ME, sosiale relasjoner og ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ME, men en annen sykdom som gjør at funksjonsnivået er veldig lavt og hverdagen veldig preget av sykdom. Så jeg håper det er greit at jeg svarer. 

Vennskapene mine har endret seg veldig etter at jeg ble så syk. Og jeg opplever det også som at jeg har fått et annet syn på menneskene jeg hadde rundt meg. Det er virkelig en prosess å omstille seg, og den omstillingen er på toppen av alt annet en skal takle og handtere med kronisk sykdom. 

Da du skrev at du er et energisluk, så tenker jeg tvert i mot at "jeg er ikke et energisluk!", jeg er standhaftig på det. Jeg husker fra årevis tilbake venninner som har snakket om arbeidskonflikter og jobbstress, nye utfordringer på jobb og alt mulig med jobben dere. Jobber som er langt fra det jeg drev med. Det var ikke alltid interessant, men jeg viste interesse fordi jeg ville kjenne mine venninner. Og da jeg ble syk kjente jeg at det med å bli friskere eller håndtere hverdagen, det er min jobb. Og da er det naturlig at jeg snakker om det på lik linje med at de snakker om sin hverdag. Jeg snakket om ulike behandlingsmetoder. Det er ikke bare "uff og huff", men jeg har også et engasjement for min egen bedringsprosess, jeg har funnet fellesskap rundt det. Men det jeg merket var jo at der disse venninnene så det som selvsagt å snakke en halvtime om en strevsom arbeidskonflikt som de har nevnt 12 ganger tidligere, så ble de lei og avbrøt etter at jeg snakket 3 minutter om noe som angikk min hverdag og helse. Og det at de ikke tåler det, det at de ikke vil det, det har ingenting med at jeg er et energisluk. Det absurde er jo faktisk at jeg som har så lav kapasitet jeg gav dem den halvtimen om at de tok opp den tingen for n'te gang. Mens de ikke har kapasitet eller evne til å lytte til noe som handler om noe de kanskje ikke synes er så spennende i mer enn 3 minutter. Og det gidder jeg ikke ta på meg. Jeg ønsker meg vennskap som er gjensidige! Og det betyr å av og til lytte til ting som ikke er så spennende for en selv. Vise interesse og nysgjerrighet for de menneskene en har valgt å ha i livet sitt. Og at det går begge veier. Og jeg måtte bli syk for å innse at flere av mine venninner ikke var opptatt av gjensidighet. 

En annen ting jeg har merket etter at jeg ble syk er at flere venninner tror de er veldig omsorgsfulle og behjelpelige, men er ikke det i virkeligheten. Og det er en form for hykleri jeg synes det er ubehagelig og kjedelig å være rundt. F.eks når de sier "åh, du må bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre" og så når en sier fra så er det tusen grunner til at det blir så vanskelig og slitsomt, det er jo helt OK, men slutt å legge det fram som at du ønsker å bidra. Eller at de sier "klart jeg stiller opp for venner, jeg kommer og besøker deg når du skal på sykehuset" mens når du er på sykehuset så blir det så trist og vanskelig. Altså jeg har andre venner som ikke driver med praktisk hjelp og også skyr sykehus som pesten, men de driver ikke og slikker sin egen rygg med hvor omsorgsfulle de er. Sånn uærlighet blir JEG sliten av. 

At andre mennesker ikke vil være den vennen JEG vet at jeg ville vært for dem, jeg kan ikke ta det personlig, det handler om dem og deres liv. At for dem er det viktigere med egen karriere, eller større nettverk enn å være en god venn for den ene syke. De tenker kanskje at jeg ikke er verdt det, eller gjør det gøy nok for dem, og det er helt OK, det sier noe om DEM og deres prioriteringer og jeg trenger ikke ta meg nær av det. 

Så når 95% av de vennene jeg hadde som frisk faller fra, hva da? Hva gjør jeg for å ikke bli ensom? Først har det faktisk vært å innse at kapasiteten min faktisk ikke tilsier at jeg kan ha så mange venner. I stedet for å sammenligne meg med normalen da jeg var frisk, eller andre friske, så har jeg sett på "hvor stort sosialt liv har jeg faktisk plass til", og da ser jeg at det er ikke så mye jeg orker, og ergo ikke så mange jeg har plass til. Jeg har også innsett at jeg får dekket mine behov for å bli sett, forstått og føle meg hørt av å skrive i nettforum med andre som har samme diagnose eller lignende tilstand. Og jeg har oppdaget hvilke sosiale behov som er viktigst. Og så noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si, jeg har prioritert tid med familie og utvidet familie, det er rart med det, men selv om jeg ikke er så gode venner med mine søskenbarn, så er det enklere å ha sporadisk kontakt med dem enn med venner. Vet ikke hva som gjør det, men jeg føler at utvidet familie og mer kontakt med familie har blitt en slags redning. Og jeg var en som ikke hadde særlig kontakt med familie. 

Det aller viktigste jeg har gjort tror jeg er å ikke anta at det at vennskapene faller fra er fordi JEG ikke er god nok lenger. Eller JEG er energisluk, dårlig, osv. At jeg ble syk har ikke gjort meg uinteressant. Jeg har fremdeles lure tanker, jeg er fremdeles empatisk, og personlig opplever jeg meg selv som et veldig engasjert menneske fremdeles. Og at mine gamle venner ikke verdsetter de delene av meg lenger, la gå, så får vi finne andre som passer bedre til hverandre. For sannheten er jo at jeg også har sett sider ved mine gamle venner som gjør at JEG ikke verdsetter dem så mye lenger. 

Anonymkode: 9eada...d61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange gode råd, men jeg tenker de passer bedre å utføre sammen med en støttekontakt eller helsepersonell. Ikke mange orker eller har kapasitet til å ta på seg en såpass stor pleie og omsorgsoppgave som du beskriver her. Folk har nok med seg selv. Å måtte være såpass «pleier» kan venner gjøre et par ganger, men med en kronisk sykdom som man aldri vet om blir lettere tror jeg ikke noen ønsker ta på seg de oppgavene i frykt av at de vil bli langvarige. 

Anonymkode: 36c9b...d34

Ikke noe av det jeg skrev går under hverken støttekontakt eller helsepersonell-oppgaver, annet enn det jeg spesifiserte.

Det er da normalt at f.eks. venner til en kreftpasient tar den med ut i sola eller uværet og tilpasser det den sykes form, tar seg tid til å snakke med personen, leser en bok sammen osv.

Ingen av disse tingene er heller noe man må gjøre hverken daglig eller ukentlig, men når man har tid.

Den største jobben, det med å jobbe med å bygge opp igjen egen konsentrasjon og hukommelse, den må Ts selv gjøre.

Det andre har ingenting med "pleie" å gjøre, det har med å gjøre noe sammen som kan være hyggelig for begge og skape gode samtaler, mimre sammen og legge planer om nye hyggelige ting man kan gjøre sammen i fremtiden, mest av alt bare være litt tilstede for hverandre. Og, det er ikke ensidig, for Ts har mye å tilby også i form av at hun har tid til å lytte selv.

Jeg er inderlig glad for at jeg setter pris på mine venner og stiller opp for dem, og jeg har også venner som stiller opp for meg om jeg skulle ha behov for det. Det er heldigvis vanligere her jeg bor enn å ikke gjøre det...

Anonymkode: cd176...6ac

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (16 timer siden):

Jeg har vært sengebunden av uttalt sykdom i endel år. Ikke ME, men funksjonsnivået er nå på alvorlig ME ca- var en stund med mange elementer fra svært alvorlig. 
 

Tålte/tåler lite menneskekontakt.

Når det gjelder det sorte hullet så har jeg nå funnet en psykolog (privat) som tilbyr meg kommunikasjonsmåter jeg klarer. Kan videreformidle navnet om du ønsker, hun har selv vært sengebunden i 10 år med feil diagnose. 
Så den tematikken tar jeg nå med henne. 
 

Ang selve sykdommen og det faglige så er jeg med i noen grupper på sosiale medier, også faglige. Der lærer man endel, treffer andre.

Har faktisk fått det jeg synes er gode vennskap selv om vi ikke kan treffes fysisk. Dette er folk med samme sykdom, men også ME og annet. 
 

Når jeg klarer treffe noen spør jeg om deres liv. Jeg har som deg absurd brainfog, men prøver holde meg oppdatert på litt diverse. Som interesserer meg selvsagt. Kan være hva som helst.

Så jeg tenker du må snu refleksene litt selv - øve deg på å stoppe med sykdomsprat hele tiden.

Jeg tar forøvrig den delen ut i disse gruppene, og tildels på egen story på IG. For der velger folk selv å se. 
 

Det er helt naturlig å dale ned i et sånt hull - og miste noen på veien. 
 

Men jeg har erfart også å bli kjent med veldig bra folk - da på nett  Og de vennskapene kan være like verdifulle som IRL.

Men, der du er nå tiltrekker du deg fort de på samme sted hvor dere ender opp som hverabdres søppelbøtte. 
 

Så: øv deg litt. Beklag til de du vet du har holdt TedTalk til for mange ganger. Forklar at du blir ikke bare ensom, men også litt asosial av all grubletiden. 
 

Jeg sa ifra om det når jeg klarte gå (veldig!) korte turer med følge - og de 2 årene da før bare hadde sittet i tortur og kikket på ett punkt for å ikke spy av svimmelhet. Sa det som det var: det gjør noe med antennene, så bare lukk ørene om jeg sier noe helt pling. 
 

Men, de tok stadig kontakt for flere småturer - så øvelse hjelper. 
 

Anbefaler kontoene på IG til Luna Anette og Tusen tanker i ord. Der får du humor og kloke tanker av MErammede  

Altså tusen takk til deg, AprilLudgate! Jeg er ikke Ts, men jeg har ME. Og jeg ser at du vet hva du snakker om i det du skriver.

I går leste jeg noe Ida Fladen sa i forbindelse med sin sykdom: "Jeg har ikke bare vært borte fra jobb, men fra hele livet". Og ME er en av disse sykdommene der man ikke aner når det går over eller OM det går over. Dere friske: tenk hvordan det er da. 

Vil også minne om at i de alvorlige gradene av ME, så klarer man ikke snakke med psykolog, man klarer knapt å få i seg mat og gå på do. 

Ja, Ts orker å snakke med sine, men å oppsøke en psykolog er jo et helt annet nivå av energibruk. 

Alvorlighetsgrad, bestemmelse av funksjonsnivå - Norges ME-forening

 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Når det bare blir snakk om ME eller andre sykdommer / diagnoser så faser jeg vedkommende litt ut. Sykdomssnakk suger energien ut av meg. Korte doser er ok, men ikke noe mer 

Anonymkode: 24793...072

Mange viser sitt indre jeg når en venn eller et familiemedlem blir alvorlig syk. ☹️

Kjære TS, en forsiktig  til deg

Anonymkode: 33117...f06

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Altså tusen takk til deg, AprilLudgate! Jeg er ikke Ts, men jeg har ME. Og jeg ser at du vet hva du snakker om i det du skriver.

I går leste jeg noe Ida Fladen sa i forbindelse med sin sykdom: "Jeg har ikke bare vært borte fra jobb, men fra hele livet". Og ME er en av disse sykdommene der man ikke aner når det går over eller OM det går over. Dere friske: tenk hvordan det er da. 

Vil også minne om at i de alvorlige gradene av ME, så klarer man ikke snakke med psykolog, man klarer knapt å få i seg mat og gå på do. 

Ja, Ts orker å snakke med sine, men å oppsøke en psykolog er jo et helt annet nivå av energibruk. 

Alvorlighetsgrad, bestemmelse av funksjonsnivå - Norges ME-forening

 

Mange viser sitt indre jeg når en venn eller et familiemedlem blir alvorlig syk. ☹️

Kjære TS, en forsiktig  til deg

Anonymkode: 33117...f06

Takk for det  
 

Var den påminnelsen om alvorlig grad ME og symptombilde rettet til meg? 
 

Som jeg skrev så klarer jeg fortsatt ikke snakke med psykolog på timer/teams og liknende. Hun tilrettelegger slik at jeg kan skrive meldinger når jeg klarer, og lese svar når jeg klarer. 
 

Pleier ha kanskje 1-2 timer i halvåret. 

Endret 4. desember 2025 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Takk for det  
 

Var den påminnelsen om alvorlig grad ME og symptombilde rettet til meg? 

Nei, ikke rettet til deg 💚

Anonymkode: 33117...f06

[AprilLudgate]

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, ikke rettet til deg 💚

Anonymkode: 33117...f06

Ah ok - TAKK 🙏

Møter avogtil vantro når jeg forteller om symptombildet, så måtte spørre   

[AnonymBruker]

Jeg skrev allerede langt over om tankene mine rundt dette, men sjekket tråden igjen i dag og kjenner at jeg har mer på hjertet  

Da jeg ble syk så synes jeg det var bånn i bøtta, jeg sleit med å akseptere det, jeg selv følte at livet mitt var mindre interessant og at jeg gikk glipp av alt som var gøy. Og jeg vet ikke om det var med på å føre til at jeg tenkte at alle rundt meg skulle synes jeg og alt med meg var like kjedelig, eller om det var et problem med selvverdet som stadig hadde vært der men som ble tydelig da jeg ble så syk. Dette har jeg tatt et ordentlig oppgjør med. Alt språk som handler om at andre må tåle meg, andre holder ut med meg, unnskyld at jeg plager deg, det er ikke meningen å forstyrre osv osv osv det måtte ut. Når ble jeg en person som folk må "holde ut"? De som tenker at jeg pga sykdom (eller hva som helst annen grunn) er noen som må "holdes ut", ja, da passer vi rett og slett ikke sammen. Det betyr ikke at all støtte til folk som er syke er hyggelig, men personlig synes jeg det å være der for noen andre er meningsfullt, det fyller min kopp, og det er jeg sikker på at det er mange andre som også føler. Og etter hvert har jeg også akseptert dette livet med begrensende sykdom, det betyr ikke at jeg er glad hele tiden, sånn som nå i desember, jeg også hadde likt å dra på en fyllekule på julebord og angre over hvor full jeg ble, jeg hadde også likt å bake sju slag, eller i det hele tatt få opp julepynt. Det er innimellom en del sorg, men jeg aksepterer hverdagen stort sett, og så finner jeg glede i dette lille livet. Enorme mengder glede. Jeg synes jeg er en gøyal person å leve hverdagen med. Og det er ikke at alle skal elske meg, men hvis jeg kan like meg selv så godt, inspireres av måten jeg takler kronisk sykdom, så tror jeg på at andre også kan det. Så på samme måte som om jeg var frisk ønsker jeg å omgås mennesker som ser meg som en gave i livet deres, slik jeg ser dem som en gave i mitt! 

Den andre tingen jeg har tenkt på med dette med vennskap er litt det samme, det er et skifte i perspektiv rundt det. Fra å tenke at "stakkars vennene mine som må høre på meg snakke om sykdom, det er kjedelig for dem" (helt sikkert sant det altså!) så tenker jeg nå "det er ikke noe inspirerende for MEG å snakke om sykdom med dem, det er kjedelig for meg", for altså det er veldig kjedelig å dra en galgenhumor vits med noen som blir enormt sånn "ånei, huff, sånn må du ikke tenke", det er kjedelig å være motivert av og gira for en ny behandling som det forskes på, med noen som bare vil minne deg på å ikke få opp forhåpningene. Når jeg tenker meg om er det få av de som aldri har møtt særlig helseutfordringer det er givende å snakke om helse med, for meg. Og i stedet for å tenke at de da holder ut med det, så tenker jeg at jeg holder ikke ut med det, og kan finne meg noe annet. 

Og dette er bare et lite apropos, med gode venner tåler en en del sånn, men det er noe paradoksalt med å være rundt mennesker som klager over ting jeg ser som privilegier. Jeg klarer å være empatisk, jeg ser deres kontekst, og folk rundt meg må jo kunne klage om det som plager dem, men i lengden er ikke det heller så givende, og når det blir toppen av kaka, så får jeg i alle fall lyst å omgås med andre mennesker igjen. Dette her er der fremdeles med familie da, men det er noe med i hvor stor grad relasjonen oppleves gjensidig. Men når det ikke er gjensidig så blir det vanskeligere å tåle. 

Til slutt (for denne gang, hehe) så har et vært viktig å våkne til at en del endringer i vennskap trenger ikke en gang å handle om at jeg ble syk og det endret vennskapene. Å bli syk har lært meg veldig mye, jeg har endret meg som menneske, og det kan godt hende mine venner også gjorde. Jeg synes det underkommuniseres hvor naturlig det er at vennskap tar slutt. Å bli syk har f.eks gjort at jeg har blitt mye mer opptatt av hvilken gave det er å få leve, for det var ikke sikkert at jeg skulle bli så gammel som jeg er nå, det endrer perspektivet på motgang, før følte jeg at å leve var et strev, alt var et strev, strev her og strev der og så skal en dø. Og slik lever fremdeles en del av mine gamle venner. En endring i det perspektivet er helt naturlig at gjør at en ikke klaffer like mye sammen lenger. Så det handler egentlig ikke om sykdom, men klisjeen om at vi har vokst fra hverandre. 

Over og ut, herfra. ❤️ 

Anonymkode: 9eada...d61

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk og strever med å holde på venner.  
 
Jeg forstår selvfølgelig at folk ikke orker å høre på timeslange monologer om sykdom og elendighet, men jeg opplever at familie og venner blir irriterte bare jeg nevner det kort.  
 
F.eks. her om dagen da jeg inviterte en venninne på en lavterskel aktivitet, og på selve dagen ønsket hun at vi heller skulle gjøre noe annet. Da måtte jeg svare at pga funksjonsnedsettelsen min kan ikke jeg gjøre det men at jeg kunne være med og se på henne. Da ble hun skikkelig sur og sa at hun er drittlei av at jeg alltid må taes hensyn til.  
 
Ble møtt på samme måte i sommer da vennegjengen leide hytte, og jeg ba om å få et av rommene i første etasje fordi jeg ikke klarer å gå trapper. Flere svarte at de er lei av at jeg alltid krever tilrettelegging, og stemningen ble så dårlig at jeg trakk meg.  
 
Og så har det skjedd et par ganger at jeg har problemer med rullestolen og må vente på teknikker, så jeg må trekke meg fra avtaler. Da får jeg virkelig høre det fra vennegjengen.
 
Eller da jeg fikk influensavaksinen fordi jeg er i risikogruppe, så ble noen irriterte da jeg begynte å fortelle hvor godt organisert vaksineringen var. Jeg skulle skryte av de ansatte, og forklarte bare kjapt bakgrunnen for hvorfor jeg var der. Men de mente at dette var sykdomsprat og syt, og at det er så irriterende at jeg alltid må nevne at jeg er kronisk syk. Men hvis jeg ikke hadde sagt at jeg var der fordi jeg er i risikogruppe så hadde jeg fått kritikk for å ta opp plassen til noen som trenger det mer enn meg. Den fikk jeg høre mye i starten av corona-vaksineringen.
  

Jeg synes egentlig at funksjonsfriske har en for lav evne til å høre om andres hverdag. Vi som ikke er foreldre tåler å høre om deres barn i timesvis, så hvorfor kan ikke dere tåle å høre noen få minutter om vår hverdag? 

Anonymkode: fab10...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Da ble hun skikkelig sur og sa at hun er drittlei av at jeg alltid må taes hensyn til.  

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Flere svarte at de er lei av at jeg alltid krever tilrettelegging

Har opplevd dette selv flere ganger, og fått kommentarer som "det er alltid noe med deg" og "kan du ikke prøve", som om at jeg liksom ikke vet mine egne begrensninger og mitt eget beste. Eventuelt at jeg legger for unødvendige begrensninger og bryter meg selv ned med hensikt. 

Slike kommentarer har gjort at jeg har isolert meg selv mer enn nødvendig, bare for å slippe kommentarer og være til bry for andre. Samt at jeg har kuttet ut det som engang var "gode relasjoner", for de viste seg å ikke være så god når jeg krevde litt hensyn, tilrettelegging eller ekstra omtanke. Folk er generelt sett veldig lite villig til å gjøre dette. Man ber om så lite - egentlig - men det virker så ufattelig mye for enkelte. Selv om de ikke forstår, så går det iallfall an å ettergi på helt banale, uviktige ting for dem. Som f.eks at jeg ikke kan ha pepper/chili i maten, for da får jeg migreneanfall. De kan ta på krydderet på sin egen tallerken, men neida, det skal være i alt av mat før det blir servert - og så er det jeg som er problemet.

Anonymkode: d23dc...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er også kronisk syk og strever med å holde på venner.  
 
Jeg forstår selvfølgelig at folk ikke orker å høre på timeslange monologer om sykdom og elendighet, men jeg opplever at familie og venner blir irriterte bare jeg nevner det kort.  
 
F.eks. her om dagen da jeg inviterte en venninne på en lavterskel aktivitet, og på selve dagen ønsket hun at vi heller skulle gjøre noe annet. Da måtte jeg svare at pga funksjonsnedsettelsen min kan ikke jeg gjøre det men at jeg kunne være med og se på henne. Da ble hun skikkelig sur og sa at hun er drittlei av at jeg alltid må taes hensyn til.  
 
Ble møtt på samme måte i sommer da vennegjengen leide hytte, og jeg ba om å få et av rommene i første etasje fordi jeg ikke klarer å gå trapper. Flere svarte at de er lei av at jeg alltid krever tilrettelegging, og stemningen ble så dårlig at jeg trakk meg.  
 
Og så har det skjedd et par ganger at jeg har problemer med rullestolen og må vente på teknikker, så jeg må trekke meg fra avtaler. Da får jeg virkelig høre det fra vennegjengen.
 
Eller da jeg fikk influensavaksinen fordi jeg er i risikogruppe, så ble noen irriterte da jeg begynte å fortelle hvor godt organisert vaksineringen var. Jeg skulle skryte av de ansatte, og forklarte bare kjapt bakgrunnen for hvorfor jeg var der. Men de mente at dette var sykdomsprat og syt, og at det er så irriterende at jeg alltid må nevne at jeg er kronisk syk. Men hvis jeg ikke hadde sagt at jeg var der fordi jeg er i risikogruppe så hadde jeg fått kritikk for å ta opp plassen til noen som trenger det mer enn meg. Den fikk jeg høre mye i starten av corona-vaksineringen.
  

Jeg synes egentlig at funksjonsfriske har en for lav evne til å høre om andres hverdag. Vi som ikke er foreldre tåler å høre om deres barn i timesvis, så hvorfor kan ikke dere tåle å høre noen få minutter om vår hverdag? 

Anonymkode: fab10...f38

fy flate folk altså. Dette er folk jeg tenker at jeg ikke orker eller ønsker å ha i livet. De tilfører ikke meg noe godt. 

Anonymkode: 9eada...d61

[AnonymBruker]

Får vondt når jeg leser om opplevelsene deres! Jeg har flere venner med ME og da tilpasser man jo. Det betyr at man tilpasser aktivitet og man tilpasser det rundt. Jeg prøver å være veldig nøye med å si at om du er usikker på om du er i form kan du bestemme deg i siste liten, om du vil være med på vennemiddag kan jeg ha et rom med seng klar så du kan trekke deg unna. Jeg er vandt med at ene i familien som sliter mye med psykisk helse kommer til større familieselskaper men noen ganger er på et rom, det er da helt naturlig at man roterer på å besøke henne. 

Man fortjener relasjoner med snille mennesker! Det er kanskje ikke så nyttig når man ikke har de menneskene i livet, men kan det å snakke litt om tilpassinger som trengs for å gjøre det mulig å være med på ting være en ide? 

Anonymkode: 656f8...a27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Får vondt når jeg leser om opplevelsene deres! Jeg har flere venner med ME og da tilpasser man jo. Det betyr at man tilpasser aktivitet og man tilpasser det rundt. Jeg prøver å være veldig nøye med å si at om du er usikker på om du er i form kan du bestemme deg i siste liten, om du vil være med på vennemiddag kan jeg ha et rom med seng klar så du kan trekke deg unna. Jeg er vandt med at ene i familien som sliter mye med psykisk helse kommer til større familieselskaper men noen ganger er på et rom, det er da helt naturlig at man roterer på å besøke henne. 

Man fortjener relasjoner med snille mennesker! Det er kanskje ikke så nyttig når man ikke har de menneskene i livet, men kan det å snakke litt om tilpassinger som trengs for å gjøre det mulig å være med på ting være en ide? 

Anonymkode: 656f8...a27

Så utrolig snilt av deg! Alle skulle hatt en sånn omtenksom venn. Det er utrolig vanskelig med venner når man har vært ME-syk i mange år... 💛

Anonymkode: eee4b...6a1