Damen er gravid og sur

[katties]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Aldri har jeg sett større feiltolkning av et innlegg noensinne.

Anonymkode: 62263...985

"Selvsagt må barnet få fortelle det til sin mamma". Eller så kan man avtale om at hun kan fortelle det når hennes stemor forteller det til sin familie. Man kan lære å vente litt, fordi noen ganger har folk et ønske om å vente med å fortelle på grunn av ulike årsaker, som at man er redd for at fosteret ikke overlever. Det er ikke kun ett svar her: at hun "må selvsagt fortelle". 

Det andre avsnittet sier at du mener alle kan roe seg og ta seg sammen, uansett hva som skjer inni dem. Nei, det man viser til folk da er at du driter i at de har det vanskelig og har ike tenkt å gjøre det lettere for dem. Det virker som du ikke ønsker å vise noen forståelse for hva noen som er gravid kan føle på. Som sagt: slik oppførsel må ikkke normaliseres eller avfeies, men jeg synes likevel det må viser forståelse for folk og deres situasjon. 

[AnonymBruker]

katties skrev (14 minutter siden):

Å ikke normalisere drittoppførsel fra noen er én ting. Du høres mer ut som en kranglefant som tror at du har rett til å bli like sint på noen, til tross forat du ikke hverken har samme hormoner, vonder eller problemer. Din oppførsel kan ikke forklares med hormoner - da tar du bevisste dårlige valg i stedet for å prøve å forstå og roe ned en situasjon, eller har dårlig innsikt i hvordan folk kan bli påvirket av ulike ting. Jeg er en av dem som var veldig emosjonelt stabil under graviditetene, men jeg kan likevel forestille meg at det ikke er tilfellet for alle. 

Ditt første avsnitt underbygger at du virkelig er kranglete og har problemer med å se ting fra andres synspunkt. 

Hva i alle dager er det du har lest av innlegget mitt…? Kranglefant? Jeg kan ikke engang huske sist jeg kranglet med noen😅 Jeg er ytterst sjeldent sint på noen som helst, den eneste jeg kan komme på at jeg har vært skikkelig sint på et faren til barnet mitt fordi han misbrukte henne da hun var liten. Da var jeg sint på han, både da jeg fant det ut og videre gjennom oppveksten hennes når jeg har sett hvordan misbruket hans har påvirket henne negativt på ulike måter. Så det sier kanskje litt om hvor min grense går før jeg blir sint på noen. Så hvor du fikk det i fra skjønner jeg iallfall ikke noe av. 

Anonymkode: 9a185...1ff

[katties]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke sikkert at hun lager problemer av ting som ikke er et problem. Det er godt mulig at hun tar opp ting som har vært problem (for henne) lenge, og hormonkjøret gjør at hun har lavere terskel for å si ifra. 
Jeg kjenner igjen fra egne opplevelser. Jeg står i hormonsvingninger pga overgangsalder, og blir oftere sint enn før. Men tingene jeg tar opp er ikke nye. Det er bare tålmodigheten som er mindre, så jeg bruker ikke så mye energi på å glatte over som tidligere. Mannen trodde i starten at jeg ble sint for ting jeg aldri har brydd meg om, men det stemmer ikke. 
Løsningen for oss kom da jeg innså dette selv, og nå er jeg blitt flinkere å si ifra om ting før jeg når et punkt der jeg blir sint. I stedet for at jeg henger opp det våte håndkleet hans hver dag i årevis til jeg eksploderer, så sier jeg ifra så grunnen til irritasjonen kan fikses. Selv om han synes det er unødvendig å henge opp håndkleet så forstår han at det vil komme mugg på det hvis det blir liggende vått over tid, så når jeg kommuniserer rolig at han må henge det opp så gjør han det. Tidligere trodde han at dette overhodet ikke var noe jeg irriterte meg over, og at jeg bare hang det opp for ham fordi jeg er mer opptatt av å ha det ryddig. (Dette er et hypotetisk eksempel, akkurat dette er han logisk nok til å vite uten at jeg må si ifra.)

Snakk sammen på et tidspunkt hun ikke er sint. Fortell at du synes det er vanskelig når du oppfatter henne som irrasjonelt sint, men at du ønsker at dere sammen skal prøve å gjøre denne perioden lettere å håndtere for begge to. Du trenger at hun kommuniserer før hun blir sint. Hun trenger kanskje at du tar det hun ser på som problemer seriøst selv om det ikke er et problem for deg, og at du strekker deg litt ekstra for henne. Prøv å få til en mentalitet der dere står sammen mot dette hormonmonstert (kall det gjerne et navn, så er det lettere for henne å separere seg selv fra dette monsteret) og at det ikke er deg mot henne og monsteret. 

Anonymkode: e3ea6...0ac

Ja, samme her: jeg begynte å si ifra om ting som hadde plaget meg lenge. Det kan virke som en liten ting når mannen kommer inn døra med matvarer og bare setter de fra seg på gulvet, men det blir faktisk en ekstra jobb for meg. Spesielt når dette skjer systematisk, og ikke bare med matvarer - med hva som helst, inkludert farlige gjenstander som barn ikke skal ha tilgang til (som f.eks. batterier og tapetkniv). Jeg innså bare at han ikke hadde tenkt å ta tak i denne oppførselen noen gang på egenhånd. Jeg skal ikke måtte gå og rydde alt mulig etter en voksen mann hele tida.

[AnonymBruker]

katties skrev (3 minutter siden):

"Selvsagt må barnet få fortelle det til sin mamma". Eller så kan man avtale om at hun kan fortelle det når hennes stemor forteller det til sin familie. Man kan lære å vente litt, fordi noen ganger har folk et ønske om å vente med å fortelle på grunn av ulike årsaker, som at man er redd for at fosteret ikke overlever. Det er ikke kun ett svar her: at hun "må selvsagt fortelle". 

Det andre avsnittet sier at du mener alle kan roe seg og ta seg sammen, uansett hva som skjer inni dem. Nei, det man viser til folk da er at du driter i at de har det vanskelig og har ike tenkt å gjøre det lettere for dem. Det virker som du ikke ønsker å vise noen forståelse for hva noen som er gravid kan føle på. Som sagt: slik oppførsel må ikkke normaliseres eller avfeies, men jeg synes likevel det må viser forståelse for folk og deres situasjon. 

Det er jeg som skrev innlegget du siterte, ikke vedkommende du siterer her.

Selvsagt skal barn lære seg å vente litt, men sånne store «hemmeligheter» som faktisk har stor innvirkning på livet til storesøsteren, må barnet få lov til å fortelle mammaen sin, nettopp pga grunnene jeg nevnte i første innlegg. Ønsker ikke far og stemor at barnet skal kunne fortelle det til sin mor enda, så lar de vær å fortelle det til barnet også. Da venter man til det er greit at barnet forteller det til sin mor. 
 

Jeg har forståelse for at man innimellom kan bli irritert på andre, jo. Men som sagt; man aksepterer sjeldent dårlig oppførsel fra ungdommene våre, som både er fulle av hormoner og har en hjerne som er i utvikling. Så hvorfor skal man da akseptere sånt av voksne? Da er det lov til å tenke seg om, ta seg sammen og be om unnskyldning når man har vært urimelig og hatt en dårlig oppførsel.

Anonymkode: 9a185...1ff

[katties]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva i alle dager er det du har lest av innlegget mitt…? Kranglefant? Jeg kan ikke engang huske sist jeg kranglet med noen😅 Jeg er ytterst sjeldent sint på noen som helst, den eneste jeg kan komme på at jeg har vært skikkelig sint på et faren til barnet mitt fordi han misbrukte henne da hun var liten. Da var jeg sint på han, både da jeg fant det ut og videre gjennom oppveksten hennes når jeg har sett hvordan misbruket hans har påvirket henne negativt på ulike måter. Så det sier kanskje litt om hvor min grense går før jeg blir sint på noen. Så hvor du fikk det i fra skjønner jeg iallfall ikke noe av. 

Anonymkode: 9a185...1ff

Beklager - klarte visst å sitere feil et eller annet sted, virker det som 😕

[katties]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er jeg som skrev innlegget du siterte, ikke vedkommende du siterer her.

Selvsagt skal barn lære seg å vente litt, men sånne store «hemmeligheter» som faktisk har stor innvirkning på livet til storesøsteren, må barnet få lov til å fortelle mammaen sin, nettopp pga grunnene jeg nevnte i første innlegg. Ønsker ikke far og stemor at barnet skal kunne fortelle det til sin mor enda, så lar de vær å fortelle det til barnet også. Da venter man til det er greit at barnet forteller det til sin mor. 
 

Jeg har forståelse for at man innimellom kan bli irritert på andre, jo. Men som sagt; man aksepterer sjeldent dårlig oppførsel fra ungdommene våre, som både er fulle av hormoner og har en hjerne som er i utvikling. Så hvorfor skal man da akseptere sånt av voksne? Da er det lov til å tenke seg om, ta seg sammen og be om unnskyldning når man har vært urimelig og hatt en dårlig oppførsel.

Anonymkode: 9a185...1ff

Jeg ser ikke på det som noen annen type hemmelighet, egentlig. Nå vet vi heller ikke hverken hvordan barnet vet, om det er blitt fortalt noe, hvilket forhold det er mellom barnets mor og stemor. I alle fall ser jeg ikke noen selvfølgelig her, annet enn at hvis man 100% ikke ønsker noe fortalt videre så burde man holde det for seg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men jeg har hatt venner som har vært hormonelle og ustabile, og som ungdommer var vi faktisk veldig forståelsesfulle for dette her. Det at du ikke viser noe mer forståelse for hormonelle ungdommer enn for voksne er ikke en universell ting; jeg er ikke med i denne gruppen "vi" som du snakker om. 

Endret 5. januar av katties

[AnonymBruker]

katties skrev (21 minutter siden):

Jeg ser ikke på det som noen annen type hemmelighet, egentlig. Nå vet vi heller ikke hverken hvordan barnet vet, om det er blitt fortalt noe, hvilket forhold det er mellom barnets mor og stemor. I alle fall ser jeg ikke noen selvfølgelig her, annet enn at hvis man 100% ikke ønsker noe fortalt videre så burde man holde det for seg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men jeg har hatt venner som har vært hormonelle og ustabile, og som ungdommer var vi faktisk veldig forståelsesfulle for dette her. Det at du ikke viser noe mer forståelse for hormonelle ungdommer enn for voksne er ikke en universell ting; jeg er ikke med i denne gruppen "vi" som du snakker om. 

Igjen har du misforstått, og jeg skjønner ikke hva du leser; det er jo nettopp det at ungdommer bør ha mer forståelse enn voksne jeg skriver. Likevel ser det ut til at mange i denne tråden har større forståelse for at gravide er urimelig og oppfører seg dårlig. Mange i denne tråden mener at ts bør varte opp damen sin når hun oppfører seg dårlig, men hvor mange av disse ville gjort det for ungdommene sine når de oppfører seg dårlig?

Og jo, om barnet hadde fått beskjed om å ikke si noe til sin mor da barnet spurte om det, ville det vært en hemmelighet barnet måtte holde for seg selv.

Anonymkode: 9a185...1ff

[AnonymBruker]

katties skrev (1 time siden):

"Selvsagt må barnet få fortelle det til sin mamma". Eller så kan man avtale om at hun kan fortelle det når hennes stemor forteller det til sin familie. Man kan lære å vente litt, fordi noen ganger har folk et ønske om å vente med å fortelle på grunn av ulike årsaker, som at man er redd for at fosteret ikke overlever. Det er ikke kun ett svar her: at hun "må selvsagt fortelle". 

Det andre avsnittet sier at du mener alle kan roe seg og ta seg sammen, uansett hva som skjer inni dem. Nei, det man viser til folk da er at du driter i at de har det vanskelig og har ike tenkt å gjøre det lettere for dem. Det virker som du ikke ønsker å vise noen forståelse for hva noen som er gravid kan føle på. Som sagt: slik oppførsel må ikkke normaliseres eller avfeies, men jeg synes likevel det må viser forståelse for folk og deres situasjon. 

Dette blir bare verre og verre.

Anonymkode: 62263...985

[SupahWoman]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du kan starte med å spørre om det er noe hun trenger fra deg.

Anonymkode: c8399...763

Dette.

Du aner ikke hvordan hormonene river i kroppen.

Og du "gløden" folk prater om er BS!

Det er hetetokter og en følelse av at kroppen ikke tilhører deg selv lenger.

Det er bekymringer om spontanabort, dødfødsel og at kroppen endrer seg.

Ikke minst bekymringen om å føde. Det er som å drite ut en kokosnøtt på 5 kilo. Serr. Veene er et helvete, det er en smerte du ikke kan forestille deg. Og du risikerer å revne fra vagina til rumpesprekk.

Det er nå, av alle tider, en kvinne kjenner på at de trenger å bli ivaretatt, elsket, sett og hørt.

Så se henne. Lytt til henne. Hva trenger hun nå for å ha det best mulig?

Hun, bokstavelig talt, gror og skaper et menneske dere to valgte å skape sammen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Dump henne!

Anonymkode: d6bc9...b76

Ufølsom kommentar. Alle blir hormonene ved graviditet, det kan ikke kontrolleres. 

Anonymkode: 57c48...ed3

[AnonymBruker]

Det hender at noen blir litt mer sure i en graviditet enn ellers. For min del så syns jeg brått at samboer luktet utrolig vondt, som en våt klut glemt i en pose over lang tid. Jeg brakk meg nok til å kaste opp av en klem. 

Det verste er at etter graviditeten så syns jeg han fortsatt luktet vondt. Selv 8 år senere klarer jeg ikke lukta av han. Ble slutt av diverse årsaker da barnet var 8 mnd. 

Anonymkode: 437d8...ff8

[AnonymBruker]

katties skrev (4 timer siden):

Ja, samme her: jeg begynte å si ifra om ting som hadde plaget meg lenge. Det kan virke som en liten ting når mannen kommer inn døra med matvarer og bare setter de fra seg på gulvet, men det blir faktisk en ekstra jobb for meg. Spesielt når dette skjer systematisk, og ikke bare med matvarer - med hva som helst, inkludert farlige gjenstander som barn ikke skal ha tilgang til (som f.eks. batterier og tapetkniv). Jeg innså bare at han ikke hadde tenkt å ta tak i denne oppførselen noen gang på egenhånd. Jeg skal ikke måtte gå og rydde alt mulig etter en voksen mann hele tida.

Som gravid tenker man mer på å fungere som mor og far i et felles hjem og at begge skal være like mye med. Så ja, det kan tenkes at man som gravid er mer sur for ting man egentlig har irritert seg over lenge. 

Mulig ts sin dame ser på dette som siste mulighet til å få orden på ting før babyen kommer. 

Anonymkode: 437d8...ff8

[Elliem]

Høres ut som at du prøver å være tålmodig, men ikke føler at det strekker til. Fortsett å være tålmodig, da hormoner dessverre vil gjøre henne mer på vakt, mer frustrert og mindre tålmodig en stund til. 

Mitt råd er: være rolig når hun bryter sammen/er sint. Ta samme sak opp med ditt perspektiv rolig i fredstid. Stor sannsynlighet for at hun er mer mottagelig til å se din side av saken når hun ikke lenger har sterke følelser rundt det og allerede har følt seg møtt på følelsene. 

[AnonymBruker]

Mannen lo godt da han leste innlegget, haha! Hans tips er «Første, jatt med! Andre, få henne til å rette sinnet mot noen andre. Tredje, hold ut, det går over når hun føder!» 😂😂 Men seriøst, hun vet nok at hun oppfører seg dumt. Men hold ut, damen din er der inne, langt begravet bak hormoner! 🥴💕 

Anonymkode: 209e9...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

De fleste klarer å skjerpe seg når de er gravide.

Anonymkode: ed53f...a55

Ja, å være gravid gir ikke noe frikort til å oppføre seg utrivelig.

Anonymkode: 87307...cba

[massi]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2026 den 22.21):

Merker på samboeren min at hun er mye mer sur nå som hun går gravid og tar plutselig opp problemer som ikke er et problem. Jeg holder bare kjeft, men det blir og feil. Trenger tips til hvordan jeg skal takle det. 

Anonymkode: 986c1...433

Jeg fødte for 11mnd siden, og selv om jeg ikke var særlig sur under graviditeten, så har jeg kjent på et sinne jeg aldri tidligere har kjent på, etter graviditet. Har ikke vært _mye_ sur og sint, men når jeg først blir det, koker det inni meg. Og det er så enkelt som: hormoner - og det varierer fra person til person hvordan man reagerer, hvor mye, og når. 

Det er nok ikke så mye å gjøre med det - hormonene er jo der, men det ER midlertidig, og dere kan begge gjøre deres beste for å i mellomtiden leve med det ved å god dialog og kommunikasjon rundt situasjonen, og dermed unngå unødvendige kjipe dager eller at ting eskalerer og kanskje setter varige arr i forholdet. 

Det første du må gjøre er å ha en GOD samtale med dama. Ha en heart to heart når ting er rolig og fint, konsentrer deg om å snakke rolig, og pass deg for å påstå eller snakke i absolutter. Bruk heller «jeg føler sånn og sånn» heller enn «du er/gjør/mener sånn» - rett og slett unngå å så frøet til at samtalen skal eskalere eller skli ut. Du vet jo bedre enn meg hvordan samtalene deres går, hva hun reagerer på, hvordan hun reagerer osv., så det er litt begrenset hvor mye mere enn dét jeg kan råde med, men for mange kan det  være fint å opprette  «spilleregler», etter deres behov. Feks: er det slik at det koker over, kan det være hensiktsmessig å avtale et ord eller signal for at man trenger en time out, for heller å fortsette samtalen når man har roet seg. Enkelte liker å trekke seg tilbake, andre liker ikke at motparten trekker seg tilbake. Dette må man kommunisere. Hva trenger du, hva trenger hun, hva trigges man av, hvordan reagerer man da, hva føler man når den andre gjør sånn eller reagerer sånn, hva trenger man av det andre, hva trenger man ikke av den andre. En stor del av å kunne ha konstruktive og fruktbare dialoger og diskusjoner, er nettopp å kjenne seg selv, egne behov og reaksjonsmønster. Deretter må man kjenne partner, og hens behov og reaksjonsmønster. Sammen må man jobbe for at dere skal løse en situasjon, ikke ha rett eller «vinne». En fin regel er at begge skal prøve å yte 60%, ikke 50.

Hadde dette vært mitt forhold, kunne samtalen og tiden etter sett ut noe som dette: «Jeg skjønner at vi, og spesielt du, er i en spesiell og presset tid/situasjon, men det kommer ikke til å bli enklere med det første, derfor håper jeg vi nå kan ha en ordentlig samtale der vi får luftet ut tanker, følelser og behov, slik at vi sammen kan klare å stå litt bedre rustet for tiden som kommer, og situasjoner som måtte dukke opp. Jeg opplever at du er mye sint og sur på meg for tiden, og det kan jeg fint leve med for nå (hvis du kan det da), men jeg skulle ønske du også kunne kommunisere til meg _hvorfor_ du er sur, eller _hva_ som er galt, slik at vi kanskje kan løse det, så slipper vi begge føle det på denne måten. Dersom det ikke er noen annen årsak enn hormoner, er det helt greit - jeg er her uansett, men for meg blir det da naturlig å ‘blablabla’. Hvis dette trigger deg, må du heller fortelle meg hva du ønsker av meg ifht hvordan jeg skal reagere eller opptre i situasjonen.» 

Så må dere (kanskje mest du for øyeblikket) være rund i kantene, se det beste i den andre og la tvilen komme den andre til gode. Og denne samtalen, eller det dere blir enige om i samtalen, må gjerne repeteres hyppig underveis i og i etterkant av framtidige situasjoner.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2026 den 22.47):

Min datter fra tidligere hadde spurt om hun kunne fortelle moren sin at hun skulle bli storesøster. Det ble litt stille før samboer sa at det kunne hun. Fikk kjeft for det noen uker etterpå av samboer at samboer skulle fortelle venninnene sine  det først og at de nærmeste skulle vite det før alle andre, men hun hadde jo sagt det var greit. I ettertid sa sambo at hun syns det var vanskelig å si nei til stedatteren. Dette fikk jeg kjeft for. 

Anonymkode: 986c1...433

Oj det var urimelig av henne da. Er ikke din feil at hun syns det er vanskelig å si nei til datteren din

[Pentagon]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2026 den 23.03):

Det er ganske vanlig at vi damer er klar over det og kan henvise til kunnskap, forklare hva som skjer og ikke minst spørre oss selv om det er hormonene som tuller med oss før vi klikker på mannen. At vi er gravide gir oss ikke fripass til å oppføre oss som dass.

Jeg klarer fint å kommunisere til mannen at jeg har en dårlig dag og usikker på hvorfor. Mye lettere for partner å støtte når jeg kommuniserer hva som rører seg og hva jeg trenger.

Anonymkode: ed048...fdf

Kanskje du hadde en fin oppvekst hvor du fikk rom til å kjenne på følelser og lære deg og uttrykke de med emosjonelt velutviklede voksne rundt deg? Jeg håper det er derfor, for jeg har jobbet MYE med meg selv for å klare å si ting på en konstruktiv ålreit måte når jeg er hormonell, stresset, utmattet, overstimulert etc. og mye av det skyldes høyst sannsynlig en oppvekst med lite rom, empati og forståelse for meg som barn og individ, mye kjeft, skammekrok og «fordi jeg sier det». Som vel ikke kan klassifiseres som barnemishandling, det var vel normen for 20-30 år siden, og enda verre var det før det.. Men jeg lærte ikke av de voksne rundt meg å si rolig ifra at jeg har en dårlig dag så jeg trenger litt rom og forståelse.. Sikker mange som kan si det samme, og noen har klart å jobbe med seg selv, andre ikke. 
 

Det som gjorde at jeg klarte å jobbe med meg selv var at jeg hadde en mann som sa ifra, på en kjærlig, og ærlig måte, stilte en del spørsmål som fikk meg til å ta en titt på meg selv, og være nysgjerrig på hva som var mine mønstre, hva som var mine «knapper» og jobbe med å gjøre det mindre mulig for andre å trykke på de, gjennom arbeid med meg selv. Det er ingen selvfølge at folk har kommet dit i ung voksen alder, som jeg antar denne gravide kvinnen er. Antar også at det er hennes første, og at hun vil kunne klare å gjøre dette arbeidet om hennes mann hjelper henne med det på en respektfull måte, og kanskje også mannen jobber litt med seg selv for å være en så god ektemann og far som mulig, slik at hun kan bli en så god hustru og mor som mulig.. Dette krever hardt indre arbeid, kjærlighet, villighet til å legge bort ego og selvsentrerthet, kanskje ett kritisk blitt på egen barndom og mye fokus på eget stress mønster etc. etc. etc. 

Jeg tenker at mye kan være gjort med å spørre hvordan hun egentlig har det inni seg, om han kan hjelpe henne med noe, og rolig sagt at måten hun har snakket med deg, TS, på gjør det vanskelig for deg å være kjærlig og på tilbudssiden, og helt ærlige kjennes ganske kjipt ut at du skal få «kjeft» for enkle ting eller hva det nå er.. Men altså, hva er det? For det er ganske mange ting menn mener er bagateller som faktisk ikke er det, så det er relevant hva hun klager på.. og egentlig, bare det at du kaller det bagateller gjør meg litt usikker, fordi hvis det er viktig for henne bør du ikke kalle det bagateller. Du burde sette henne så høyt, at oppvask hulter til bulter og rotete satt inn i oppvaskmaskinen er «helt forståelig» det mest irriterende noen kan møte!!! (Dette er ment i en humoristisk og kjærlig, ironisk aktig, men også oppriktig tone.. hvis det er mulig å forstå hva det betyr..) også gjør du bare om på den oppvasken, og legger det bak øret ditt at det koster jo deg så lite å bare gjøre det sånn, så hvorfor ikke bare gjøre det? Så får du sikkert like mye raushet tilbake når du synes gresset skal klippes den ene eller den andre veien, eller hva du nå bryr deg om av «bagateller».. For selvom graviditet er en unntakstilstand og sikkert ikke slik hun er til vanlig, så er babyfasen også en unntakstilstand og småbarnsfasen kan være ganske unntakstilstand det også, så det er mange ting i livene deres fremover som vil sette dere på prøve. Så stikkordene er kjærlighet, raushet og ærlighet. Når du skal snakke med henne om ting du ikke liker at hun gjør, fokuser på hvordan det får deg til å føle, da er det veldig mye lettere å ta imot budskapet.. Lykke til😊

[Karmelia]

Når en er gravid er en proppfull av hormoner og en blir lettere emosjonell. En kan faktisk også feiltolke situasjoner. Hjernen endrer seg under graviditeten også. Nå vet jo ikke jeg hvordan hun var før graviditeten selvfølgelig, men ser for meg at graviditeten har påvirket en god del. Når det gjelder det angående at datteren din ville si det til andre så tipper jeg at følelsene tok overhånd. Det er vel hennes første graviditet? Det er ganske stort det å dele den med andre og hun følte vel kanskje at hun mistet litt kontrollen? At det ikke ble sånn hun hadde sett for seg? 

Tenker at løsningen blir å snakke sammen rolig.  Hva hun føler og hvordan hun opplever ting. Også kan du forklare hvordan du har opplevd det, på en rolig og fin måte. Understreke at du er der for henne.  Men at du blir litt usikker på hvordan du skal håndtere det. At du gjerne vil være der for henne best mulig.

Samtidig har jo også hun et ansvar for å kommunisere til deg. Og for å unnskylde om hun tråkker over streken. 

[Pentagon]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2026 den 8.02):

Ikke helt enig. Jeg har kramper i anus flere ganger i måneden, hele året. Jeg vil tørre å påstå at måten de utarter seg på og smertenivået kan sammenlignes med tortur og muligens seige rier som gradvis bygger seg opp helt til de slipper taket like sakte over 2 timer om gangen. Det er ren tortur og gjør meg helt grønnsak, og vrir meg på gulvet.

Dette er ikke en "jeg har det værre enn gravide kvinner kommentar" men et eksempel på at menn kan ha det jævlig de også.

Når det er sagt så er jeg enig i at TS selvsagt må stille opp for kvinnen, og det kan det godt hende han gjør, men vi må ikke glemme at enkelte gravide kvinner kan være ganske så urimelige også.

Anonymkode: 66018...4f3

Er det sånne skarpe smerter som om noen skjærer deg med en kniv der bak? Har det typisk kommet med en episode hard avføring? Er det vondt når du går på do, også noen timer etterpå? Høres ut som du har en fisur som kommer og går, du trenger Rectogesic salve, Vi-siblin i rolige faser 1-2 ganger om dagen for å få kontroll på avføringen din, og eventuelt lactulose blandet med 2-3 dråper laxoberal om kvelden hvis du er treg i magen. Husk å drikke masse vann. Og husk å bruk hanske når du smører rectogesic, kun mengde på størrelse med en ert er nødvendig, og det må litt inn i anus og smøres rundt. Man kan få hodepine i starten. Bare vent litt, det er mest intenst de første minuttene. Ta en Paracet, og det går seg til. Må brukes 2 ganger om dagen i 8 uker. Vedlikehold og unngå hard avføring er viktig, det kan sprekke opp igjen. Versågod, jeg sparte deg akkurat for en ubehagelig undersøkelse. Hilsen sykepleier på gastrokirurgisk. 
 

Har du lignende løsning til en kvinne som lager ett menneske og opplever voldsomme hormonelle svingninger og x antall smertetilstander? Foresten. Fisur er ganske vanlig at gravide får, fordi de blir forstoppet av graviditeten, de kan dessverre ikke få rectogesic fordi det påvirker fosteret..