Lider vi alle av hetero-pessisme?

[AnonymBruker]

Jeg er en mann som både har blitt avvist og selv har avvist, og har nok minst like høye standarder som det kvinner ofte sies å ha. Det er noen endringer i tiden som gjør pardannelse mer utfordrende, og at vi alle sitter med nesen i hver vår smarttelefon både i det offentlige og private rom er en hypotese som er lansert, og som jeg håper forskningen kan utforske nærmere. Men jeg spør retorisk: kan en mann stå frem og si at han bare savner helt vanlig emosjonell nærhet, uten å bli beskyldt for å være en av de innpåslitne mennene som har trakassert en kvinne i en bar eller på nattbussen? Sist gang en ung mann prøvde, fikk han en kollektiv respons gjennom en kampanje i sosiale medier som het #villebaresnakkelitt . Jeg forstår og respekterer bakgrunnen for motkampanjen, men det var ikke et svar på det som ble tatt opp av denne mannen som kanskje var ufrivillig singel, men som ikke antydet at han "fortjente sex".

Det er ingen rettighet å "få sex". Men ellers så tror jeg for mange, blant annet en del trådstartere her på KG, for raskt får incel-kortet mot seg, mens det de egentlig uttrykker er en forståelig hetero-pessisme: det er mange medieoppslag om at vi er rekordmange single, om unge (både kvinner og menn) som sliter med å finne seg fast partner og at det (visstnok) er vanlig med kortvarige forhold for sexens skyld. Det blir en slags selvoppfyllende profeti, der det nærmest er sosialt forventet at romanse skal uttrykkes gjennom en app, heller enn å møtes i den virkelige verden, om det så er på jobb, på dans, på treningssenteret eller på bussen (men helst på dagbussen).

Så hva sier vi KG, finnes det en vei ned fra rekord i antall single og tilbake til romantiske relasjoner, kanskje utenfor datingappene, for alle oss som bare drømmer om noe helt menneskelig: kjærlighet? 

Anonymkode: 42f31...e79

[Gaia]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er en mann som både har blitt avvist og selv har avvist, og har nok minst like høye standarder som det kvinner ofte sies å ha. Det er noen endringer i tiden som gjør pardannelse mer utfordrende, og at vi alle sitter med nesen i hver vår smarttelefon både i det offentlige og private rom er en hypotese som er lansert, og som jeg håper forskningen kan utforske nærmere. Men jeg spør retorisk: kan en mann stå frem og si at han bare savner helt vanlig emosjonell nærhet, uten å bli beskyldt for å være en av de innpåslitne mennene som har trakassert en kvinne i en bar eller på nattbussen? Sist gang en ung mann prøvde, fikk han en kollektiv respons gjennom en kampanje i sosiale medier som het #villebaresnakkelitt . Jeg forstår og respekterer bakgrunnen for motkampanjen, men det var ikke et svar på det som ble tatt opp av denne mannen som kanskje var ufrivillig singel, men som ikke antydet at han "fortjente sex".

Det er ingen rettighet å "få sex". Men ellers så tror jeg for mange, blant annet en del trådstartere her på KG, for raskt får incel-kortet mot seg, mens det de egentlig uttrykker er en forståelig hetero-pessisme: det er mange medieoppslag om at vi er rekordmange single, om unge (både kvinner og menn) som sliter med å finne seg fast partner og at det (visstnok) er vanlig med kortvarige forhold for sexens skyld. Det blir en slags selvoppfyllende profeti, der det nærmest er sosialt forventet at romanse skal uttrykkes gjennom en app, heller enn å møtes i den virkelige verden, om det så er på jobb, på dans, på treningssenteret eller på bussen (men helst på dagbussen).

Så hva sier vi KG, finnes det en vei ned fra rekord i antall single og tilbake til romantiske relasjoner, kanskje utenfor datingappene, for alle oss som bare drømmer om noe helt menneskelig: kjærlighet? 

Anonymkode: 42f31...e79

Så klart kan en mann nærme seg en kvinne uten å bli beskyldt for å være både innpåsliten og pågående. Man må bare ha en litt mer forsiktig tilnærming enn hva enkelte normalt har. Lese rommet, for å si det sånn. 

Hva skjedde med det å bli kjent før man prøver seg på noe? Gi noen telefonnummeret sitt? Spør om å møtes dagen etter eller avtale en date? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men jeg spør retorisk: kan en mann stå frem og si at han bare savner helt vanlig emosjonell nærhet, uten å bli beskyldt for å være en av de innpåslitne mennene som har trakassert en kvinne i en bar eller på nattbussen? Sist gang en ung mann prøvde, fikk han en kollektiv respons gjennom en kampanje i sosiale medier som het #villebaresnakkelitt .

Anonymkode: 42f31...e79

Du kan selvsagt si at du savner emosjonell nærhet, men det er jo ikke noe man sier til en dame på nattbussen. 

Anonymkode: 4eb38...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du kan selvsagt si at du savner emosjonell nærhet, men det er jo ikke noe man sier til en dame på nattbussen. 

Anonymkode: 4eb38...441

Jeg prøvde å rette fokus mot om det er noe kulturelt som har oppstått de siste 10-20 årene (les: Introduksjon av datingapper) som gjør at terskelen for å si at man savner emosjonell nærhet (eller i første omgang: bare ønsker å bli bedre kjent) har blitt høyere. Jeg etterspør ikke hvordan dette gjøres, men om vi føler det upassende å nærme oss hverandre utenfor datingappene. 

Anonymkode: 42f31...e79

[Gaia]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøvde å rette fokus mot om det er noe kulturelt som har oppstått de siste 10-20 årene (les: Introduksjon av datingapper) som gjør at terskelen for å si at man savner emosjonell nærhet (eller i første omgang: bare ønsker å bli bedre kjent) har blitt høyere. Jeg etterspør ikke hvordan dette gjøres, men om vi føler det upassende å nærme oss hverandre utenfor datingappene. 

Anonymkode: 42f31...e79

Jeg tror du er inne på noe. Vi er blitt reddere for å drite på draget og bare ta sjansen på å bli kjent. Må ha bekreftelse fra den andre parten før man møtes. 

[AnonymBruker]

Gaia skrev (8 timer siden):

Jeg tror du er inne på noe. Vi er blitt reddere for å drite på draget og bare ta sjansen på å bli kjent. Må ha bekreftelse fra den andre parten før man møtes. 

Jeg har alltid vært redd for å drite på draget. Derfor var jeg veldig sen med å få første kjæreste. Full var jeg og, og husker ikke helt hvordan det kom i gang en gang. Tror hun plutselig satt på fanget, ergo det var hun som tok initiativet.

En annen gang var det venninne av kjæresten til kollega som ba meg hjem til henne. 

Men dette er 25 år siden. Nå er jeg verken på fester hvor de fleste er single, eller har opplevd anstøt på omtrent like lang tid.

Jeg merker jo at enkelte gir meg blikk som er lenger og annerledes, men det er det. Aner ikke hva de legger i det, mest sannsynlig ingenting.

Anonymkode: d445e...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en mann som både har blitt avvist og selv har avvist, og har nok minst like høye standarder som det kvinner ofte sies å ha. Det er noen endringer i tiden som gjør pardannelse mer utfordrende, og at vi alle sitter med nesen i hver vår smarttelefon både i det offentlige og private rom er en hypotese som er lansert, og som jeg håper forskningen kan utforske nærmere. Men jeg spør retorisk: kan en mann stå frem og si at han bare savner helt vanlig emosjonell nærhet, uten å bli beskyldt for å være en av de innpåslitne mennene som har trakassert en kvinne i en bar eller på nattbussen? Sist gang en ung mann prøvde, fikk han en kollektiv respons gjennom en kampanje i sosiale medier som het #villebaresnakkelitt . Jeg forstår og respekterer bakgrunnen for motkampanjen, men det var ikke et svar på det som ble tatt opp av denne mannen som kanskje var ufrivillig singel, men som ikke antydet at han "fortjente sex".

Det er ingen rettighet å "få sex". Men ellers så tror jeg for mange, blant annet en del trådstartere her på KG, for raskt får incel-kortet mot seg, mens det de egentlig uttrykker er en forståelig hetero-pessisme: det er mange medieoppslag om at vi er rekordmange single, om unge (både kvinner og menn) som sliter med å finne seg fast partner og at det (visstnok) er vanlig med kortvarige forhold for sexens skyld. Det blir en slags selvoppfyllende profeti, der det nærmest er sosialt forventet at romanse skal uttrykkes gjennom en app, heller enn å møtes i den virkelige verden, om det så er på jobb, på dans, på treningssenteret eller på bussen (men helst på dagbussen).

Så hva sier vi KG, finnes det en vei ned fra rekord i antall single og tilbake til romantiske relasjoner, kanskje utenfor datingappene, for alle oss som bare drømmer om noe helt menneskelig: kjærlighet? 

Anonymkode: 42f31...e79

Leste noen få setninger og skjønte at du er samme mann som nylig lagde den andre tråden i singelliv og dating. Stemmer? 

Anonymkode: 32517...6ab

[Lorian]

Når behovet for å få barn og befolke verden gradvis forsvinner, så forsvinner også behovet for å være i ett parforhold. Slik blir vi flere og flere single over hele verden.

Behovet for nærhet er der fremdeles, men det vil bli mindre av det når vi tilbringer mer tid alene enn i parforhold. Det er ingenting som tyder på at denne trenden er i ferd med å snu.

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Leste noen få setninger og skjønte at du er samme mann som nylig lagde den andre tråden i singelliv og dating. Stemmer? 

Anonymkode: 32517...6ab

Veldig likt iallefall 

[AnonymBruker]

Det er både kvinner og menn som føler det på denne måten, mennesker som av ulike årsaker ikke har lykkes med å finne en likemann og føler seg mislykket. Noen burde ta intiativ til et slags sosialt felleskap, gjerne en singelgruppe, der likesinnede kan møtes, dele erfaringer og kanskje vil det utvikle seg kjærlighet?
 

I tilfelle noen tror jeg oppfordrer til en vanlig singelgruppe, som det allerede eksisterer flere av, så er dette feil. Det bør åpnes for en singelgruppe for de som ikke lykkes i de ordinære singelgruppene. Hvis man aldri blir valgt, eller blir avvist hele tiden, så leter man feil plass. Kanskje det da er bedre å møte andre som opplever det samme. 
 

Som selvvalgt singel er jeg lei av å bli satt inn i statistikken om antallet single, som om det er en krise som må løses. Jeg vil være singel, og når jeg finner en mann som jeg vil være i et forhold med, så gjør jeg det. For øyeblikket bruker jeg tiden på jobb, barn, og venner av begge kjønn. 

Anonymkode: f8441...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg prøvde å rette fokus mot om det er noe kulturelt som har oppstått de siste 10-20 årene (les: Introduksjon av datingapper) som gjør at terskelen for å si at man savner emosjonell nærhet (eller i første omgang: bare ønsker å bli bedre kjent) har blitt høyere. Jeg etterspør ikke hvordan dette gjøres, men om vi føler det upassende å nærme oss hverandre utenfor datingappene. 

Anonymkode: 42f31...e79

Hvordan og til hvem har alt å si. Det må være en person og en setting det er naturlig å si det. Hvis du nærmer deg en ukjent og sier dette ut av luften, har terskelen alltid vært over hodehøyde for å si slike ting. 

Anonymkode: 4eb38...441

[Doolittle]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har alltid vært redd for å drite på draget. Derfor var jeg veldig sen med å få første kjæreste. Full var jeg og, og husker ikke helt hvordan det kom i gang en gang. Tror hun plutselig satt på fanget, ergo det var hun som tok initiativet.

En annen gang var det venninne av kjæresten til kollega som ba meg hjem til henne. 

Men dette er 25 år siden. Nå er jeg verken på fester hvor de fleste er single, eller har opplevd anstøt på omtrent like lang tid.

Jeg merker jo at enkelte gir meg blikk som er lenger og annerledes, men det er det. Aner ikke hva de legger i det, mest sannsynlig ingenting.

Anonymkode: d445e...a68

Er du veldig sjenert har du et problem når det kommer til dating. Du starter på en måte tjue meter bak de andre hundremeterløperne. Sånn er det bare. Det er jo kjipt for deg som er sjenert, så heldigvis er det noe det går an å få hjelp med. Enten terapi eller rett og slett å være åpen om det til venner og kjente. Å snakke om hvordan du opplever det og eventuelt få noen tips på fremgangsmåter er fint. Å tenke litt over hva som kan komme til å skje og så prøve kan være bra øving selv om det ikke nødvendigvis blir treff på første, andre eller tredje forsøøk. Det viktige for deg er å jobbe med å komme nok over sjenertheten at du er i stand til å ta kontakt. 

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg merker jo at enkelte gir meg blikk som er lenger og annerledes, men det er det. Aner ikke hva de legger i det, mest sannsynlig ingenting.

Dette er jo bare deg som spenner bein på deg selv. Om du ikke har et blødende sår midt i trynet veit du hva de lange annerledes blikkene betyr. Det er ikke "sannsynligvis ingenting". Det er at de synes du ser bra ut. Det er en mulig invitasjon til at du skal komme bort og prate med dem. 

Kanskje feiltolker du innimellom, men det gjør alle. Det skjønner du fort når du kommer bort og slår av en prat. Misforsto du er det bare å takke for seg på en hyggelig måte, si at du tolket signalene feil, og gå tilbake til der du var og de du var med. Bare vær hyggelig og respektfull så går det fint.

Den som intet våger intet vinner er det noe som heter, og det er veldig sant. I ditt tilfelle er det enda skumlere enn for andre, men det betyr jo ikke at du ikke kan vinne like mye som de andre. 

[Ymse meninger]

Jeg møter bare ikke nok nye folk gjennom jobb og mitt vanlige liv til at sjansen er der for å magisk møte på en datingkandidat. Er avhengig av appene for å organiserer dater

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme, hetero pessimisme. Det føles som man gjør noe feil hvis man går opp til en kvinne og spør om hun vil bli med på date. Som om man forstyrrer.

 I andre land føles det mer normalt å uttrykke interesse i det motsatte kjønn, og folk klarer å avvise på en fin måte

i norge oppleves det mer som en konkurranse for hvem som er minst engasjert. Ganske synd egentlig. 

Anonymkode: a19d3...e5a

[AnonymBruker]

Lorian skrev (På 23.12.2025 den 9.28):

Når behovet for å få barn og befolke verden gradvis forsvinner, så forsvinner også behovet for å være i ett parforhold. Slik blir vi flere og flere single over hele verden.

Hvordan ble behovet for dette mindre? Og hvordan får det innvirkning på biologien? 

Anonymkode: 42f31...e79

[AnonymBruker]

Pardannelser er som med arbeidsmarkedet. 

For en generasjon siden var folk fornlyd med jobb i fabrikk som gjorde at de kunne bygge hus og stifter familie. Ingen ved sine fulle fem godtar dette i dag. I dag skal jobben være 100% perfekt og et selvrealiseringsprosjekt, ellers er det bare å la være og heller gå på nav. 

Sånn er det blitt med pardannelser også. Man vokser opp med en forestilling om at man fortjener kun det aller beste. Da er det ingen som gidder å slå seg til ro med vanlig partner. Et parforhold er også et selvrealiseringsprosjekt hvor man kun fortjener det beste. 

Når selv folk som Ed Sheeran , med alt han kan tilby av livsstil, ikke er i nærheten av å få seg dame, så sier det litt om hvor høyt lista ligger. 

Anonymkode: 2a1b5...12f

[Nowayback]

Aldri hørt uttrykket, men det gir absolutt mening.

Kjønnene har ikke tiltro til hverandre lengre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2025 den 13.46):

Har opplevd det samme, hetero pessimisme. Det føles som man gjør noe feil hvis man går opp til en kvinne og spør om hun vil bli med på date. Som om man forstyrrer.

 I andre land føles det mer normalt å uttrykke interesse i det motsatte kjønn, og folk klarer å avvise på en fin måte

i norge oppleves det mer som en konkurranse for hvem som er minst engasjert. Ganske synd egentlig. 

Anonymkode: a19d3...e5a

Jeg er kvinne og kjenner meg igjen i dette. Det er virkelig en helt håpløs sosialkultur i dette landet. Ingen vits å vise interesse for menn som kvinne heller. Så da blir vi vel sittende på hver på tue gjennom livet. 

Da jeg var yngre og mer interessert i å finne meg en partner enn det er jeg nå, tenkte jeg at jeg ville passe best med en norsk mann av hensyn til språk og kultur. Det var feil, innser jeg i ettertid. Hadde jeg vært ung nå hadde jeg vært mye mer "på" å finne meg en partner utenfor landegrensene. Tror det hadde fungert mye bedre og at jeg hadde blitt mye mer satt pris på der. Kanskje noe å tenke på for dere andre som ønsker å finne noen? Ikke sikkert man trenger å dra så langt heller. 

Anonymkode: c3631...311

[AnonymBruker]

Når vi kvinner begynte å ikke godta alt mulig og vil ha en mann basert på hvordan han er og hvilken positiv innvirkning han kan ha på livet vårt- da ble det flere single..

Vi setter større krav til Emosjonell modenhet, respekt, lojalitet osv.

Det er ikke det samme presset om et A4 liv, man ser hvordan mønstre gjentar seg med at mange menn ikke tar like mye ansvar med barn og husarbeid, og hvis kvinner vil ha trygghet iform av feks gifte seg først, økonomisk stabilitet osv. før de ofrer kropp og helse og økonomi for å få barn så kan de bli kalt golddiggere.  

Også har vi datingapper som er ganske kynisk og mange valg så det blir vanskeligere å slå seg til ro - for begge kjønn.
 

Anonymkode: 35329...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2025 den 3.45):

Pardannelser er som med arbeidsmarkedet. 

For en generasjon siden var folk fornlyd med jobb i fabrikk som gjorde at de kunne bygge hus og stifter familie. Ingen ved sine fulle fem godtar dette i dag. I dag skal jobben være 100% perfekt og et selvrealiseringsprosjekt, ellers er det bare å la være og heller gå på nav. 

Sånn er det blitt med pardannelser også. Man vokser opp med en forestilling om at man fortjener kun det aller beste. Da er det ingen som gidder å slå seg til ro med vanlig partner. Et parforhold er også et selvrealiseringsprosjekt hvor man kun fortjener det beste. 

Når selv folk som Ed Sheeran , med alt han kan tilby av livsstil, ikke er i nærheten av å få seg dame, så sier det litt om hvor høyt lista ligger. 

Anonymkode: 2a1b5...12f

En jobb på fabrikk idag gir knapt inntekt til å dekke husleien. Så det er ikke rart man søker etter noe mer. Før kunne en jobb på fabrikk gjøre så man kunne kjøpe en bolig, ha en bil og råd til mat for en familie på fire.  Vi kvinner setter heldigvis mer krav til menn om emosjonell modenhet, respekt og lojalitet og det gjør at endel menn som ikke har evolvert henger etter og heller skylder på «høye krav»enn å bli en bedre utgave av seg selv.

Anonymkode: 35329...a36