Alkoholiker- hvordan er det…?

[AnonymBruker]

Jeg spør ikke av dømming, men mer i frustrasjon som pårørende. 
 

Jeg skjønner jo at man drikker for å holde seg frisk til slutt. Men skjønner man ikke at det er en vond og skummel spiral å komme inn i? 
 

klarer dere selv å se hvor mye penger dere bruker, eller bare ignorerer dere det? 
 

Hvordan er det å være dritings hele døgnet? Våkne om natten og drikke, ser dere ikke at folk kler på seg og drar på jobb, og her sitter du og drikker? Føler du ikke da at nå må jeg skjerpe meg? 
 

Får man den deilige rusen som man kan få?

 

Jeg har nær nær pårørende som jeg ser blir ødelagt av dette. Ingen tegn til å slutte, og ingen tegn til å ville ha hjelp. Ingen selvinnsikt i det hele tatt virker det som. 
 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på at man bare kan slutte.. selv om jeg vet svaret. Men æsj…. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

[AnonymBruker]

En alkoholiker drikker jo for å klare å leve. Du har et ganske nedrig menneskesyn. Det er snakk om et menneske som av en eller annen grunn har det så vondt at han/hun må drikke for å klare å holde ut livet. Ofte finnes svaret i barndommen. Vedkommende har opplevd noe så vondt at han/hun må bruke alkohol for å slippe tenke og føle. Alkoholen er en flukt. Istedenfor å henge deg opp i alkoholen burde du finne ut hva det er som gjør at dette mennesket har det så forferdelig vondt!

Anonymkode: b04a2...ec5

[AnonymBruker]

hvis du har en alkoholiker så er du jo ved kilden - spør ham/henne direkte?

Anonymkode: 2a3dc...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg spør ikke av dømming, men mer i frustrasjon som pårørende. 
 

Jeg skjønner jo at man drikker for å holde seg frisk til slutt. Men skjønner man ikke at det er en vond og skummel spiral å komme inn i? 
 

klarer dere selv å se hvor mye penger dere bruker, eller bare ignorerer dere det? 
 

Hvordan er det å være dritings hele døgnet? Våkne om natten og drikke, ser dere ikke at folk kler på seg og drar på jobb, og her sitter du og drikker? Føler du ikke da at nå må jeg skjerpe meg? 
 

Får man den deilige rusen som man kan få?

 

Jeg har nær nær pårørende som jeg ser blir ødelagt av dette. Ingen tegn til å slutte, og ingen tegn til å ville ha hjelp. Ingen selvinnsikt i det hele tatt virker det som. 
 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på at man bare kan slutte.. selv om jeg vet svaret. Men æsj…. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

Du burde lese deg litt opp på hba avhengighet er. Og også psykologi. Og menneskesyn. Fins mange gode fagbøker om det, både på vanlige bibliotek og universitetsbibliotek. Eller bare finne adekvate artikler og litteratur på nettet. Les deg opp, så kan du opprette en ny tråd om du fortsatt lurer på noe. 

Anonymkode: 2892e...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hvis du har en alkoholiker så er du jo ved kilden - spør ham/henne direkte?

Anonymkode: 2a3dc...d3f

 Nei fordi denne personen benekter alt. Og det er dette som er så merkelig.,. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 Nei fordi denne personen benekter alt. Og det er dette som er så merkelig.,. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

Det er fordi man er skamfull ovenfor seg selv, og lever litt i en slags fornektelse for situasjonen. 

Anonymkode: c4b94...97a

[AnonymBruker]

Jeg er alkoholiker og i full jobb… aldri stått opp for å drikke.

Anonymkode: 7589e...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du burde lese deg litt opp på hba avhengighet er. Og også psykologi. Og menneskesyn. Fins mange gode fagbøker om det, både på vanlige bibliotek og universitetsbibliotek. Eller bare finne adekvate artikler og litteratur på nettet. Les deg opp, så kan du opprette en ny tråd om du fortsatt lurer på noe. 

Anonymkode: 2892e...170

Tjah....hva er man i ukene, månedene før en kvalifiserer til alkoholiker?

Anonymkode: 3f484...0cd

[AnonymBruker]

Fra mitt perspektiv er det en stor forskjell på å forstå hvordan avhengighet og alkoholisme fungerer intellektuelt og det å vise forståelse og empati for en nær pårørende som er alkoholiker. Jeg er langt fra noen ekspert på tema, men jeg har hatt om avhengighet som en del av helse-sosial studier og møtt pasientgruppen i jobbsammenheng. Jeg har en liten prosent faglig forståelse og mye medmenneskelighet i møte med de som sliter med avhengighet. 

Å se en nær pårørende drikke for mye er en helt annen situasjon. For min del følte jeg da på et dypt ubehag, hjelpeløshet, tristhet, så ned på personen. Alt mulig rart som handler om at det er så mye mer nært og personlig. Det at en nær pårørende velger avhengigheten over deg og tristheten over at de skader selv på den måten. Da hjelper det lite å ha lest en pensumbok om rus og avhengighet spør du meg... 

Anonymkode: f89c4...6c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er alkoholiker og i full jobb… aldri stått opp for å drikke.

Anonymkode: 7589e...f56

Jeg ser også på meg selv som alkoholiker. Har i alle fall drukket så og si hver dag i 10 år. Har heller aldri stått opp for å drikke eller drukket når andre folk drar på jobb, jeg har jo en jobb jeg skal på selv.

Jeg drikker vel egentlig så lite jeg kan, holder meg edru i perioder, men det sklir ut igjen. Er sjelden jeg egentlig kjenner noe særlig godfølelse lenger og det er egentlig bare slitsomt. Koster mye penger gjør det også. Nei, satser på at jeg klarer å slutte nå, er drittlei og egentlig veldig motivert.

Anonymkode: a75b0...bd2

[AnonymBruker]

Alkoholen er svært ofte en lindring for noe annet som er hovudproblemet. Det kan være hva som helst: Gjeld, depresjon, ensomhet, fysisk eller psykisk sykdom. I de tilfellene det er et bakenforliggende problem kan også den rusrammede være uvitende om problemet. Dersom man konfronterer rusen og ikke søker det egentlig problemet vil den rusrammede ofte oppfatte konfrontasjonen som en trussel. Man truer den eneste medisinen som personen oppfatter som virkningsfull.

Første steg inn til en rusrammet er åpent sinn uten fordømmelse.

Anonymkode: d780a...cac

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg spør ikke av dømming, men mer i frustrasjon som pårørende. 
 

Jeg skjønner jo at man drikker for å holde seg frisk til slutt. Men skjønner man ikke at det er en vond og skummel spiral å komme inn i? 
 

klarer dere selv å se hvor mye penger dere bruker, eller bare ignorerer dere det? 
 

Hvordan er det å være dritings hele døgnet? Våkne om natten og drikke, ser dere ikke at folk kler på seg og drar på jobb, og her sitter du og drikker? Føler du ikke da at nå må jeg skjerpe meg? 
 

Får man den deilige rusen som man kan få?

 

Jeg har nær nær pårørende som jeg ser blir ødelagt av dette. Ingen tegn til å slutte, og ingen tegn til å ville ha hjelp. Ingen selvinnsikt i det hele tatt virker det som. 
 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på at man bare kan slutte.. selv om jeg vet svaret. Men æsj…. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

Du bør virkelig lese deg opp på avhengighet. Du virker rett og slett dømmende og det er det siste rusavhengige trenger.

Jeg har ei venninne som er alkoholiker. Hva hun har vært igjennom av psykiske utfordringer skal jeg ikke nevne her, men de ledet henne inn i avhengighet.

Hun er helt klar over hvordan vi utenfor opplever henne og gråter mye fordi hun egentlig har kommet dit hun er. Samtidig så vil hun ikke slutte å drikke for hun trenger alkoholen for å slappe av.

Hun er både mamma og bestemor. Alt besøk av barn og barnebarn må planlegges for da må hun være edru. Er det ett ørlite tegn til at hun har drukket, så reiser hennes nærmeste familie. Dette forstår hun godt. Når besøket har reist så er det rett på flaska igjen. Da har hun kjent på gleden over besøket, men samtidig har hun slitt enormt psykisk pga vonde tanker.

Jeg har sett henne ruset flere ganger og da er hun veldig åpen om problemene sine. Jeg har tilbudt meg å hjelpe henne, være med til lege osv, men nei hun vil ha alkoholen. Enn så lenge kan ingen hjelpe henne fordi hun selv ikke klarer seg uten rusen.

Jeg vet hva hun har opplevd igjennom årene og enhver person hadde taklet det dårlig. Jeg synes veldig synd på henne for hun er en veldig snill og god person. Jeg har kjent henne i over 30 år så har også opplevd henne før problemen startet.

De aller fleste rusavhengige vet hvordan andre ser og tenker om de, men det er ikke bare å slutte. Å bråslutte er faktisk livsfarlig.

 

[Stjertmeis]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg spør ikke av dømming, men mer i frustrasjon som pårørende. 
 

Jeg skjønner jo at man drikker for å holde seg frisk til slutt. Men skjønner man ikke at det er en vond og skummel spiral å komme inn i? 
 

klarer dere selv å se hvor mye penger dere bruker, eller bare ignorerer dere det? 
 

Hvordan er det å være dritings hele døgnet? Våkne om natten og drikke, ser dere ikke at folk kler på seg og drar på jobb, og her sitter du og drikker? Føler du ikke da at nå må jeg skjerpe meg? 
 

Får man den deilige rusen som man kan få?

 

Jeg har nær nær pårørende som jeg ser blir ødelagt av dette. Ingen tegn til å slutte, og ingen tegn til å ville ha hjelp. Ingen selvinnsikt i det hele tatt virker det som. 
 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på at man bare kan slutte.. selv om jeg vet svaret. Men æsj…. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

....men så kommer seks dømmende avsnitt 🙄

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (12 minutter siden):

Du bør virkelig lese deg opp på avhengighet. Du virker rett og slett dømmende og det er det siste rusavhengige trenger.

Jeg har ei venninne som er alkoholiker. Hva hun har vært igjennom av psykiske utfordringer skal jeg ikke nevne her, men de ledet henne inn i avhengighet.

Hun er helt klar over hvordan vi utenfor opplever henne og gråter mye fordi hun egentlig har kommet dit hun er. Samtidig så vil hun ikke slutte å drikke for hun trenger alkoholen for å slappe av.

Hun er både mamma og bestemor. Alt besøk av barn og barnebarn må planlegges for da må hun være edru. Er det ett ørlite tegn til at hun har drukket, så reiser hennes nærmeste familie. Dette forstår hun godt. Når besøket har reist så er det rett på flaska igjen. Da har hun kjent på gleden over besøket, men samtidig har hun slitt enormt psykisk pga vonde tanker.

Jeg har sett henne ruset flere ganger og da er hun veldig åpen om problemene sine. Jeg har tilbudt meg å hjelpe henne, være med til lege osv, men nei hun vil ha alkoholen. Enn så lenge kan ingen hjelpe henne fordi hun selv ikke klarer seg uten rusen.

Jeg vet hva hun har opplevd igjennom årene og enhver person hadde taklet det dårlig. Jeg synes veldig synd på henne for hun er en veldig snill og god person. Jeg har kjent henne i over 30 år så har også opplevd henne før problemen startet.

De aller fleste rusavhengige vet hvordan andre ser og tenker om de, men det er ikke bare å slutte. Å bråslutte er faktisk livsfarlig.

 

Stakkars menneske❤️ Godt hun har deg oppi det hele. Jeg forstår godt at de er redd for å miste alkoholen. De opplever den som lindring og å skilles fra den blir både ubehagelig og jævlig. Tror flere hadde takket ja om ikke de risikerte lappen og jobben om de oppsøkte hjelp. Men igjen så har jo helsevesenet ofte et krav om avrusning før psyk behandlig. I mange tilfeller tror jeg det er feil ende å begynne i. De må ha hjelp med problemet før de kan tørre å tenke tanken på å skilles fra alkohol.

Anonymkode: d780a...cac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

En alkoholiker drikker jo for å klare å leve. Du har et ganske nedrig menneskesyn. Det er snakk om et menneske som av en eller annen grunn har det så vondt at han/hun må drikke for å klare å holde ut livet. Ofte finnes svaret i barndommen. Vedkommende har opplevd noe så vondt at han/hun må bruke alkohol for å slippe tenke og føle. Alkoholen er en flukt. Istedenfor å henge deg opp i alkoholen burde du finne ut hva det er som gjør at dette mennesket har det så forferdelig vondt!

Anonymkode: b04a2...ec5

Dette stemmer ikke for de aller fleste og er ganske sneversynt. Å si at svaret finnes i barndommen er også bare sprøyt. Jeg er alkoholiker, men tørrlagt riktignok. Jeg drakk ikke for å klare å leve. Jeg drakk fordi jeg ikke klarte å la være. Alkoholisme er en avhengighet. Den kommer snikende. Til slutt så vil riktignok følelsen av at man trenger en flukt dukke opp, men den følelsen er det alkoholmisbruket som har skapt. Disse tingene snakker vi mye om, vi alkoholikere. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alkoholen er svært ofte en lindring for noe annet som er hovudproblemet. Det kan være hva som helst: Gjeld, depresjon, ensomhet, fysisk eller psykisk sykdom. I de tilfellene det er et bakenforliggende problem kan også den rusrammede være uvitende om problemet. Dersom man konfronterer rusen og ikke søker det egentlig problemet vil den rusrammede ofte oppfatte konfrontasjonen som en trussel. Man truer den eneste medisinen som personen oppfatter som virkningsfull.

Første steg inn til en rusrammet er åpent sinn uten fordømmelse.

Anonymkode: d780a...cac

Helt riktig. Det kan være en lindring for noe annet som er hovedproblemet. Noen ganger starter det faktisk der med at man tar seg noen glass fordi det gir en behagelig ro. Til å begynne med så gir det ro, men veldig ofte så eskalerer bruken og alkoholen får motsatt effekt. Noen klarer å holde seg til bare det ene glasset eller to og lever fint med det, mens vi andre blir avhengige og alkoholen får mer og mer makt. Du har helt rett, første steg er et åpent sinn og uten fordømmelse ❤️ Vi skammer oss nok som vi gjør fra før når vi drikker. 

Anonymkode: 84015...800

[Gjest Maia70]

Kristoffer Joner som er alkoholiker selv har fortalt mye om mekanismene som ligger bak, her i podcasten Asfalt: https://shows.acast.com/asfaltpodden/episodes/1-asfaltpodden

[AnonymBruker]

Jeg er alkoholiker og ble det kanskje fra første pils når jeg var fjorten. Det betyr ikke at jeg står opp på natta og må ha, men da sliter jeg og går gjennom abstinensene. Legger meg ikke på stigende rus, det har jeg lært. Men det hender at jeg glipper. Drikker ikke daglig, men i perioder går det fra morgen til sent ettermiddag. Prøver holde meg innenfor antall x enheter, men det kan også glippe. 

Det er slitsomt, all planleggingen og å prøve holde det skjult selv om jeg har vært åpen. Mye skam. 

Å måtte såre igjen og igjen. Skoene går på autopilot og rett til ølhyllene eller polet. Jeg har prøvd antabus, har vært innlagt, men uten å gå i detalj hendte det noe som gjorde at jeg ikke fullførte og fremdeles sliter. En "god" venn fortalte hvordan oppheve antabus. Det var flere ting... 

Noen er arvelig belastet, og det kan gå sju generasjoner tilbake. Unner ikke min verste fiende å slite med rus. Det går utover alt, familien ikke minst. 

Jeg er heldig som kan jobbe hjemmefra, men lønna blir så som så. Provisjonen...

Jeg er livredd fremmede menn, og kvinnekollektiver jeg kjenner til krever mye. Mer enn jeg kan forholde meg til for jeg har tre skjulte sykdommer som gjør at jeg i perioder må holde senga. Når jeg holder senga er jeg edru naturligvis. 

 

Anonymkode: b2eb8...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg spør ikke av dømming, men mer i frustrasjon som pårørende. 
 

Jeg skjønner jo at man drikker for å holde seg frisk til slutt. Men skjønner man ikke at det er en vond og skummel spiral å komme inn i? 
 

klarer dere selv å se hvor mye penger dere bruker, eller bare ignorerer dere det? 
 

Hvordan er det å være dritings hele døgnet? Våkne om natten og drikke, ser dere ikke at folk kler på seg og drar på jobb, og her sitter du og drikker? Føler du ikke da at nå må jeg skjerpe meg? 
 

Får man den deilige rusen som man kan få?

 

Jeg har nær nær pårørende som jeg ser blir ødelagt av dette. Ingen tegn til å slutte, og ingen tegn til å ville ha hjelp. Ingen selvinnsikt i det hele tatt virker det som. 
 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på at man bare kan slutte.. selv om jeg vet svaret. Men æsj…. 

Anonymkode: d3fc6...ca4

Synes det er et fint utgangspunkt for en slik tråd jeg. Når man lever tett på en med avhengighet lurer man selvsagt på dette, ikke dømmende av den grunn. På en ruspoliklinikk vil man bli tatt imot med en samtale for å få personen til å utforske rusens funksjon. For noen vil det være symptomdempende (angst, depresjon, kvernetanker, ptsd symptomer osv, for andre med mer avengighetspreget drikking handler det mer om å redusere de negative  konsekvensene av drikkingen for å fungere bedre (morgenpils osv). For andre igjen kan det handle om selvfølelse, ensomhet, uteforskap, eller innenforskap. For andre igjen kan det være mer alvorlig samtidig og underliggende psykisk uhelse som bipolar lidelse. Motivasjon for endring er avhengig av mange faktorer, oppleves det som et problem, veier problemene tyngre enn å fortsette? Mange er kanskje ikke sikre, og man må jobbe for å utvikle større diskrepans. 

Anonymkode: aa9ad...fd8

[Purple_Pixiedust]

Jeg er rusavhengig og har ruset meg pga ensomhet, sorg, depresjon, redsel under psykose, feiring under hypomani osv. Grunnene er mange. Har havnet i mange uheldige situasjoner som følge av rusbruk. Som jeg ikke skal gå inn på. 

Med unntak av noen øl med noen ukers mellomrom så er jeg rusfri nå. Men det tok noen år å komme dit. Har vært flere ganger i rusbehandling og jeg har nok ruset meg litt mindre etter hver gang. Til jeg er kommet dit jeg er nå. 

Ingen, absolutt ingen ønsker skjebnen det er å være rusavhengig. Det var ingen som planla det. 

[AnonymBruker]

Du sier du ikke dømmer, men så oser det både dømming og nedlatenhet av hele innlegget ditt. Du kan begynne med å ikke referere til folk som alkoholikere. 

Anonymkode: 6c6d7...c0a