Sinne vs temperament vs uakseptabel oppførsel ?

[AnonymBruker]

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket sinne/utagering i særlig grad. Dvs det er selvsagt lov å bli sint, men utagering og krangling synes jeg ikke er ok.

Samboer og jeg har vært sammen, og bodd sammen, i over 20 år og aldri utagert. Vi har vært såret, sure og sinte noen ganger, men da har vi alltid ventet til de sterke følelsene har gått over før vi har pratet sammen. Nettopp for å unngå eskalering og krangling når vi begge er for emosjonelle til å ha en konstruktiv diskusjon.

Når vi begge har roet oss på hver vår kant, så setter vi oss ned og prater om det som laget konflikten.

Jeg hadde mistrivdes med masse krangling og utagering i forholdet.

Anonymkode: ea8b5...303

[AnonymBruker]

Alt annet enn normale diskusjoner med innestemme er helt uaktuelt og er blitt formidlet. Til nød kan jeg godta hevet stemme om noe er fryktelig off eller av enorm betydning.

Aggresjon, fysiske hendelser, skriking og brøling, silent treatment og lignende er ekspressbillett ut herfra.

Jeg er blitt voksen og setter mine egne grenser for hvordan jeg vil ha miljøet rundt meg.

Anonymkode: fa60d...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

Jeg kjenner et tidligere par der de oppførte seg veldig dårlig begge to. Mot hverandre og den ene klarte ikke alltid å styre seg helt med barna heller (verbalt oppfarende). Det var fordi de to trigget hverandre ekstremt mye. Så snart det var slutt stanset oppførselen. Hvordan er forholdet deres?

Anonymkode: 91452...796

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg kjenner et tidligere par der de oppførte seg veldig dårlig begge to. Mot hverandre og den ene klarte ikke alltid å styre seg helt med barna heller (verbalt oppfarende). Det var fordi de to trigget hverandre ekstremt mye. Så snart det var slutt stanset oppførselen. Hvordan er forholdet deres?

Anonymkode: 91452...796

Jeg er trådstarter. Jeg er rolig og sindig, men ender ofte opp med å høre hennes argumentasjon, og ta skylden for å roe situasjonen. Jeg har flere ganger bedt om unnskyldning for ting jeg mener jeg ikke har gjort, men hvor hun argumenterer så bra at jeg der og da blir forvirret. Jeg innser også at jeg beskytter henne ved å be barna oppføre seg for at hun ikke skal bli sint. Jeg  jobber aktivt med barnas oppførsel, ikke for at de skal bli flinke, men for å unngå mors plutselige raseri / sinne

Jeg innser også at jeg bruker opp livet mitt på å tilpasse meg hennes ønsker og behov for å unngå situasjoner der hun er misfornøyd fordi hun da blir vanskelig og krevende

Anonymkode: e32ab...094

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, med en del temperament, og sliter med pms. 

Det er ikke akseptabelt å ta det ut på mannen. Jeg klarer jo søren meg å klappe igjen på jobb, og ellers i livet, så da klarer jeg også å beherske meg på hjemmebane. Til en viss grad. 

Så - det hender det bobler over. Og at jeg smeller litt. Vi har snakket godt om det, han forstår hvor det kommer fra, og er roen selv - i stedet for å eskalere. Jeg har aldri brukt stygge ord, jeg har aldri skreket. Men kan komme med en liten tirade om hvor idiotisk eller tankeløst noe er. (ALDRI foran barn) 

Jeg setter pris på at han gir meg litt rom og tålmodighet når jeg er urimelig. Og jeg beklager, og viser takknemlighet, når jeg forstår at jeg har overreagert. 

Anonymkode: 15be4...f47

[AnonymBruker]

Jeg aksepteter ikke premisset om at krangler og sinne er normal omgangsform. Irritasjon, frustrasjon, oppgitthet, ja, men jeg forventer at voksne mennesker i hovedsak kan kommunisere om vanlige ting. 

En partner med stadige sinneutbrudd hadde vært fullstendig uaktuelt, uansett hva det ble begrunnet med. Jeg er i den andre enden av skalaen og takler ikke sinne, hverken å gi uttrykk for mitt eget eller å håndtere andres (også når det ikke er rettet mot meg), og ville vært konstant redd og utrygg i et sånt forhold. 

Anonymkode: b64cb...af7

[AnonymBruker]

Hadde en slik eks, hadde skikkelig problemer med sinnemestring, og hun tok null ansvar for hennes handlinger, for var jo min feil at hun ble sint.. Skulle ikke mer til enn at jeg sa noe som hun tolket som galt, så gikk den varme kvinnen til å bli kald, frekk, ufølsom og generelt respektløs 

Men hun har rett i en ting TS, dette er en del av personligheten, og det er derfor ekstremt liten sjanse for at hun vil forandre seg 

Anonymkode: 4b03e...985

[AnonymBruker]

Jeg er voksen kvinne og har temperament. Kan lett bli sint og oppfarende, sier fort fra til folk hvis jeg ser urett. Ofte på impuls. Men jeg er en rettferdig person og jeg sier unnskyld hvis jeg har hevet stemmen urimelig for barna. Jeg er singel og trives som singel. Jeg er glad noen nevner silent treatment i tråden. Det er også en form for aggresjon som kan være like skadelig som kjefting. Når det er snakk om hvor mye man skal tåle, mener jeg vi ikke skal tåle mye av disse tingene. Det er viktig for barna å se vi oppfører oss. Når jeg er urimelig som sagt, så sier jeg unnskyld og forklarer at vi må alle i huset jobbe for å snakke pent til hverandre. Alle mennesker gjør feil i hverdagen men da må vi innse og reparere. Syns du skal snakke med henne om hun er enig i dette. Hvis hun ikke er enig er det kanskje en deal breaker? 

Anonymkode: 15f25...2a9

[Grüner]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

En kan ikke unnskylde dårlig atferd med at det er bare ens personlighet. Mulig det er sånn en er, men det er likevel ingen unnskyldning. En må selv ta ansvar for sine handlinger og er en så aggressiv at andre ser på det som et problem, ja, da må en jobbe med seg selv for å forbedre seg, og om nødvendig starte i terapi. 

[AnonymBruker]

Skrev du ikke nettopp en slik tråd?

Anonymkode: 1c285...48d

[AnonymBruker]

Min eks gikk fra å være tålmodig til å bli en hissigpropp. Hovedsaklig fordi han ikke var lykkelig i forholdet fordi jeg hadde sjekket ut mentalt. Forståelig nok, sånn sett. Resultatet ble dessverre at han tok det ut over barna i tillegg til meg. Jeg brydde meg ikke der og da om han skrek til meg, men når han skrek til barna og nektet å be om unnskyldning fordi han mente at han ikke hadde gjort noe galt, gikk jeg i håp om at han skulle mildne når jeg ikke var tilstede. Før det ble jeg for å kunne plukke opp barna etter han ble sinna og kjeftet på dem. Jeg innså at dette ikke var bærekraftig for noen av oss. Det er bedre nå, men han er fremdeles sint på meg og kjefter på meg støtt og stadig. Jeg ser i ettertid hvor mye det har påvirket meg, og kroppen min reagerer kraftig når han hever stemmen til meg nå. Konsekvensene av å ha sinte mennesker i sin nærhet er mye større enn man tror. Om hun ikke engang innser at hun er sint, trenger hun profesjonell hjelp. Jeg hadde satt hardt mot hard: enten hjelp, eller skilsmisse. Kanskje hun da våkner og innser at hun har et problem.

Anonymkode: b5d0e...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

Helt ærlig må det være mer bak her enn du sier! Kan det være en som står ned alt alene i hus og hjem? Mat,planlegging,julegaveinnkjøp,julepynting,organsiering,husarbeid osv og bare blir tatt for gitt? Avvist i sengen? Kan være mye bak.. om hun står med mye gjennom måneden hele tiden kan pms bli forsterket. Når hun blir sint, trakker du på henne elelr gir henne en klem å prøver å forstå hva som kan ligge bak? Mange kvinner kan feks ta opp de samme tingene gang på gang på gang med partneren sin uten at de forstår det! Føler seg kanskje usett,elsket,uønsket,som en hushjelp og ikke en kone? 

Sånn eller så er det ikke greit å være bitch.. Men noe skurrer her. Hva er det du ikke sier? Må være en grunn til hun er sånn? Sliter hun med ting? 

Anonymkode: 7794c...9cc

[AnonymBruker]

Ingenting er mer ødeleggende for et forhold enn aggresjon. Det kverner før eller siden istykker relasjonen, uansett hvor mange lyspunkter som ellers finnes.

Anonymkode: cd4cf...16e

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

Jeg synes det er urimelig å forvente at du skal ta ansvar for hennes følelsesregulering. Dette må hun ta ansvar for selv. 

Å gi emosjonell støtte blir noe annet. Det kan gjøres både non-verbalt og verbalt. 

Jeg har mye erfaring med utagerende adferd hos barn. Når barn har det vanskelig, så er de ikke istand til å regulere følelsene sine adekvat i forhold til sine impulser med tanke på impulskontroll.

Dette kan også gjelde voksne. Emosjoner påvirker og absorberer.

Det er svært viktig at barn får ut disse følelsene, og at man tåler å stå i denne emosjonelle belastningen som forelder. 

Det kan skape trygghet, og på sikt mer harmoniske barn som har det bedre med seg selv. 

Klarer ikke de voksne å ta ansvar for seg selv, så kan man faktisk ikke forvente det av barn heller. 

Vis at du er en leder de kan se opp til, beundre, få respekt for og ha lyst til å følge. 

Da kommer du veldig langt.

Grensesetting er ekstremt viktig, for grenser kan skape trygghet.

Så må man være god på å tilpasse grensene etter barnas emosjonelle modenhet og utvikling. 

Det er det som kan skape minst frustrasjon.

Alt har en sammenheng, og man påvirker hverandre gjensidig.

Det er det veldig viktig å være oppmerksom på. 

Håper dette hjalp litt i forhold til det du lurte på. 

Endret 30. desember 2025 av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

Det er ikke sinnet i seg selv som er problemet, men måten hun uttrykker det på og håndterer det. Hun har sikkert ikke lært at hennes sinne er hennes ansvar og at dette må håndteres på en måte som ikke oppleves skremmende og belastende for omgivelsene. Blir du eller andre rundt henne utsatt for vold?

Hva er vold:

Brøyting,utskjelling, bruk av stygge og nedsettende ord.

Kasting eller ødelegging av gjenstander

Stadige trusler 

Alle fysiske angrep: kasting av ting på person, dyktig, slag, spark, kloring, klyping, ørefik etc.

Det er uansett noe hun må jobbe med. Jeg ville krevd sinnemestringskurs.

Anonymkode: db7a5...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt ærlig må det være mer bak her enn du sier! Kan det være en som står ned alt alene i hus og hjem? Mat,planlegging,julegaveinnkjøp,julepynting,organsiering,husarbeid osv og bare blir tatt for gitt? Avvist i sengen? Kan være mye bak.. om hun står med mye gjennom måneden hele tiden kan pms bli forsterket. Når hun blir sint, trakker du på henne elelr gir henne en klem å prøver å forstå hva som kan ligge bak? Mange kvinner kan feks ta opp de samme tingene gang på gang på gang med partneren sin uten at de forstår det! Føler seg kanskje usett,elsket,uønsket,som en hushjelp og ikke en kone? 

Sånn eller så er det ikke greit å være bitch.. Men noe skurrer her. Hva er det du ikke sier? Må være en grunn til hun er sånn? Sliter hun med ting? 

Anonymkode: 7794c...9cc

Så en dame kan bare ikke være en drittsekk uten at en mann har trigget henne? Hva er det med dere kvinnfolk her inne på kg? Jeg blir heilt flau av å være dame selv. Det er klart det finst flust i kjipe hissige megger, uten at det er mannen som har manet det frem. 

Herregud! 

Anonymkode: ebb3e...bc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er trådstarter. Jeg er rolig og sindig, men ender ofte opp med å høre hennes argumentasjon, og ta skylden for å roe situasjonen. Jeg har flere ganger bedt om unnskyldning for ting jeg mener jeg ikke har gjort, men hvor hun argumenterer så bra at jeg der og da blir forvirret. Jeg innser også at jeg beskytter henne ved å be barna oppføre seg for at hun ikke skal bli sint. Jeg  jobber aktivt med barnas oppførsel, ikke for at de skal bli flinke, men for å unngå mors plutselige raseri / sinne

Jeg innser også at jeg bruker opp livet mitt på å tilpasse meg hennes ønsker og behov for å unngå situasjoner der hun er misfornøyd fordi hun da blir vanskelig og krevende

Anonymkode: e32ab...094

Høres ut som du burde komme deg vekk fra forholdet før du blir så ødelagt at du ikke våger ha nære relasjoner igjen. Du burde skaffe time med familievernkontoret for å ta opp problemene med hennes uforutsigbare oppførsel slik at de kan hjelpe henne, dette går kraftig ut over barna uten at det synes. De kommer til å ha utfordringer med relasjoner senere i livet fordi de har vært vitne og kanskje offer for dette. Jeg hadde selv slik far og en mor som resignerte helt. Har hatt mange kompliserte problemer med relasjoner fordi jeg hadde en far som var oppfarende og en mor som var emosjonelt utilgjengelig. 

Du burde komme deg vekk men det betyr barnefordeling. Er ikke vanskelig å få 50/50 men det betyr også at barna er alene med henne. Men du kan ikke utslette deg selv, bare følge opp med familievernkontoret og evt. barnevernet dersom du mener det er nødvendig. 

Anonymkode: 91452...796

[AnonymBruker]

Mye subjektivitet i dette. Min mann hadde aldri akseptert å bli snakket til slik vi i min familie snakker til hverandre.  Vi er høylytte, direkte og pakker ingenting inn. I min familie tar ikke folk seg nær av dette og tåler det uten å anse det som krangling el. Hadde noen snakket slik i min manns familie hadde de nok følt seg kjeftet på.

Men bor man med noen må man bli enige om hva som er ok sammen. 

Anonymkode: 50f8e...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Mye subjektivitet i dette. Min mann hadde aldri akseptert å bli snakket til slik vi i min familie snakker til hverandre.  Vi er høylytte, direkte og pakker ingenting inn. I min familie tar ikke folk seg nær av dette og tåler det uten å anse det som krangling el. Hadde noen snakket slik i min manns familie hadde de nok følt seg kjeftet på.

Men bor man med noen må man bli enige om hva som er ok sammen. 

Anonymkode: 50f8e...083

Veldig enig i dette. Var sånn med min X også. Veldig rolig og holdt også på med silent treatment i flere dager. Mens jeg er mere konfronterende og høylytt. Han oppfattet aggressivitet helt anderledes enn meg. Vanskelig å svare ts mer enn generelt uten konkrete eksempler på hendelser. Man oppfatter ting så ulikt. Vi klarer ikke å lese oss til hvor aggressiv hun er uten eksempler. 

Anonymkode: 15f25...2a9