

Både foreldre og besteforeldre var ivrige på tur, og skiturer, særlig i fjellet. Og gikk turer til den dagen det ikke gikk lenger. Selv med rullator så var det frem og tilbake gata en gang om dagen. Og før det ergometersykkel i kjellerstua. 

Men med styrke har du nok et poeng. Før handlet det om bevegelse. Mens min generasjon (70-80 tallet) har jo lært at styrke er viktig, særlig med alderen. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det første som må gjøre, uavhengig av barnløse eller ei, er at man bør få inn flere folk og ressurser til helsetjenesten. Slik det er nå er helt uholdbart.

Ikke helt til saken men, jeg jobber i helse og i dagligvare. Dagligvare er 100 ganger, mer travelt og tungt.
På gamlehjemmet ligger pleiersker (unge og gamle) strødd med telefonen i hånden og slapper av. Skjønner ikke hva helse skriker om travelt. Jordmødre, greit i juni-aug.»

Alle vil jobbe minst mulig så kan du hoppe over en gammel tulling uten «konsekvens» tro meg, så gjør de det.

Men det finnes mye fin omsorg å få av helsepersonell alt kommer an på ansatte.

Anonymkode: a2d6f...90d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette kjenner jeg meg ikke igjen i.

Både foreldre og besteforeldre var ivrige på tur, og skiturer, særlig i fjellet. Og gikk turer til den dagen det ikke gikk lenger. Selv med rullator så var det frem og tilbake gata en gang om dagen. Og før det ergometersykkel i kjellerstua. 

Men med styrke har du nok et poeng. Før handlet det om bevegelse. Mens min generasjon (70-80 tallet) har jo lært at styrke er viktig, særlig med alderen. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Ja, det er flott å gå turer både i fjell og mark, men dette bygger primært ikke styrke (Annet enn litt utholdende styrke) + kondisjon. Man trenger å trene tyngre styrketrening, gjerne med frivekter for å opprettholde styrke, og så kombinerer man dette med gåturer. 

Anonymkode: 5d3c7...7a4

[Portia Catonis]

Min mormor var i praksis uten pårørende de siste 20 årene av livet sitt, siden alle barn og barnebarn bodde i andre enden av landet. Hun led ingen nød av den grunn, og ble tatt godt vare på på sykehjemmet. 

Hverken jeg eller min bror kommer til å flytte 160 mil for å ta vare på våre foreldre den dagen de ikke klarer seg selv. 

Så nei… Å føde barn for å sikre seg  pleiemedarbeidere er en dårlig investering.