Hva deler du av helseopplysninger overfor andre ?

[AnonymBruker]

I møte med personer i  nære relasjoner til som venner, arbeidskolega, slektsforhold  etc  er det vel  ikkje uvanleg å spørre hvordan det "står til"  ?

Har det siste året   følt på  svimmelhet  m/ balanseproblem  utan å finne en  diagnose  og ønsket å vera ærlig om det.  Tilbakemeldingen eg fikk da ein meddelte dette  til ein venn sjokkerte. Tilbakemeldingen ein fikk var at ein  måtte slutte og  "grammes " og vitner om mangel på empati, og synes det var ein no  uforskammet oppførsel.  

Har m.a forlengst fått diagnosert hørselskade med tidvis  ekstremt høy  øresus / tinnitus, og  svekket hørsel, og  nyttet høreapperater i mange år med  påfølgende  utfordringer med  kommunikasjon m/ mye  bakrunnstøy.  I  kommunikasjon  med andre  mennesker opplever ein ofte irritasjon/ missnøye når ein må spørre oppatt, og slengmerkninger som:  "hører du dårleg" ?. Kan du ikkje bare skru opp dine fordømte  høreapperater "så du hører hva eg sier".    

Anonymkode: e9d5f...1a9

[AnonymBruker]

Det kommer an på settingen. Jeg legger ikke ut i detaljer om min helse til kollegaer og perifere slektninger. Men kan gå mer inn på det når jeg prater med venner og nære familiemedlemmer.

Men passer samtidig også på at jeg ikke bare prater om sykdom, det blir fort slitsomt å høre på.

Anonymkode: 3bfcb...955

[kommodevaran]

Aner ikke hva det vil si å "grammes", men hvorvidt tilbakemeldingen fra vennen din var berettiget eller ei kommer helt an på hvor lang tid du brukte på å legge ut om tilstanden din og snakke om deg selv.

Når noen spør hvordan det står til går jeg ut fra at de ønsker et kort svar. Jeg gidder aldri å lyve, så kan f.eks. svare "Sliter mye med sykdom i det siste, så det tar jo på. Hvordan går det med deg?" Spør de videre får de svar på det de lurer på, men jeg legger aldri uoppfordret ut om meg og mitt i hver minste detalj, det er det ytterst få som er interesserte i å høre på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

I møte med personer i  nære relasjoner til som venner, arbeidskolega, slektsforhold  etc  er det vel  ikkje uvanleg å spørre hvordan det "står til"  ?

Har det siste året   følt på  svimmelhet  m/ balanseproblem  utan å finne en  diagnose  og ønsket å vera ærlig om det.  Tilbakemeldingen eg fikk da ein meddelte dette  til ein venn sjokkerte. Tilbakemeldingen ein fikk var at ein  måtte slutte og  "grammes " og vitner om mangel på empati, og synes det var ein no  uforskammet oppførsel.  

Har m.a forlengst fått diagnosert hørselskade med tidvis  ekstremt høy  øresus / tinnitus, og  svekket hørsel, og  nyttet høreapperater i mange år med  påfølgende  utfordringer med  kommunikasjon m/ mye  bakrunnstøy.  I  kommunikasjon  med andre  mennesker opplever ein ofte irritasjon/ missnøye når ein må spørre oppatt, og slengmerkninger som:  "hører du dårleg" ?. Kan du ikkje bare skru opp dine fordømte  høreapperater "så du hører hva eg sier".    

Anonymkode: e9d5f...1a9

Det har mye å si hvordan man kommuniserer det man strever med. Kanskje du kan ha nytte av dette kurset?

Anonymkode: ed7d0...fd3

[AnonymBruker]

Deler ikke mye. Kun "hverdagshelse" - som forkjølelse, vondt i hodet og slikt som man kan få ett par ganger i året.

Deler ikke at jeg har fått PTSD. Det orker jeg ikke

Anonymkode: 435f9...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

I møte med personer i  nære relasjoner til som venner, arbeidskolega, slektsforhold  etc  er det vel  ikkje uvanleg å spørre hvordan det "står til"  ?

Har det siste året   følt på  svimmelhet  m/ balanseproblem  utan å finne en  diagnose  og ønsket å vera ærlig om det.  Tilbakemeldingen eg fikk da ein meddelte dette  til ein venn sjokkerte. Tilbakemeldingen ein fikk var at ein  måtte slutte og  "grammes " og vitner om mangel på empati, og synes det var ein no  uforskammet oppførsel.  

Har m.a forlengst fått diagnosert hørselskade med tidvis  ekstremt høy  øresus / tinnitus, og  svekket hørsel, og  nyttet høreapperater i mange år med  påfølgende  utfordringer med  kommunikasjon m/ mye  bakrunnstøy.  I  kommunikasjon  med andre  mennesker opplever ein ofte irritasjon/ missnøye når ein må spørre oppatt, og slengmerkninger som:  "hører du dårleg" ?. Kan du ikkje bare skru opp dine fordømte  høreapperater "så du hører hva eg sier".    

Anonymkode: e9d5f...1a9

Jeg deler ikke ukritisk, men har testet vannet der det kan være nødvendig å dele. Jeg har kollegaer som klager hvis de ikke får vite noe, og samtidig klager hvis jeg velger å si noe.  Det samme med familie. Hvis venner hadde oppført seg sånn hadde de blitt holdt på en armlengdes avstand. Umulig å trå rett her.

Anonymkode: 8ed7d...2f7

[AnonymBruker]

Det er noen ganger vanskelig å vite hva man skal svare når noem spør "hvordan går det". Noen ganger forventes det bare lettbent småprat og man bør jo da si "jo takk, bare bra" uansett. Andre ganger så er det en annen setting og bedkommende er genuint interessert i å høre hvordan du faktisk har det.

Det er alle de situasjonene i mellom som kan være vanskelig å tolke. Det kommer helt an på hvem som spør, hvor det er, hvilken situasjon det er og hvem som er rundt. 

Bommer man på tolkingen av situasjonen kan man lett ende opp med å høres sytete ut når man forteller hvordan man faktisk har det til noen som bare mente å være høflige... eller man kan fornærme en nær venn som er genuint interessert når man ikke svarer ærlig når hun spør (den har jeg fått... hun spurte, jeg prøvde å være positiv og svarte "alt er bra!", men hun så at jeg løy og ble litt fornærmet. Men det løste seg jo når hun sa "det er ikke sant, er det vel?" og åpnet for et ærligere svar fra meg)

Men ja, hvis man fokuserer på det som er negativt og snakker overdrevent mye/lenge om ting som plager en, kan man bli sett på som sytete.

Anonymkode: 716a2...f41

[AnonymBruker]

Noen tåler jo ikke at man nevner sykdom eller skade overhode uten å mene man grammes (klager/syter/sutrer), andre er interessert i helseinformasjon for sladderens del og noen ytterst få er genuint interessert i folks ve og vel.

Jeg deler minst mulig til alle sammen uansett. Om det er helt åpenbart så nevner jeg det kort for ordensskyld men jeg nevner aldri detaljer eller hvordan det kjennes og er. Holder meg til fakta og korte svar.

Anonymkode: b9cab...827

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvem, og setting.

Standardsvaret når det er sporadiske treff og slik er "det går fint". 

Samme om det er en hyggelig sammenkomst, flere mennesker, stemningen er god. Da snakker jeg heller om hvor fint det og det er. 

Til nære venninner og nære kollegaer er jeg ganske ærlig, litt avhengig av hvem de er i relasjon til meg. Noen er bedre samtalepartnere med problemer enn andre. 

Uansett situasjon - hele trikset er jo å "føle på rommet" og tilpasse seg. 

Anonymkode: 56172...dd4

[K.B.]

Minst mulig.

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I møte med personer i  nære relasjoner til som venner, arbeidskolega, slektsforhold  etc  er det vel  ikkje uvanleg å spørre hvordan det "står til"  ?

Har det siste året   følt på  svimmelhet  m/ balanseproblem  utan å finne en  diagnose  og ønsket å vera ærlig om det.  Tilbakemeldingen eg fikk da ein meddelte dette  til ein venn sjokkerte. Tilbakemeldingen ein fikk var at ein  måtte slutte og  "grammes " og vitner om mangel på empati, og synes det var ein no  uforskammet oppførsel.  

Har m.a forlengst fått diagnosert hørselskade med tidvis  ekstremt høy  øresus / tinnitus, og  svekket hørsel, og  nyttet høreapperater i mange år med  påfølgende  utfordringer med  kommunikasjon m/ mye  bakrunnstøy.  I  kommunikasjon  med andre  mennesker opplever ein ofte irritasjon/ missnøye når ein må spørre oppatt, og slengmerkninger som:  "hører du dårleg" ?. Kan du ikkje bare skru opp dine fordømte  høreapperater "så du hører hva eg sier".    

Anonymkode: e9d5f...1a9

Kontekst har litt å si? 

«Hvordan står det til?» kan være en overfladisk høflighetsfrase, hvis man er hjemme til jul og treffer gamle kjente på butikken. 

Da er det lurt å svare lettbeint og kort.
Det er ikke tidspunktet å brette ut om innvendige hemoroider, sure oppstøt, tømming av ørevoks, krangel med NAV, osv. 

Hvis en nær venn spør deg under en fortrolig samtale om «Hvordan har du det, egentlig?» 

Da er det bare å dele i vei (innenfor rimelighetens grenser)

[AnonymBruker]

Jeg er ganske åpen om ting, har aldri opplevd at noen blir støtt av at jeg deler. Har ei venninne som er veldig ‘privat’ av seg men ellers er de fleste i kretsen av venner og bekjente som meg. Vi er 35 år, kanskje er de eldre mer private? 

Uansett sjukt å reagere med annet enn ren støtte om noen forteller om helseproblemer, samme om det er en lang og kjedelig historie eller hva. 

Anonymkode: 29ca1...301

[Daria]

Tid, sted, anledning og hvem som spør har alt å si. Jeg har blitt kronisk syk og ufør i løpet av de siste årene og deler det jeg tror andre trenger og/eller ønsker (eller tåler) å vite der og da. Nære venner vet mye, andre rundt meg vet det viktigste og perifere bekjente svært lite, og det blir uansett bare et samtaleemne når det trengs eller de spør direkte og faktisk vil vite. Treffer jeg gamle kjente i forbifarten og de spør hvordan det, svarer jeg som regel en variant av av det går bra - det er en ren høflighetsfrase og ingen av oss har interesse av noe mer.

[AnonymBruker]

kommodevaran skrev (31 minutter siden):

Aner ikke hva det vil si å "grammes", men hvorvidt tilbakemeldingen fra vennen din var berettiget eller ei kommer helt an på hvor lang tid du brukte på å legge ut om tilstanden din og snakke om deg selv.

Når noen spør hvordan det står til går jeg ut fra at de ønsker et kort svar. Jeg gidder aldri å lyve, så kan f.eks. svare "Sliter mye med sykdom i det siste, så det tar jo på. Hvordan går det med deg?" Spør de videre får de svar på det de lurer på, men jeg legger aldri uoppfordret ut om meg og mitt i hver minste detalj, det er det ytterst få som er interesserte i å høre på.

Å "grammes" handler om å klage over egen sykdom, og kanskje iden hensikt å få medlidenhet. Maneg  er reserverte  å meddele andre over egen sykdomshistore, og det har de kanskje god grunn til.  Har ein vert borte fra jobben (sykmeldt) her ein bestandig vert åpen om sykdomsbilde overfor nære arbeidsskolegaer, og det har vert igjennsidig.   

Det at en rekke  kjendiser etterhvert har vert åpne om egen sykdom, og  blir vel ofte oppfattet som  positivt.?

Vår egen kronprisesse har nyleg  m.a vert åpen om egen sykdom, og er vel langt  bedre det en at spekulasjoner surrer rundt  og en  " fjør blir til mange høns" ?

Anonymkode: e9d5f...1a9

[AnonymBruker]

Ingenting, kun med helsepersonell. Viktigste jeg har lært meg som kronisk syk.

 

Anonymkode: 8fa86...341

[katties]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det har mye å si hvordan man kommuniserer det man strever med. Kanskje du kan ha nytte av dette kurset?

Anonymkode: ed7d0...fd3

Tja... jeg har kollegaer som legger ut om ganske mye. Jeg tror at når folk gjør det så har de et behov for å kunne snakke med noen, så jeg ønsker ikke å dømme de. Hvis man har det å snakke om sykdom som en ting man ofte gjør så synes jeg det blir litt slitsomt. Ja, jeg forstår at man sliter, men man trenger ikke fortelle om det i hver eneste samtale vi har - det er fint å faktisk snakke om noe annet også, for ellers så blir identiteten til personen "h*n som er syk" (nesten alltid: hUn). 

[AnonymBruker]

Jeg forteller litt til venner eller kollegaer hvis vi kommer inn på tema av en eller annen grunn, ellers ikke. Det er jo ikke ofte man kommer inn på tema, så da blir det veldig sjeldent at det snakkes noe om. Går ikke i dybden med mindre det er noen jeg kjenner veldig godt, nær familie, samboer.

Å snakke om fordømte høreapparater og bli irritert når noen ikke hører synes jeg ikke er ok. Virker som en ufyselig person. Må du ha noe med dette mennesket å gjøre?

Anonymkode: 724ae...a99

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å dele og å traume-dumpe eller diagnose-dumpe. Man må sikre seg samtykke før man kan dele noe som kan gjøre andre ubekvemme. Og det innebærer å sikre seg at de vet at spørsmål som «står til?» kan ha et ubehagelig svar. Og la dem trekke spørsmålet.

Jeg deler åpent om mine egne diagnoser (barns diagnoser tilhører dem selv, og de må ta avgjørelsen om å dele - eller ikke dele - når de selv er gamle nok til å forstå konsekvensene). 

Men det at jeg er åpen betyr ikke at jeg snakker mye om dem. Min hovedregel er at sykdom aldri nevnes i blandet lag (festligheter der mennesker du ikke kjenner er til stede), aldri ved matbordet eller i høytidelig setting (dåp, konfirmasjon, bursdager etc handler om feiringen, ikke om noens helse) og utenom de settingene bør man som dannet menneske maks nevne sin helse til samme person 1-2 ganger i året. (Og selv maks tenke på den 1-2 ganger i måneden, særlig viktig som regler om dette er kronisk. Nevner noen sin helse månedlig eller ukentlig starter man aktivt unngå dem)

Med de rammene så har jeg aldri fra normalfungerende mennesker møtt negativ respons. Fra dysfunksjonelle mennesker forventer man jo ikke konstruktiv respons, så de utgår (man deler heller intet med dem, men kan ikke unngå at ting likevel potensielt deles videre). De er typisk slekt eller venners slekt. Og eksisterer et sted i periferien av ens omgangskrets, der de er til bry og ulempe.

Anonymkode: f7088...e66

[AnonymBruker]

katties skrev (1 minutt siden):

Tja... jeg har kollegaer som legger ut om ganske mye. Jeg tror at når folk gjør det så har de et behov for å kunne snakke med noen, så jeg ønsker ikke å dømme de. Hvis man har det å snakke om sykdom som en ting man ofte gjør så synes jeg det blir litt slitsomt. Ja, jeg forstår at man sliter, men man trenger ikke fortelle om det i hver eneste samtale vi har - det er fint å faktisk snakke om noe annet også, for ellers så blir identiteten til personen "h*n som er syk" (nesten alltid: hUn). 

Mange har vert råka av sesonginfluensa i høst med påfølgende endre sykdomer, og sykehusene har hatt stor pågang av syke mennesker.  Pandemien endret nok mange sin holdning i å dele sin sykdomshistorie med andre.   Når ein bor i eit igjennomsiktig distrikt så deles ofte  info av pårørende. både internt og eksternt . Når ein kommer hjem fra sykehuset har infoen spredd seg forlengst og mange  spørr av ren nysgjerrighet, og andre spør av andre årsaker  "hvordan står det til ".  Vi blir alle råka av sykdomer før eller sidan, og det kan vera ymse årsaker til det, og handler ofte om livsstilsykdomer. 

Til tross for at det oppfordres til større åpenhet m.a. omkring psykiske sykdomer som kan ha sitt utspring i individuelle årsaker, og  råker ein stor del av befolkningen er det  fortsatt mye tabubelagd.  Personleg synes eg det er heilt greitt å dele sykdomshistore med andre bekjente, og venner utan at ein behøver en slags sykliggjøring.  

Anonymkode: e9d5f...1a9

[katties]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange har vert råka av sesonginfluensa i høst med påfølgende endre sykdomer, og sykehusene har hatt stor pågang av syke mennesker.  Pandemien endret nok mange sin holdning i å dele sin sykdomshistorie med andre.   Når ein bor i eit igjennomsiktig distrikt så deles ofte  info av pårørende. både internt og eksternt . Når ein kommer hjem fra sykehuset har infoen spredd seg forlengst og mange  spørr av ren nysgjerrighet, og andre spør av andre årsaker  "hvordan står det til ".  Vi blir alle råka av sykdomer før eller sidan, og det kan vera ymse årsaker til det, og handler ofte om livsstilsykdomer. 

Til tross for at det oppfordres til større åpenhet m.a. omkring psykiske sykdomer som kan ha sitt utspring i individuelle årsaker, og  råker ein stor del av befolkningen er det  fortsatt mye tabubelagd.  Personleg synes eg det er heilt greitt å dele sykdomshistore med andre bekjente, og venner utan at ein behøver en slags sykliggjøring.  

Anonymkode: e9d5f...1a9

Det er ikke snakk om sykeliggjøring, men jeg mener det er noe galt når folk nesten utelukkende snakker om sykdom, eller klarer å flette det inn i en samtale på en eller annen måte. Jeg har sett virkelig syke folk som omtrent ikke prater om sin tilstand og kun prøver å være positive ift at kanske de klarer ting. Hvis jeg plutselig kjenner at noen sliter med noe, så spør jeg. Sendte nylig en kollega til lege for en sykemelding da jeg kjente at noe ikke var som vanlig; vi snakket og kom frem til at hun burde ikke presse seg slik hun gjør. Jeg er en av dem som både deler og hører om veldig mye fra andre (folk har en tendens til å fortelle meg ganske så personlige ting av en eller annen grunn), men noen personer lager en personlighet ut av sykdommene sine, og da er det for mye.

Endret 4. januar av katties