Fedre duger ikke.. det er helt sant!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Okei, du er aleneforelder som ikke strekker til? Kom du hit for å sutre eller høste sympati?

Det er ikke rart man blir utslitt når man bruker så mye tid på å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: 45a60...c9c

Hen er nok mest opptatt av å skrive det han tror at kvinner liker å høre.

Anonymkode: d22b0...7e2

[SPOCA]

Jeg tenker jo at ts har mange gode poenger her. Som kvinne selv har jeg sett hvordan mange rundt tar det for gitt at menn ikke duger. Det er fryktelig frustrerende når man faktisk er en god far.

Min mann fikk rådet da han gikk fra sin eks på FVK; du må bare begynne å kjempe, for fra nå kommer få til å ta deg seriøst.

Og det er noe i det. Han har et barn med spesielle behov, og jeg vet ikke hvor mange år han måtte kjempe før man innså at han faktisk var muligens den parten som har mest å komme med. Det har heldigvis de fleste instanser nå skjønt, men det tok lang tid før man kom dit. 

Det har vært mange runder med å ringe rundt bare for å få tak i informasjon, fordi man kun gir til mor, og tror far er uinteressert (som er feil). Det er alt fra søknader om pleiepenger som sendes til mor som angår far, til legen(e) som "glemmer" å ringe far om kritisk medisinsk info.

Og bare for å si det; far vant i retten mot mor, for hun saboterer det hun kan. Deriblant å holde tilbake kritisk informasjon. Og ja, det har nå blitt oppdaget av ulike instanser.

Føler med deg ts. Jeg forstår hva du prøver å si.

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hen er nok mest opptatt av å skrive det han tror at kvinner liker å høre.

Anonymkode: d22b0...7e2

Interessant teori. Den treffer ikke her.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg med et barn med diagnose, men jeg skjønner ikke hvorfor du skal ha mer heltestatus for å holde ut bare fordi du er far og ikke mor?

Det som klages over her på KG er når far ikke bidrar til det tredje skiftet og kanskje heller ikke det andre skiftet. De (mødrene) som klager står med alt selv og far enten bare utfører etter masse masing eller gjør ingen verdens ting. Dette er ganske så vanlig er mitt inntrykk, men hvis du ikke er sånn gjelder det ikke deg. Det er ingen ramaskrik over dette i samfunnet, det ser man jo ut fra tradisjonelle kjønnsrollemønster. Hadde det vært omvendt derimot, at mor hadde prioritert seg selv alltid og satt seg i sofaen og ventet på oppdrag, og far hadde stått med alt alene, DA reagerer folk. Da dømmer de mor, ikke far.

For den egen del kan de kampene og hvordan barnet ditt fungerer være bra å opplyse om i klassen og på jobb - da blir du mødt med forståelse og ikke fordømmelse om barnet ditt går i svart i tide og utide, om det er slem mot noen, gjør noe dumt, om det trenger ro en dag eller kommer for sent "for det var en sånn morgen". Det har virkelig ikke med ditt kjønn som forelder å gjøre, det har med ditt barns oppførsel og hvordan du håndterer det. Åpenhet er en fin ting - da møtes du med forståelse og sympati fremfor fordømmelse. For ja, som forelder dømmes man om barnet oppfører seg som en drittsekk, eller om det ikke ivaretas ift lekser, oppmøte eller andre helt basale ting.

Anonymkode: ab5ea...840

[TypiskMann]

SPOCA skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker jo at ts har mange gode poenger her. Som kvinne selv har jeg sett hvordan mange rundt tar det for gitt at menn ikke duger. Det er fryktelig frustrerende når man faktisk er en god far.

Min mann fikk rådet da han gikk fra sin eks på FVK; du må bare begynne å kjempe, for fra nå kommer få til å ta deg seriøst.

Og det er noe i det. Han har et barn med spesielle behov, og jeg vet ikke hvor mange år han måtte kjempe før man innså at han faktisk var muligens den parten som har mest å komme med. Det har heldigvis de fleste instanser nå skjønt, men det tok lang tid før man kom dit. 

Det har vært mange runder med å ringe rundt bare for å få tak i informasjon, fordi man kun gir til mor, og tror far er uinteressert (som er feil). Det er alt fra søknader om pleiepenger som sendes til mor som angår far, til legen(e) som "glemmer" å ringe far om kritisk medisinsk info.

Og bare for å si det; far vant i retten mot mor, for hun saboterer det hun kan. Deriblant å holde tilbake kritisk informasjon. Og ja, det har nå blitt oppdaget av ulike instanser.

Føler med deg ts. Jeg forstår hva du prøver å si.

Takk @SPOCA. Det er åpenbart at du har erfaringer og observasjoner som gjør at du kan lese dette dypere enn hva som står skrevet i teksten.

Du har helt rett med det du skriver om rådet på familievernkontoret. Jeg fikk det ikke derfra, heller tvert i mot men alle andre rundt kommer med denne antagelsen at man må kjempe, eller forberede deg på å ikke få se barna. Du kommer aldri til å få ha hovedomsorgen som du er mann o.s.v.. nå begynner det å bli lenge siden loven sa at mor er den beste omsorgspersonen, men det sitter igjen i samfunnet og alt dette får konsekvenser.

Jeg satt selv i 2 år og visste at både jeg og barnet måtte ut av dette men var bundet på hender og føtter da jeg var blitt overbevist utenfra at barnet ville med stor sannsynlighet ende hos mor. Det er selvsagt noe som forverrer situasjonen og den minst skadelige løsningen for barnet var da å bli. Heldigvis kom barneverntjenesten inn i bildet og det ble bygget opp masse dokumentasjon som gjorde meg trygg på at NÅ er det en sjanse for at dette kan ende godt. Og det gjorde det. I rettsprosessen var det nok til at de så meg som den rette omsorgspersonen fra dag 1. Spørsmålet var, hvor mye samvær med mor var fornuftig for barnet. 

Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde måttet oppleve å få disse kommentarene på forhånd. Da hadde jeg tatt med meg barnet lenge før og kanskje mye av det som hun opplever i dag ville vært lettere å håndtere.

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg med et barn med diagnose, men jeg skjønner ikke hvorfor du skal ha mer heltestatus for å holde ut bare fordi du er far og ikke mor?

Det som klages over her på KG er når far ikke bidrar til det tredje skiftet og kanskje heller ikke det andre skiftet. De (mødrene) som klager står med alt selv og far enten bare utfører etter masse masing eller gjør ingen verdens ting. Dette er ganske så vanlig er mitt inntrykk, men hvis du ikke er sånn gjelder det ikke deg. Det er ingen ramaskrik over dette i samfunnet, det ser man jo ut fra tradisjonelle kjønnsrollemønster. Hadde det vært omvendt derimot, at mor hadde prioritert seg selv alltid og satt seg i sofaen og ventet på oppdrag, og far hadde stått med alt alene, DA reagerer folk. Da dømmer de mor, ikke far.

For den egen del kan de kampene og hvordan barnet ditt fungerer være bra å opplyse om i klassen og på jobb - da blir du mødt med forståelse og ikke fordømmelse om barnet ditt går i svart i tide og utide, om det er slem mot noen, gjør noe dumt, om det trenger ro en dag eller kommer for sent "for det var en sånn morgen". Det har virkelig ikke med ditt kjønn som forelder å gjøre, det har med ditt barns oppførsel og hvordan du håndterer det. Åpenhet er en fin ting - da møtes du med forståelse og sympati fremfor fordømmelse. For ja, som forelder dømmes man om barnet oppfører seg som en drittsekk, eller om det ikke ivaretas ift lekser, oppmøte eller andre helt basale ting.

Anonymkode: ab5ea...840

Jeg forstår godt hva du prøver å si, og mye av det du beskriver gjelder for mange familier. Men du argumenterer ut fra din egen referanseramme, ikke min. Det er ikke mulig for deg å vite hva som møter meg i hverdagen, eller hvilke hensyn jeg står i bak døren, bare ved å lese en kort tekst.

Innlegget mitt handler heller ikke om heltestatus eller kjønnsroller. Jeg sammenligner meg ikke med mødre. Jeg beskriver en konkret omsorgssituasjon som ikke ligner det du legger til grunn her, og hvor fravær, rutiner og oppmøte ikke er vanlig logistikk, men del av et langt mer sårbart bilde.

Når noen reduserer dette til en vanskelig morgen eller alle foreldre blir dømt hvis barnet gjør noe dumt, så blir hele poenget borte. Det er nettopp det jeg prøver å synliggjøre: at før man forstår konteksten, er det lett å dømme helt feil.

At du har en annen erfaring er helt greit, men den er ikke automatisk overførbar til min.

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (52 minutter siden):

Jeg forstår godt hva du prøver å si, og mye av det du beskriver gjelder for mange familier. Men du argumenterer ut fra din egen referanseramme, ikke min. Det er ikke mulig for deg å vite hva som møter meg i hverdagen, eller hvilke hensyn jeg står i bak døren, bare ved å lese en kort tekst.

Innlegget mitt handler heller ikke om heltestatus eller kjønnsroller. Jeg sammenligner meg ikke med mødre. Jeg beskriver en konkret omsorgssituasjon som ikke ligner det du legger til grunn her, og hvor fravær, rutiner og oppmøte ikke er vanlig logistikk, men del av et langt mer sårbart bilde.

Når noen reduserer dette til en vanskelig morgen eller alle foreldre blir dømt hvis barnet gjør noe dumt, så blir hele poenget borte. Det er nettopp det jeg prøver å synliggjøre: at før man forstår konteksten, er det lett å dømme helt feil.

At du har en annen erfaring er helt greit, men den er ikke automatisk overførbar til min.

Hele innlegget er jo basert på kjønnsroller og du repeterer ofte «fedre duger ikke» og lignende som et retorisk verktøy. Det hele går ut på at dine utfordringer med barn med spesielle behov ikke blir møtt med forståelse, men bevis på fordommer om at fedre er dårlige omsorgspersoner? Og da - mellom linjene - at dette ikke er noe mødre opplever nettopp pga fordommene mot far spesifikt.

Dette med at det kan være utfordringer man ikke vet om, og ikke vær for rask med å dømme - jeg er ikke uenig - men det gjelder alle.

Anonymkode: 62849...6d7

[TypiskMann]

Jeg ser at du leser dette som en kjønnsrolledebatt. Det er ikke det innlegget handler om. Åpningslinjen er retorikk. Innholdet beskriver en konkret hverdag med barnet mitt, der poenget er forhåndsdømming. Hvis du er ute etter en kjønnsrolledebatt, så er du i feil tråd. 

[AnonymBruker]

Synes du ikke du gjør det til en kjønnsdebatt ved å ha fokus på fedre, fremfor det som i stor grad er det faktiske temaet - annerledesbarn og dømmende folk?

Anonymkode: e2eff...ed8

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Synes du ikke du gjør det til en kjønnsdebatt ved å ha fokus på fedre, fremfor det som i stor grad er det faktiske temaet - annerledesbarn og dømmende folk?

Anonymkode: e2eff...ed8

Nei, dette er ikke en kjønnsdebatt. Jeg skriver om min egen situasjon, og i min situasjon er jeg far. Åpningslinjen bruker en stereotypi som ramme, men innholdet handler om hverdagen med et barn som sliter og hvordan den lett blir misforstått når folk dømmer uten å se på innsiden av døren. Det er det som er temaet her.

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (19 minutter siden):

Nei, dette er ikke en kjønnsdebatt. Jeg skriver om min egen situasjon, og i min situasjon er jeg far. Åpningslinjen bruker en stereotypi som ramme, men innholdet handler om hverdagen med et barn som sliter og hvordan den lett blir misforstått når folk dømmer uten å se på innsiden av døren. Det er det som er temaet her.

Det stemmer jo ikke med det du har skrevet. Du skriver "fedre", som om dette gjelder flere enn deg. Du gjentar det jo til det kjedsomme.

Anonymkode: 45a60...c9c

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (25 minutter siden):

Nei, dette er ikke en kjønnsdebatt. Jeg skriver om min egen situasjon, og i min situasjon er jeg far. Åpningslinjen bruker en stereotypi som ramme, men innholdet handler om hverdagen med et barn som sliter og hvordan den lett blir misforstått når folk dømmer uten å se på innsiden av døren. Det er det som er temaet her.

Åkej... da tror jeg mange her misforstår det du prøver å si, altså. 

Anonymkode: e2eff...ed8

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (47 minutter siden):

Jeg ser at du leser dette som en kjønnsrolledebatt. Det er ikke det innlegget handler om. Åpningslinjen er retorikk. Innholdet beskriver en konkret hverdag med barnet mitt, der poenget er forhåndsdømming. Hvis du er ute etter en kjønnsrolledebatt, så er du i feil tråd. 

Ja, retorikk som du bruker i tittelen, åpningslinjen, innledningen og underveis i vanskelig dag-eksempelet ditt, og i konklusjonen.

Innlegget handler spesifikt om forhåndsdømming av fedre. At de er i en spesiell situasjon der folk forventer at de feiler, fordi folk tror at fedre ikke er likeverdige omsorgspersoner. «Det er ikke alltid slik at fedre ikke duger. Det er fordommene som er så inngrodd at folk slutter å være nysgjerrige.» Det er ikke mine ord, det er du som skriver og gjentar det som en rød tråd gjennom teksten.

Du takker også SPOCA og sier hun forstår innlegget ditt godt når hun skriver: «Som kvinne selv har jeg sett hvordan mange rundt tar det for gitt at menn ikke duger. Det er fryktelig frustrerende når man faktisk er en god far.» 

En debatt rundt rollen fedre og mødre har og hvilke forventninger som hører med, er en kjønnsrolledebatt.

Anonymkode: 62849...6d7

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det stemmer jo ikke med det du har skrevet. Du skriver "fedre", som om dette gjelder flere enn deg. Du gjentar det jo til det kjedsomme.

Anonymkode: 45a60...c9c

 

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Åkej... da tror jeg mange her misforstår det du prøver å si, altså. 

Anonymkode: e2eff...ed8

Jeg skriver fra min posisjon, og i min posisjon er jeg far. Derfor bruker jeg ordet ‘fedre’. Det gjør ikke teksten til en kjønnsrolle debatt. Åpningslinjen er retorisk, men innholdet handler om en konkret omsorgssituasjon og hvordan den blir misforstått når folk dømmer uten innsiden av døren. Hvis man leser noe annet enn det, så leser man sin egen tolkning inn i teksten, ikke det jeg har skrevet.

At budskapet i et innlegg kan misforstås har jeg full forståelse for, men når det forklares igjen og igjen til ingen nytte tenker jeg at dette kommentarfeltet har gått over i "Hvordan plukke fra hverandre TS" og ikke det ikke er vilje til å forstå.

Det er allikevel interessant at dere understreker poenget mitt ganske tydelig 😉 Legg merke til det jeg skrev:

"Hvis du tar deg selv i å tenke en dømmende tanke. Spør deg selv: Vet jeg nok om dette til å dømme, eller ser jeg det bare fra utsiden?"

Så nå havner denne i "Hvor ble det av TS"-kategorien for min del. Er noen interessert I å ta opp temaet i tråd med poenget så får de tagge meg eller sende en PM. Takk til dere andre som andre som leser før dere svarer 😊 Håper dere får en nydelig kveld!

Jeg ønsker allikevel å ta for meg dette punktet helt konkret som en avslutning. Dette er din forståelse av mitt svar til Spoca:
 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Ja, retorikk som du bruker i tittelen, åpningslinjen, innledningen og underveis i vanskelig dag-eksempelet ditt, og i konklusjonen.

Innlegget handler spesifikt om forhåndsdømming av fedre. At de er i en spesiell situasjon der folk forventer at de feiler, fordi folk tror at fedre ikke er likeverdige omsorgspersoner. «Det er ikke alltid slik at fedre ikke duger. Det er fordommene som er så inngrodd at folk slutter å være nysgjerrige.» Det er ikke mine ord, det er du som skriver og gjentar det som en rød tråd gjennom teksten.

Du takker også SPOCA og sier hun forstår innlegget ditt godt når hun skriver: «Som kvinne selv har jeg sett hvordan mange rundt tar det for gitt at menn ikke duger. Det er fryktelig frustrerende når man faktisk er en god far.» 

En debatt rundt rollen fedre og mødre har og hvilke forventninger som hører med, er en kjønnsrolledebatt.

Anonymkode: 62849...6d7

Dette er Spoca sin kommentar som jeg ga et svar på:
 

SPOCA skrev (7 timer siden):

Jeg tenker jo at ts har mange gode poenger her. Som kvinne selv har jeg sett hvordan mange rundt tar det for gitt at menn ikke duger. Det er fryktelig frustrerende når man faktisk er en god far.

Min mann fikk rådet da han gikk fra sin eks på FVK; du må bare begynne å kjempe, for fra nå kommer få til å ta deg seriøst.

Og det er noe i det. Han har et barn med spesielle behov, og jeg vet ikke hvor mange år han måtte kjempe før man innså at han faktisk var muligens den parten som har mest å komme med. Det har heldigvis de fleste instanser nå skjønt, men det tok lang tid før man kom dit. 

Det har vært mange runder med å ringe rundt bare for å få tak i informasjon, fordi man kun gir til mor, og tror far er uinteressert (som er feil). Det er alt fra søknader om pleiepenger som sendes til mor som angår far, til legen(e) som "glemmer" å ringe far om kritisk medisinsk info.

Og bare for å si det; far vant i retten mot mor, for hun saboterer det hun kan. Deriblant å holde tilbake kritisk informasjon. Og ja, det har nå blitt oppdaget av ulike instanser.

Føler med deg ts. Jeg forstår hva du prøver å si.

Og her er hele svaret mitt:
 

TypiskMann skrev (7 timer siden):

Takk @SPOCA. Det er åpenbart at du har erfaringer og observasjoner som gjør at du kan lese dette dypere enn hva som står skrevet i teksten.

Du har helt rett med det du skriver om rådet på familievernkontoret. Jeg fikk det ikke derfra, heller tvert i mot men alle andre rundt kommer med denne antagelsen at man må kjempe, eller forberede deg på å ikke få se barna. Du kommer aldri til å få ha hovedomsorgen som du er mann o.s.v.. nå begynner det å bli lenge siden loven sa at mor er den beste omsorgspersonen, men det sitter igjen i samfunnet og alt dette får konsekvenser.

Jeg satt selv i 2 år og visste at både jeg og barnet måtte ut av dette men var bundet på hender og føtter da jeg var blitt overbevist utenfra at barnet ville med stor sannsynlighet ende hos mor. Det er selvsagt noe som forverrer situasjonen og den minst skadelige løsningen for barnet var da å bli. Heldigvis kom barneverntjenesten inn i bildet og det ble bygget opp masse dokumentasjon som gjorde meg trygg på at NÅ er det en sjanse for at dette kan ende godt. Og det gjorde det. I rettsprosessen var det nok til at de så meg som den rette omsorgspersonen fra dag 1. Spørsmålet var, hvor mye samvær med mor var fornuftig for barnet. 

Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde måttet oppleve å få disse kommentarene på forhånd. Da hadde jeg tatt med meg barnet lenge før og kanskje mye av det som hun opplever i dag ville vært lettere å håndtere.

Jeg svarer på dét hun beskriver fordi det er noe jeg har erfart. Det å svare på en kommentar med liknende erfaringer er ikke en automatisk en kjønnsrolledebatt. Det er en samtale.

Endret 3. desember 2025 av TypiskMann
-

[Maleficenta]

TypiskMann skrev (8 timer siden):

La meg bare innrømme det med en gang. Vi fedre duger ikke.

Fedre tar ikke ansvar. Fedre klarer ikke barna. Fedre kommer for sent, eller ikke i det hele tatt. Fedre er rotehoder som må ha damer til å redde dem. Fedre er sistevalget, nødløsningen, plan B og selv da duger vi ikke.

Dette gjentas så ofte at mange faktisk tror det er sant. Noen tror det så sterkt at de ikke engang trenger å se virkeligheten. De bare dømmer.

Så her er virkeligheten (min virkelighet)

Jeg starter ikke dagen med et barn som «er treigt». Jeg starter med et barn som kjemper mot angst, adhd og traumer som setter kroppen hennes i full alarm før jeg rekker å trekke første pust. Hver morgen kan eksplodere. Hver morgen kan knekke henne. Og jeg presser meg selv lenger enn bristepunktet. På utsiden er jeg rolig, på innsiden er det såvidt jeg står oppreist.

Jeg har ingen partner som kan ta over. Ingen som sier «gå og legg deg, jeg tar det denne gangen». Ingen som avlaster. Ingen som holder henne mens jeg prøver å puste. Alt er mitt. Hele tiden. Uten pause. Og det er helt greit. Det er ansvaret jeg har for livet jeg har valgt å skape.

Jeg våkner utslitt. Jeg legger meg utslitt. Midt imellom forsøker jeg å få et barn til å føle seg trygg nok til å stå opp.

Jeg vekker henne, og hun sovner igjen i samme bevegelse fordi hjernen hennes ikke klarer mer. Jeg prøver på nytt, og nytt, og nytt. Jeg må treffe akkurat riktig tone. Ikke for mildt, ikke for hardt, ikke for feil. Én feil lyd i stemmen, og det kan ende i panikk.

Jeg vet hvordan det ser ut når jeg sender meldingen:

"Hun kommer ikke i dag."

"Jeg klarer ikke jobb i dag."

For mange på utsiden ser det ut som beviset på en far som ikke klarer å holde styr på barnet sitt. En far som ikke duger.

Det dere ikke ser, er kampen som begynte lenge før dere sto opp. Kampen jeg kjemper hver eneste dag, alene, uten pauseknapp. Kampen hun kjemper inne i hodet sitt, som dere aldri har sett. En far som presser seg forbi bristepunktet for å gi datteren sin de beste mulighetene.

Det er ikke alltid slik at fedre ikke duger. Det er fordommene som er så inngrodd at folk slutter å være nysgjerrige.

Når folk heller går rett til "dårlig far" enn å spørre hva som faktisk skjer, så sier det mer om dem enn om meg.

Så neste gang du leser at et barn ikke kom på skolen, eller at morgenen kollapset, så er det lov å holde igjen pekefingeren et øyeblikk. For du vet ikke.

- Du vet ikke hva som skjer bak døren.
- Du vet ikke hva som ligger bak avgjørelsen.
- Du vet ikke hva det kostet å sende den meldingen.

Og kanskje, bare kanskje, er ikke problemet at fedre ikke duger. Kanskje er problemet at noen forventer at vi skal feile. Det er ikke årsaken til problemet for min del, men det er et veldig forsterkende element som legger et skadelig forventningspress på toppen av alt.

Hvis du tar deg selv i å tenke en dømmende tanke. Spør deg selv: Vet jeg nok om dette til å dømme, eller ser jeg et bare fra utsiden?

Mest sannsynlig er svaret at du bare ser det fra utsiden. 

Det er ikke farlig å spørre de det gjelder. Faktisk så kan du gjøre en stor forskjell.

Kjære deg får du ikke noe avlastning? Dette her kan du da ikke gå med helt alene uten hjelp. 

https://lovemammaene.no/avlastning/

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg med et barn med diagnose, men jeg skjønner ikke hvorfor du skal ha mer heltestatus for å holde ut bare fordi du er far og ikke mor?

Det som klages over her på KG er når far ikke bidrar til det tredje skiftet og kanskje heller ikke det andre skiftet. De (mødrene) som klager står med alt selv og far enten bare utfører etter masse masing eller gjør ingen verdens ting. Dette er ganske så vanlig er mitt inntrykk, men hvis du ikke er sånn gjelder det ikke deg. Det er ingen ramaskrik over dette i samfunnet, det ser man jo ut fra tradisjonelle kjønnsrollemønster. Hadde det vært omvendt derimot, at mor hadde prioritert seg selv alltid og satt seg i sofaen og ventet på oppdrag, og far hadde stått med alt alene, DA reagerer folk. Da dømmer de mor, ikke far.

For den egen del kan de kampene og hvordan barnet ditt fungerer være bra å opplyse om i klassen og på jobb - da blir du mødt med forståelse og ikke fordømmelse om barnet ditt går i svart i tide og utide, om det er slem mot noen, gjør noe dumt, om det trenger ro en dag eller kommer for sent "for det var en sånn morgen". Det har virkelig ikke med ditt kjønn som forelder å gjøre, det har med ditt barns oppførsel og hvordan du håndterer det. Åpenhet er en fin ting - da møtes du med forståelse og sympati fremfor fordømmelse. For ja, som forelder dømmes man om barnet oppfører seg som en drittsekk, eller om det ikke ivaretas ift lekser, oppmøte eller andre helt basale ting.

Anonymkode: ab5ea...840

Lærerne på skolen barnet går i bør da vite om at barnet har diagnose. Skolen blir da alltid i formert om slikt mtp tilrettelegging i skolen og sfo osv... Ville vært rart om de ikke var klar over dette. De hadde uansett merket om barnet ikke var som det skulle

[Kålrota]

Maleficenta skrev (Akkurat nå):

Lærerne på skolen barnet går i bør da vite om at barnet har diagnose. Skolen blir da alltid i formert om slikt mtp tilrettelegging i skolen og sfo osv... Ville vært rart om de ikke var klar over dette. De hadde uansett merket om barnet ikke var som det skulle

Eh. Det stemmer dessverre ikke alltid. 

[Maleficenta]

Kålrota skrev (Akkurat nå):

Eh. Det stemmer dessverre ikke alltid. 

Er isåfall merkelig når det tydeligvis er så omfattende som ts beskriver. 

[TypiskMann]

Maleficenta skrev (8 minutter siden):

Lærerne på skolen barnet går i bør da vite om at barnet har diagnose. Skolen blir da alltid i formert om slikt mtp tilrettelegging i skolen og sfo osv... Ville vært rart om de ikke var klar over dette. De hadde uansett merket om barnet ikke var som det skulle

 

Maleficenta skrev (7 minutter siden):

Er isåfall merkelig når det tydeligvis er så omfattende som ts beskriver. 

Jeg har nettopp sagt tydelig ifra at jeg ikke kom til å delta mer fordi tråden sporet helt av. Men kommentaren din kom fra et helt annet sted, og jeg ser at du faktisk prøver å forstå. Da kjenner jeg at jeg skylder deg et lite svar før jeg trekker meg helt tilbake igjen.

Dette handler ikke om avlastning eller skolen. Offentlig avlastning finnes, men fungerer ikke i praksis. Skolen er eksemplarisk og både tilpasser og involverer seg mer enn man kan forvente. Det offentlige, skolen og hjelpeapparatet ser og forstår situasjonen uten å dømme, nettopp fordi de vet hva det faktisk handler om.

Innlegget var ment å sette fokus på hverdagen mange står i, den som skjer i det skjulte før noen utenfra ser noe som helst. Og hvordan den hverdagen blir misforstått når folk kun tolker resultatet, ikke prosessen.

Takk for en varm, undrende og oppriktig kommentar. Nå holder jeg meg til det jeg skrev i oppdateringen og trekker meg tilbake igjen.